Rt-1957-158
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1957-02-16 |
| Publisert: | Rt-1957-158 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 14/1957 |
| Parter: | 1. Staten ved Justisdepartementet, 2. høyesterettsadvokat Karsten Wahl, 3. høyesterettsadvokat Haakon B. Berg (høyesterettsadvokat C.A. Gulbranson) mot Victoria Hotell (overrettssakfører Johan Hjort - til prøve) |
| Forfatter: | Schei, Helgesen, Eckhoff, Bahr, Berger |
| Lovhenvisninger: | Landssvikanordningen (1944) §39, Landssvikanordningen (1944), Straffeprosessloven (1887) §469, Domstolloven (1915) §200, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §2, §3 |
Dommer Schei: I mai-juni 1945 ble fru As formue satt under forvaltning i henhold til landssvikanordningens §39. Ifølge politiets beslutning omfattet forvaltningen også Victoria Hotell, som var antatt å tilhøre henne. Erstatningsdirektoratets representant for Buskerud fylke, høyesterettsadvokat Karsten Wahl, oppnevnte den 15. juni s. å. som tilsynsmann i boet høyesterettsadvokat Haakon B. Berg. Etter begjæring av politimesteren i Drammen avsa Drammen forhørsrett deretter, den 24. august 1945, kjennelse om at «fru As formue settes under forvaltning av en tilsynsmann oppnevnt av Erstatningsdirektoratet». I februar 1946 ble det utferdiget forelegg mot fru A for overtredelse av landssvikanordningens §3, jfr. §2 nr. 1 - medlemskap i N.S. Forelegget, som lød på en bot av 25 000 kroner, tap av stemmerett og vernerett og betaling av 30 000 kroner i erstatning, ble vedtatt av fru A, men senere erklærte hun anke, og ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 18. september 1946 ble vedtagelsen av forelegget opphevet. Drammen byrett frifant deretter fru A ved dom av 30. april 1948, og forvaltningen - som den hele tid også hadde omfattet hotellet - ble hevet i april 1949.
Ved stevning av 1. april 1952 reiste Victoria Hotell A/S
Side:159
erstatningssak mot staten og høyesterettsadvokatene Wahl og Berg. Selskapet hevdet at det var rettsstridig å sette hotellet under forvaltning, - det tilhørte et aksjeselskap, ikke fru A - og at forvaltningen under enhver omstendighet var unødvendig og hadde påført selskapet tap. Saken ble pådømt ved Oslo byretts dom av 3. juni 1954. Domsslutningen lyder slik:
«De saksøkte staten ved Justisdepartementet, høyesterettsadvokat Karsten Wahl og høyesterettsadvokat Haakon Berg dømmes til in solidum å betale Victoria Hotell A/S kr. 60 000.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.»
Med hensyn til saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.
Staten ved Justisdepartementet og høyesterettsadvokatene Wahl og Berg har påanket byrettens dom i dens helhet, og Victoria Hotell A/S har erklært motanke for så vidt erstatningens størrelse angår. Med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er ankene brakt direkte inn for Høyesterett.
Staten og advokatene Wahl og Berg har i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. De hevder bl.a. at selv om hotellet rent formelt tilhørte et aksjeselskap, var det i realiteten fru As, og da måtte det kunne trekkes inn under forvaltningen. Under ingen omstendighet er det etter deres mening oppstått noe tap ved at denne fremgangsmåte ble fulgt. Det tillå Erstatningsdirektoratet å gjøre hennes aksjonærrettigheter gjeldende, og det kunne ad den vei ha satt tilsynsmannen inn som styre i Victoria Hotell A/S. De anser det ikke for tvilsomt at dette ville ha blitt gjort, om ikke hotellet direkte var tatt med under forvaltningen. For øvrig bestrides det at forvaltningen har medført tap; tvert om var den - hensett til de forhold som rådet den gang - økonomisk fordelaktig for hotelldriften. Det hevdes ellers at fru A har samtykket i forvaltningen, og at det endog var etter anmodning fra henne at den ble opprettholdt etterat hun var frifunnet for landssvik. Under enhver omstendighet antas et mulig erstatningskrav fra selskapets side å være forspilt ved passivitet, og det er dessuten preskribert. Det bestrides at advokat Wahl eller advokat Berg har begått noen feil som kan trekke erstatningsansvar etter seg.
Staten har frafalt innsigelsen om at den ikke kan gjøres ansvarlig for tap som måtte være påført selskapet ved feil fra Wahls eller Bergs side. Derimot fastholdes også for Høyesterett at det ikke foreligger grunnlag for objektivt ansvar for staten.
De ankende parter har nedlagt denne påstand:
«I hovedsøksmålet:
Staten ved Justisdepartementet, høyesterettsadvokat Karsten Wahl og høyesterettsadvokat Haakon B. Berg frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.
