Rt-1958-1076

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-10-25
Publisert:	Rt-1958-1076
Stikkord:	Tolkning av kongeskjøte
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 107/1958
Parter:	Einar Fløttum m.fl. (høyesterettsadvokat Nils M. Vaagland) mot Staten ved Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner).
Forfatter:	Bendiksby, Kruse-Jensen, Nygaard, Rode, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:

Dommer Bendiksby: Den 6. desember 1952 avsa Høyfjellskommisjonen kjennelse for 26. grenseoppgangsfelt. Ved kjennelsen ble høyfjellsstrekningene i feltet innenfor nærmere beskrevne grenselinjer fastslått å være almenning med unntak for visse områder som er regnet opp i konklusjonens post 3. Det er i denne sak tilstrekkelig å gjengi konklusjonens post 3 i:

«Disse områdene av høyfjellsstrekningene i 26de felt, innenfor de i post 2 angitte yttergrenser kjennes å være privat eiendom: - - -

i) En (ideell) halvpart av hver av de to atskilte vollområder på Storvollen, utgjørende: Det vestlige område 4 mål, det østlige 6 mål, begge avgrenset som nærmere angitt i hovedavsnitt VII.»

Einar Fløttum, P. O. Aungrind, Ole Basmo sen. og Peder Langlete hadde som eiere av eiendommen «Løvlien med Storvollen», g.nr. 79, b.nr. 3 (tidligere løpenr. 131 a) i Singsås, nedlagt påstand for kommisjonen om grunneiendomsrett ikke bare til Storvollen, men også til de engesletter som ligger under eiendommen. Påstanden ble for engeslettenes vedkommende ikke tatt til følge, idet kommisjonen bygget på at retten for disses vedkommende bare var en stedsevarig bruksrett, en rett til å slå områdene. Avgjørelsen er truffet under dissens, idet kommisjonens medlem Aslak Øygarden stemte for å ta påstanden om grunneiendomsrett til følge.

For dette punkts vedkommende har Einar Fløttum, P. O. Aungrind, Ole Basmo sen. og Peder Langlete, som har fått

Side:1077

bevilling til fri sakførsel, påanket kommisjonens avgjørelse til Høyesterett. De har nedlagt slik påstand:

«At de ankende parter kjennes eiendomsberettiget til grunnen på engslettene under eiendommen «Løvlien med Storvollen», g.nr. 79, b.nr. 3 i Singsås herred, samt at de tilkjennes saksomkostninger for Høyfjellskommisjonen, samt at det offentlige tilkjennes saksomkostninger.»

Staten ved Landbruksdepartementet har tatt til motmæle og har nedlagt denne påstanden:

«Høyfjellskommisjonens kjennelse av 6. desember 1952 stadfestes.»

Om partenes anførsler og saksforholdet viser jeg til kommisjonens trykte kjennelse side 9 flg. (påstandene for kommisjonen), side 90 flg., særlig side 93-95 (om de fremlagte dokumentbevis m.v.), side 96 (partsforklaringer), side 110 og side 118-19 (partenes anførsler) og side 153-55 (kommisjonens avgjørelsesgrunner). Det er for Høyesterett lagt frem en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som ved Høyfjellskommisjonen.

Jeg er kommet til samme resultat som Høyfjellskommisjonen.

Som det fremgår av det som er sagt, gjelder tvisten bare engeslettene, idet staten har erkjent, og Høyfjellskommisjonen fastslått, at Storvollen er privat eiendomsrett undergitt. De ankende parter har som grunnlag for sin påstand om grunneiendomsrett til engeslettene påberopt seg kongeskjøtet (regjeringsskjøtet) av 6. september 1883 til Peder Kristoffersen Kulmo. Spørsmålet i saken er da om den rett til engeslettene som Kulmo ved dette skjøte fikk seg overdratt, var eiendomsrett til grunnen, eller - som staten hevder - bare en stedsevarig rett til slått? Dette spørsmål må avgjøres ved en konkret tolkning av skjøtet, jfr. bemerkningene om et lignende forhold i dom i Rt-1956-1085 flg., særlig side 1092.

