Rt-1957-1202
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1957-12-14 |
| Publisert: | Rt-1957-1202 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 137/1957 |
| Parter: | Løken & Co. A/S som eier av Fredrik Stangs gate 6 (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot A/S Fredrik Stangs gate 2 og 4 ved Schønberg Hansen (høyesterettsadvokat Carl Kaas). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Skau, Schei, Rode, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §38, §41, Bygningsloven (1924) |
Dommer Hiorthøy: I sak angående ekspropriasjon etter bygningslovens §38 mellom A/S Frederik Stangs gate 2 og 4 og Løken & Co. A/S som eier av Frederik Stangs gate 6 avsa Oslo skjønnskommisjon 22. mars 1956 kjennelse om at skjønnet ble å fremme. Deretter avga kommisjonen skjønn, hvoretter erstatning for avståelse av 62,7 m2 av Frederik Stangs gate 6 ble satt til kr. 6000. I saksomkostninger ble A/S Frederik Stangs gate 2 og 4 pålagt å betale kr. 225.
Side:1203
Eieren av Frederik Stangs gate 6, Løken & Co. A/S, påanket skjønnet til Eidsivating lagmannsrett med prinsipal påstand om at skjønnet skulle nektes fremmet; subsidiært påsto han skjønnet opphevet og hjemvist. Lagmannsretten tok den subsidiære påstand til følge ved kjennelse av 27. oktober 1956, som har denne slutning:
«Bestemmelsen om saksomkostninger i Oslo skjønnskommisjons skjønn av 22. mars 1956 stadfestes. For øvrig oppheves skjønnet og saken hjemvises til ny behandling i skjønnskommisjonen.
Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Eieren av Frederik Stangs gate 6, Løken & Co. A/S, har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:
«Prinsipalt: Ekspropriasjonen nektes fremme.
Subsidiært: Ekspropriasjonen nektes fremme så lenge ikke også sameierne i servitutten på Frederik Stangs gate 4 er stevnt for å bli tilkjent erstatning.
I alle tilfelle: Den ankende part tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten og Høgsterett.»
Ankemotparten, A/S Frederik Stangs gate 2 og 4, har påstått lagmannsrettens kjennelse stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.
Den ankende part har for Høyesterett gjort gjeldende de samme innsigelser som for lagmannsretten. Han har således anført at ekspropriasjonen feilaktig er fremmet etter bygningslovens §38 istedenfor etter §41,2 som her antas å komme til anvendelse, idet det gjelder en reguleringssak. Videre har han anført at betingelsene etter bygningslovens §38 under ingen omstendighet er til stede, idet den grunnervervelse det gjelder ikke kan ansees som en vanlig grenseberiktigelse. Han har ytterligere gjort gjeldende at det ikke er adgang til ekspropriasjon i de foreliggende tilfelle før den servitutt med forbud mot bebyggelse som hviler på vedkommende eiendom, er fjernet, og endelig har han fremholdt at ekspropriasjonen er i strid med den kontraktsmessige forpliktelse som eksproprianten antas å være bundet av i henhold til kjøpekontrakt av 25. mai 1909.
Med hensyn til partenes anførsler og de nærmere omstendigheter i saken viser jeg for øvrig til grunnene for skjønnskommisjonens og lagmannsrettens avgjørelser. Som det fremgår, gjelder tvisten bare spørsmålet om hvorvidt ekspropriasjonsforretningen skal fremmes, idet ankemotparten har akkviescert ved lagmannsrettens kjennelse.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og viser til rettens begrunnelse, som jeg i hovedsaken kan slutte meg til. Spørsmålet om forholdet mellom bygningslovens §41,2 og §38, som har vært sterkt fremme under prosedyren for Høyesterett, er ikke behandlet i lagmannsrettens kjennelse. Jeg finner det for mitt vedkommende lite tvilsomt at det må være adgang til å fremme ekspropriasjon etter bygningslovens
Side:1204
§38 når vilkårene etter denne lovparagraf for øvrig er fyldestgjort. Det kan ikke antas å være bygningslovens ordning at også «mindre vesentlige grenseberiktigelser» nødvendigvis må utvirkes etter reglene i lovens §41,2 fordi forholdet har vært behandlet som en reguleringssak, sml. Rt-1936-211.
