Rt-1957-283

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-03-12
Publisert:	Rt-1957-283
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 39 B/1957
Parter:	Ola A. Vinje (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl) mot Margit Selje (høyesterettsadvokat S. Mossige Nygaard).
Forfatter:	Schei, kst. dommer Nissen, dommerne Eckhoff, Skau, Berger
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §13, §14, §11, §12, §9, Odelsloven (1821)

Dommer Schei: I denne sak som gjelder odelsløsning av eiendommen Nærbø i Vossestrand, avsa Voss herredsrett den 25. februar 1952 dom med denne domsslutning:

«Ola A. Vinje vert tilplikta å utferda skøyte på garden Nærbø, g.nr. 26, b.nr. 5 i Vossestrand til Margit Selje mot å få utbetalt takstsummen kr. 11 400 med frådrag av mogelege hefte, og å fravika eigedomen innan 14. april 1953.

Sakskostnader vert ikkje tilkjent.»

Ola A. Vinje påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som stadfestet den ved dom av 29. november 1954 og tilkjente Margit Selje 800 kroner i saksomkostninger.

Ola A. Vinje har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten, bortsett fra at han for Høyesterett ikke har opprettholdt innsigelsen om at Margit Selje i odelssøksmålet ikke opptrer på egne vegne.

Margit Selje som har fått fri sakførsel for Høyesterett har nedlagt denne påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes dog slik at fravikelsen settes til 15. mai 1957.

2. Jeg tilkjennes salær av det offentlige.

3. Ankeparten tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige som om saken ikke var benefisert.»

Ola A. Vinje har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Sakens parter og seks vitner har gitt forklaring ved bevisopptak for Voss herredsrett den 4., 5, og 11. april 1956. Det er også fremlagt enkelte nye dokumenter bl.a. avskrift av korrespondanse med Statsarkivet i Bergen.

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for de tidligere retter. Jeg kan derfor innskrenke meg til å vise til den saksfremstilling som disse retter har gitt.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i alt vesentlig dens begrunnelse.

Jeg legger med de tidligere retter til grunn at det var en deling etter odelslovens §14 Knud Olsen Sundve foretok i 1843 og at både Sjur og Kari måtte være på det rene med at dette var meningen. At eiendommen var stor nok til å tåle deling synes ikke tvilsomt og er for øvrig, så vidt forståes, heller ikke

Side:284

bestridt. Under disse omstendigheter blir spørsmålet bare om det forhold at det ikke ble holdt skylddeling overensstemmende med §14c gjør at ordningen likevel ikke kan godtas som en deling etter §14. Også på dette punkt ser jeg saken på samme måte som de tidligere retter. Jeg finner det med dem godtgjort at det i 1843 ble foretatt en fysisk deling av eiendommen etter gamle grensemerker i marken, slik at det var klart både for Sjur og Kari hvilke deler av eiendommen hver av dem overtok. I skjøtene ble også skylden delt. Når det i skjøtene står at halvpartene «for lang tid tilbake i tiden skal være utskiftet» er det ikke rimelig å oppfatte det slik at det har vart usikkert om de to halvpartene i det hele var skilt fra hverandre. Dette spørsmål kunne det neppe være tvil om. Det usikkerheten knyttet seg til, må antas å ha vært tidspunktet for «utskiftningen» således at det er tidfestingen det siktes til når det angis at eiendommen «skal være» utskiftet for lang tid tilbake. Jeg nevner i denne forbindelse også at Sjurs linje og Karis linje har sittet på disse to bruk i alle år etter delingen, uten at det er opplyst noe om at det senere skal være foretatt noen grensefastsettelse mellom brukene eller at det i det hele tatt har vært uklarhet om hvor grensen gikk. Lagmannsretten uttaler også i sin dom at da skylddeling endelig ble foretatt i 1909, var det nettopp de gamle grenser som ble oppfrisket og beskrevet, og riktigheten av dette er ikke bestridt for Høyesterett.

