Rt-1953-1132

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-09-24
Publisert:	Rt-1953-1132
Stikkord:	Tvistemålslovens kap, 29
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 108 B/1953.
Parter:	A (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen) mot B v/ verge Jugendamt Flensburg (høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Bahr, Nygaard, Helgesen. Mindretall: Heiberg, Berger
Lovhenvisninger:	Uektebarnloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §431, Uektebarnloven (1915) §11, §12, §13, §18, §432, §434

Dommer Heiberg: I nedstamningssak, anlagt av B ved verge Jugendamt Flensburg mot A, avsa Lier, Røyken og Hurum herredsrett - sorenskriveren - den 29. april 1952 dom med domsslutning:

«1. A kjennes ikke å være far til B, født xx.xx.1950.

2. A kjennes å være bidragspliktig og tilpliktes å betale bidrag med kr. 50,00 pr. mnd. til B v/verge Stadtjugendamt Flensburg, løpende fra 2. mars 1950 til 2. mars 1966.»

A har påanket dommen. Han gjør gjeldende at han burde ha vært frifunnet for både farskaps- og bidragsplikt, subsidiært at bidraget bør settes til et lavere beløp enn av herredsretten fastsatt.

B ved Jugendamt Flensburg har erklært motanke og har gjort gjeldende at betingelsene for å dømme A som far til barnet foreligger.

Høyesteretts Kjæremålsutvalg har tillatt at saken bringes direkte inn for Høyesterett. Begge parter er gitt bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.

For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg skal komme tilbake til senere i den utstrekning jeg tillegger dem betydning.

A har nedlagt påstand:

«Prinsipalt: A kjennes ikke å være bidragspliktig til B, født xx.xx.1950. For øvrig stadfestes herredsrettens dom.

Subsidiært: A frifinnes for påstanden om farskap og kjennes pliktig til å betale bidrag til B's oppfostring inntil dennes fylte sekstende år, med et månedlig beløp som blir å fastsette av Høyesterett for den forløpne tids vedkommende, og som gjelder inntil videre, dog med adgang for A til å begjære revisjon i henhold til gjeldende lovbestemmelser.»

B har nedlagt påstand:

«A kjennes å være far til B, født xx.xx.1950. For øvrig stadfestes herredsrettens dom.»

Jeg behandler først spørsmålet om saken er riktig anlagt som nedstamningssak.

Side:1133

Ved høyesterettsdom i Rt-1927-969 er avgjort at de administrative og prosessuelle forskrifter i lov nr. 3 av 10. april 1915 om barn utenfor ekteskap ikke kommer til anvendelse når ikke moren og barnet har sitt domisil i Norge, og denne oppfatning ligger også til grunn for lovens §18a som ble tilføyet ved lov av 19. juni 1931. Imidlertid antar jeg at den nevnte dom ikke innebærer at en sak til fastsettelse om farskap og bidragsplikt består, ikke i det hele tatt kan reises ved norsk domstol. En slik adgang må antas likefrem å følge av at vedkommende mann er bosatt i Norge og har sitt hjemting her. Det ville også være lite rimelig om mor eller barn av prosessuelle grunner skulle være avskåret fra overhodet å få prøvet sin sak ved norsk domstol.

Den foreliggende sak er anlagt som nedstamningssak etter reglene i tvistemålslovens kapitel 29. Da saken gjelder spørsmålet om et slektskap i rett opp- og nedstigende linje består (tvistemålslovens §429), antar jeg at det ikke er noe i veien for å benytte denne fremgangsmåte. Når tvistemålslovens §434 bestemmer: «Om fastsettelse av farskapen til et barn som er født utenfor ekteskap, gjelder hva derom særskilt er bestemt», legger jeg ikke annet i dette enn at slike særskilte bestemmelser, i de tilfelle hvor de kommer til anvendelse, går foran tvistemålslovens regler.

Likeledes antar jeg at det subsidiære krav om bidrag må kunne sies å «følge av søksmålet» og derfor kan medtas i nedstamningssaken i medhold av tvistemålslovens §431.

Hvorvidt dommen vil ha de rettsvirkninger tvistemålslovens §432 angir, avhenger etter min oppfatning av om saken skal avgjøres etter norsk materiell rett, et spørsmål jeg senere kommer tilbake til. Jeg presiserer at jeg ikke har tatt noe standpunkt til om saken også kunne ha vært fremmet etter tvistemålslovens vanlige regler.

Jeg finner således at det ikke knytter seg noen prosessuell feil til saksanlegget, og går deretter over til å behandle spørsmålet om tysk eller norsk rett skal legges til grunn for avgjørelsen.

Noen høyesterettsdom som er direkte avgjørende for spørsmålet har vi ikke.

I den før nevnte dom i Rt-1927-968 heter det riktignok i flertallets fellesbegrunnelse: «Saavel de materielretslige bestemmelser som de administrative og processuelle forskrifter loven (dvs. lov nr. 3 av 10. april 1915) gir til gjennemførelse av dem, forutsætter, at moren og barnet har sit domicil i Norge.» Men det som forelå til avgjørelse i saken, var spørsmålet om fremgangsmåten, og bare så langt kan dommen ansees som prejudikat.

I en senere dom, gjengitt i Rt-1933-649, viser Høyesterett i sin felles begrunnelse til den nevnte uttalelse i dommen av 1927, og anfører videre:

Side:1134

«Overensstemmende hermed maa det videre antas, at farens bidragsplikt overfor et barn som er født utenfor ekteskap iallfall som regel maa bedømmes efter loven i den stat hvor moren er bosatt ved barnets fødsel. Men loven i denne stat kan dog ikke anvendes uten ethvert hensyn til innenlandske rettsregler, naar den oppgitte far er bosatt her i landet. Efter norsk lov er det saaledes en vesentlig forutsetning for bidragsplikt, at den opgitte far har hatt samleie med moren til saadan tid, at han efter naturens orden kan være barnets far, og anvendelse av en fremmed lov maa være utelukket hvis den vilde medføre bidragsplikt uten at denne forutsetning er tilstede.»

På dette grunnlag ble den oppgitte norske far frifunnet for krav om bidrag til et barn, født i Tyskland. Da således Høyesterett kom til at norsk retts regler i den konkrete situasjon måtte gå foran de tyske, er heller ikke denne dom noe egentlig prejudikat.

Den lovkonflikt som her foreligger, er blitt løst på forskjellig måte av lovgivning og domstoler i de forskjellige land, liksom de forfattere som har behandlet emnet, er kommet til sterkt avvikende resultater, idet enkelte vil følge barnets (morens) hjemlandslov, enkelte farens og enkelte domstollandets lov (lex fori). Jeg nøyer meg med å nevne Karsten Gaarders artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.78 flg. hvor han som hovedregel antar at barnets hjemlandslov er bestemmende.

Det spørsmål vi har for oss er således omtvistet og tvilsomt, og ingen bestemt løsning utpeker seg som den eneste mulige, eller som bindende fastslått i norsk rett.

Under disse omstendigheter står det for meg som det naturlige også her å ta utgangspunkt i den alminnelige betraktning som er gjort gjeldende av førstvoterende i den sak som er refereret i Rt-1923-II, 58 flg., «at et forhold fortrinsvis bør bedømmes etter loven i det land hvortil det har sin nærmeste tilknytning, eller hvor det nærmest hører hjemme» (s. 60). Jfr. også Knoph: Rettslige standarder 11. Godtar man dette utgangspunkt, kan det i og for seg neppe være tvilsomt at forholdet har sin sterkeste tilknytning til Tyskland. Moren er tysk borger, bosatt i Tyskland, barnet er konsipert og født i Tyskland, er ved fødselen blitt tysk borger og har hele tiden vært bosatt der. Den omstendighet at den oppgitte far eller bidragspliktige er norsk og har sitt hjem i Norge, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å berøve forholdet også mellom den mulige far og barnet dets karakter av et forhold som har sin naturlige tilknytning først og fremst til Tyskland som barnets hjemland. Når det gjelder å bestemme barnets rettsstilling, synes det meg naturlig å se som et primært mål å stille det i samme stilling som andre barn som fødes utenfor ekteskap i Tyskland, uten hensyn til den mer tilfeldige omstendighet om faren i det enkelte tilfelle hører hjemme i Tyskland, i Norge eller i et tredje land. Barnet tilhører det tyske rettssamfunn, og det er da mest

Side:1135

nærliggende her å la tysk rett være bestemmende, med mindre det foreligger særlige grunner for å velge en annen løsning.

