Rt-1958-1285

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-12-12
Publisert:	Rt-1958-1285
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 173 B/1958
Parter:	B (overrettssakfører Hans Georg Wille - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Ivar Elstad).
Forfatter:	Eckhoff, Rode, Hiorthøy, Schei, Berger
Lovhenvisninger:	Uektebarnloven (1915) §13, §22

Dommer Eckhoff: Ved dom avsagt av Gauldal herredsrett 14. mai 1954 ble svensk statsborger C frifunnet for farskap, men kjent bidragspliktig til en pike D, som A fødte 8. august 1953.

Etter dommen ble det utferdiget forelegg mot B for å gjøre ham bidragspliktig ved siden av C.

Bakgrunnen for de to bidragssaker er det forhold at den 18-årige A natten til 20. oktober 1952 har hatt samleie med B, og at hun senere 15. og 22. november har hatt samleie med C. Selv har A hevdet, og det er hennes oppfatning fremdeles, at C er far til barnet. Dette følger av hennes opplysning om at hun etter samleiet med B hadde en blødning som begynte 9. november. Blødningen varte tre dager, og hun oppfattet den som en regulær menstruasjon.

Side:1286

Ved Gauldal herredsretts dom av 5. februar 1955 ble B kjent bidragspliktig til barnet.

B påanket avgjørelsen til Frostating lagmannsrett med påstand om frifinnelse for bidragsplikt, men ved lagmannsrettens dom av 2. november 1955 ble herredsrettens dom om bidragsplikt stadfestet.

Lagmannsrettens dom har B påanket til Høyesterett. Han har nedlagt påstand:

«B frifinnes for bidragsplikt til det av A den 8. august 1953 fødte pikebarn og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

A og den oppnevnte verge for barnet har påstått:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige.»

Det er holdt bevisopptak ved Gauldal herredsrett 19. mars 1957. Under bevisopptaket har B og A avgitt forklaring. Det er under bevisopptaket ikke fremkommet noen nye opplysninger og saken foreligger derfor i samme skikkelse for Høyesterett som den forelå for herredsretten og lagmannsretten. For lagmannsretten var professorene Jørgen Løvset, Bergen, og E. Schjøtt-Rivers, Oslo, oppnevnt som sakkyndige. De samme sakkyndige har også vært oppnevnt for Høyesterett, og de har avgitt nye skriftlige uttalelser i saken.

B mener at det er uriktig når han i saken er pålagt bidragsplikt med hjemmel i loven av 10. april 1915 §13, siste ledd. Han mener at lagmannsretten har tatt fell når den har vurdert de omstendigheter som kan føre til frifinnelse hver for seg, istedenfor å vurdere dem samlet. Etter B's oppfatning må det være utelukket at samleiet mellom partene natt til 20. oktober 1952 har vært befruktende, når man ser hen til: 1. Barnets lengde (50 cm) og vekt (3700 gram) lar seg ikke forene med en så lang svangerskapstid som her på 293 dager. 2. A fastholder at hun har hatt vanlig menstruasjon etter samleiet med B. 3. Etter den såkalte Knaus-Oginos regel om at befruktning bare finner sted etter samleie rundt midten av menstruasjonsintervallet, er det ikke sannsynlig at samleiet med B har vært befruktende. 4. Begge parter er enige om at B trakk seg tilbake før sedavgang. 5. Befruktning som følge av samleiene med C er mer nærliggende etter Knaus-Oginos regel, og man får også en svangerskapstid som høver best med barnets lengde og vekt ved fødselen. 6. Det må tillegges betydning at A selv mener at C er faren. 7. Det er ikke noen andre opplysninger i saken som kan tydes i den retning at B er far.

Når disse ting som allerede nevnt sees samlet, mener B at sannsynligheten for at han kan være far til barnet er så liten at man kan bortse fra den. Han har i denne sammenheng lagt vekt på en høyesterettsdom referert i Rt-1929-594 hvor det ble frifunnet for bidragsplikt, og han mener at lagmannsretten også har tatt feil når den har funnet at dommen ikke er avgjørende for løsningen av den foreliggende sak.

