Rt-1957-1178

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-12-07
Publisert:	Rt-1957-1178
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 133 B nr. 3/1942 (gammel ordning)
Parter:	Guri Li m.fl. (27 parter, alle fra Fortun sogn av Luster herred) (høyesterettsadvokat John Kjellervold) mot Staten ved Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner v/ høyesterettsadvokat Per Faye-Lund) og nr. 2/1950 (gammel ordning): Kristina Ytti m.fl. (18 parter, alle fra Fortun sogn av Luster herred) (høyesterettsadvokat John Kjellevold) mot Staten ved Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner v/ høyesterettsadvokat Per Faye-Lund).
Forfatter:	Hiorthøy, Eckhoff, Bahr, Gundersen. Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	LOV-1908-08-08, Lov om opph av høifjeldsgrundloven (1954) §3

Dommer Hiorthøy: Ved Høyfjellskommisjonens kjennelse av 6. august 1941 i 13. grenseoppgangsfelt (restfeltet) ble en vesentlig del av fjellstrekningene i feltet, hovedsakelig beliggende i Luster herred i Sogn og Fjordane fylke, kjent å være statsalmenning. I de områder som var omtvistet i saken fastsatte kommisjonen grensen mellom almenningen og tilstøtende privat grunneiendom på følgende måte:

«Fra der hvor rettlina mellom den framspringende nabben sydøst for tjønnet 1216 i Skogadalen og punkt 1326 nordvest for tjønnet skjærer Skogadalselvi (feltgrensen) følger grensen den nevnte rettline til punkt 1326. Herfra går den vest litt nord til det sydvestre framspringet av Skogadalsnosi ute på stupet mot Skogadalen og Utladalen, videre nordnordvest til punkt 1291 på Skogadalsnosi, så nordøstover til punkt 1258 i samme fjellparti, videre i omtrent samme retning til toppen av den haugen som er merket av på kartet uten høydetall ved utløpet av det nederste, nordvestligste tjønnet i Rauddalen, så nord litt øst til toppen av den haugen som på kartet er avlagt opp for bokstavet S i «Sandelvkleive», herfra vestsydvest til toppen av Hillerhø (1623), videre nordnordvest til punkt 1414 på den sydvestlige utløperen av Storoksli, så nordvestover til toppen av den haugen som er merket av uten høydetall på kartet, sydvest for tjønnet 1237 i Vetle Utladalen, herfra sydvestover til punkt 1485 nord for Steindøla og videre sør litt vest til Kongsdalsnosi (1579.8).

Fra Kongsdalsnosi går grensen sydvestover til Guridalsnosi (1658), videre i omtrent samme retning til framspringet ut mot Gjertvassdalen sydøst for tjønnet 1470 i Styggedalen, så sydøstover til punkt 1317 nord for Botolvsnosi, derfra Sør litt vest til punkt 1377 på Botolvsnosi, så vestsydvest til det punktet hvor de to bekkene fra Maradalsbreen renner sammen øvst i Maradalen («Tridjemaradalen» eller «Holmaradalen»), videre sørover - - -, videre øst litt nord til punkt 1480 vest for

Side:1179

Ringsdalen, herfra sydøstover til det punktet innerst i Ringsdalen hvor flere armer eller en ør som brebekken deler seg i møtes igjen (på kartet er øren merket av som et lite tjønn), videre nordnordøst til punkt 1435 på den nordvestre utløperen av Dyrhaugsryggen, herfra øst litt sør til innfallsosen i Nedre Skagastølstjønn (tjønnet ved Tindeklubbens hytte) for den østre armen av bekken fra Øvre Skagastølstjønn, og så nordnordøst til toppen av Kolnosi (1695).

Fra Kolnosi går grensen nordøstover til punkt 1434 sydøst for Skautetjønn, videre nordnordvest til toppen av en haug et kort stykke nordvest for den haugen som løypestrengen fra Fanaråki ender i, herfra nordvestover til punkt 1420 på Huldrahaugadn (under og vest for Steindalsnosi), så nordnordøst til et punkt, merket av kommisjonen med foreløpig varde, ute på pynten av fjellet øst for Galdebergtjønn, herfra nordover til innerste punkt i den sydvestre vika i Nedste Herrvadvatn, videre etter Nedste Herrvadvatnet og Herrvadåi til der hvor denne faller i Skålavatii, derfra i rett line nordvestover til høydepunktet (uten høydetall på kartet) sydvest for tjønnet 1364 øvst i Stølsdalen, videre vest litt sør til punkt 1360 vest for tjønnet 1269 i Stølsdalen, - - -.»