Som utgangspunkt mener jeg således at man bør legge til grunn at barnets hjemlandslov er avgjørende. Mer enn et utgangspunkt er dette ikke. Selv om man som hovedregel vil legge barnets lov til grunn, er det nemlig på det rene at denne regel må tåle vesentlige unntak ut fra «ordre-public»-artede synspunkter, jfr. den foran nevnte dom av 1933, nemlig for så vidt en anvendelse av barnets hjemlandslov ville føre til resultater som må ansees stridende mot fundamentale etiske eller sosiale prinsipper, slik som de er kommet til uttrykk i norsk lovgivning.

Det som for meg blir spørsmålet, er da nettopp om de hensyn som ligger bak våre regler, er av den art og styrke at norsk lov her må slå gjennom overfor tysk lovs avvikende regler, hvor disse fører til en ugunstigere stilling for barnet enn det ville ha etter norsk lov.

Når det gjelder underholdsbidrag til barn født utenfor ekteskap, har den norske lov av 1915 i §13 annet ledd latt et mulig farskap være tilstrekkelig til å etablere underholdsplikt. Denne bidragsplikt har ikke sitt grunnlag i noe slektsskapsbånd mellom barnet og den bidragspliktige, men kan bare sees som en positiv løsning av et sosialpolitisk problem hvor tysk rett, som jeg senere skal komme tilbake til, har valgt en annen løsning.

Men jeg kan ikke se at det bak den norske regel ligger noen etisk vurdering som skulle tilsi å gjøre den gjeldende også i forhold til barn som er bosatt i utlandet, alene av den grunn at vedkommende mann er bosatt i Norge. Det forekommer meg derfor ikke naturlig å gi denne ordning anvendelse på andre barn enn dem som hører det norske rettssamfunn til ved at de er bosatt i Norge.

I en noe annen stilling står spørsmålet når det gjelder dom for farskap etter norsk rett. Vår lov har så vidt mulig søkt å gi barn utenfor ekteskap samme rettsstilling som andre barn. Av den grunn er det også nødvendig å søke det virkelige (biologiske) farskap fastslått. Man kan si at når vår lov slik har valgt å bygge på hensynet til barnet, beror dette på en bevisst etisk vurdering som er uavhengig av hvor barnet hører hjemme.

Imidlertid mener jeg at barnets hjemlandslov også i denne forbindelse bør være utslagsgivende. Tysk lov - som i likhet med de fleste utenlandske lover som hovedregel nekter adgang til å få det biologiske farskap fastslått - bygger også på en etisk vurdering, om enn en annen enn norsk lov, nemlig at hensynet til ekteskapet og familien bør gå foran hensynet til barnet. Når det da som her gjelder et tysk barn som etter all sannsynlighet vil vokse opp under tysk lov som ikke godkjenner vår lovs prinsipp, forekommer det meg å være liten grunn til å bringe dette til anvendelse her. En norsk dom for

Side:1136

farskap vil ikke ha noen aktuell praktisk interesse for barnet utenom bidragsplikten, og de rettsvirkninger som normalt følger av en norsk dom om farskap (arverett, navnerett, vergemål, foreldreomsorg m.v.) vil i det store antall tilfelle overhodet ikke kunne inntre i forholdet mellom et tysk barn og en norsk far. Heller ikke kan jeg anta at en norsk dom vil bli ansett for bindende av de tyske domstoler. Men da kan jeg ikke se at de etiske betraktninger som ligger bak vår lovs bestemmelser om adgangen til å få fastslått farskap, skulle kreve at norske domstoler setter vår lovs syn igjennom også hvor barnet er bosatt i utlandet.

Et hensyn som taler mot å gi adgang til å kreve dom for farskap etter norsk rett i et tilfelle som dette, er etter min mening også de vanskeligheter bevisførselen regelmessig vil være forbundet med i slike saker. Etter §13 i den norske lov skal det gis dom for farskap hvor den oppgitte far etter naturens orden kan være barnets far «og retten ikke finner grunn til å anta at moren har hatt sådant samleie med noen annen, eller at det i øvrig foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om den oppgitte far er barnets far». Men det sier seg selv at det som regel vil være meget vanskelig for en mann som er utlagt som far i et fremmed land, å få tak i det bevismateriale som skal til for å belyse morens vandel. Og selv om retten vil ta alle skyldige hensyn til disse vanskeligheter ved selve vurderingen av bevisene, ville man allikevel meget lett risikere å få materielt uriktige domsutslag om saker av denne art skulle pådømmes etter norsk rett. Jeg nevner i denne forbindelse den forutsetning som er kommet til uttrykk i barnelovens motiver (Ot. prp. nr. 5 for 1914, 52, Innst. O. XIII for 1914, 22) om at domstolene vil vise forsiktighet med å fastslå virkelig farskap.

Jeg kommer således til det resultat at tysk rett bør legges til grunn for avgjørelsen i den foreliggende sak. Etter min mening er denne løsning også den som stemmer best med det system vår lov har bygget opp når det gjelder å fastslå farskapet til et barn som er født her. Ikke bare skal saken som hovedregel reises ved morens hjemting (§12), men loven inneholder også en bestemmelse som foreskriver at sak skal reises her, også når faren ikke har kjent oppholdssted her i landet (§11, siste ledd). I forarbeidene til denne bestemmelse - Ot. prp. nr. 5 for 1914, 57 - er bl.a. uttalt: «Efter den nugjældende lovgivning antages der alene at være adgang til at utfærdige bidragsresolution og i tilfælde at faa paternitetsforholdet avgjort, naar den opgivne far har eller ved besvangrelsen hadde verneting her i riket (se Ot. prp. nr. 7 for 1901/1902 2, 2den spalte og lov nr. 1 av 29de mars 1902). Departementet antar, at den samme adgang bør staa aapen i alle tilfælder, hvor det er av interesse at faa bidraget fastsat av norsk myndighet. Sidste led av §9 (dvs. lovens §11) er derfor

Side:1137

bygget paa den betragtning, at farskapsspørsmaalet blir at opta til behandling og avgjørelse her i riket i alle tilfælder, hvor den besvangrede kvinde bor i Norge.»

Det resultat jeg er kommet til, faller også sammen med de uttalelser som er fremkommet i de to før nevnte dommer av 1927 og 1933. Disse dommer taler riktignok delvis om morens hjemsted, men det falt her - og vil som regel falle - sammen med barnets. Endelig nevner jeg om forholdet spesielt til tysk rett at Einführunggesetz zum Bürgerlichen Gesetzbuch i §21 inneholder samme regel om tysk lovs stilling til den tilsvarende konflikt, nemlig at farens underholdsplikt m.v. avgjøres etter loven i morens hjemland ved fødselen, dog således at kravet ikke kan gjøres gjeldende i videre utstrekning enn det også er hjemlet i tysk rett (altså en tilsvarende begrensning som den norske dom av 1933 statuerte).

De tyske lovbestemmelser som kommer til anvendelse er Bürgerliches Gesetzbuch (BGB) §1589 II og §1717, jfr. §1708 til §1716. §1589 bestemmer: «Das uneheliche Kind und dessen Vater gelten als nicht verwandt.» I dette ligger selvsagt ikke at tysk rett ikke anerkjenner det biologiske farskap som et faktum, men alene at lovens regler om slektskap mellom far og barn ikke kommer til anvendelse. (Palant: Kommentar til BGB, 8. opplag, 1950, 1533.) Fastsettelsesdom om biologisk farskap til barn utenfor ekteskap ansees vanligvis ikke tilstedelig, bortsett muligens fra visse særtilfelle hvor det foreligger en aktuell rettslig interesse (se således Palant 1463-1464, Lehmann: Familienrecht 1926, 249).

