Rt-1957-215
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1957-03-01 |
| Publisert: | Rt-1957-215 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 32 B/1957 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø) mot B v/verge, Stadt Kjel Jugendamt (høyesterettsadvokat A.L. Gullestad). |
| Forfatter: | Rode, Thrap, Bendiksby, Helgesen, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§15, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§16, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0 |
Dommer Rode: Tysk statsborger C, nå gift D, fødte den 3. november 1949 i Kiel et barn som har fått navnet B. Mor og barn bor i Tyskland. Moren oppga å være blitt besvangret av den norske statsborger A under hans tjenstgjøring i Tyskland som fenrik i Brigade 482. A har ikke erkjent farskap eller bidragsplikt.
Ved stevning av 3. februar 1954 anla Stadt Kiel Jugendamt som verge for barnet sak mot A ved hans daværende personlige verneting, Torridal herredsrett. Saken ble anlagt som nedstamningssak etter tvistemålslovens kap. 29 og var forenet med krav om fastsettelsesdom for A's plikt til å betale oppfostringsbidrag og om fullbyrdelsesdom for forfalte terminer av bidraget. Herredsretten avsa 25. februar 1956 dom med slik domsslutning:
«1. Løytnant A kjennes å være far til B, født xx.xx.1949.
2. Løytnant A kjennes å være bidragspliktig overfor B med kr. 50 pr. mnd. fra 3, november 1949.
3. Løytnant A dømmes til å betale til B ved Jugendamt, Stadt Kiel, 3850 kroner.
Oppfyllesesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av herredsrettens dom.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Om saksforholdet viser jeg for øvrig til herredsrettens domsgrunner.
A har anket over dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har den 2. juni 1956 tillatt at anken går direkte til Høyesterett.
A's anke gjelder så vel rettsanvendelsen som bevisbedømmelsen.
Med hensyn til rettsanvendelsen gjør han gjeldende at saken skal avgjøres på grunnlag av tysk materiell rett, ikke norsk som herredsretten har lagt til grunn. Det kan da ikke under
Side:216
noen omstendighet gis dom for annet enn bidragsplikt, idet denne svarer til det rettsforhold - «Zahlvaterschaft» - som etter tysk rett består mellom en formodet far og hans utenfor ekteskap fødte barn.
Når det gjelder bevisbedømmelsen, hevder han at herredsretten har tatt feil når den har funnet det godtgjort at han overhodet har hatt samleie med barnemoren. Skulle Høyesterett for dette punkts vedkommende vurdere bevisene på samme måte som herredsretten, er han enig i at han må kjennes bidragspliktig uansett om norsk eller tysk rett blir lagt til grunn. Derimot bestrider han at han, selv om norsk rett blir lagt til grunn, kan kjennes å være far til barnet. Han hevder at omstendighetene i hvert fall må gjøre det tvilsomt om han er far til barnet, og at herredsretten for så vidt har gjort seg skyldig i en feilvurdering når den har gitt dom på farskap.
Mot størrelsen av det bidrag som herredsretten har fastsatt har A ikke gjort innvending, men noen forhøyelse av bidraget mener han må være utelukket. For A er nedlagt slik påstand:
«A frifinnes for farskap og bidragsplikt til B, født xx.xx.1949.»
B v/verge har påstått herredsrettens dom stadfestet, dog så at bidraget fra 3. oktober 1955 av forhøyes til kr. 55 pr. måned og at det eksigible beløp blir utvidet med de bidragsterminer som er forfalt etter avsigelsen av herredsrettens dom. Det er i denne forbindelse opplyst at herredsrettens beregning av de forfalne terminer er kr. 50 for høy. Som begrunnelse for forhøyelsen av bidragene er vist til at Sosialdepartementet i rundskriv til fylkesmennene av 25. august 1955 bl. a har bestemt at bidragssatsene når det gjelder utenekteskapelige barn som bor i by, fra 1. oktober 1955 skal forhøyes fra kr. 50 til kr. 55 som minimum. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Løytnant A kjennes å være far til B, født xx.xx.1949.
2. Løytnant A kjennes å være bidragspliktig overfor B med kr. 50 pr. måned fra 3. november 1949 til 3. oktober 1955 og fra 3. oktober 1955 med kr. 55 pr. måned.
3. Løytnant A dømmes til å betale til B v/Stadt Kiel Jugendamt kr. 4485.»
Begge parter har fri sakførsel for Høyesterett, og prosessfullmektigene har opplyst at Justisdepartementet har samtykket 1 at det ikke blir nedlagt påstand om saksomkostninger.
Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for herredsretten. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg delvis kommer tilbake til.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.
Med herredsretten og under henvisning til høyesterettsdom i Rt-1953-1132, som for så vidt er enstemmig, antar jeg således at det ikke er noen prosessuell hindring for at de krav som saken omfatter kan gjøres gjeldende på den måten
Side:217
som her skjedd. Dette har for øvrig heller ikke vært omtvistet mellom partene. Jeg nevner i denne forbindelse at §15 og §16 den nye lov om barn utenfor ekteskap - lov av 21. desember 1956 nr. 10 - som ennå ikke er satt i kraft, gir vernetingsregel og lar de særlige regler for farskapssaker få anvendelse i et tilfelle som det foreliggende.