I tilslutning til denne kjennelse avsa Høyfjellskommisjonen samme dag følgende tilleggskjennelse i 18. grenseoppgangsfelt:

«Med henvisning til Høyfjellskommisjonens kjennelse av 29. august 1939 i 18de grenseoppgangsfelt, konklusjonens punkt 3 jfr. punkt 1, kjennes de fjellstrekningene i feltet å være statsalmenning som mot vest begrenses av denne lina:

Fra utfallsosen av tjønnet i Smoget går grensen i nordnordvest til framspringet ut mot den innerste delen av Fleskedalen rett opp for den breen som fører ned til sydøstenden av vatnet i Skardbotn. Herfra videre nordvestover til punkt 1608 vest for Skardbotn, så litt mere vestlig til toppen av Friken (1503.4), herfra nordover til punkt 1212 på den nordlige utløperen av Friken, videre østsydøst til punkt 1164 i Uradalen, herfra nord litt vest til punkt 1489 på Uranosi, så østnordøst til den fremspringende nabben sydøst for tjønnet 1216 i Skogadalen og videre nordvestover til Skogadalselvi (feltgrensen) etter rettlina mot punkt 1326 nordvest for tjønnet 1216. - - -.»

Ved stevning av 26. oktober 1942 har Guri Li m. fl. grunneiere i Luster påanket kjennelsen vedkommende 13. grenseoppgangsfelt til Høyesterett, idet de mener at Høyfjellskommisjonen har satt for trange grenser om de private grunneiendommer. En flerhet av de ankende parter har senere frafalt anken, slik at de gjenværende parter for Høyesterett er:1. Guri Li,2.Eiliv T. Li, nå Adolf Holmestad, 3. Nils Optun, 4. Halvard T. Yttri, nå Kristina Yttri, 5. Tollev O. Yttri, 6. Thomas T. Yttri, 7. Johan Olsens enke Yttri, nå Ola Øygarden, 8. Sølfest P. Skagen, nå Per Skagen, 9. Anna Rebni, 10. Per Søvde, 11. Anna T. Optun, nå Solveig Fuglesteg, 12. Kari O. Berge, nå Johannes Drægni, 13. Søren J. Berge, nå Jens Berge,

Side:1180

14. Arne E. Berge, nå Mons Fortun, 15. Nils Fuglesteg, 16. Halvard Løberg, nå Kaia Løberg, 17. Sakarias K. Fortun, 18. Susanna K. Øyene, 19. Johs. S. Fortun, 20. Susanna Mørkrid, 21. Bendik og Nils Fortun, nå Nils Fortun, 22. Ole N. Øyene, nå Erik Øyene, 23. Kristen Mørkrid, 24. Anders Fuglesteg, nå Johan A. Fortun, 25. Arne K. Fortun, nå Erik A. Fortun, 26. Thea O. Berge, nå Johannes Drægni og 27. Ola A. Drægni, nå Siri Rebni.

Tilleggskjennelsen vedkommende 18. grenseoppgangsfelt er ved stevning av 12. juli 1950 innanket for Høyesterett av Kristina Yttri m. fl. grunneiere i Luster. Ifølge en fortegnelse som de ankende parters prosessfullmektig har fremlagt under sakens behandling i Høyesterett, er partsforholdet her nå følgende:

1-3. Per, Sigvald og John Skagen, nå Per Skagen, 4. Anna Rebni, 5. Nils J. Optun, 6. Per E. Søvde, 7. Anna T. Optun, nå Solveig Fuglesteg, 8. Kari Berge, nå Jens Berge, 9. Rønnaug Berge, nå Jens Berge, 10. Mons Fortun, 11. Nils Fuglesteg, 12. Kaia Løberg, 13. Susanna K. Øyene, 14. Johs. S. Fortun, 15. Susanna Mørkrid, 16. Nils Fortun, 17. Johan Andersen (Fortun) og 18. Arne K. Fortun, nå Erik A. Fortun. Grunnlaget for anken er også her at Høyfjellskommisjonen ved sin grensefastsetting har gått de private grunneieres rett for nær.

Ankesakene er behandlet etter reglene i den gamle rettergangsordning, jfr. §3 i lov av 9. april 1954 om opphevelse av høyfjellsloven av 8. august 1908. Justisdepartementet har 23. november 1957 gitt kumulasjonsbevilling slik at anken over tilleggskjennelsen har kunnet behandles sammen med anken over kjennelsen vedkommende 13. grenseoppgangsfelt.