Jeg må således gå ut fra at det etter tysk rett ikke vil kunne gis dom for farskap i forhold til et barn utenfor ekteskap, og det vil da heller ikke kunne skje i denne sak. Jeg ser det slik at dette ikke bare er en prosessuell, men også en materiell regel, og at resultatet da må bli frifinnelse i dette punkt, ikke avvisning.

Om bidragsplikt bestemmer BGB §1717:

«I. Als Vater des unehelichen Kindes im Sinne der §1708 bis §1716 gilt, wer der Mutter innerhalb der Empfängniszeit beigewohnt hat, es sei denn, dass auch ein anderer ihr innerhalb dieser Zeit beigewohnt hat. Eine Beiwohnung bleibt jedoch ausser Betracht, wenn es den Umständen nach offenbar unmöglich ist, dass die Mutter das Kind aus dieser Beiwohnung empfangen hat.

II. Als Empfängniszeit gilt die Zeit von dem einhunderteinundachtzigsten bis zu dem dreihundertundzweiten Tage vor dem Tage der Geburt des Kindes, mit Einschluss sowohl des einhunderteinundachtzigsten als des dreihundertundzweiten Tages.»

Det dreier seg ikke her om et virkelig farskapsbevis, (jfr. uttrykket «Als Vater... im Sinne der §1708 bis §1716 gilt»), men bare om hva man har kalt «Zahlvaterschaft», en viss

Side:1138

presumpsjon for farskap som etter lovens positive ordning er tilstrekkelig til å etablere bidragsplikt: Den mann som har hatt samleie med moren innenfor et fastlagt tidsrom før barnets fødsel - mellom 180 og 302 dager - er forpliktet til å svare bidrag, med mindre også en annen har hatt samleie med henne i denne tid. Et samleie kommer dog ikke i betraktning hvis det etter omstendighetene er utelukket at barnet er en frukt av dette samleie.

Bevistemaet er således etter den tyske lov hvorvidt den oppgitte far, og i tilfelle også noen annen, har hatt samleie med moren innenfor den oppstilte termin, og om det i tilfelle er utelukket at barnet er en frukt av det ene eller det annet av disse samleier. For så vidt er den tyske lov bindende også når den skal anvendes av norske domstoler. Når det derimot gjelder vurderingen av beviset, står selvsagt de norske domstoler fritt.

Det er i saken på det rene at A har hatt flere samleier med C (barnemoren) i tiden mai eller juni/juli 1949, hvilket faller innenfor det spatium den tyske lov angir (4. mai til 2. september). Heller ikke er det ifølge norsk oppfatning etter tidspunktet eller resultatet av blodprøven noe til hinder for at han kan være barnets far.

Moren har videre selv forklart at etter at hun hadde brutt med A i slutten av juli, lærte hun en annen nordmann å kjenne, og hadde samleie med ham. Så vidt hun vet, var dette først i september, men det kan også ha vært i august. I siste tilfelle faller dette forhold innenfor lovens termin. At hun for øvrig har stått i forhold til noen bestemt annen mann i denne tid, er ikke søkt godtgjort, derimot har hennes vandel i sin alminnelighet vært anført mot henne. I denne forbindelse er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere.

Spørsmålet blir da om det må ansees utelukket at barnet kan være et resultat av forbindelsen med den annen nordmann. Herredsretten har funnet at et mulig samleie så sent som i august må settes ut av betraktning, da moren på dette tidspunkt må antas å ha vært besvangret av en annen. Dette forutsetter imidlertid at hennes egen oppgave om når hun hadde sin siste menstruasjon er riktig, en oppgave som jeg ikke finner å kunne godta som et tilstrekkelig bevis i seg selv.

I likhet med herredsretten må jeg gå ut fra at barnet er noe for tidlig født. Professor dr. med. E. Schjøtt-Rivers som er oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett, har avgitt en erklæring hvor han på grunnlag av de foreliggende opplysninger bl.a. om barnets vekt og lengde konkluderer:

«Etter vanlig beregning må jeg anta at barnet er født minst en måned før fullgått svangerskap, men det er også mulighet for at barnet kan være født to måneder før fullgått svangerskap.»

Dette svarer til at det befruktende samleie etter normal

Side:1139

beregning skulle ha funnet sted de første dager av juli, henholdsvis de første dager av august. Etter dette skulle det foreligge en teoretisk mulighet for at barnet kan være frukt av et samleie med den annen nordmann i begynnelsen av august.

Så vage og upresise som de foreliggende opplysninger er, og så svak som denne mulighet må ansees å være, kan jeg imidlertid ikke finne det bevist at noe slikt samleie har funnet sted på denne tid. At moren for øvrig har hatt samleie med noen annen i det tidsrom loven setter, er ikke godtgjort.

Etter tysk rett antar jeg således at A må kjennes bidragspliktig til barnet.

A har subsidiært påstått bidraget nedsatt. Det hersker enighet mellom partene om at bidraget ikke kan settes høyere enn norsk rett ville betinge, jfr. dommen av 1933. Jeg er enig i dette, men finner det beløp som kreves, kr. 50,00 pr. måned, passende også etter norsk målestokk.

B har med hensyn til bidraget påstått stadfestelse av herredsrettens dom som fastsetter bidragsplikt og tilplikter A å betale et bestemt månedlig beløp frem til 2. mars 1966 da barnet fyller 16 år, hvilket også er tysk retts termin. Jeg går imidlertid ut fra at det også i et tilfelle som dette vil kunne bli spørsmål om regulering av bidraget under endrede forhold eller hvis loven forandres, og det vil da vanskelig kunne avsies fullbyrdelsesdom for de terminer som ennå ikke er forfalt. Fullbyrdelseskravet må derfor innskrenkes til å omfatte terminene fra 2. mars 1950 til og med 2. september 1953, idet betalingen skjer forskuddsvis den 2. i hver måned.

Saksomkostninger er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne dom:

1. A frifinnes for påstanden om farskap til B, født xx.xx.1950.

2. A kjennes bidragspliktig overfor B med kr. 50,00 pr. måned fra 2. mars 1950.

3. A dømmes til å betale til B ved Stadtjugendamt Flensburg 2150 - totusenethundreogfemti - kroner. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bahr: Jeg ser saken delvis på en annen måte enn førstvoterende.

Med hensyn til de prosessuelle spørsmål - om saken overhodet hører under norsk domsmyndighet, om det er adgang til å fremme den som nedstamningssak etter reglene i tvistemålslovens kapitel 29, og om bidragskravet kan tas med i nedstamningssaken - er jeg enig med førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse.

Side:1140

Når det gjelder lovvalget, er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Som nevnt av førstvoterende er spørsmålet om hvilket lands lov norske domstoler skal legge til grunn ved bedømmelsen av rettsforholdet mellom et utenfor ekteskap født barn og dets konsipator, ikke løst ved lovbestemmelser eller internasjonale konvensjoner. Spørsmålet er ikke behandlet i forarbeidene til loven av 1915. Noe prejudikat som er avgjørende foreligger heller ikke, og det kan hos oss i det hele ikke konstateres noen festnet rettsoppfatning på det område det her gjelder. Hva teorien angår, er særlig å nevne den av førstvoterende omtalte artikkel av Gaarder i T.f.R. 1936 78 flg., se spesielt 94-104, hvor det hevdes at barnets hjemlandslov som hovedregel må være avgjørende.

Jeg behandler først spørsmålet om hvilket lands lov som skal legges til grunn ved avgjørelsen av spørsmålet om farskap.