Ved avgjørelsen av dette tolkningsspørsmål må man, det har også par Lene vært enige om, se det skjøte det her gjelder i sammenheng med, og på bakgrunn av, kongeskjøtet av 28. august 1844 på løpenr. 130 (nå g.nr. 79, b.nr. 1 og 2) og regjeringsskjøtet av 26. september 1849 på løpenr. 131 b (nå g.nr. 79, b.nr. 4). Som det fremgår av Høyfjellskommisjonens fremstilling har den rettslige utvikling frem til skjøtene i alle tre tilfelle gått parallelt og i det vesentlige vært likeartet, og skjøtene har på de punkter som her er av betydning, i det vesentlige samme innhold; det som ble overdratt, var i alle tre tilfelle andel i den samme setervoll, Storvollen, og engesletter som ligger om hverandre i Hendalen. Skjøtet i vår sak er riktignok utferdiget rundt 40 år etter de to andre, men det foreligger ingen opplysninger som gir grunnlag for å slutte at det enten fra selgerens, statens, eller kjøperens side har vært forutsatt at overdragelsen skulle gi kjøperen noen annen, og mer

Side:1078

vidtgående rett, når det gjelder engeslettene enn tilfelle var etter de to første skjøter, og dette har etter min oppfatning formodningen mot seg.

Salgsgjenstanden var i skjøtet til Kulmo av 1883 betegnet som «en Tredjedel af Storvolden med Halvdelen af de derunder hørende Engesletter i Hinddalen». Kongeskjøtet på løpenr. 130 i 1844 brukte betegnelsen «Gaard Smaasletterne med 1/3 (eentrediedeel) af Storvolden», og skjøtet i 1849 på løpenr. 131 b «Engesletten og Setervolden Løvlien og 1/3 af Storvolden». Det er fra de ankende parters side gjort gjeldende at andelen i Storvollen og engeslettene var nevnt i skjøtene som sideordnede salgsobjekter og at det derfor ikke er noe grunnlag for å anta at den rett som ble overdratt var en annen, og mindre vidtgående, når det gjaldt engeslettene enn når det gjaldt setervollen. De har i denne forbindelse særlig fremhevet at da salget til Kulmo fant sted, var setringen på Storvollen opphørt, slik at vollen faktisk var gått over til slåtteland på linje med engeslettene. Jeg kan ikke se at denne betraktning kan føre frem. Riktignok må det medgis at når «Engesletter» eller «Smaasletterne» nevnes som salgsgjenstand uten noen reservasjon, så peker vel denne ordlyd - i hvert fall etter vår tids sprogbruk - nærmest hen på at det var grunneiendomsretten som ble solgt. Her må det imidlertid erindres at de engesletter som salgene gjaldt fra lang tid tilbake hadde vært bygslet og brukt som slåtteland og det var som slåtteland de hadde sin særlige verdi og betydning også på salgstiden. Etter hele situasjonen må man gå utfra at det var slåttebruken partene hadde for øye ved salget av engeslettene. Da var det forklarlig og naturlig at den bekvemme og enkle betegnelse «Engesletter» som dessuten hadde gammel hevd fra bygseltiden, ble brukt, selv om meningen var at kjøperen ikke skulle ha grunneiendomsretten, men bare en slåtterett. Det som her er sagt har etter min oppfatning sin fulle gyldighet også ved salget til Kulmo i 1883. Det forhold at setringen på Stervollen da var opphørt - jeg må gå ut fra at det var skjedd kort tid før salget - endret ikke noe i situasjonen når det gjaldt engeslettene. Og som før nevnt har staten erkjent privat grunneiendomsrett til Storvollen, slik at spørsmålet for dens vedkommende ikke foreligger i saken.

Jeg finner i denne forbindelse å burde nevne ytterligere et forhold: Det fremgår av det som er gjengitt fra skjøtene at betegnelsen av salgsgjenstanden har vekslet noe fra det ene skjøte til det andre. Således er i skjøtet til Kulmo i 1883 Storvollen nevnt først, og engeslettene er nevnt i ordelag som nærmest peker hen på at de var noe som «hørte med» til vollen. I skjøtet fra 1844 er forholdet omvendt. Lignende usikkerhet i betegnelsesmåten finner man igjen i de dokumenter som gikk forut for skjøtene. Jeg må gå utfra at denne forskjell i uttrykksmåten beror på tilfeldigheter, og jeg kan ikke se at det er noen grunn til å legge vekt på enten den ene eller den annen form er brukt, noe som for øvrig også partene har vært enige i,

Side:1079

så vidt jeg har forstått. Jeg legger heller ikke noen vekt på at det er brukt uttrykk som «til odel og eie» eller lignende. Jeg viser her til side 1093 i den før nevnte dom i Rt. for 1956.