Saksforholdet fremgår av Høyfjellskommisjonens kjennelser. Foruten det skriftlige bevismateriale som forelå for kommisjonen, har det for Høyesterett også foreligget en del nye bevisligheter. Til bruk for Høyesterett har det således vært holdt bevisopptak ved Høyfjellskommisjonen i tiden 27. juli-10. august 1953, herunder har kommisjonen foretatt forskjellige befaringer, og den har innhentet forklaring fra 8 parter og 10 vitner, derav 2 sakkyndige vitner. Av nye skriftlige bevis fremhever jeg særlig Indre Sogn herredsretts dom av 8. april 1954 i sak nr. 26/1917, Lom herredstyre m. fl. mot Ole Jensen Berge m. fl. («Sognefjell-saken») samt Gulating lagmannsretts kjennelse og dom av 14. februar 1957 i samme sak; videre utskrift av rettsboken for Indre Sogn Sorenskriveri 8. juni 1822, salgskontrakter av 4. april, 27. juni og 6. juli 1849 samt 5. juni 1850 angående overdragelse av andeler i den «Forthunske Reensdyrs Colonie», utskiftning i Heljedalen 1888-1892 og regnskapsbok og protokoll vedrørende Utladalen 1889-1929. Jeg kommer tilbake til dette nye bevisstoff og de øvrige bevisligheter i den utstrekning det har betydning for mitt syn på saken.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«I. Fjellstrekningene i Luster herred mellom den av

Side:1181

Høyfjellskommisjonen trukne linje og følgende yttergrenser kjennes å være privat eiendom:

Mot vest til en linje fra Høyfjellskommisjonens grensepunkt 1360 vest for tjønnet 1269 i Stølsdalen - over Liaflui og Liabrekulen til herredsgrensen mot Lom - høydepunktet nord for vestsiden av Liabrevatnet,

mot nord til en linje fra sistnevnte punkt over Kjerringhetta, Dyrhaug (1517), Mefjellselven (der den krysser Sognefjellveien), Fugleberg, Storebjørn, Stetind og Stehø til laveste punkt på vasskillet på Høgvaglen,

mot øst til en linje fra sistnevnte punkt, over punkt 1912 på Høgvagltindene, over laveste punkt på vasskillet i Rauddalen, videre over Sjogholstind etter herredsgrensen mot Vang til Uranostind og videre over Fleskedalsnosi (1778) til Høyfjellskommisjonens østligste grensepunkt på nordsiden av Fleskedalen,

mot syd til en linje trukket fra Friken over høyeste Maradalstindene til Store Skagastølstind, og videre etter høyeste fjell over Skagastølsbandet, Ringstindene og Soleitindene til Høyfjellskommisjonens grensepunkt 1480 vest for Ringsdalen.

II. Staten ved Landbruksdepartementet dømmes til å betale appellantene saksomkostninger for Høyesterett.»

Den gjengitte påstand medtar også et begrenset område innenfor 14. felt vest, som ved Høyfjellskommisjonens tilleggskjennelse - likeledes av 6. august 1941 - er kjent i sin helhet å være statsalmenning. Denne kjennelse er ikke påanket, men det er ikke fra statens side gjort noen innvending mot påstanden på dette punkt.

Staten ved Landbruksdepartementet har nedlagt denne påstand:

«1. Høyfjellskommisjonens kjennelser av 6. august 1941 i 13de felt (restfeltet), 14de felt (tilleggskjennelse) samt 18de felt (tilleggskjennelse) stadfestes.

2. Staten ved Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

De ankende parter har om saken i sin alminnelighet bl.a. fremholdt:

Med hensyn til saksbehandlingen for Høyfjellskommisjonen anføres at forhandlingene i sin tid ble avsluttet og saken opptatt til påkjennelse uten at de ankende parter ble gitt anledning til å fremkomme med bebudet ytterligere redegjørelse m.v. I tilslutning til dette klages det over at kommisjonen i betydelig utstrekning har innskrenket seg til å bygge utelukkende på egne iakttagelser under interne befaringer. Partenes påvisninger på åstedet under offisielle befaringer må antas på flere punkter å ville ha ført til andre resultater. De ankende parter har reist spørsmål om hvorvidt disse forhold er å anse som rettergangsfeil, men har likevel ikke villet nedlegge noen påstand om opphevelse på dette grunnlag.

Side:1182

Med hensyn til realiteten har de ankende parter innledningsvis understreket at almenningsbegrepet er praktisk talt ukjent i Luster. Det har vært en helt fremmed tanke for de interesserte bønder i Fortundalen at det skulle eksistere en statsalmenning i fjellet. Heller ikke har det her funnet sted noen almenningsbruk eller annen fellesbenyttelse som kan sammenlignes hermed. Forholdet må antas å ha vært at området i gammel tid har ligget uopptatt, men så er tatt i bruk av grunneierne i bygden, hvis eierrådighet etter hvert har strukket seg lenger og lenger innover i fjellet