Siden forholdet mellom et utenfor ekteskap født barn og dets far etter norsk rettsoppfatning utvilsomt må ansees å være av familierettslig karakter, kunne det synes naturlig - ut fra våre alminnelige internasjonal-privatrettslige prinsipper - å bedømme forholdet etter en av partenes hjemlandslov. Og da vår internasjonale familierett bygger på domisilprinsippet, jfr. høyesterettsdom i Rt-1918-II 60, (som nettopp gjaldt farskap til et barn utenfor ekteskap), skulle valget - om man tar utgangspunkt i den nevnte betraktning - stå mellom farens domisillov - i det foreliggende tilfelle norsk rett på den ene side og barnets eller morens domisillov - i dette tilfelle for begges vedkommende tysk rett - på den andre. Førstvoterende, som i sin begrunnelse følger denne linje, kommer da til at barnets domisillov her må gis fortrinnet, idet han ut fra en konkret vurdering av forholdet finner at dette må sies å ha sin sterkeste tilknytning til Tyskland. Jeg bemerker i denne forbindelse at jeg er enig med førstvoterende i at for så vidt man skulle bygge på at tysk lov her er bestemmende - hva jeg ikke antar - måtte barnets og ikke morens domisil ansees som det relevante tilknytningsmoment.

Jeg er blitt stående ved at spørsmålet om farskap i det foreliggende tilfelle må bli å avgjøre etter norsk rett, dvs. etter de materiellrettslige regler i lov nr. 3 av 10. april 1915.

Jeg presiserer først at det som her skal avgjøres, bare er hvorvidt A i biologisk forstand er å anse som far til B, og - i tilfelle - om han på dette grunnlag skal kjennes underholdspliktig til barnet. Det subsidiære spørsmål om bidragsplikt etter loven av 1915 §13, annet ledd, holder jeg foreløpig utenfor, idet jeg her bare behandler saksøkerens prinsipale krav.

Spørsmålet om rettsvirkningene av dommen - bortsett fra underholdsplikten - foreligger ikke til avgjørelse i denne sak. Disse må avgjøres særskilt for hver enkelt rettsvirkning

Side:1141

etter rettsreglene på det sted hvor spørsmålet i sin tid måtte komme opp, jfr. de betraktninger som er anført av Gaarder i den tidligere nevnte artikkel 97 nederst -98 og i Phillips Hults artikkel i T.f.R. 1939 376 flg., særlig 383-384. Noe annet er at hvis spørsmålet om farskap består eller ikke består, skulle komme opp i en senere sak for norsk domstol, f. eks. i forbindelse med navne- eller arvekrav, vil man - så vidt jeg forstår - måtte bygge på at selve farskapsspørsmålet er bindende avgjort, jfr. tvistemålslovens §432 første ledd. Det er etter min mening nettopp dette som begrunner den rettslige interesse i å få spørsmålet avgjort.

Med hensyn til det internasjonal-privatrettslige spørsmål (lovvalget) er det for meg naturlig å ta utgangspunkt i en be traktning som er fremholdt av Hult i den siterte artikkel 384, nemlig at kollisjonsnormene bør innrettes slik at de avgjørelser som skal treffes med støtte i dem så vidt mulig tilgodeser de særlige formål domslandets «indre» rettsregler på området søker å fremme. Hvilke formål de norske rettsregler om barn utenfor ekteskap tar sikte på å fremme, kommer jeg senere tilbake til. Hva jeg her finner grunn til å fremheve, er at norske domstoler ved avgjørelsen av saker av denne art etter min mening må bygge på at de formål som vår lovgivning her forfølger, i alminnelighet ikke vil kunne realiseres på noen bedre måte gjennom anvendelse av fremmed rett. Jeg tilføyer at det også av rettstekniske grunner er fordelaktig at norske domstoler i størst mulig utstrekning kan anvende landets egen, «indre» rett, et moment som jeg for øvrig senere kommer tilbake til.

Den store hovedregel er at norske domstoler dømmer etter norsk lov, dvs. etter «indre» norske rettsregler fordi det i de fleste tilfelle ikke vil foreligge noen særlig tilknytning til fremmed rett. Når vår internasjonale privatrett i visse situasjoner gir anvisning på å anvende fremmed rett, fordi det foreligger en slik tilknytning som nevnt, må begrunnelsen for slike kollisjonsnormer etter min mening søkes i at det - i situasjoner av den art som normen tar sikte på - må antas stort sett å være naturligere og mer hensiktsmessig at forholdet bedømmes etter vedkommende fremmede lands rett og ikke etter vår egen.

Hva den foreliggende sak angår, bygger førstvoterende på at forholdet faller inn under en kollisjonsnorm som i dette tilfelle fører til anvendelse av fremmed rett, nemlig barnets hjemlandslov. Jeg har i og for seg ikke noe å innvende mot den betraktning som førstvoterende her - med støtte bl.a. i høyesterettsdom i Rt-1923-II 58 - tar som utgangspunkt: at et forhold fortrinnsvis bør bedømmes etter loven i det land hvortil det har sin sterkeste tilknytning eller hvor det nærmest hører hjemme. Men spørsmålet om lovvalget er etter min mening ikke uttømt med dette: hvilket land forholdet nærmest har tilknytning

Side:1142

til. Det må - som jeg alt har antydet - også tas hensyn til den rettsoppfatning våre «indre» rettsregler på området er utslag av, eller - for å bruke min tidligere uttrykksmåte - til de formål som disse rettsregler søker å fremme. Jeg er oppmerksom på at førstvoterende drøfter hvorvidt det ut fra «ordre-public»-artede synspunkter - hensynet til fundamentale etiske eller sosiale prinsipper hos oss - er grunn til i nærværende tilfelle å gjøre unntak fra den regel som førstvoterende går ut fra, nemlig at barnets hjemlandslov er bestemmende. Men hva jeg vil fremheve er at hensynet til de grunnleggende prinsipper som våre rettsregler om dette emne bygger på, må komme inn allerede ved opptrekningen av selve kollijosonsnormene, eller med andre ord: når man skal søke frem til de prinsipielle linjer for lovvalget. Hvis man da her kommer til at det grunnsyn som vedkommende norske rettsregler gir uttrykk for, ikke vil bli tilstrekkelig tilgodesett med mindre forholdet bedømmes etter norsk rett, må valget falle ut til fordel for denne, uansett den tilknytning som forholdet ellers måtte ha til en fremmed stat. Det er dette resultat jeg er kommet til i den foreliggende sak.

Våre lovregler om barn utenfor ekteskap bygger på et markert etisk og sosialt syn, hvor hensynet til barnet og dets interesser er dominerende, mens farens interesser og de hensyn til ekteskapet og den legitime familie som har preget mange andre lands lovgivning på dette område, er skjøvet i bakgrunnen. (Jfr. Gaarder 97.) Som nevnt av førstvoterende gir vår lov - i motsetning til de fleste fremmede lover - adgang til å få fastslått det virkelige farskap, og gjennom de rettsvirkninger den knytter til farskapet - navnerett, arverett osv. - søker den så vidt mulig også i forhold til faren å gi barnet samme rettsstilling som et ekte barn. Det er sannsynlig at det - bortsett fra Danmark (etter loven «om børn udenfor ægteskab» av 7. mai 1937) - ikke er noe land som i sin lovgivning går så langt når det gjelder å trygge slike barns stilling som Norge. Jeg viser i denne forbindelse til Barnevernkomiteens Innstilling II: Lov om barn utenfor ekteskap (1951) 60 flg., hvor det finnes opplysninger om lovgivningen i Danmark, Sverige, Finnland, England, Tyskland, Frankrike og Sveits.