Jeg mener således at man ikke kan bygge avgjørelsen i saken på ordlyden av skjøtene og de dokumenter som ligger forut for disse. Det avgjørende må da være hva som er en rimelig og naturlig forståelse av skjøtene på bakgrunn av hele den situasjon som forelå da skjøtningene fant sted, herunder bl.a. utviklingen frem til skjøtene, engeslettenes beskaffenhet, beliggenhet og avgrensning og formålet med overdragelsen.

Det er på det rene i saken at de tre skjøter tilsammen omfattet de engesletter som ved de to bygselsedler av 2. februar 1801 ble bygslet til Andreas Johnsen Singsaas og John og Rasmus Erikssønner Singsaas, og som der er oppregnet og navngitt. Bygselretten til engeslettene ble i medhold av matrikuleringsloven av 1818 senere matrikulert sammen med bygselretten til andelen i Storvollen og fikk, som nevnt av kommisjonen, løpenr. 130 og 131 a og b. De to bygselsedler omfattet tilsammen 23 engesletter, den først nevnte 8, og den andre 15. John og Rasmus Erikssønner, eller deres rettsetterfølgere, delte så vidt jeg forstår de nevnte 15 engesletter seg imellom, og de 8 engesletter som løpenr. 130 omfattet ble i 1874 delt mellom Peder Jensen Tiller (løpenr. 130 a) og Peder Haldosen Tillermo (løpenr. 130 b). De navn på engeslettene som var brukt i bygselsedlene av 1801, er nå bare delvis kjent, og allerede ved skylddelingen i 1874 og ved en for Høyesterett fremlagt «delingsforretning» (formentlig bare et utkast som ikke er blitt fullbyrdet) fra 1894 over g.nr. 79, b.nr. 3 - det bruk man her har å gjøre med - er navnene delvis andre enn de opprinnelige. Denne endring av navnebruken forklares formentlig bl.a. ved de delinger som er foretatt og kan neppe tas som noe indisium på at det hersket usikkerhet om hvilke engesletter det gjaldt.

De ankende parter hevder i saken at deres eiendom - b.nr. 3 - omfatter 16 forskjellige engesletter; at antallet er større enn de 15 som løpenr. 131 a og b opprinnelig omfattet, kan forklares ved de delinger som er foretatt. Disse engesletter grenser ikke opp til hverandre slik at de utgjør et sammenhengende areal. Forholdet er - og var på kongeskjøtenes tid - at de forskjellige eiendommers engesletter ligger om hverandre - 1 teigeblanding - i et område på begge sider av Henna elv i en største lengde av ca. 8 km og en bredde varierende opp til 2 km. De ankende parter har hevdet at dette område, som er anslått til å utgjøre ca. 10-12 000 mål, i sin helhet opptas av de engesletter som de tre kongeskjøter (regjeringsskjøter) omfattet, idet de forskjellige engesletter grenser umiddelbart opp til hverandre uten noe almenningsområde innimellom. De engesletter som de ankende parter påstår grunneiendomsrett til (b.nr .3), er anslått til å utgjøre tilsammen noe over 3000 mål. Etter de opplysninger som foreligger må jeg gå utfra at hele det nevnte område ligger inne i almenningen.

Side:1080

Opplysningene om engeslettenes beskaffenhet er relativt sparsomme. Røroskommisjonen har i sin befaringsbeskrivelse av 16. august 1876 bl.a. uttalt:

«Samtlige Slaatter i Hinddalen ere Myrslaatter og Skovslaatter, der ere udyrkede, uindhegnede og til dels skovbevoxede.»

Det kart som er fremlagt i saken, og som er utgitt i 1885, viser at det er ikke ubetydelig skog i området, vesentlig løvskog, men også en del barskog. Jeg nevner i denne forbindelse også at den tvist vedkommende b.nr. 2 som endte med forliket og tilbakeskjøtningeu av denne eiendom til staten i 1938, hadde sin opprinnelse i en hugst som det offentlige hadde foretatt på et område som eieren av b.nr. 2 hevdet lå under dette bruk.

Etter det som foreligger var engeslettene betydelige som slåtteland betraktet; matrikuleringskommisjonen har således i en fortegnelse av 16. januar 1867 anslått b.nr. 1 og 2 til å gi 650 våger høy (1 våg = 18 kilo), og b.nr. 3 og 4 hver 430 våger. Men etter det som er sagt om områdets beskaffenhet, må jeg likevel gå ut fra at det innenfor de store områder som skjøtene omfattet var betydelige arealer som ikke kunne slåes, og som ikke ble slått.