I motsøksmålet:
Side:160
Staten ved Justisdepartementet, høyesterettsadvokat Karsten Wahl og høyesterettsadvokat Haakon B. Berg frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Victoria Hotell A/S gjør bl.a. gjeldende at det var rettsstridig og under enhver omstendighet unødvendig å sette selskapet under forvaltning. Wahl og Berg har gjort seg skyldig i en ansvarsbetingende uaktsomhet ved etableringen og opprettholdelsen av den ulovlige forvaltning, og må være ansvarlig for det betydelige tap som det hevdes at selskapet herved er påført. Dette tap er også staten etter selskapets mening ansvarlig for både etter domstollovens §200 og fordi forvaltningen i denne henseende må likestilles med forvaring. Staten må også ha objektivt ansvar etter straffeprosesslovens §469 første ledd.
Victoria Hotell A/S har nedlagt denne påstand:
«1. I hovedsaken: Byrettens dom stadfestes.
2. I motankesaken: Det av byretten fastsatte erstatningsbeløp kr. 60 000 forhøyes til kr. 75 000.
3. I begge tilfelle: Victoria Hotell A/S tilkjennes saksomkostninger i begge retter.»
Til bruk ved sakens behandling for Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter, som bl.a. angår landssviksaken mot fru A og forvaltningen av hennes formue og av Victoria Hotell A/S. Det er fremlagt skriftlige forklaringer av advokatene Wahl og Berg, fru A og overrettssakfører Fjeld. Det nye materiale har ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn den sto i for byretten.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.
Det er på det rene at det var fru As formue forvaltningen var ment å skulle omfatte, og at Victoria Hotell ble tatt med fordi man gikk ut fra at hun eiet det. Om det var kjent allerede da forvaltningen ble etablert at hotellbedriften var organisert som et aksjeselskap, er uvisst, men forholdet var iallfall klarlagt umiddelbart etterpå. I sin kunngjøring om forvaltningen av 16. juni 1945 har tilsynsmannen således brukt den riktige benevnelse, Victoria Hotell A/S. Tilsynsmyndighetene oppfattet imidlertid ikke selskapsforholdet som en realitet, og fru A foretok seg heller ikke noe for å avkrefte deres oppfatning. Forhørsrettens kjennelse av 24. august 1945 var forkynt for henne personlig, og hun hadde juridisk bistand (forsvareren i landssviksaken), men hun unnlot ikke bare å ta opp spørsmålet om lovligheten av den etablerte forvaltning, men gjorde overhodet ingen innvending mot de skritt som var tatt. Først tre år senere - en tid etterat Drammen byrett hadde pekt på forholdet i dommen av 30. april 1948 - ble saken tatt opp.
Selv om det forelå forhold som kan forklare at hotellet ble tatt med under forvaltningen, er jeg imidlertid enig med byretten i at opplysningene i saken ikke gir grunnlag for å anta at det var berettiget å sette selskapsforholdet til side, og at
Side:161
det derfor var en feil at Victoria Hotell A/S direkte ble satt under forvaltning. Derimot er jeg ikke enig i at denne feil har hatt noen reell betydning for selskapet, og spesielt ikke i at selskapet på grunn av den er påført noe tap. Den kan derfor heller ikke begrunne noe erstatningskrav mot de ankende parter. Den riktige fremgangsmåte ville ha vært at tilsynsmannen hadde utøvet hennes rettigheter som aksjonær i selskapet, og i og med at hun var siktet for landssvik, kan det ikke være tvilsomt at han da måtte ha sørget for å få henne fjernet fra ledelsen av hotellet og få valgt nytt styre for selskapet. Og det naturlige måtte da nettopp være at han ved hjelp av den aksjemajoritet han rådet over, hadde satt seg selv til styre i selskapet i hennes sted. Det var jo hennes interesser i selskapet som var de helt dominerende og som han skulle ta hånd om. Dermed ville situasjonen etter min mening reelt sett blitt den samme som den var. Enten tilsynsmannen direkte hadde hotellet under forvaltning eller han sto for ledelsen av det i egenskap av styre, måtte han i alt vesentlig ha forholdt seg på samme måte.
Jeg kan ikke finne at det er rimelig grunn til å anta at resultatet ville ha blitt gunstigere for selskapet om den korrekte form var overholdt. Heller ikke da ville fru A, formelt eller reelt, kunne ha fått del i ledelsen. Hva det ville ha ført til, får en et klart inntrykk av når en ser på hvilket standpunkt de kommunale myndigheter tok til bevillingsspørsmålene. ordføreren i Drammen har forklart i saken at han meddelte fru A at «hvis hun hadde vært medlem av N.S., kunne hun neppe gjøre regning med å få kommunens bevilling til å fortsette hotelldriften. Kommunen ville heller ikke kunne godta et bestyrer-forhold som kunne betraktes som stråmann for fru A». Når det fra selskapets side hevdes at dette standpunkt var usaklig og uholdbart, er jeg ikke enig i det. Jeg kan for så vidt også henvise til høyesterettsdom i Rt-1956-821, hvor et lignende spørsmål er drøftet.