Som tidligere nevnt er spørsmålet om rettsvirkningene av avgjørelsen ikke aktuelt i denne sak, bortsett fra underholdsplikten, som i denne forbindelse er av mindre interesse, fordi bidragsplikt etter loven av 1915 §13 annet ledd kan idømmes selv om betingelsene for farskap ikke er til stede. Det som det her spørres om, er således først og fremst hvilket lands lov som skal være bestemmende når det gjelder adgangen til og vilkårene for å fastslå farskap. Adgangen til å få fastslått virkelig (biologisk) farskap må betraktes som et kjernepunkt i vår ordning, og ut fra mitt syn på det internasjonal-privat-rettslige

Side:1143

spørsmål - som jeg alt har gjort rede for - mener jeg at denne adgang bør stå åpen også i tilfelle som det foreliggende, hvor et barn som er bosatt i utlandet, søker farskapsspørsmålet prøvd ved søksmål mot den utlagte far her i landet. - Dermed blir norsk lov bestemmende også når det gjelder vilkårene for å fastslå farskap, og det er da den eneste naturlige - og så vidt skjønnes den eneste mulige - løsning at man her anvender de materielle regler i loven av 1915.

Jeg er ikke enig i den betraktning som under prosedyren for Høyesterett har vært fremholdt av den ankende part - med støtte i uttalelser av Gaarder, 97 og 98 - nemlig at det ikke er noen oppgave for det norske rettssamfunn å skaffe de barn det her gjelder, en «nedstamningsposisjon» svarende til den som vi gir barn her i landet. Det fremgår av det, jeg har sagt, at det beskyttelseshensyn som er det bærende prinsipp i vår lovgivning om barn utenfor ekteskap, etter min mening må strekke seg så langt at det også kommer utenlandske barn til gode for så vidt de søker sin status overfor en formodet far her i landet fastslått ved norsk domstol.

Jeg finner det i denne forbindelse av interesse å peke på at det i svensk rett gjør seg gjeldende en sterk tendens i retning av å anvende svensk lov - som lex fori - i saker om farskap og underholdsplikt til barn utenfor ekteskap. (I denne forbindelse er å merke at det etter svensk rett ikke er adgang til å få fastslått virkelig - biologisk - farskap, en regel som har sammenheng med at den innsigelse at barnemoren i det kritiske tidsrom har hatt samleie med flere («exceptio plurium concubentium»), ikke tilstedes. I en dom som er referert i Nytt juridiskt arkiv 1946 310 flg. har således Högsta Domstolen lagt til grunn svensk lov i en sak mot en nordmann om farskap og underholdsplikt til et barn som var født i Sverige av en norsk kvinne, til tross for at svensk internasjonal familierett som hovedregel lar personalstatuttet - som igjen bestemmes av nasjonaliteten - være avgjørende. Justitieråd Lind fremhever i sitt utførlige votum i saken sterkt hensynet til barnets interesser - Karlgren anfører i «Kortfattad lärobok i internationell privat- och processrätt» (1950) 126, bl.a.: «Det spörsmål, som har den största praktiska betydelsen, är uppenbarligen, efter vilken lag faderns underhålls-skyldighet mot det utomäktenskapliga barnet skall bedömas resp. själva faderskapet skal fastställas. I de viktigaste fallen torde man här, med hänsyn til de svenska lagbestämmelsernas utpräglade karaktär av «skyddsbestämmelser» til föremån för barnet, helt enkelt få tillämpa svensk rätt; för denna ståndpunkt har man och auktoritativt stöd i de av Hult 166 ff. anmärkta uttalandena av lagberedningen. Dette gäller i synnerhet rörande svenskt barns talan mot utländsk man och väl även utländskt barns talan mot svensk man.»

I Danmark antas spørsmålet som hovedregel å skulle

Side:1144

avgjøres etter den utlagte fars domisillov, jfr. Borum: Personalstatutet 502 flg. og Lovkonflikter (2. utg.) 122; se også landsrettsdommer i Ugeskrift for Retsvæsen 1929 114 og 1941 187.

Den løsning jeg er kommet til, medfører også den praktiske fordel at man unngår de rettstekniske komplikasjoner som i alminnelighet er forbundet med å anvende fremmede rettsregler. Den foreliggende sak er for så vidt illustrerende: Førstvoterende, som vil legge tysk rett til grunn, må - for å kunne avgjøre saken - undersøke og gjøre seg opp en mening om hvorledes vedkommende lovregler skal forståes og anvendes på bakgrunn av tysk rettspraksis og litteratur. Det moment jeg her har trukket frem, er selvsagt ikke i og for seg avgjørende, men fortjener etter min mening å nevnes som en støtte for resultatet.

Førstvoterende nevner som et av argumentene for sin oppfatning hensynet til bevisførselen. Etter min mening er dette et hensyn som først og fremst skulle ha relevans i forhold til det prosessuelle spørsmål, om saken hører under norsk domsmyndighet. Det kunne med andre ord tenkes anført at vanskelighetene ved å få saken ordentlig belyst for norsk domstol i et tilfelle som dette, hvor bevisene i det vesentlige må hentes fra utlandet, burde føre til at saken avvises. Men den konsekvens vil hverken førstvoterende eller jeg trekke. Og når saken først tas under behandling her i landet, vil vel bevisvanskelighetene ikke bli vesentlig større om saken skal pådømmes etter norsk rett, selv om det nok er så at bevistemaet etter bestemmelsen i vår lovs §13 første ledd er mer omfattende enn etter den tilsvarende tyske bestemmelse (BGB §1717).

En annen ting er at bevisvanskelighetene i disse tilfelle - spesielt med hensyn til belysningen av barnemorens moralske vandel - selvsagt gir grunn til å vise særlig forsiktighet ved avgjørelsen av farskapsspørsmålet.

Førstvoterende mener også å finne støtte for sin oppfatning i vår lovs system når det gjelder fastset,telse av farskap til et barn som er født her i landet, og han viser i denne forbindelse til bestemmelsene i lovens §12 første punktum og §11 siste ledd, og til en uttalelse i motivene til den sistnevnte bestemmelse (Ot. prp. nr. 5 - 1914 57).

Til dette skal jeg bemerke at man etter min mening bør være varsom med å trekke slutninger fra loven av 1915 eller fra dens forarbeider med hensyn til det internasjonal-privatrettslige spørsmål som vi står overfor. Lovens bestemmelser er utformet først og fremst med henblikk på de ordinære tilfelle, dvs. tilfelle hvor mor, barn og den utlagte far er hjemmehørende her i landet. Spørsmålet om lovvalget er som tidligere nevnt overhodet ikke behandlet i lovteksten eller i forarbeidene. Den uttalelse i Ot. prp. nr. 5 - 1914 som førstvoterende har

Side:1145

sitert, gjelder bare det prosessuelle spørsmål om adgangen til å fremme farskapssak ved norsk domstol, og jeg har vanskelig for å se at den kan tjene til å kaste noe lys over spørsmålet om lovvalget.

Jeg går deretter over til å behandle lovvalget i forbindelse med spørsmålet om bidragsplikt.

Jeg nevner her først at slik saken ligger an i faktisk henseende, er spørsmålet om lovvalget for bidragspliktens vedkommende ikke av vesentlig betydning, idet vilkårene for å fastslå bidragsplikt - som det fremgår av herredsrettsdommen - må antas å foreligge både etter tysk og norsk rett. Jeg finner det likevel riktig å ta spørsmålet opp til behandling, idet det jo under enhver omstendighet kan ha betydning med hensyn til bidragspliktens nærmere innhold. Spørsmålet er også av prinsipiell interesse på grunn av de andre saker av samme art som for tiden er under behandling ved domstolene.

Spørsmålet om lovvalget står for meg her som mer tvilsomt enn når det gjelder kravet om dom for farskap. Som nevnt av førstvoterende kan nemlig vår ordning med bidragsplikt, basert på en mulighet for farskap, vanskelig sies å ha grunnlag i noen etisk vurdering, men må betraktes som en sosialt betont foranstaltning. Det har også vært fremholdt at man i barnets hjemland kanskje ser på vår ordning som like frem umoralsk, hensett til den adgang som består hos oss til å få flere menn kjent bidragspliktige i fellesskap: jfr. Gaarder, 98. Det kunne derfor synes som det iallfall her måtte være plass for den betraktning som jeg allerede har vært inne på i forbindelse med farskapsspørsmålet: at det ikke er noen oppgave for det norske rettssamfunn å gi utenlandske barn samme status som norske.