Hverken bygselsedlene, som regnet opp de forskjellige slåtter med navn, eller de senere dokumenter inneholdt noen beskrivelse av grensene for engeslettene. De ankende parter har gjort gjeldende at grensene i marken på kongeskjøtenes tid var helt på det rene, både eierne imellom og utad mot almenningen, og at de delvis var markert med merker i trær. Det er riktig at den før nevnte skylddelingsforretning i 1874 har beskrivelse av grenser med angivelse av merker, men dette gjelder så vidt jeg forstår alene delelinjene, ikke grensene utad mot almenningen. Det følger av forholdet - jeg sikter her særlig til teigeblandingen - at det eierne imellom dannet seg grenser for bruken, som det er sannsynlig også ble markert ved kryss i trær eller på annen måte. Men de opplysninger som foreligger, gir etter min oppfatning ikke tilstrekkelig holdepunkt for å anta at slåtteområdene noen gang har vært avgrenset mot det øvrige almenningsområde på en slik måte at engeslettene klart og entydig utpekte seg som særskilte eiendomsområder. Jeg minner i denne forbindelse om det som før er nevnt, at man må anta at det innimellom slåttestrekningene lå områder som ikke var slåtteland. De opplysninger man har fra nyere tid, avdekker betydelig usikkerhet om avgrensningen. Dette er i og for seg ikke avgjørende, men gir nok en pekepinn om at avgrensningen heller ikke fra gammelt av har vært sikker. Jeg vil tro at det også for de her omhandlede engesletters vedkommende er treffende, det som Røroskommisjonen i sin innberetning av 6. mars 1879 har uttalt om engeslettene i almenningen i sin alminnelighet:

«Disse Slaatter omfatte store Vidder uden nogen bestemt Begrænsning og ere alle uindhegnede.»

Side:1081

Slik forholdene således lå an - jeg sikter her særlig til områdenes betydelige utstrekning, at de enkelte bruks engesletter lå spredt om hverandre i teigeblanding og at de ikke kan antas å ha hatt noen klar avgrensning utad - fortoner det seg lite naturlig å forstå det skjøte man her har å gjøre med, eller de to andre skjøter, slik at det var grunneiendomsretten til engeslettene som ble overdratt. Jeg minner her om det jeg har nevnt før, at engeslettene helt fra bygseltiden og formentlig tidligere hadde vært brukt som slåtteland, og jeg må gå ut fra at de også på kongeskjøtenes tid vesentlig hadde verdi som slåtteland. Det er da naturlig å tro at det var slåtten partene ved skjøtningen hadde for øye, og formålet med skjøtningen ble nådd når kjøperen fikk sikret for alltid sin rett til å slå det som var verdt å slå.

Som det fremgår av det jeg har sagt, mener jeg at forholdene i flere henseender ligger annerledes an her enn tilfelle var for Kjurudalsslåttene som er omhandlet på side 1094 i den før nevnte dom i Rt-1956-1085.

At det var slåttebruken partene hadde for øye ved salget, finner en viss støtte i det forbehold om at «Eiendommen maa for Fremtiden ikke benyttes som Sæter, men kun som Slaatteland» som staten tok i auksjonskondisjonene ved salget til Kulmo. Sammenhengen med dette forbehold og kjøperens reservasjon i den anledning (jfr. herom den trykte kjennelse side 153) er imidlertid ikke klarlagt, og jeg går derfor ikke nærmere inn på forholdet.

Det er enighet mellom partene om at det var fellesskap i beite mellom de bruk som setret på Tillervollen og Storvollen. Det foreligger imidlertid ikke slike opplysninger om havning i det området tvisten gjelder at man ut fra havnebruken kan trekke noen slutning i den ene eller den annen retning.

Det har vært nevnt i saken at den pris, 1605 kroner, som Kulmo betalte, var uforholdsmessig høy dersom det bare var slåtteretten som ble overdratt. Jeg er ikke enig i dette. De opplysninger man har om salg når det gjelder b.nr. 1 og 2 (løpenr. 130), viser at prisen på denne eiendom har steget vesentlig fra 1840-årene frem til 1872 da b.nr. 2 ble solgt. Som før sagt ga engeslettene en betydelig avkastning, og etter bruksforholdene på skjøtetiden må jeg gå utfra at slåttebruken på engeslettene hadde en betydelig verdi for gårdene. På den annen side hadde engeslettene den gang neppe noen synderlig verdi utover slåtteverdien.

Det er fra statens side ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.

Jeg stemmer for slik

dom:

Høyfjellskommisjonens kjennelse av 6. desember 1952 stadfestes for så vidt den er påanket.

Side:1082

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Rode og justitiarius Wold: Likeså.