Rt-1957-755
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1957-06-28 |
| Publisert: | Rt-1957-755 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 98 B/1957 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus). |
| Forfatter: | Bendiksby, Bahr, Holmboe, Schei, justitiarius Grette |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §216, §217, §63, Motorvognloven (1926) §17, §29, §52, §60, §62, Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926) |
Dommer Bendiksby: I offentlig straffesak mot A avsa Agder lagmannsrett den 21. mars 1957 dom med følgende domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1908, dømmes for overtredelse av motorvognloven av 20. februar 1926 §29, jfr. §17,2 jfr. også straffelovens §62,3 til fengsel i 30 dager.
2. A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §217, 3 jfr. §216 til fengsel i 2 år med fradrag av 53 dager for utholdt varetektsarrest. Fullbyrdelsen av denne del av fengselsstraffen utsettes i medhold av straffelovens §52, jfr. §62,3 og med en prøvetid på 2 år.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen vedkommende domfellelsen etter straffelovens §217 tredje ledd, jfr. §216 - domsslutningens post 2. For det tilfelle at denne anke ikke fører til frifinnelse, ankes det subsidiært over fastsettelsen av straffen.
Jeg er kommet til det resultat at anken må bli å forkaste.
Jeg behandler først anken over domfellelsen etter straffelovens §217 tredje ledd, jfr. §216. Anken på dette punkt er i
Side:756
ankeerklæringen begrunnet med at straffelovens §217, 3. ledd, jfr. §216, «overhodet ikke er anvendelig overfor en far som forlenger sin samværsrett med sitt barn». Dette kan ikke føre frem. Det synes ikke tvilsomt at domfeltes forhold, slik det er beskrevet i spørsmålet til lagretten, går inn under ordlyden av de bestemmelser det her gjelder. Dette resultat finner også støtte i rettspraksis, jfr. således kjennelse i Rt-1907-89. Den under prosedyren for Høyesterett nevnte kjennelse av kjæremålsutvalget i Rt-1910-750 kan etter min oppfatning ikke påberopes for det motsatte resultat. Jeg mener også at det er et naturlig behov for straff i et tilfelle som det foreliggende. Det eneste som kunne tale mot anvendelsen av §217 tredje ledd, jfr. §216, i et tilfelle som dette, måtte være at minimumsstraffen i §217 tredje ledd fortoner seg urimelig streng. Men den bestemmelse om minimumsstraff som det her gjelder, kom inn i loven ved lovendringen i 1927 uten at straffebestemmelsens gjerningsinnhold undergikk noen forandring. Tidligere hadde loven ingen annen bestemmelse om minimumsstraff på dette punkt enn de vanlige bestemmelser i straffelovens alminnelige del. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at den nevnte innvending har noen vekt.
Jeg bemerker at forsvareren for Høyesterett har frafalt anken over lovanvendelsen for så vidt den var rettet mot lagmannens rettsbelæring. Han har videre frafalt anken over straffutmålingen for så vidt denne var rettet spesielt mot straffen for forbrytelsen mot straffelovens §217 tredje ledd, jfr. §216.
Derimot har han fastholdt anken over den måte straffen er fastsatt på. Innledningsvis bemerker jeg her at lagmannsretten har benyttet seg av den adgang straffelovens §62, 3. ledd gir til å fastsette en særskilt fengselsstraff, som blir å fullbyrde, for forseelsen mot motorvognlovens §29, jfr. §17, 2. ledd, mens straffen for det annet forhold som domfelte er dømt for - straffelovens §217 tredje ledd, jfr. §216 - er gjort betinget. Domfelte har sittet i varetekt i 53 dager i forbindelse med den sist nevnte forbrytelse, mens han ikke har sittet i varetekt i forbindelse med forseelsen mot motorvognloven, og lagmannsretten har gitt fradrag for varetekten i den betingede straff.
Domfelte har i ankeerklæringen gjort gjeldende:
«Det må føre til en riktigere og rimeligere straffutmåling, alle forhold tatt i betraktning, at det utmåles en fellesstraff for de to handlinger dommen gjelder. Fullbyrdelse må så bli å utsette for en del av straffen. For den del av straffen som ikke omfattes av utsettelsen, må soningen ansees å ha funnet sted ved utholdt varetektsarrest, jfr. straffelovens §60.»
