Rt-1957-59
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1957-02-27 |
| Publisert: | Rt-1957-59 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 34 B/1957 |
| Parter: | Oslo Handelsregister (regjeringsadvokat Henning Bødtker), hjelpeintervenienter: fru M. Waage-Larsen og firmaet Jo-Bu Salgskontor A/S (høyesterettsadvokat F. Mack) mot Ole Bjørnrud (høyesterettsadvokat J.B. Hjort) |
| Forfatter: | Gaarder, Eckhoff, Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Firmaloven (1890) §3, Varemerkeloven (1910) §26, §6, Firmaloven (1890), Tvistemålsloven (1915) §404 |
Dommerne Gaarder, Eckhoff og Hiorthøy.
T. Waage-Larsen var innehaver av et firma registrert i Oslo Handelsregister under samme navn. I tilknytning til det registrerte navn hadde han benyttet Norsk Skogsverktøyfabrikk. Han avgikk ved døden 27. august 1955. Den 15. september begjærte Ole Bjørnrud registrert firmaet «Ole Bjørnrud, Norsk Skogsverktøyfabrikk». Denne begjæring ble forelagt Waage-Larsens enke som begjærte mannens firma slettet og samtidig anmeldte som nytt firma «Norsk Skogsverktøy, M. Waage-Larsen» som skulle fortsette den gamle virksomhet. Anmeldelsen ble registrert 27. september. Den 1. oktober 1955 meddelte handelsregisteret Bjørnrud at han ikke kunne få registrert sitt firma. Denne beslutning ble stadfestet ved byfogdens kjennelse av 28. november.
Kjennelsen ble påkjært og lagmannsretten kom til at Bjørnruds firma antas til innføring i handelsregisteret. Det ble antatt at firmaloven ikke hjemlet registerføreren adgang til å prøve et anmeldt firmas lovlighet i videre utstrekning enn den som er trukket opp i loven, jfr. §3 og §6, T. Heggelunds kommentar (1932) side 11 og 14 og Rt-1914-122. Retten fant det unødvendig å ta standpunkt til om denne regel er unntaksfri. Etter å ha nevnt forskjellige særskilt foreliggende omstendigheter uttalte lagmannsretten blant annet:
«Det er tilstrekkelig å fastslå at det ikke kunne fortone seg som uomtvistelig på det rene at registrering av Bjørnruds
Side:60
anmeldelse ville krenke en annens rettmessige bruk av firmanavnet, og at avvisningen derfor ikke burde skje på materiellrettslig grunnlag.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget antar at kjæremålet i virkeligheten angår tolkningen av firmalovens §3 første ledd og at det derfor må antas til behandling etter tvistemålslovens §404 nr. 3. Firmalovens §3 første ledd lyder: «Er en melding ikke i samsvar med de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne lov, eller inneholder den noe, hvis innførelse i register ikke er lovheimlet, skal den avvises.»
Utvalget antar at denne bestemmelse ikke er til hinder for at avvisning etter omstendighetene også kan skje hvis registerføreren finner at det anmeldte firmanavn vil krenke en annens rett etter varemerkelovens §26. Lagmannsretten har ikke uttalt noe i strid med dette, men har funnet det tilstrekkelig å fastslå at det ikke kunne fortone seg som «uomtvistelig på det rene» at registrering av Bjørnruds anmeldelse ville krenke en annens rettmessige bruk av firmanavnet. Handelsdepartementet mener derimot - i tilslutning til Knoph - at det er nok til avvisning at registerføreren er «av den overbevisning» at en annens rett ville bli krenket ved registreringen. Når det som her gjelder ikke målbare størrelser, kan det selvsagt råde meningsforskjell om ordleggingen, uten at det derfor i realiteten behøver å bestå noen uoverensstemmelse. Hovedsaken er etter utvalgets mening at registerføreren må være sikker i sin sak hvis han skal kunne avvise en anmeldelse av materielle grunner. Noe annet behøver man ikke å legge i lagmannsrettens formulering, og utvalget finner derfor ikke at lagmannsrettens lovforståelse er uriktig. Lagmannsretten har videre antatt at registerføreren etter forholdene i denne sak ikke hadde grunn til å føle seg sikker på at Bjørnruds firmaanmeldelse var materielt ulovlig. Denne del av avgjørelsen har utvalget ikke anledning til å prøve.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste. Denne kjennelse avgjør ikke med endelig virkning Bjørnruds rett til å ha firmaet stående i registeret, idet de som måtte mene seg krenket, har sin søksmålsrett etter firmalovens §6 i behold.»