Jeg er likevel blitt stående ved at det også her må være riktig å legge til grunn norsk rett, dvs. de materiellrettslige regler om bidragsplikt i loven av 1915. Selv om ordningen med bidragsplikt uten virkelig farskap ikke på samme måte som lovens farskapsordning er bygd på en etisk vurdering, er det klart at også den er utslag av den grunntanke som er den bærende i loven: hensynet til å trygge barnet. Dette gjelder også den regel at flere menn kan kjennes bidragspliktige når de har hatt samleie med moren i det kritiske tidsrom - en regel som tar sikte på å skape økt sikkerhet for at underholdsbidraget blir betalt. Jeg mener derfor at den hovedbetraktning som jeg har anført med hensyn til lovvalget for farskapsspørsmålets vedkommende, i det vesentlige også må gjelde for det tilsvarende spørsmål vedrørende bidragsplikt, og at resultatet som nevnt må bli det samme: anvendelse av norsk rett.

Hva særlig angår ordningen med flere bidragspliktige - en ordning som unektelig er alt annet enn ideell og som Barnevernkomiteen foreslår opphevet, jfr. den tidligere nevnte innstilling 8-9 - er å merke at bestemmelsen i lovens §17 om

Side:1146

utferdigelse av bidragsforelegg mot flere som moren har oppgitt å ha hatt samleie med, ikke kan antas å få anvendelse i tilfelle som det foreliggende hvor mor og barn er bosatt i utlandet. Jeg viser i denne forbindelse til det som førstvoterende har anført i begynnelsen av sine bemerkninger om det prosessuelle spørsmål, jfr. den der nevnte høyesterettsdom av 1927 og bestemmelsen i lovens §18a. Det vil således i tilfelle være overlatt til barnet eller den som varetar dets interesser, om det ved saksanlegg for norsk domstol skal søkes fastslått bidragsplikt for flere. Hvis vår ordning på dette punkt skulle bli ansett som umoralsk i barnets hjemland, står det altså vedkommende fritt for å la være å benytte seg av den.

Da det ikke finnes noen avtale mellom Norge og Tyskland om gjensidig anerkjennelse av dommer, avsagt av domstolene i de to land, må en regne med at en norsk dom for bidragsplikt ikke vil bli ansett bindende av tyske domstoler, og det selv om dommen ble avsagt på grunnlag av tysk rett. Skjønt ikke i og for seg avgjørende, er etter min mening også dette et moment som taler for at bidragsspørsmålet bedømmes etter norsk lov. Sml. det som er anført av Lind i det nevnte votum, N.J.A. 1946, 315, 3. avsn.; jfr. Karlgren, den siterte bok 127, note 1.

Til ytterligere støtte for resultatet kan nevnes hensynet til sammenhengen i våre internasjonal-privatrettslige regler. Det ville unektelig bli en noe eiendommelig situasjon om spørsmålet om farskap og spørsmålet om bidragsplikt - spørsmål som regelmessig vil komme opp i samme sak - i tilfelle som det det her gjelder skulle bli å bedømme etter forskjellige lover, det første etter norsk og det annet etter utenlandsk.

Før jeg forlater de internasjonal-privatrettslige spørsmål, nevner jeg at det etter min mening må være klart at det ikke vil innebære noen urimelighet overfor saksøkte, at forholdet i det foreliggende tilfelle bedømmes etter norsk lov - saksøktes egen hjemlandslov. Dette gjelder så vel for farskaps- som for bidragsspørsmålets vedkommende. Videre finner jeg det riktig å presisere mitt syn på avgjørelsens rekkevidde i internasjonalprivatrettslig henseende. Om dette skal jeg bemerke:

Norsk lov er i det foreliggende tilfelle både den utlagte fars hjemlandslov og lex fori. I min argumentasjon i det foregående har jeg bygd på begge tilknytningsmomenter i fellesskap: både saksøktes norske domisil og det forhold at saken er reist ved norsk domstol. Det er mulig at det sistnevnte moment - norsk forum i og for seg ville være tilstrekkelig til å begrunne valget av norsk lov. Det er imidlertid ikke nødvendig for resultatet i nærværende sak å løse dette spørsmål, eller med andre ord: å ta standpunkt til hvorledes lovvalget ville stille seg dersom også den utlagte far hadde hatt domisil i utlandet. Avgjørelsen vil med andre ord ikke være noe prejudikat

Side:1147

i en sak hvor både barnet og den utlagte far har fremmed rett til hjemlandslov, sml. det tilfelle som er behandlet i den svenske dom fra 1946.

Jeg tar så for meg spørsmålet om vilkårene for å fastslå farskap eller subsidiært bidragsplikt etter norsk lov er til stede i dette tilfelle. For så vidt er jeg enig med herredsretten som har behandlet forholdet også under forutsetning av at spørsmålene skulle bedømmes etter norsk rett - og jeg kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Jeg finner med andre ord at A må frifinnes for farskap, men kjennes bidragspliktig.

Med hensyn til bidragets størrelse er jeg enig med førstvoterende i at det ikke er noen grunn til å endre det beløp som herredsretten har fastsatt, kr. 50,00 pr. måned regnet fra barnets fødsel 2. mars 1950. Jeg er videre enig med førstvoterende i at fullbyrdelsesdom bare kan avsies for de terminer av bidraget som nå er forfalt.

Jeg kan etter dette tiltre førstvoterendes forslag til dom, men det er - som det fremgår av min begrunnelse foran - min forutsetning at hjemmelen for avgjørelsen, så vel hva farskaps- som bidragsspørsmålet angår, er bestemmelsene i lov nr. 3 av 10. april 1915 §13 og ikke tysk lov.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bahr.

Dommer Helgesen: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. A frifinnes for påstanden om farskap til B, født xx.xx.1950.

2. A kjennes bidragspliktig overfor B med kr. 50,00 pr. måned fra 2. mars 1950.

3. A dømmes til å betale til B ved Stadtjugendamt Flensburg 2150 - totusenetthundreogfemti - kroner. Oppfyllelsesfrist en er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Av herredsrettens dom (sorenskriver K. B. Sondresen):

Tysk statsborger, frøken C, født xx.xx.1931, bopel Flensburg, fødte den 2. mars 1950 et pikebarn, som fikk navnet B.

Som far til barnet har moren oppgitt norsk statsborger A, som gjorde tjeneste i Tysklandsbrigade 491 i tiden februar 1949 til august 1949.

Da A har nektet så vel farskap som bidragsplikt, har barnet ved verge Jugendamt Flensburg, ved stevning datert 13. september 1951 anlagt sak mot A ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett.

Side:1148

Saken er anlagt i henhold til tl. §427 som nedstamningssak. Forliksmegling er ikke foretatt, jfr. tl. §273 nr. 2.

I forbindelse med nedstamningssaken er også bidragskravet sammen med kravet om fullbyrdelsesdom tatt med. - - -

Retten skal først behandle det prosessuelle spørsmål om saken kan fremmes som nedstamningssak etter kap. 29 i tvistemålsloven.

Spørsmålet kan ikke sees å være løst av Høyesterett, men ved en, visstnok upåanket dom, avsagt den 7. januar 1952 av Agder lagmannsrett er det avgjort at en sak som denne kan fremmes etter bestemmelsene i ti. kap. 29 som nedstamningssak. Se også dom inntatt i Rettens Gang for 1950 383.

Retten er enig i de siterte avgjørelser og finner det tilstrekkelig å vise til begrunnelsene for de to dommer.

Retten er også enig med Agder lagmannsrett i at tl. §431 ikke er til hinder for at bidragskravet behandles i forbindelse med farskapskravet. Også for dette sporsmåls vedkommende finner en det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse.