Sakens gjenstand er etter dette utelukkende spørsmålet om avgrensningen av den private eiendom mot det uopptatte og unyttede villfjell. Dette har også vært Høyfjellskommisjonens utgangspunkt, men etter de ankende parters mening har kommisjonen ved den foretatte avgrensning lagt uriktige rettslige og faktiske forutsetninger til grunn. De ankende parter gjør for så vidt gjeldende at grensene prinsipielt og over hele området rettelig skulle ha vært trukket etter vannskillet og de høyeste fjell. Dette bygger de så vidt skjønnes dels på alminnelige rettsregler, slik som de har fått uttrykk i tidligere rettspraksis, spesielt den såkalte Vang-dom ( Rt-1951-417); dels bygges påstanden på den rådende rettsoppfatning i Luster. Til bekreftelse av at bygdefolket i Luster har ment seg å eie like til topps, er påberopt forskjellige rettslige disposisjoner, forbud, leiekontrakter, utskiftninger m.v. samt endelig den bruksutøvelse som faktisk har funnet sted. De ankende parter innrømmer at en eierforestilling i og for seg ikke kan være avgjørende, men fremhever at den stedlige oppfatning må være et vesentlig moment ved bedømmelsen av hva som er statsalmenning og hva som er privateiendom. Som uttrykk for den foreliggende eieroppfatning er bl.a. påberopt et forlik av 3. mai 1820 angående reinskytteri i Fortuns Fjellstrekninger, forskjellige rettssaker fra 1820-årene angående reinjakt på Sognefjell m.v., bortleien av jaktretten i 1871 til engelskmannen Fulford Vicary, utleie til tamreinhavn til Kvamme i 1905 og til Lunde fra 1912 til 1917 samt, ikke minst, de foreliggende utskiftninger, - i Helgedalen i 1888-92 og i Utladalen i 1904 (1905). I tilknytning til dette har de ankende parter særlig henvist til vitneprov av Peder Monsen Bjørk og Jakob Fjøsne. Med hensyn til den faktiske bruksutøvelse i det ellers uopptatte villfjell har de påberopt seg det tamreinhold som i eldre tid har vært drevet av Fortunbøndene for egen regning jfr. de fremlagte kontrakter fra 1849-50 angående den «Forthunske Reensdyrs Colonie» sammenholdt med opplysninger fra husdyrtellinger i Luster. Selv om det ikke har kunnet fremskaffes positivt bevis for tamreinhold i de omtvistede områder, er det på det rene at det ble holdt tamrein i Fortun omkring midten av forrige århundre, og etter de ankende parters mening må reinen - slik som naturforholdene er - nødvendigvis ha vært havnet i de strøk det her dreier seg

Side:1183

om. I denne forbindelse har de ankende parter henvist til den vekt som ble tillagt tamreinholdet i den såkalte Hol-dom ( Rt-1954-1055).

De ankende parter har subsidiært anført at grensene for den private eiendom i ethvert fall ikke kan trekkes snevrere en angitt ved den faktisk stedfunne bruk. Og i denne hensende har Høyfjellskommisjonen etter deres mening anlagt en altfor streng målestokk med den følge at de private grunneieres rettigheter over store strekninger er gått for nær. Ved de opplysninger som senere er skaffet til veie, først og fremst bevisopptaket sommeren 1953, antas det godtgjort at det finnes betydelige nyttbare og utnyttede beitestrekninger innenfor de områder som av Høyfjellskommisjonen er lagt til almenningen. Beitene har naturlig sammenheng med de private stølsområder og må etter de opplysninger som foreligger antas i større eller mindre utstrekning å ha vært nyttet som havn for storfe, geit og sau i forbindelse med dem. Det fremheves i denne forbindelse at det ikke i forhold av denne art kan kreves regelmessig bruk; det må være tilstrekkelig når bruken foregår leilighetsvis etter behovet, jfr. Vang-dommen og Høyesteretts dom i Rt-- 1918 II side 32. Havning av melkefe, ungfe og geit må åpenbart være fyldestgjørendé bruksutøvelse, men det samme må etter de ankende parters oppfatning også gjelde for sau hvor det som her dreier seg om eksklusiv utnyttelse (Helgedalen, Ormeli).

Selv om man - i samsvar med de ankende parters subsidiære anførsler - legger den faktiske bruksutøvelse til grunn, må grenselinjen etter deres mening under enhver omstendighet trekkes etter de nærmeste høydepunkter, ikke i detalj etter beitene slik som Høyfjellskommisjonen har gjort. Det er unaturlig og i strid med tidligere praksis når grensen her delvis er trukket slik at dalsidene og det øverste i dalen er blitt liggende i almenningen.