Med hensyn til betydningen av den omhandlede overenskomst av 25. mai 1909 skal jeg tilføye at etter min mening kan forpliktelser utover plikten til å respektere servitutten så lenge den er bestående, ikke påhvile senere erververe av en på denne måte beheftet eiendom med mindre særskilte omstendigheter foreligger.
Etter utfallet av anken vil den ankende part bli å ilegge saksomkostninger for Høyesterett til motpartene, mens jeg ikke antar at det er grunn til å gjøre noen forandring i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Løken & Co. A/S til A/S Frederik Stangs gate 2 og 4 1000 - ett tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Rode og justitiarius Grette: Likeså.
Av skjønnskommisjonens kjennelse (høyesterettsadvokat Trygve Bendixen med skjønnsmenn Martin Strandli, Arne Kielland, Aksel Engelsgaard og Alf Torp):
Ved stevning av 6. oktober 1955 har eieren av Frederik Stangs gate 2/4 begjært skjønn over et grunnstykke av Frederik Stangs gate 6, nemlig en stripe 3,42 m bred i alt 62,7 m2 i grensen mot Frederik Stangs gate 4. Skjønnet er begjært etter bygningslovens §38 idet bygningsrådet i sitt vedtak av 21. september 1955 har gjort byggetillatelse for nr. 4 avhengig av at det omhandlede grunnstykke blir ervervet fra nr. 6.
Om sakens sammenheng henviser skjønnskommisjonen for øvrig til sin kjennelse og sitt skjønn av 2. desember 1953 i sak nr. 38/1953, til Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 19. mars 1955 og til sin kjennelse av 30. august 1955 i sak nr. 8/1955. For sammenhengens skyld skal skjønnskommisjonen ganske kort nevne at eierne av Frederik Stangs gate 2, 6, 8 og 10, 12 og 14 i 1909 i fellesskap kjøpte Frederik Stangs gate 4. Eiendommen ble deretter vederlagsfritt overlatt til eieren av Frederik Stangs gate nr. 2 idet det samtidig ble lagt servitutt på eiendommen, bl.a. om at den ikke skulle kunne bebygges, liksom eieren av nr. 6 fikk rett til å kreve sin eiendom tillagt en stripe av nr. 4. Ubebyggelighetsservitutten skulle hvile også på denne stripen. Denne er senere tillagt nr. 6 fra nr. 4.
Side:1205
Saksøkte har påstått skjønnsbegjæringen i nærværende sak avvist, og har til begrunnelse herfor anført:
1. Det er i saken ikke spørsmål om en mindre vesentlig grenseberiktigelse etter bygningslovens §38. Det er av vesentlig betydning for nr. 6 å kunne beholde ekspropriasjonsarealet. Det er da ikke avgjørende at grunnstykket er av liten størrelse i forhold til hele eiendommen.
Skjønnskommisjonen er enig i at den kan ta standpunkt til om det i lovens forstand i det foreliggende tilfelle er tale om en mindre vesentlig grenseberiktigelse, selv om den ikke kan prøve den rent skjønnsmessige bedømmelse av spørsmålet, jfr. Stang: Norsk bygningsrett side 132. Skjønnskommisjonen finner at det etter forholdene i denne sak i lovens forstand er tale om en mindre vesentlig grenseberiktigelse.
2. Bygningsrådet har satt som betingelse for byggetillatelse at Frederik Stangs gate 2 og 4 og den stripen som skal erverves fra nr. 6 blir sammenføyet til ett matrikkelnummer. Saksøkte hevder at man ikke kan regne med at slik sammenføyning vil kunne skje, den vil i ethvert fall volde store vanskeligheter. Ekspropriasjon kan da ikke gjennomføres før det er klart at sammenføyning vil kunne skje slik at byggetillatelsen blir effektiv.
Etter skjønnskommisjonens oppfatning vil det ikke kunne by på større vanskeligheter å få sammenføyningen gjennomført når grunnstykket fra nr. 6 er ekspropriert, slik at byggetillatelsen for så vidt kan bli effektiv. Saken kan derfor ikke avvises på dette grunnlag.
3. Det kan ikke bygges på nr. 4 før ubebyggelighetsservitutten er ekspropriert. Det kan da heller ikke eksproprieres etter §38 før servitutten er fjernet, jfr. Schjødt: Norsk Ekspropriasjonsrett side 100 og side 150.