Når det gjelder spørsmålet om ankemotpartens krav skal avgjøres på grunnlag av norsk eller tysk materiell lov, har Høyesterett, som nevnt av herredsretten, tatt standpunkt hertil i to tidligere dommer, referert i Rt-1953-1132 og 1159. I begge tilfelle svarte de momenter som var relevante for lovvalget til de som foreligger i nærværende sak. I begge dommer er norsk rett under dissens - 3 mot 2 stemmer - lagt til grunn for avgjørelsen. I den første dom begrenset dissensen seg til begrunnelsen, idet lovvalget ikke var avgjørende for resultatet. I sak nummer to gjaldt dissensen også resultatet.
Som flertallet i de to tidligere saker er jeg blitt stående ved at norsk lov må legges til grunn for avgjørelsen av spørsmålene om nedstamning og om bidrag. Jeg anser det tilstrekkelig å vise til det som annenvoterende, dommer Bahr, har uttalt i den første av sakene. Jeg til trer i det vesentlige det som der er anført, og kan ikke finne at det under behandlingen av nærværende sak er kommet frem faktiske eller rettslige momenter av betydning, som ikke har vært gjort til gjenstand for drøftelse og vurdering under voteringen i den første sak. Uten å tillegge det vekt i positiv retning når det gjelder valget av materiell lov, nevner jeg at etter den nye lov om barn utenfor ekteskap kan farskapssak anlegges selv om barnet ikke er født her i landet eller mor eller barn ikke bor her. I prosessuell henseende vil det således, når loven trer i kraft, ikke bli noen forskjell mellom en sak som den foreliggende og en sak angående farskap til et barn født her i landet.
Under hovedforhandlingen for Høyesterett er det opplyst at det som resultat av Haag-konferansen om internasjonal privatrett, 8. sesjon, bl.a. foreligger et utkast av 24. oktober 1956 til konvensjon om hvilken lov som skal gjelde om plikt til å betale underholdsbidrag til barn. Jeg går ikke inn på innholdet av utkastet, som jeg ikke kan tillegge betydning for løsningen av det foreliggende, aktuelle spørsmål. Det samme gjelder en internasjonal konvensjon av 20. juni 1956 om inndrivning av underholdsbidrag i utlandet. Konvensjonen er ved St.prp. nr. 48 for 1957 forelagt Stortinget med forslag om tiltredelse for Norges vedkommende. Etter konvensjonens artikkel 6 nr. 3 skal lovgivningen, derunder den internasjonale privatrett, i den bidragspliktiges stat - dvs. den stat hvis jurisdiksjon han er underlagt, jfr. art. 3 nr. 1 - anvendes ved avgjørelsen av alle spørsmål i forbindelse med bidragenes fastsettelse og innkrevning.
Når det gjelder nedstamningsspørsmålet, finner jeg, som herredsretten, at det må ansees bevist at A har hatt slikt
Side:218
samleie med barnemoren at han etter naturens orden kan være barnets far, og at det ikke er opplyst omstendigheter som gjør det tvilsomt at han også virkelig er det.
Herredsrettens ansettelse av oppfostringsbidraget er jeg enig i, Som tidligere nevnt har ankemotparten påstått beløpet forhøyet til kr. 55 fra 3. oktober 1955. Jeg går, som førstvoterende i dommen i Rt-1953-1132, ut fra at bidraget kan være gjenstand for regulering, men kan ikke finne at det er grunn til noen forhøyelse, i hvert fall på det nåværende tidspunkt. Jeg legger da blant annet vekt på at A etter dommen kommer til å skylde et relativt betydelig beløp i forfalte bidragsterminer.
De terminer som forfalt før herredsrettens dom ble avsagt, utgjør, som ankemotparten har gjort oppmerksom på, kr. 3800, ikke kr. 3850, som anført i nevnte dom. De videre og inntil Høyesteretts dom forfalte terminer - terminene pr. 3. mars 1956 - 3. februar 1957 - utgjør kr, 600. Det vil således bli å gi fullbyrdelsesdom for kr. 4400.
Jeg er enig i herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. For Høyesterett er saksomkostninger ikke påstått.
Etter dette stemmer jeg for slik
dom:
Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at det beløp som A dømmes til å betale utgjør 4400 - fire tusen fire hundre - kroner, og at oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Thrap: Jeg er når det gjelder spørsmålet om lovvalget enig med mindretallet i dommene fra 1953, og viser for så vidt til den begrunnelse som er gitt av dette mindretall. I tilslutning til dette skal jeg bare tilføye at jeg finner at mindretallets syn har noen støtte i det utkast til konvensjon som ble utarbeidet i Haag 24. oktober 1956 og som er nevnt av førstvoterende.
Jeg finner imidlertid ikke grunn til å ta opp noen dissens i den foreliggende sak, dels fordi jeg anser rettsspørsmålet avgjort ved dommene av 1953, og dels fordi jeg etter rådslagningen går ut fra at jeg står alene med mitt syn på spørsmålet. Jeg slutter meg derfor til førstvoterendes resultat.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Helgesen og justitiarius Grette: Likeså.
Side:219