Side:1287

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

Jeg nevner først at jeg finner at dommen av 1929 ikke er av særlig betydning for avgjørelsen av den foreliggende sak.

Når det gjelder punktene fra 1 til og med 5 i den ankende parts fremstilling, nevner jeg at disse spørsmål er vurdert av professorene Løvset og Schjøtt-Rivers. Løvset uttaler i sin konklusjon:

«1. Det kan ikke utelukkes at B er far til det barn som A fødte den 8. august 1953.

2. Sannsynligheten for at B er far svekkes ved at samleiet fant sted utenfor det tidspunkt i menstruasjonsintervallet som er optimal for befruktning, at han brukte forsiktighet ved å trekke seg tilbake før sedavgang og at A formentlig hadde menstruasjon etter dette samleie.»

Schjøtt-Rivers konklusjon lyder:

«Det av A den 8. august 1953 fødte pikebarn kan være frukten av et samleie som har funnet sted 19. oktober 1952. Det er ikke usannsynlig at barnet er født efter en svangerskapstid som er noe lenger enn den normale. Det er ikke sannsynlig at den aktuelle svangerskapstid har vært så lang som 293 dager efter det befruktende samleie.» Jeg finner det ikke nødvendig å gjengi mer av de sakkyndiges erklæringer. Avgjørende synes det å være at de sakkyndige nok mener at det er mindre sannsynlig at A er besvangret av B, men det foreliger åpenbart ikke en så sterk formodning at man etter loven av 1915 §13, siste ledd, kan være berettiget til å sette muligheten ut av betraktning.

Videre nevner jeg at den tredje sakkyndige for Høyesterett, prosektor Jon Lundevall, har foretatt nye blodtypebestemmelser av A, barnet D, C og B. Mens man tidligere hadde foretatt undersøkelser med henblikk på ABO, MN, P og Rh-systemene, er undersøkelsene nå supplert med Kell, S, Hp og Duffy-systemene. Etter disse undersøkelser er det på det rene at hverken C eller B kan utelukkes etter ABO, MN, P, Rh, Kell, S eller Hp-systemene, og at sannsynligheten for at den ene eller annen kan være far er like stor. Etter Duffy-systemet kan farskap derimot utelukkes for C's vedkommende, men ikke for B's. Selv om prosektor Lundevall uttaler at man må ta forbehold fordi det ikke er foretatt kontrollundersøkelse, og at blodtypen i seg selv ikke ansees for å gi tilstrekkelig sikkerhet, er det iallfall klart at det ikke foreligger nye opplysninger som styrker B's påstand.

Til slutt kan det nevnes at det etter anmodning fra B har vært overveiet å foreta genetisk-antropologiske undersøkelser. Saken har vært forelagt dr. med. Jan Mohr som har ytret tvil om betydningen av slike undersøkelser her. Det er ikke foretatt genetisk-antropologisk undersøkelse, og jeg kan heller ikke finne at Høyesterett bør beslutte dette nå.

Jeg antar at saksomkostninger bør oppheves for Høyesterett.

Side:1288

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Schei og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ingvar Høstad):

Ved forelegg av fylkesmannen i Sør-Trøndelag av 3. oktober 1953 ble ugift grenseoppsynsmann C, født xx.xx.1926, X, Sverige, utlagt å være far til det av ugift hjemmeværende A, født xx.xx.1934, Y, den 8. august 1953 fødte pikebarn som har fått navnet D.

Da således den utlagte barnefar ikke hadde kjent oppholdssted her i landet, ble saken oversendt nærværende rett til behandling etter barnelovens §11, siste ledd.

Ved nærværende retts dom av 14. mai 1954 ble deretter C kjent å være bidragspliktig til det pikebarn, D, som A fødte den 8. august 1953, men frifunnet for farskap til barnet.

Fra domsgrunnnene hitsettes:

«Partene er enig om at de lærte hverandre å kjenne lørdag den 15. november 1952 og at de hadde samleie på hennes soverom om natten samme dag, og samme sted lørdag 22. s. m.

Retten finner at saksøkeren har hatt samleie med saksøkte til en sådan tid at han etter naturens orden kan være far til det barnet hun fødte 8. august 1953. Begge parter har beediget sin forklaring.