For en del av de omtvistede områder (Gravdalen, Vetle Utladal, Sognefjell) har Høyfjellskommisjonen bygget sin avgjørelse på at det samtidig også foreligger bruk fra Lom og at dette har gitt området almenningspreg. Mot dette har de ankende parter innvendt at denne bruk har hatt en helt annen karakter enn den ordinære og faste utnyttelse fra Luster-siden. Lomværingenes bruk er for det meste sparsom og tilfeldig streifbeiting; den har ikke karakter av en bevisst nyttiggjøring av området og må etter de ankende parters syn anskues som en ulovlig grenseoverskridelse, sml. Rt-1954-1055 på side 1062.

Som alminnelige synspunkter av generell betydning for vurderingen har de ankende parter fremholdt at det ved grenseopptrekking av den foreliggende art ikke bør rives opp i festnede forhold i strid med den stedlige oppfatning, videre bør grensen alltid trekkes slik at man er sikker på at de private grunneieres rett ikke blir gått for nær, jfr. uttalelser i Rt-1951-417 på side 426.

Ankemotparten har imøtegått de fremkomne klagemål i

Side:1184

anledning av saksbehandlingen ved Høyfjellskommisjonen, bl.a. under påvisning av at når saken ble overført til påkjennelse uten videre prosedyre eller offisiell befaring, skjedde dette fordi partene ikke ga uttrykk for ønske om ytterligere utsettelse. I hvilken utstrekning det skal foretas befaring, er for øvrig et skjønnsspørsmål som hører under Høyfjellskommisjonen, hvis vurdering etter ankemotpartens mening bare under ganske særlige omstendigheter bør kunne tilsidesettes av Høyesterett, jfr. Rt-1954-1055 på side 1059.

For så vidt angår den reelle side av anken bestrides anførslene om at Høyfjellskommisjonen har lagt uriktige rettslige forutsetninger til grunn. Det eksisterer ikke noen alminnelig rettsregel om at grensen mot villfjellet skal gå etter vannskillet og høyeste fjell uten hensyn til bruken. I høyden kan det være tale om en presumsjon, idet det etter tidligere rettsavgjørelser må ansees fastslått i praksis at det også må foreligge andre omstendigheter, f. eks. en rådende oppfatning på stedet, jfr. uttalelser i Rt-1951-417 på side 422 annet avsnitt (Vang-dommen).

Rettsoppfatningen i Luster, som er påberopt av de ankende parter som en slik omstendighet, har etter ankemotpartens mening ikke vært tilstrekkelig fast og konsekvent. Dommene i reinsakene fra 1820-årene kan således ikke tillegges særlig vekt; tvert imot synes de å tyde på at man den gang skjelnet mellom det egentlige fjell og stølsområdene lenger nede, jfr. uttalelsene om at Fortun-bøndene «troer at de ere Ejere af Fjeldene saa langt deres Kreature beiter». De forskjellige påberopte dokumenter, særlig skylddelingsforretningen vedkommende Utladalen (1882) og utskiftningen i Helgedalen 1888-92, kan etter ankemotpartens oppfatning, rettelig forstått, heller ikke tas til inntekt for en oppfatning om privat eiendomsrett like til vannskillet. Kontrakten med Fulford Vicary må kanskje sees som uttrykk for en slik rettsoppfatning, men kan ikke veie synderlig tungt som følge av de særlige omstendigheter vedkommende dette leieforhold. Som utslag av eierrådighet kan kontrakten derimot neppe ansees, idet grunneierne ikke vites å ha foretatt seg noe forat medkontraktens rett skulle bli respektert, hva de jo etter den daværende lovgivning heller ikke hadde anledning til. De øvrige rettslige disposisjoner som er påberopt som bevis for eierrådighet, utleie til tamreinhold, samtykke til driftsbeiting m.v., kan etter ankemotpartens mening ikke tillegges avgjørende betydning, dels fordi de er av for ny datum, dels fordi det er uklart om det overhodet har foreligget noe uttrykkelig eller stilltiende samtykke fra de angivelige private grunneieres side.

Etter dette må ifølge ankemotpartens syn grensefastsettingen skje utelukkende under hensyn til den faktiske bruksutøvelse i de omtvistede områder, og hvor det samtidig har foreligget bruk fra andre bygdelag, må dette tas i betraktning på den måte Høyfjellskommisjonen har gjort. Bruk av det egentlige høyfjell kan bare dokumenteres ved opplysninger om