Jeg er ikke enig i dette. Jeg mener at det er i samsvar med lovens forutsetninger å dele opp straffen, slik
Side:757
lagmannsretten har gjort, i et tilfelle som dette. Det er ingen grunn til å gjøre straffen for forseelsen mot motorvognloven betinget, og varetekten refererer seg som nevnt til forbrytelsen mot straffelovens §217 tredje ledd, jfr. §216. Jeg tilføyer at jeg heller ikke kan finne det urimelig at domfelte har måttet sitte i varetekt i forbindelse med forbrytelsen mot straffelovens §217 tredje ledd, jfr. §216, og at han i tillegg må sone straffen for fyllekjøringen.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Bahr: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Holmboe, Schei og justitiarius Grette: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann John Lyng og sorenskriverne L. Z. Backer og A. B. Steffensen):
Tiltalte A er født xx.xx.1908. Han er handelsreisende og bor i Brevik. Han er gift, men skilt, har forsørgelsesbyrde overfor sin tidligere hustru og to fellesbarn, og oppgir å være uformuende og å ha en inntekt på ca. kr. 10 000 pr. år. - - -
Følgende spørsmål er stillet til lagretten:
«1. Hovedspørsmål: Er tiltalte A skyldig i å ha bevirket eller medvirket til at en umyndig under 18 år ulovlig er unndratt eller holdt unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg eller myndighet, idet forbrytelsen er forøvet med barn under 16 år som er holdt skjult eller ført ut av landet, derved at han den 12. august 1956 tok med seg sin sønn B, født xx.xx.1947 på en reise fra Brevik over Larvik til Danmark og videre til England og Irland og var borte med gutten helt til 9. oktober 1956 da han på grunn av mangel på penger måtte reise hjem, - dette uten at han hadde tillatelse fra sin fraskilte hustru, C, som ved rettskraftig og ubestridt dom har fått foreldremyndigheten over gutten, - uten å gi C eller noen annen i Norge underretning om hvor gutten oppholdt seg i tiden 12. august-9. oktober, - og til tross for at hans egen rett til å ha gutten på 3 ukers besøk i 1956 var utløpet 10. august 1956?
2. Hovedspørsmål: Er tiltalte A skyldig i å ha kjørt eller forsøkt å ha kjørt motorvogn når han var påvirket av alkohol (ikke edru), idet han i alle tilfelle i forhold til bestemmelsen i loven regnes for å være påvirket av alkohol (ikke edru) når han har større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille, derved at han lørdag den 21. april 1956 i tiden mellom kl. 17.00 og kl. 18.00 kjørte motorvogn A-39760 på Luksefjellveien i Gjerpen, fra Luksefjell til «Aurebekk» skjønt han var påvirket av alkohol (ikke edru), og hadde en alkoholkonsentrasjon på betydelig over 0,5 promille da kjøringen fant sted?»
Ved lagrettens kjennelse, som retten legger til grunn, er begge spørsmål besvart med ja.
Side:758
Tiltalte blir altså å dømme for forbrytelse mot straffelovens §217, 3 jfr. §216 og for overtredelse av motorvognloven av 20. februar 1926 §29, jfr. §17, 2.
I medhold av straffelovens §62, 3 finner retten at det bør fastsettes en særskilt fengselsstraff for hver av de to straffbare handlinger, jfr. Ot. prp. nr. 41/1954 4 og Innstilling fra Straffelovrådet av oktober 1952 26.
For overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17. 2 settes straffen til fengsel i 30 dager. I skjerpende eller formildende retning er ikke noe særlig å bemerke. Det foreligger intet grunnlag for å utsette fullbyrdelsen av denne straff. Tiltalte har ikke sittet i varetektsarrest i forbindelse med overtredelsen av motorvognloven.
For forbrytelsen mot straffelovens §217, 3 jfr. §216 settes straffen til lovens minimum, 2 år. Retten finner at hverken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde tiltalte fra å begå nye straffbare handlinger gjør det påkrevet å fullbyrde denne straff. Likeså finner retten at det foreligger særlige grunner som taler for å utsette fullbyrdelsen, jfr. straffelovens §52, pkt. 2. I denne sammenheng vil retten peke på at det er vanskelig og til dels ulykkelige familieforhold som har motivert tiltaltes handlemåte. Tiltalte har åpenbart tatt seg nær av at han ikke er blitt tilkjent foreldremyndigheten over sine to barn eller over ett av disse. Han har riktignok gjort seg skyldig i en klar og markert overtredelse av de bestemmelser om foreldremyndighet og besøksrett som er fastsatt ved rettskraftig lagmannsrettsdom av 4. desember 1952. Men retten må bygge på at motivet til dette har vært at han er glad i sin 9-årige sønn, og at det har vært vanskelig for ham å skilles fra denne. Likeså må retten bygge på tiltaltes forklaring om at han ikke hadde til hensikt å ta fast og varig opphold i utlandet sammen med gutten, men at han foretok reisen som en slags protest mot at han ikke fikk den anledning til å være sammen med sine to barn som den foran nevnte dom etter hans mening gir ham rett til. Til dette kommer at tiltalte, hvis han skal sone en frihetsstraff på 2 år, vil miste all mulighet til i denne tid å betale de bidrag han er pålagt til underhold av sine barn og sin fraskilte hustru, slik at en fullbyrdelse av straffen også vil gjøre disses stilling vanskelig.
Retten vil for øvrig i denne forbindelse peke på at selv minimumsstraffen i straffelovens §217, 3 må fortone seg som urimelig overfor en handling av den art tiltalte nå er kjent skyldig i. Denne minimumsgrense på 2 år er kommet inn i loven ved lovendringen av 4. juli 1927. som så vidt retten kan forstå fortrinnsvis må ha hatt ganske andre forhold for øye.
I sammenheng med denne del av tiltalen har tiltalte sittet i varetektsarrest fra 9. oktober 1956 til 30. november 1956. og 53 dager blir å trekke fra i straffen for utholdt varetektsarrest. Fullbyrdelsen av den øvrige del av frihetsstraffen blir altså å utsette i medhold av straffelovens §52 flg. Prøvetiden settes til 2 år. Retten finner ikke grunn til å sette vilkår for utsettelsen. Tilsyn ansees ikke nødvendig. - - -
Side:769