Jeg slutter meg også til de tidligere retter når de legger til grunn at delingen i 1843 ble godtatt av Sjur. Jeg peker her på at det i skjøtet til ham er anført at faren er tilsikret føderåd «ved kontrakt idag», en opplysning som tyder på at Sjur deltok aktivt ved gjennomføringen av ordningen. Forholdet er jo også at både han og Kari har innrettet seg etter delingen ved å overta hver sin halvpart av gården.

Under disse forhold er jeg enig i at det ikke er grunnlag for å underkjenne ordningen som deling etter odelslovens §14, jfr. §13, selv om skylddeling den gang ikke ble foretatt.

Partene er enige om at fristen for å fravike eiendommen settes til 15. mai 1957.

Ola A. Vinje må betale sakens omkostninger også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at fristen for å fravike eiendommen settes til 15. mai 1957.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ola A. Vinje til det offentlige 2200 - to tusen to hundre - kroner og til Margit Selje 800 - tre hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen for saksomkostningene er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:285

Kst. dommer Nissen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Skau og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Galtung Sandvik med domsmenn Johs. L. Brekke, Klaus Væhle og Johan Mestad):

Saka gjeld odelsløysing av garden Nærbø, g.nr. 26, b.nr. 5 i Vossestrand for takstbeløpet kr. 11 400.

Saksøkjaren Margit Selje har halde fram at odelsmannen Knut Olsen i 1843 skøytte det eine av dei to like store bruka han eigde på Sundve til den einaste son sin Sjur og det andre til den eldste dotter si, Kari Knutsdotter. Saksøkjaren ser dette som ein lekk i ein skifteliknande disposisjon etter §12 i odelslova. Subsidiært ser ho det som ei deling etter §14 i odelslova.

Sjur Knutsen var oldefar til saksøkjaren.

Då garden Nærbø er ein lut av det bruket som Kari fekk i 1843, er saksøkjaren sin odels- og løysingsrett vorte aktuell etter §13 i odelslova ved Synneva Andersdotter Sundve sitt sal til saksøkte Ola A. Vinje i 1949. Synneva var enkja etter Knut Pedersen, som var son av Kari Knutsdotter.

Saksøkjaren krev no Ola A. Vinje tilplikta å skøyta garden Nærbø, g.nr. 26, b.nr. 5 i Vossestrand til henne og å fråvika garden innan 14. april 1952 mot takstsumen kr. 11 400.

Saksøkte hevdar at salet i 1843 var eit sal til Sjur og Kari i sameiga og inga deling etter §14 i odelslova. Det var ikkje lekk i noko skifte eller liknande og garden Sundve var berre eit bruk. Saksøkjaren sin odelsrett er soleis for lang tid sidan forelda etter §9,2 i odelslova.

Saksøkte krev seg frifunnen.

Båe partar krev sakskostnader.

Retten har funnet det prova at Knut Olsen i 1843 delte Sundve mellom einaste son sin Sjur Knutsen og eldste dotter si Kari med ein halvpart på kvar. Båe skøyte til Sjur og skøyte til Kari er datert 2. mars 1843. Det vart ikkje halde skylddeling ved delinga då garden frå eldgamle tider var utskifta i to deler.

Det er på det reine at garden Sundve er ein mykje gamal odelsgard. Heilt fra 1632 kan ein fylgja slekta utan brot opp til saksøkjaren i dag. Knut Olsen hadde soleis odel i 1843 då han delte garden.

Sjur sin halvpart av garden vart i si tid selt til eldste sonen hans, Anders Sjursen og Anders Sjursen selde i si tid garden til del 2 sønene sine Sjur Andersen og Ola Andersen. Saksøkjaren er dotter av Sjur Andersen.