Side:1185

tamreinhold, og det som foreligger angående reinhold i Fortun i 1840-50-årene, er etter ankemotpartens mening altfor løst og ubestemt. For øvrig må grensene trekkes etter beitene på bakgrunn særlig av den nyttiggjøring til stølsdriften som etter de stedlige forhold, besetninger m.v. har eller må antas å ha funnet sted. For så vidt antas det ikke å være noe vesentlig å bemerke til den av Høyfjellskommisjonen opptrukne grenselinje, selv om denne etter de opplysninger som kom frem i 1953, i enkelte strøk kan synes å beklippe de private områder noe sterkt. Her må det imidlertid bl.a. tas i betraktning at beitemulighetene i fjellet varierer fra år til år, og at fjellvegetasjonen uimotsagt var særlig langt fremme under befaringene i 1953. Ankemotparten har pekt på at den driftebeiting som i eldre tid ble utøvet av «handlingsfolk» som en lovlig rett, har gitt de høyereliggende strøk en almenningslignende karakter, noe som må tillegges betydning ved grenseopptrekkingen. Ankemotparten er enig i at vanlig stølsbeiting med storfe og geit må være tilstrekkelig, mens derimot løsbeiting og havning av hest i alminnelighet ikke kan anerkjennes som fyldestgjørende uttrykk for eierrådighet. Når det gjelder den bruksutøvelse som har funnet sted fra Lom-siden, har ankemotparten gjort gjeldende at bruken, iallfall i visse områder (Sognefjell, Vetle Utladal) har hatt en så regelmessig karakter at den må oppfattes som bevisst utnyttelse og derfor ikke kan settes ut av betraktning etter synspunktet ulovlig grenseoverskridelse.

Når det gjelder de formelle innvendinger som er fremsatt av de ankende parter, antar jeg at det ikke foreligger mangler som kan lede til at Høyesterett ex officio opphever de påankede kjennelser. Etter de opplysninger som er fremskaffet må jeg anta at de private parter har hatt anledning til å vareta sitt tarv på forsvarlig måte. Og med hensyn til spørsmålet om utstrekningen av Høyfjellskommisjonens befaringer er jeg enig med ankemotparten i at kommisjonens skjønnsmessige vurdering bare under rent eksepsjonelle forhold vil kunne settes til side. Det er ikke påvist omstendigheter som gir grunn til å tro at slike forhold foreligger.

For så vidt angår realiteten er jeg kommet til at Høyfjellskommisjonens kjennelser må bli å stadfeste, og jeg kan i hovedsaken slutte meg til den begrunnelse kommisjonen har gitt. Jeg legger således til grunn at uopptatt og unyttet villfjell - med reservasjon for de såkalte impedimentbetraktninger - skal avgrenses som statsalmenning. Og jeg antar videre at grenselinjen overfor tilstøtende privateiendom, som fremhevet av kommisjonen, normalt må fastsettes under hensyn til hvorvidt vedkommende strekninger «etter sin karakter og beliggenhet må antas å ha vært undergitt bruk der må sees som utslag av eierrådighet». Jeg kan således ikke finne at det i rettspraksis eller alminnelige rettsregler er hjemmel for den av de ankende parter fremholdte oppfatning om at grensene

Side:1186

prinsipielt må trekkes etter vannskillet og høyeste fjell uten hensyn til bruken. Det er mulig at saken kan stille seg annerledes hvor det foreligger en festnet lokal rettsoppfatning om at privat eiendom avgrenses på denne måte. Men jeg behøver ikke å ta standpunkt til dette spørsmål, idet jeg etter bevislighetene i saken ikke finner det tilstrekkelig godtgjort at en slik rettsoppfatning har vært rådende i Luster. Jeg nevner for så vidt spesielt at jeg etter omstendighetene ikke kan legge synderlig vekt på de særdeles omfattende grensebeskrivelser som forekommer i enkelte eldre dokumenter, jfr. særlig skylddelingsforretningen vedkommende Utladalen (1882) og utskiftningen i Helgedalen (1888-92). Som anført av ankemotparten peker videre forklaringene i reinsakene fra 1820-årene nærmest i retning av at man den gang anså den private eiendomsrett i fjellet for å følge beitene. De særskilte forhold vedkommende driftebeitingen i eldre tid tyder likeledes på at man i de høyereliggende strøk ikke regnet med vanlig eiendomsrett.

Avgjørende må etter dette - som antatt av Høyfjellskommisjonen - være den påviste faktiske bruksutøvelse som har karakter av utslag av eierrådighet, og da uten hensyn til om det gjelder den angivelige eiers egen bruk eller bruk som er utøvet av andre etter avtale med eieren eller i henhold til samtykke fra ham. Med hensyn til de områder som samtidig også har vært nyttet til beiting fra Lom (Gravdalen, Vetle Utladal, Sognefjell), er jeg for så vidt likeledes enig i kommisjonens syn som jeg antar at det må stilles særskilt strenge krav til en bruk fra Luster som uttrykk for eierrådighet, og at disse krav ikke er oppfylt.