Det er også i samsvar med begge parters ønske, at både farskaps- og bidragskravet blir realitetsprøvet.

Begge krav vil derfor bli behandlet.

Sakens faktum.

Barnets mor har etter kjennelse avsagt av retten gitt forklaring ved bevisopptagelse i Tyskland. Saksøkte har avgitt forklaring for retten, først under saksforberedelsen den 27. september 1951 og senere under hovedforhandlingen.

Moren, som er maskinstrikkerske i Flensburg har forklart:

Jeg lærte saksøkte å kjenne i slutten av april 1949, saksøkte tiltalte meg en aften på gaten. Tidspunktet for inngåelsen av bekjentskapet vet jeg ennå i dag så nøyaktig, fordi jeg har fødselsdag den 18. april, hvoretter jeg har merket meg tiden. Etter omkring en til to uker kom det til kjønnslig omgang mellom A og meg, og riktignok i det fri. Det er ikke riktig at vi alt den første aften hadde kjønnslig omgang med hverandre. Jeg har fra da av vært sammen med saksøkte hver aften, bare en gang har saksøkte i 2 uker vært på manøver.

Saksøkte har ofte sagt til meg at han ikke var gift. Til bevis herpå viste han meg en gang endog sin militærlegitimasjon. Omtrent i juli 1949 fikk jeg vite av det tidligere vitne D, at A var gift. Da jeg foreholdt saksøkte dette, bestred han det ennå lenge inntil jeg først langt senere fikk den fulle visshet. Derpå har jeg da i juli 1949 løst forholdet til A.

På den tid var jeg alt fruktsommelig. Min siste menstruasjon før fødselen hadde jeg i tiden fra 25. til 29. mai 1949, jeg merket meg nøye denne tid.

Jeg vil videre bemerke, at jeg allerede før kunne tale noe norsk. Gjennom bekjentskapet med saksøkte har jeg lært atskillig mer. Senere har jeg lært så meget mer, at jeg nå også kan skrive noe norsk.

I den tid jeg har kjent A, har jeg ikke hatt med noen annen mann å gjøre. Jeg kjenner ingen mann ved navn E eller en stor, mørk ung mann. Før jeg lærte A å kjenne har jeg kjent en annen norsk soldat, som jeg også har hatt kjønnslig omgang med. Denne mann het F. Han

Side:1149

tilhørte den samme brigade som saksøkte. Hvor han bor i dag vet jeg ikke lenger. I hvert fall oppløste jeg forholdet med denne mann før min fødselsdag den 18. april 1949. Etter at jeg hadde oppløst forholdet til saksøkte lærte jeg noen tid senere atter en annen mann å kjenne, som jeg da også har hatt kjønnslig omgang med. Navnet på denne nordmann vet jeg ikke lenger. Den kjønnslige omgang med denne mann fant så vidt jeg vet først sted i september 1949, men det kan også ha vært alt i august.

Saksøkte har forklart:

Han gjorde tjeneste i tysklandsbrigade nr. 491 fra februar 1949 til august 1949. Han var stasjonert i Flensburg. Utenfor forlegningen er det en trikkeholdeplass, hvor det hver kveld var samlet flere piker. Blant disse pikene var også C. Han hadde tidligere lagt merke til henne, og en dag i mai - antagelig i siste halvdel av måneden - snakket han til henne og ble på den måten kjent med henne. Han er ikke sikker på om partene hadde samleie med hverandre første kvelden de var blitt kjent. Han var første dagen partene traff hverandre litt påvirket av alkohol og han kan derfor ikke i dag benekte at det først var uken etter at partene hadde truffet hverandre første gang at de hadde sitt første samleie. Samleiet foregikk i friluft. Det neste samleie fant sted en ukes tid etter det første. Også dette foregikk i friluft. Partene traff hverandre etter dette sånn «dann og wann», antagelig med 14 dagers mellomrom. De gangene de var sammen hadde de som regel samleie. De hadde således flere samleier i juni 1949. Det siste samleiet partene hadde med hverandre var i juli måned 1949 - antagelig siste halvdel av måneden. Samleiet fant sted etter at saksøkte var vendt tilbake fra en manøver som brigaden hadde hatt ved Lüneburgerheden. Barnets mor sa intet om ved denne anledning at hun allerede var fruktsommelig.

I den tiden saksøkte var sammen med C i Tyskland, var han på besøk i hennes hjem to ganger. Han traff da C's mor, søster og bror. Saksøkte har aldri lovet eller forespeilet C ekteskap. Han betraktet henne som en pike som det var lettvint å oppnå kjønnslig forbindelse med. Dette gjaldt i øvrig alle de pikene som pleiet å oppholde seg på trikkeholdeplassen utenfor forlegningen. Saksøkte mener å ha gjort det klart for frøken C like fra begynnelsen av at han var gift og at det derfor ikke kunne bli mer enn et løst forhold, men det kan allikevel godt være mulig at hun ikke har ønsket å tro ham på dette punkt og at hun derfor tross alt har ment at forholdet kunne resultere i ekteskap.

Frøken C var etter saksøktes oppfatning forelsket i ham og hun har for så vidt ment det alvorlig nok. Saksøkte på sin side syntes synd på frøken C, men han likte henne også godt, og hvis han ikke allerede hadde vært gift, kunne han godt tenke seg muligheten av å gifte seg med henne.

Oplysninger om barnet. - - -

Retten må etter denne uttalelse og de foreliggende opplysninger om barnets lengde og vekt legge til grunn at barnet er født noe for tidlig. Hvor meget for tidlig er det vanskelig for retten å gjøre seg opp en sikker mening om, men etter barnets lengde å dømme, skulle barnets utviklingsgrad ved fødselen svare til ca. 36 uker. Barnet skulle etter dette

Side:1150

være frukten av et samleie som har funnet sted i juni 1949, jfr. Rt-1951-1147 og de der refererte generelle uttalelser av de sakkyndige, professor Anton Sunde og overlæge Schjøtt-Rivers.

Retten finner bevist på grunnlag av saksøktes egen forklaring sammenholdt med barnemorens at saksøkte har hatt flere samleier med barnets mor i juni 1949. Dessuten finnes bevist at han har hatt i ethvert fall ett samleie med henne i mai og ett i juli 1949.

Det er ved de foretatte blodtypeundersøkelser av mor, barn og saksøkte ikke noe i veien for at saksøkte kan være barnets far, og da det er bevist at saksøkte har hatt samleie med moren i juni 1949, må det ansees godtgjort at saksøkte har hatt sådant samleie med moren at han etter naturens orden kan være barnets far.

Etter norsk rett skulle da betingelsene være til stede for å dømme ham som far, hvis det da ikke er grunn til å anta at moren har hatt sådant samleie med noen annen eller at det i øvrig foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt at saksøkte er faren, jfr. uektebarnlovens §13 første ledd.

Retten skal i denne forbindelse bemerke:

Når det gjelder morens kjønnslige omgang med andre menn, vises til morens egen forklaring. Av denne går det frem at hun våren 1949, bare 18 år gammel, allerede hadde stått i forhold til en annen norsk soldat før hun innlot seg med saksøkte og at hun trøstet seg nokså snart med en tredje etter at forholdet med saksøkte var slutt. Det er videre å legge merke til at hun kunne norsk før hun traff saksøkte. Dette vitner om ganske stor omgang med de norske guttene som hørte til i brigaden. Hun var da også å finne blant de pikene som til stadighet oppholdt seg på trikkeholdeplassen ved den norske forlegning. At disse pikene hadde det som spesialitet å legge an på de norske soldatene er neppe tvilsomt. Alt i alt vitner hennes kjønnsmoral om en slik brist at retten ikke tør legge barnemorens forklaring til grunn når hun sier at hun ikke har hatt samleie med andre enn saksøkte i den tiden bekjentskapet mellom moren og saksøkte varte, altså fra mai til juli 1949. Så lett som moren var å oppnå kjønnslig forbindelse med, er det grunn til å anta at hun i den kritiske tid ikke alene har hatt samleie med saksøkte, men også med en annen.