Ved del 2 sistnemnde sal var det ikkje skreve skøyte. Fyrst i 1909 vart garden Sundve skylddelt i 2 bruk. Det bruket som Sjur si lina sat med fekk g.nr. 26, b.nr. 1 av skyld 5 mark og 32 Øre og det bruk Kari si line sat med fekk g.nr. 26, b.nr .4 og el skyld av 4 mark og 76 øre. Sjur og Ola Andersen fekk grunnbokheimel i 1937.

Kari sin halvpart av garden vart i si tid seld til son hennar Knut Pedersen. Han sat med bruket til han døyde i 1918. Enkja etter han, Synneva Andersdotter, sit so med garden i uskifte. Del hadde ei ugift dotter, Kari. I 1920 selde enkja garden til O. og I. Sundve. Ho tok likevel

Side:286

undan den lut av eigedomen som saka i dag gjeld. Ved skyldskifte av 1919 fekk den navnet Nærbø. g.nr. 26, b.nr. 5 av skyld 0.80.

I 1949 selde so Synneva Nærbø til saksøkte og no vart saksøkjaren sin odels- og løysingsrett aktuell etter §13 i odelslova.

Retten har soleis funne det prova at garden Sundve berre var eit bruk då Knut Olsen i 1843 delte eigedomen. Garden hadde soleis berre eit matrikkelnummer og so langt attende i tida som ein veit, har han i røynda vore dreve som eit bruk. Etter manntalet av 1701 var det då berre ein eigar på Sundve ytre tun, nemleg Ole Botolfsen. Husa låg som vanleg samla rundt eit tun. Det var ikkje 2 sett hus slik som ein ser det på 2 heilt sjølvstendige bruk. Vitnet Anders R. Sundve har aldri høyrt snakk om at Sundve ytre tun var 2 bruk. Det er nok so at garden til tider i årrekkjer hadde vore dreve av 2 brukarar, men det hadde si eiga orsak. Det har truleg frå eldgamle tider vore skikk og bruk på Sundve ytre tun at faren let den eldste sonen få overtaka halvparten av garden når han gifta seg. Faren heldt fram å driva den andre halvparten enno nokre år før han og skøytte den til sonen. Knut Olsen fekk soleis halvparten av far sin Ole Ingebriktsen då han gifta seg i 1812 og den andre halvparten i 1824 og sat som eineeigar i 19 år til 1843. Retten meiner at det er rimelig å tru at garden av denne orsak har vore utskifta i 2 halvpartar, slik at det var på det reine kva teigar som høyrde til kvar halvpart. Teigane var merkte i marka med marsteinar.

Ei slik deling av garden gjer den etter retten si meining ikkje til to bruk.

Som vitne har Anders R. Sundve vore avhøyrd under hovedførehavinga. Sundve er fødd i 1873 på Sundve. Han er langt ute litt i slekt med båe partar. Anders Sundve har i 30 år sjølv hatt gard på Sundve. Han er no kårmann og arbeider etter oppdrag med ei bygdebok for Vossestrand. Han er soleis sers godt kjend i bygda. Han kjende både Sjur og Kari og borna deira. Som før nemnt har han aldri høyrt snakk om at Sundve ytre tun før 1843 vart rekna som 2 bruk. Han meinte at Sjur og Kari fekk kvar sitt sjølvstendige bruk i 1843 og han trudde at det var dei same bruka som då han vart fødd. Han meinte at Sjur og Kari hadde greie på kva teigar kvar eigde. Teigane brukte å vera merkt ut i marka. Han forklara og at han mogeleg av Knut Pedersen, Kari sin son, i alle høve i husa hans, hadde høyrt at ho Kari skulle ha fortalt at dei del fyrste åra etterat garden var delt, slo vekselvis del 2 halvpartar av garden for å sjå om dei var like store. Ho skulle sagt at del «kasta noto» om bruka. Vitnet hadde vidare høyrt at Sjur Knutsen bygde nye hus på sitt bruk og at visstnok mann til Kari, Peder Andersen Gavle, bygde hus på Kari sin part.