Skjønnskommisjonen er enig i at det er en forutsetning for ekspropriasjon av grunnstykket etter §38 at nr. 4 kan bebygges uten hinder av ubebyggelighetsservitutten. Skjønnskommisjonen finner imidlertid under tvil at det ikke kan kreves at ubebyggelighetsklausulen blir ekspropriert eller at det godtgjøres at den på annen måte er falt bort før ekspropriasjonen blir fremmet etter §38. Det har under saken vært antydet at ubebyggelighetsservitutten må ansees bortfalt som følge av den vedtatte regulering og bebyggelsesplan for Frederik Stangs gate 2 og 4, jfr. høyesterettsdom i Rt-1953-1360. Skjønnskommisjonen behøver etter sitt syn ikke å ta standpunkt til spørsmålet. Den vil imidlertid bemerke at konsekvensen av dens syn må være at eieren av nr. 6 må ha rett til å kreve at det eksproprierte grunnstykket blir ført tilbake til nr. 6 dersom eieren av nr. 4 ikke får gjennomført bebyggelsen på nr. 4 på grunn av ubebyggelighetsservitutten.
4. Eieren av Frederik Stangs gate 2 og 4 er etter overenskomsten av 1909 som er bindende for ham avskåret fra å gå til ekspropriasjon etter §38, idet dette ville stride mot hans plikter like overfor de øvrige kontraktsparter.
Heller ikke denne innsigelse finner skjønnskommisjonen å kunne ta til følge. Den henviser til sin avgjørelse av det likeartede spørsmål i sin kjennelse av 2. desember 1953 i sak nr. 38/1953, jfr. lagmannsrettens kjennelse av 19. mars 1955 hvor lagmannsrettens flertall sluttet seg til skjønnskommisjonens oppfatning. - - -
Side:1206
Av lagmannsrettens kjennelse (lagmann Reidar Aasgaard og lagdommerne Arne Aas og Halvor Husaas):
- - -
Lagmannsretten er enig med skjønnskommisjonen i at vilkårene for å fremme skjønnet foreligger, men finner å burde begrunne dette på en noe annen måte enn skjønnskommisjonen har gjort.
Når det gjelder innsigelsen om at bygningslovens §38 ikke er anvendelig fordi det ikke foreligger en «mindre vesentlig grenseberiktigelse» skal anføres at lagmannsretten er enig med skjønnskommisjonen i at dette spørsmål hører under administrasjonen. Det retten kan prøve er bare om den skjønnsmessige side av spørsmålet er vilkårlig avgjort og om loven er riktig forstått. Lagmannsretten kan ikke se at bygningsrådets avgjørelse for så vidt lider av noen feil som skulle kunne lede til opphevelse.
Den neste innsigelse som gjøres gjeldende mot fremme av skjønnet er at det ikke kan bygges på nr. 4 før ubebyggelighetsservitutten er ekspropriert og at det følgelig heller ikke kan eksproprieres etter bygningslovens §38 før servitutten er fjernet. Lagmannsretten finner at heller ikke denne innsigelse kan føre frem. Retten finner det tilstrekkelig her å anføre at det foreligger en stadfestet byplan hvoretter bebyggelse av nr. 4 er bestemt og at den private servitutt antas å måtte vike i denne kollisjon. Noen hindring for at ekspropriasjonsformålet kan nåes er således - etter rettens mening - ikke ubebyggelighetsservitutten.
Den siste innsigelse som den ankende part gjør gjeldende mot fremme av skjønnet er at ankemotparten etter overenskomsten av 1909 er avskåret fra å gå til ekspropriasjon, idet det ville stride mot hans plikter mot de øvrige kontraktsparter. Heller ikke denne innsigelse finner lagmannsretten kan føre frem. Noen hindring for ekspropriasjon av grunn etter bygningslovens §38 med sikte på bebyggelse i samsvar med en vedtatt og stadfestet byplan, kan ikke denne snart 50 år gamle servitutt være, selv om ekspropriasjon kreves av eieren av en eiendom hvis tidligere eier har vært med på å slutte den overenskomst som ligger til grunn for servitutten.
Etter dette er lagmannsretten kommet til at vilkårene for å fremme skjønnet foreligger. - - -