De ankende parter har fremskaffet et forholdsvis fyldig nytt bevismateriale til supplering av det bevis som forelå for Høyfjellskommisjonen. Etter en samlet vurdering er jeg kommet til at de nye opplysninger ikke kan begrunne endringer i den av kommisjonen opptrukne grense, men saken har likevel for enkelte områders vedkommende fremstillet seg som mer tvilsom. Dette gjelder først og fremst Uradalen, men også, om enn i mindre utpreget grad, Ormeli og området omkring overgangen ved Keisaren. For så vidt angår Uradalen er det nå ved den såkalte Utladalsbok dokumentert at dalen i en årrekke fra 1889 og utover har vært nyttet som hestehavn. Høyfjellskommisjonen har imidlertid også regnet med at dalen har vært utnyttet som beite og har - om enn under noen tvil - trukket almenningsgrensen «slik at de beitene i dalen som er av noen betydning blir privat eiendom». Det nye bevisstoff viser vel at kommisjonens tvil har vært ubegrunnet, men gir neppe grunnlag for en forskyvning av grensen slik at dalen i sin helhet blir liggende utenfor almenningen, jfr. uttalelsen fra Frøystad (Norske Fjellbeite, IX side 110) om at «stort sett kan ein likevel rekna ålmenningsgrensa som grensa for nyttande beite». Hvor grensen oppover i dalen skal trekkes, må etter forholdene være et skjønnsspørsmål. Selv om

Side:1187

beitemulighetene innerst i Uradalen, i hvert fall ifølge synfaringen av 1953, trolig ligger gunstigere an enn antatt av Høyfjellskommisjonen, synes ikke dette i forbindelse med de nokså sparsomme opplysninger om den stedfunne bruk å gi tilstrekkelig grunnlag for en fravikelse av kommisjonens skjønn. Når det gjelder Ormeli består hovedparten av de nye opplysninger dels i forskjellige vitneprov angående beiting fra Stølsdalen innover mot Sandfonnsholedn (Øvre Li), dels angår de beitebruk på østsiden av Hervaelven, mulig tidligere seterdrift ved Skålavann m.v. (Nedre Li). Det nye som er kommet til, har skapt en viss formodning om videregående bruksutøvelse enn tidligere antatt, særlig sett på bakgrunn av forlik av 16. mai 1828 angående Ormelis fjellstøler, men er for en vesentlig del så vidt løst og ubestemt at det ikke kan tillegges avgjørende betydning. Med hensyn til området omkring Keisaren foreligger det ikke særlig tungtveiende nye opplysninger angående beiteforhold og beitebruk. Derimot er det nå fremlagt en utskiftning vedkommende Helgedalen (1888-92), som de ankende parter finner avgjørende. Som det fremgår av hva jeg før har sagt, kan jeg ikke tillegge dette dokument noen vekt hvor det er spørsmål om avgrensning etter bruken. Når det overhodet kan reises tvil på dette punkt, beror det særlig på at avstanden mellom de private eiendommer på begge sider av fjellet her er så beskjeden at det kan synes mindre naturlig å skyte en almenningsstrekning imellom.

Med hensyn til grensefastsettingen i den øvrige del av de omtvistede områder anser jeg det tilstrekkelig å henvise til Høyfjellskommisjonens begrunnelse. Det som er fremkommet av nytt, er etter min mening heller ikke her egnet til å bevirke noen forandring i det syn kommisjonen har gitt uttrykk for.

At det ikke kan være tale om å fravike Høyfjellskommisjonens avmerking av grenselinjen i terrenget når man først tiltrer kommisjonens vurdering med hensyn til utstrekningen av den faktiske bruksutøvelse, forekommer meg klart.

Jeg finner ellers å burde tilføye at når jeg stemmer for at Høyfjellskommisjonens kjennelser stadfestes, uansett de tvilsmomenter som på enkelte punkter foreligger, har jeg lagt vekt på den betenkelighet som alltid vil være forbundet med en fravikelse av kommisjonens mer eller mindre skjønnspregede avgjørelser, jfr. uttalelser i Rt-1954-389 på side 393. Jeg er enig i det som er anført av kommisjonen om at «ved avgjørelser av denne art blir det - - - iakttagelsene på åstedet som gir det sikreste grunnlaget for domsresultatet - det gjelder også de strøkene hvor en har rikelig med dokumenter og vitneforklaringer».

Etter det resultat jeg er kommet til, vil de ankende parter måtte tilsvare ankemotparten sakens omkostninger. Ved angivelsen av partene har jeg fulgt den navneliste som er fremlagt av de ankende parters prosessfullmektig, dog slik at hvert navn bare er nevnt én gang.