Når ein ser på det som fann stad på Sundve ytre tun i 1843, meiner retten at det ikkje tyder på at det var Knut si meining å yverlata garden til Sjur og Kari i sameiga. Det er ikkje kome fram noko som støder dette.

Derimot meiner retten at det er det naturlegaste å sjå det som ei deling etter §14 i odelslova. Det vil etter retten sin meining ikkje vera rimeleg å sjå yverdraginga av halve garden til Kari som eit vanleg sal til ein dårlegare odelsmann.

Det kan etter retten si mening og vera naturleg å sjå det som ein skifteliknande skipnad eller eit familieoppgjer.

Side:287

Då det etter det resultat retten er kome til ikkje er turvande at det dengong fann stad noko skifte eller liknande, skal ein berre kort nemna dette. Det har etter retten si meining noka vekt når ein skal døma om Sjur kan ha samtykt i delinga.

Retten meiner at det i 1843 må ha hendt eit eller anna uvanleg som har fått Knut til å bruta tradisjonen med yverdraginga av garden.

Det er mogeleg at orsaken for det fyrste var den at han då hadde ei gift dotter på 30 år som trong gard og at einaste sonen berre var 18 år. Vidare kan det ha spelt inn at kona hans var avliden i 1841. Det er ikkje lett å driva gard utan husmor. Vidare kan det ha medvirka at Knut det året hadde den skamma å få ein uekte son. Enn vidare kan det ha hatt noko å segja at Amerikafeberen då raste i bygda. Dei 2 yngste døtrene hans reiste til Amerika vel omkring 1843. Det galdt, kan henda, å hindra at Kari og mann hennar og reiste til Amerika. Til slutt kan han og ha funne ut at garden var for stor for ein mann. Me har ikkje direkte opplysningar om at del andre borna har fått arvelutar, men det er godt mogeleg, sers når 2 av del skulle til Amerika. Det hender ofte mellom bønder at del andre borna får kontanter når den eldste guten får garden, utan at noko vert skreve om det. I vissa eigde Sjur praktisk talt ingen ting då han døydde.

Det er soleis mykje som peikar på ein familieskipnad til bate for alle, og som alle har vore samde i. Domsmennene Væhle og Mestad er samde i at ein nok kan sjå dette som ein familieskipnad, men ikkje i at ein kan sjå det som eit arveskifte.

Retten meiner at vilkåra etter §14 for å dela garden var tilstades og at Knut har etterlevd del med undantak av påbodet om skylddeling, men her finn retten at Sjur må segjast å ha samtykt i delinga.

Garden var openbar stor nok til 2 familiar. Delinga er soleis i odelslova si ånd. Sjur fekk minst halvparten av garden og den er delt etter prioritetsreglane i §11 i odelslova. Delinga vart gjort både faktisk og rettsleg medan Knut levde. Han levde i 33 år etter delinga og då var det kan henda alt flytta inn ein ny generasjon på desse 2 bruka. Me veit ikkje sikkert når Sjur overtok sin part av garden, men han gifta seg i 1849 og det er då rimeleg å tru, etter kva som tidlegare hadde vore skikk og bruk på Sundve, at han då sjølv overtok garden.

Når soleis delinga vart gjort i levande live, meiner retten at det ikkje er turvande at den er lekk i eit skifte. Når dette vert kravt etter §12 er det avdi denne paragrafen tydeleg peikar på eit skifte, men det gjer ikkje §14. Det vil etter retten si mening ved deling i levande live heller ikkje vera naturleg å tolka §14 etter det fyremålet den har. Voss er og samd i dette på side 63 i 6. utgåva av Odelsretten. Det same tykkjest Skeie å meina på side 198 ff. i si bok om Odelsretten og Åsetesretten.

Når delinga finn stad i levande live skulle det heller ikkje vera naudsynt å utferda eit tinglyst skriftleg dokument som §14d krev. Eigaren har jo då alt i handling vist korleis garden skal delast.