Barnets for tidlige fødsel og usikkerheten omkring svangerskapets varighet er også omstendigheter som gjør det tvilsomt om saksøkte virkelig er barnets far. Betingelsene for å kjenne saksøkte som far etter norsk rett, foreligger således ikke, jfr. uektebarnlovens §13 første ledd.

Etter det anførte foreligger derimot etter norsk rett betingelsene for å kjenne saksøkte bidragspliktig, idet det må ansees godtgjort at han har hatt samleie med moren til sådan tid at han etter naturens orden kan være far til barnet.

Betingelsene for å fastslå bidragsplikt etter tysk rett er inntatt i BGB §1717.

Som far til det utenekteskapelige barn etter den nevnte bestemmelse er den å regne, som har hatt samleie med moren i tiden fra 302 til 181 dager før fødselen. Det vil i dette tilfelle si, i tiden fra 3. mai til 1. september 1949. Etter den samme bestemmelse kan likevel farskap med

Side:1151

derav følgende bidragsplikt ikke fastslåes, hvis moren innenfor det nevnte tidsrom også har hatt samleie med en annen. Bare hvis et samleie med moren innenfor det nevnte tidsrom etter omstendighetene åpenbart ikke kan ha hatt noen følger, kan det settes ut av betraktning.

Når det gjelder saksøktes kjønnslige omgang med moren, er det som før nevnt på det rene at han har hatt flere samleier med moren i juni 1949. Disse samleiene må derfor tillegges relevans i henhold til BGB §1717.

Etter tysk rett kan imidlertid saksøkte fremsette exceptio plurium concubentium. Men det er i denne henseende ikke nok at det bare foreligger en begrunnet antagelse av at moren innenfor der Empfängniszeit har hatt samleie med andre enn den oppgitte far. Det må være ført bevis for at moren i det nevnte tidsrom har hatt samleie med en eller flere bestemte personer. Se Otto Polandts kommentar til BGB, §1717, jfr. også dommen i Rt-1933-649, som for tysk retts vedkommende bygger på dette.

Det er ikke under saken gjort forsøk på å føre et sånt bevis, og retten er derfor i denne henseende i det vesentlige henvist til å bygge på morens forklaring. Hun har forklart at hun i august eller september 1949 hadde samleie med en person hun nå ikke husker navnet på. Hvis dette samleie har funnet sted i august, ligger dette innenfor der Empfängniszeit, men da moren på dette tidspunkt må antas å ha vært besvangret med en annen, er det åpenbart umulig at barnet kan være frukten av et samleie så sent som i august 1949. Dette samleie må derfor settes ut av betraktning.

Tilbake blir da de samleier saksøkte har hatt med moren i den kritiske tid og betingelsene for å tilkjenne bidrag i henhold til BGB skulle for så vidt være til stede.

Det er i denne forbindelse gjort gjeldende fra saksøktes side at hvis retten ved avgjørelsen av farskapskravet etter norsk rett må gå ut fra at også andre enn saksøkte har hatt samleie med moren i den kritiske tid, ville det være en selvmotsigelse å legge en annen bevisvurdering til grunn ved avgjørelsen av spørsmålet om bidragsplikt i relasjon til BGB §1717 foreligger. Det er i denne forbindelse vist til den før siterte dom av Agder lagmannsrett av 7. januar 1952.

Retten skal i denne anledning bemerke:

Spørsmålet om det foreligger farskap etter tysk rett er vesensforskjellig fra spørsmålet om det foreligger farskap etter norsk rett. I det sistnevnte tilfelle er hensikten å få fastslått et virkelig slektsfarskap med alle de rettsfølger som flyter av dette. Etter tysk rett er det bare spørsmål om et betalingsfarskap (Zahlvaterschaft) hvor den eneste rettsfølge er bidragsplikt. I begge tilfelle er det anledning til å fremsette exceptio plurium concubentium, nen all den stund tysk rett krever at beviset for dette skal være av en bestemt kvalitet, bør dette beviskrav også følges av norsk domstol. En må ha rett til å gå ut fra at om saken var pådømt i Tyskland og det ikke forelå annet bevis enn i nærværende sak, ville bidragsplikt i h. t. §1717 blitt fastslått. Det er under disse omstendigheter ingen oppfordring til for en norsk domstol å anvende tysk rett på en annen måte enn en tysk domstol ville gjort.

Etter det anførte foreligger da følgende konstellasjoner:

Side:1152

Bidragsplikt er til stede så vel etter norsk rett (§13,2) som tysk rett. Farskap er derimot utelukket etter norsk rett (§13 første ledd).

Hvilket lands lov skal komme til anvendelse. Farskapskravet.

Utgangspunktet er at barnets hjemlands lov kommer til anvendelse i forhold som disse, - altså i dette tilfelle tysk rett. Se således Rt-1933-649. «Men loven i denne stat kan dog ikke anvendes uten ethvert hensyn til innenlandske rettsregler når den oppgitte far er bosatt her i landet» (sitat fra dommen).

Retten er av den oppfatning at farskapskravet ikke kan tas til følge fordi betingelsene for å dømme saksøkte som far etter norsk rett ikke er til stede. Den omstendighet at saksøkte kan kjennes bidragspliktig etter tysk rett, kan ikke når det gjelder farskapskravet være utslagsgivende. For å ta farskapskravet til følge, måtte i tilfelle betingelsene være til stede både etter norsk og tysk rett. Da dette ikke er tilfelle, vil punkt 1 i saksøkerens påstand ikke kunne tas til følge.

Bidragskravet.

Tysk rett må her komme til anvendelse. Det er ikke noe grunnprinsipp i norsk lov som i denne relasjon blir tilsidesatt. Den vesentlige forutsetning, at den oppgitte far har hatt samleie med moren til sådan tid at han etter naturens orden kan være barnets far, foreligger (jfr. §13,2) og da også betingelsene etter tysk rett er til stede, må konklusjonen bli at bidragskravet tas til følge.

Det skulle etter dette være unødvendig å komme inn på spørsmålet om bidragsplikt også kunne idømmes selv om bidragsplikt etter tysk rett ikke forelå. Men da spørsmålet har tatt en nokså bred plass i prosedyren, finner retten å burde ta standpunkt også til dette alternativ.

Om spørsmålet i sin alminnelighet kan på den ene side vises til Karsten Gaarders artikkel i T.f.R. 1936 98 og på den annen side til Phillips Hult: «Föräldrar och Barn» 115 og T.f.R. 1939 376 flg. samt O. A. Borum: «Lovkonflikter» 122.

Retten har funnet spørsmålet tvilsomt, men er blitt stående ved at den bidragsplikt som følger av uektebarnlovens §13 annet ledd ikke bare bør komme innenlandske barn til gode.

Regelen er åpenbart gitt i barnets interesse og det bør ikke for at bidragsplikten skal inntre være avgjørende om barnet hører til her eller ikke. Vis à vis saksøkte er det intet hensyn som tilsier at han når det gjelder rettsfølgene av sin handling skal behandles forskjellig om det er en utenlandsk eller norsk pike han i det kritiske tidsrom har stått i forhold til. Det kan heller ikke med føye anføres at siden tysk rett ikke har en tilsvarende regel, ville det virke påtrengende å anvende den norske regel. Det er som før nevnt først og fremst barnets interesse som skal ivaretas, og fra et norsk synspunkt som her bør være avgjørende, ville det virke støtende om barnet skulle berøves den beskyttelse som ved loven er tiltenkt det, fordi det tilfeldigvis er et utenlandsk barn det dreier seg om.

Det er når det gjelder bidragets størrelse ikke gjort noen innvendinger fra saksøktes side. Heller ikke har saksøkte hatt noe spesielt å bemerke til den øvrige del av punkt 2 i påstanden. Dette punkt vil derfor i sin helhet bli tatt til følge. - - -