Side:1188

Jeg stemmer for denne dom:

1. Høyfjellskommisjonens kjennelser av 6. august 1941 i 13de felt (restfeltet), 14de felt (tilleggskjennelse) samt 18de felt (tilleggskjennelse) stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Guri Li; Eiliv T. Li, nå Adolf Holmestad; Nils Optun; Halvard T. Yttri, nå Kristina Yttri; Tollev O. Yttri; Thomas T. Yttri; Johan Olsens enke Yttri, nå Ola Øygarden; Sølfest P. Skagen, nå Per Skagen; Anna Rebni; Per Søvde; Anna T. Optun, nå Solveig Fuglesteg; Kari O. Berge, nå Johannes Drægni; Søren J. Berge, nå Jens Berge; Arne E. Berge, nå Mons Fortun; Nils Fuglesteg; Halvard Løberg, nå Kaia Løberg; Sakarias K. Fortun; Susanna K. Øyene; Johs. S. Fortun; Susanna Mørkrid; Bendik og Nils Fortun, nå Nils Fortun; Ole N. Øyene, nå Erik Øyene; Kristen Mørkrid; Anders Fuglesteg, nå Johan A. Fortun; Arne K. Fortun, nå Erik A. Fortun; Thea O. Berge, nå Johannes Drægni; Ola A. Drægni, nå Siri Rebni og Per Skagen, Sigvald Skagen og John Skagen, nå Per Skagen; Kari Berge og Rønnaug Berge, nå Jens Berge; Johan Andersen (Fortun) en for alle og alle for en til staten ved Landbruksdepartementet 12 000 - tolv tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr og Gundersen: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er på to punkter kommet til et annet resultat og skal herom bemerke:

1. Uradalen.

Som det fremgår av den befaring som Høyfjellskommisjonen foretok i forbindelse med bevisopptaket i 1953 og av de uttalelser som derunder fremkom fra de beitesakkyndige, fortsetter beitene i Uradalen sammenhengende for Høyfjellskommisjonens grenselinje og halvveis oppover mot Uradalsbandet, vannskillet, selv om beitene stort sett forringes etter som man kommer oppover. Etter beskrivelsen synes beitene i 1953 å ha vært atskillig bedre enn i 1940, som jeg må anta har vært et særlig dårlig år. Med hensyn til bruken fra Utladalssameiernes side har den vært meget fast, det fremgår av den for Høyesterett fremlagte «Utladalsbok», som viser utleie av hestehavn i Uradalen fra 1889 til Turistforeningen i 1913 leiet dalen for å holde den fri for hestebeiting. For mitt syn på rettsforholdene er det avgjørende at jeg betrakter Uradalen som en samlet havn, naturlig inngjerdet på alle kanter, og med bare en enkelt atkomst, passasjen gjennom uren ved begynnelsen av dalen, som meget lett kunne stenges. Slipper man først beitedyr inn i

Side:1189

dalen, vil de naturlig bruke hele dalen, jfr. den av Høyfjellskommisjonen siterte uttalelse fra 1871 av løytnant Ole Lund. Noe skille mellom forskjellige beiteområder finnes her ikke - og kan etter det som er opplyst ikke praktiseres. Når dalen således er en enhet, finner jeg det unaturlig å trekke noen grenselinje over den. Den beste del av beitene er av Høyfjellskommisjonen kjent å være privat; etter min mening må hele dalen være privateiendom, og jeg ser de beiteløse deler av den som impedimenter. Jeg stemmer på dette punkt for at de ankende parters påstand tas til følge.

2. Overgangen ved Keisaren.

Selv om skylddelingen av 1882 og overutskiftningen i 1905 vedkommende Utladalen beskriver grensen mot vest i vage uttrykk, synes det å fremgå at man har regnet med at i overgangen ved Keisaren støtte eiendommen mot Helgedalen. For Høyesterett er nå som nytt fremlagt en offentlig utskiftning over Helgedalen i 1882-92, som i klare ord uttaler at Helgedalen her støter mot Utladalen, og angir grensen nærmere. Jeg går da ut fra at det gjennom lange tider, og formentlig helt fra begynnelsen av, har vært oppfatningen at her støtte de to privateiendommer sammen. Og jeg mener at denne oppfatning er den naturlige. Her gikk jo den vei Utladals-eierne hadde til sine store beitestrekninger i Utladalen. Det er visstnok så at overgangen her i det vesentlige er goldfjell, de beiteflekker som finnes endrer for så vidt ikke dens karakter. Men det er en så kort overgang det her gjelder, at jeg synes det naturlige er å se dette goldparti som impedimenter i de to tilstøtende eiendommer. Jeg stemmer derfor for at det ansees som privat. Avgrensningen i marken vil ikke volde noen vanskelighet, men jeg går ikke inn på dette, da jeg er i mindretall.

For øvrig er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse.

Etter mitt resultat må jeg stemme for at saksomkostninger ikke tilkjennes.