Det einaste som vantar er etter retten si meining det skyldskifte som §14c gjev påbod om før delinga. Eit slikt skyldskifte vart fyrst halde i 1909.

Når retten trass i denne skort ved delinga har funne å kunna godtaka henne, er det avdi den som ovanfor nemnt, har funne det

Side:288

godtgjort at garden alt frå gamalt av var utskifta i 2 halvpartar og avdi den har funne det overvegande sannsynleg at delinga er kome istand med samtykkje frå Sjur og avdi Høgsteretten i ein dom i Rt-1949-248 har sagt at samtykkje frå odelsguten reparerar formelle og reelle skort ved ei deling etter §14.

Det er som før nemnt ting som talar for at Knut dengong fekk istand eit slags skifteoppgjer med borna sine og at borna var samde i delinga. I vissa har ikkje Sjur nokon gong som me veit protestert mot delinga. Retten har fått det inntrykk at Sjur har vore både nøgd og samd i det som hende i 1843. Det var i vissa både i hans og Kari si interesse. Tilhøva på garden har visst vore gode. I 1849 gifte soleis Sjur seg med syster til mann til Kari. Det er dessutan gått so lang tid sidan at ein ikkje kan vera for streng med omsyn til prova når alt so naturleg peikar på ei deling etter §14, jfr. §13.

Domsmann Væhle er ikkje samd med fleirtalet. Han finn det ikkje prova at det var noka anna enn eit vanleg sal frå far til dotter då Knut i 1843 skøytte halve garden til Kari. Knut kan ha tenkt at Kari då hadde mann som burde få seg eigen gard. Han meiner at Knut ikkje har tenkt på §14 i odelslova. Domsmann Væhle meiner soleis at saksøkjaren sin odelsrett er forelda, og meiner at saksøkte må verta å frifinna. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer T. Gjessing og sorenskriverne E. Tønseth og J. Cappelen-Dahl):

- - -

Lagmannsretten finner med herredsretten at Knud Olsen i 1843 delte sin eiendom overensstemmende med odelslovens §14 og tiltrer i det vesentlige herredsrettens begrunnelse for dette resultat.

Det er på det rene at eiendommen var av den størrelse og beskaffenhet at flere familier kunne ernære seg på den, at Knuds eneste dalevende ektefødte sønn, Sjur, ikke fikk mindre enn halvdelen av eiendommen og at hans eldste datter, Kari, fikk resten av den.

Det følger av odelslovens §14 bokstav e at delingen kan skje mens eieren lever.

Den ankende part hevder at gården ble overdradd til barna i sameie og at kravet om skylddeling i odelslovens §14 bokstav c ikke er oppfylt. Retten deler ikke denne oppfatning. Det er skrevet 2 skjøter samme dag, et til hvert av barna. I begge skjøtene står det: «... overdrager herved ... halvparten av denne gård ... hvilken halvpart for lang tid tilbage i tiden skal være utskiftet ... med alle samme særskildt tilhørende husebygninger ...». Videre forbeholder selgeren seg halvt føderåd hos hver av kjøperne. I skjøtet til sønnen heter det: «Gården forbeholder jeg mig at bruge saalænge jeg finder forgodt.» Lignende forbehold er ikke tatt i skjøte til datteren. Skjøtene er undertegnet av Knud Olsen Sundve m. p. p. og til vitterlighet av I. Kolderup og J. Leganger. Det er uimotsagt opplyst at Kolderup var sakfører.

Både den omstendighet at det er utstedt 2 skjøter og det som er referert av deres innhold viser at det ikke er en overdragelse til sameie mellom de to barn.