Når det gjelder de to andre aksjonærer, synes forholdet å ha vært at de sto det hele temmelig fjernt. Det er i så måte betegnende at de, etter hva de hevder, først høsten 1948 fikk kjennskap til at hotellet var under forvaltning. Det synes lite rimelig å anta at det i forhold til disse aksjonærer, som også bodde på en helt annen kant av landet, kunne ha noe større å si om tilsynsmyndighetene tok hånd om hotelldriften på den ene eller den annen måte.
Selv om den fremgangsmåte som ble fulgt ikke var formelt riktig, er det neppe tvilsomt at ordningen medførte fordeler for selskapet. Den avbøtet virkningene for hotellet av at hotellederen var under forfølgning for landssvik - ikke minst ved at vanskelighetene med bevillingsspørsmålene ble løst og en ordnet hotelldrift sikret. Det er rimelig å tro at det har hatt sammenheng nettopp med dette forhold, når fru A uten innvending avfant seg med forvaltningen av hotellet, og endog - som jeg senere skal komme tilbake til
Side:162
- anmodet om at den måtte fortsette etterat hun uttrykkelig var gjort oppmerksom på den feil som var begått. Selv om det var gått frem på korrekt måte, måtte tilsynsmannen som nevnt i alt vesentlig ha forholdt seg på samme måte, iallfall hvis selskapet skulle ha oppnådd de samme fordeler som forvaltningen medførte.
Det er anført at uansett spørsmålet om lovligheten av de skritt som ble tatt, var det under ingen omstendighet nødvendig å gripe til forvaltning i dette tilfelle. Fru A var bare siktet for passivt medlemskap og hadde tilstrekkelige likvide midler til å dekke det ansvar det kunne bli tale om. Innvendingen kan etter min mening ikke føre frem. Det berodde i utpreget grad på et skjønn i hvilke tilfelle og i hvilken utstrekning tilsyn burde etableres, og jeg kan ikke se at Høyesterett har grunnlag for å underkjenne den vurdering som påtalemyndigheten (politimesteren) og Erstatningsdirektoratets representanter her har foretatt.
Når det gjelder valget av tilsynsmann og måten tilsynet har vært utøvet på, finner jeg med byretten at det ikke er påvist noen ansvarsbetingende feil fra Wahls eller Bergs side. Jeg tiltrer for så vidt det byretten har anført. Jeg peker spesielt på at ansettelsen av bestyrerinner har vært foretatt etter konferanse og i forståelse med fru A. Ansettelsene har også vært godkjent av Hotelldirektoratet. I forvaltningstiden ble brukt den samme revisor som fru A selv hadde benyttet.
Selskapet har gjort gjeldende at forvaltningen under enhver omstendighet har vært opprettholdt for lenge. Om dette uttaler byretten at «det er på det rene at forvaltningsmyndighetene i juni måned 1948 ønsket å avslutte forvaltningen, men at fru A ved personlig henvendelse til Wahl fikk denne til å gå med på at forvaltningen ble fortsatt inntil videre - - -». Det er ikke fremkommet noe som gir grunnlag for på dette punkt å fravike byrettens bevisbedømmelse, som bygger på umiddelbare forklaringer av fru A og Wahl og Berg. Det er dermed gitt at det ikke kan bli spørsmål om erstatning for tiden etter det nevnte tidspunkt. Men også når det gjelder tiden før juni 1948, må resultatet bli det samme. Det forhold at fru A på et så sent tidspunkt ba om at forvaltningen måtte fortsette, taler i seg selv sterkt for at det må være riktig når tilsynsmannen og advokat Wahl hevder at forvaltningen hele tiden hadde foregått i forståelse med henne. De grunner som gjorde det ønskelig for henne at forvaltningen fremdeles ble opprettholdt sommeren 1948, måtte i enda sterkere grad ha gjort seg gjeldende tidligere. Avgjørende må det imidlertid være at den frifinnende byrettsdom i landssviksaken først ble avsagt den 30. april 1948 og ennå ikke var endelig i juni s. å. Jeg kan da ikke se at det er holdepunkt for å anta at det var en feil at forvaltningen på dette tidspunkt ikke var hevet.
Jeg finner selskapets krav på erstatning etter straffeprosesslovens §469 første ledd ugrunnet. Det er for så vidt
Side:163
tilstrekkelig å henvise til at jeg som nevnt ikke har funnet det godtgjort at selskapet har lidt tap på grunn av de skritt som er tatt.
På grunn av den uklarhet som er oppstått ved den fremgangsmåte myndighetene har brukt, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd i. f.
Jeg stemmer for denne
dom:
Staten ved Justisdepartementet, høyesterettsadvokat Karsten Wahl og høyesterettsadvokat Haakon B. Berg frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Bahr og Berger: Likeså.