Når det i skjøtene står «skal være» - ikke - «er» - utskiftet må

Side:289

det sees i sammenheng med at de ikke er skrevet av Knud Olsen selv. Han hadde fått skjøte på en halvdel av eiendomen i 1812 og på den annen halvdel i 1824, begge fra faren, og beholdt begge samlet til 1843. Det kunne være nærliggende å anta at en eventuell fysisk deling hadde skjedd i forbindelse med salget i 1812 og at Knud i så fall hadde oppgitt at delingen hadde funnet sted det år. Hertil er å merke at Ytre Sundve også i 1700-tallet flere ganger samtidig hadde vært på 2 slektningers hender, og at en deling i marken kan ha funnet sted da. I denne relasjon er det av mindre betydning at det i 1805 ble fraskilt en halvdel av det daværende halve bruk, slik at en deling i 1812 ikke ville ha vært helt ut den samme som tidligere. Gården var delt i en rekke teiger og mange av disse kan ha vært de samme som har vært delt før 1800. Det er derfor meget vel forklarlig at Knud ikke opplyser når gården er delt. Om delingen tidligere var en deling til eiendom eller alene til bruk vil være uten betydning, det avgjørende er at det i 1843 var på det rene hvor skillet gikk i marken og siden 1843 har de to bruk hele tiden fulgt henholdsvis Sjurs og Karis linje. Først i 1909 - i tilknytning til utskiftning - ble det holdt offentlig skylddelingsforretning mellom b.nr. 1, Sjurs etterfølgere, og b.nr. 4, Karis etterfølgere. Det ansees bevist at det var de gamle grensemerker som under skylddelingen ble oppfrisket og beskrevet. Selv om skjøtene av 1843 hver lød på en halvpart og det etter de opplysninger som foreligger ikke etter den tid var skilt ut noen parseller, fikk b.nr. 1 en skyld av 5,32 mark mens skylden for b.nr. 4 ble 4,72. Dette peker også i retning av at det har vært en fysisk deling fra gammelt av og at det er riktig når det i skjøtene av 1843 står «halvpartene» skal være utskiftet.

Ankeparten har forklart at han både har hørt om og sett et delingsdokument som skulle være undertegnet bl.a. av Lars Colbensen Hoen og at dette måtte være opprettet etter 1843 slik at det ikke var foretatt en deling i marken den gang. Etter den beskrivelse ankeparten har gitt av dokumentet finner retten det mest sannsynlig at han har misforstått det. Men selv om det var et dokument angående grensene mellom Sjurs og Karis eiedommer, undertegnet av Lars Colbensen Hoen, som var deres svoger, behøver det ikke å ha vært annet enn en skriftlig nedtegning av en deling som var foretatt tidligere. Det er for øvrig lite sannsynlig at Hoen kan ha deltatt i en offentlig skylddelingsforretning som gjaldt brukene til hans kones bror og søster.

Lagmannsretten finner således at eiendommen i 1843 ble delt etter gamle grenser i marken. Når det i odelslovens §14 bokstav c er foreskrevet at skyldsetningsforretning skal holdes, er det formentlig dels av offentlig-rettslige hensyn, dels av hensyn til at den best odelsberettigede skal vite nøyaktig hva han får så han bl.a. kan se at det er minst halvparten av hovedbølet. Når det er gamle grenser i marken og skylden er delt i skjøtene, skulle ikke alene hensynet til det offentlige være tilfredsstillet. jfr. forordn. av 18. desember 1764, men også hensynet til den best odelsberettigede. Under enhver omstendighet antas Sjur ved å overta sin part av eiendommen å ha godtatt ordningen selv om den måtte lide av en formell mangel på dette punkt. Når skjøtene til Sjur og Kari ble undertegnet samme dag kan det neppe være tvil om at

Side:290

partene hadde den fulle forståelse av at det gjaldt en ordning av den art som er omhandlet i odelslovens §14.

At eiendommen hadde vært delt i 2 parter før 1843 antas ikke å ha til følge at forholdet må bedømmes etter odelslovens §12 og ikke etter §14, jfr. ordlyden i sistnevnte paragraf: «Hvad enten samme har tilforn været deelt eller ei.» Retten skal derfor ikke gå nærmere inn på om motparten har sin odelsrett i behold også etter §12 jfr. §13. - - -