Retten finner videre bevist at B, Y, har hatt samleie med saksøkte to-tre ganger i løpet av ca. to måneders tid, og at det siste samleie fant sted den 19. oktober eller 26. oktober 1952. Saksøkte har imidlertid opplyst at hun hadde vanlig menstruasjon av tre dagers varighet fra 9. november 1952 og at B derfor ikke kan være barnets far.

Retten finner imidlertid at denne opplysning er av sådan art at det foreligger omstendigheter som gjør saksøkerens farskap tvilsomt. Et samleie i slutten av oktober ligger innenfor den antagelige besvangringstermin og saksøkte kan ha tatt feil når det gjelder arten av den nevnte menstruasjon.

Til bruk som bevismiddel i saken er foretatt blodtypebestemmelse av barnet og sakens parter. Prosektor J. Lundevall har imidlertid erklært at det etter undersøkelsen ikke er noe i veien for at saksøkeren kan være barnet far.»

Ved forelegg av fylkesmannen i Sør-Trøndelag av 1. september 1954 er deretter også ugift handelsbetjent B, født xx.xx.1923, Y, utlagt å være bidragspliktig til det samme barn, idet det anføres at begge de bidragspliktige er ansvarlig for de samlede fulle bidrag i medhold av barnelovens §22.

Ved brev til nærværende rett av 7. oktober 1954 har så nevnte B i rett tid begjært sak anlagt til fraleggelse av bidragsplikten for sitt vedkommende.

Side:1289

Under saksforberedelsen og den etterfølgende hovedforhandling i denne sak den 28. januar 1955 har da begge parter samstemmig forklart at de fra august 1952 hadde samleie med hverandre hjemme på hennes soverom i Y ved tre forskjellige anledninger og at det siste samleie mellom dem fant sted natten til den 20. oktober 1952, som var en mandag.

De har også begge fått bekrefte sin forklaring med ed.

Hensett til at det her gjelder et fullbåret barn, har saksøkeren etter dette hatt samleie med saksøkte til sådan tid at han etter naturens orden kan være barnets far, og saksøkeren vil da etter barnelovens §13, siste ledd, måtte bli å kjenne bidragspliktig til barnet.

Saksøkte har riktignok også i denne sak opplyst at hun hadde vanlig menstruasjon av tre dagers varighet fra 9. november 1952 og at saksøkeren derfor ikke kan være barnets far.

I likhet med i forrige sak finner imidlertid retten ikke å kunne tillegge denne opplysning avgjørende betydning, da saksøkte kan ha tatt feil når det gjelder arten av hennes menstruasjon.

Det har også til bruk som bevismiddel i denne sak vært foretatt blodtypebestemmelse på blodprøver fra partene og barnet, men i erklæring av 24. november 1954 konkluderer prosektor J. Lundevall med at det heller ikke er noe i veien for at saksøkeren kan være far til det barn som det her gjelder. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Gunnar Nissen, lagdommer Harald Sund og sorenskriver Alf Glad):

- - -

Under ankeforhandlingen er innhentet partsforklaringer. Partene er edfestet. Det er fremlagt endel skriftlige bevis, hvorav særlig skal nevnes sakkyndige erklæringer fra professor og overlege ved Kvinneklinikken i Bergen Jørgen Løvset og professor E. Schjøtt-Rivers. Professor Løvset har i sin erklæring gitt følgende konklusjon: «Herr B kan være far til det barn frøken A fødte 8. aug. 1953. Dersom deres siste samleie fant sted 3 uker før den siste normale menstruasjon er sannsynligheten for at han er barnefar ikke meget stor.»

Professor Schjøtt-Rivers har gitt følgende konklusjon:

«1. Det er efter det vi vet om variasjoner i svangerskapets varighet mulig at det av A den 8/8 1953 fødte pikebarn kan være frukten av et samleie som har funnet sted 19/10 1952.

2. Det er ikke usannsynlig at barnet er født efter en svangerskapstid som er noe lenger enn den normale.

3. I betraktning av at barnets lengde ikke er større enn gjennemsnittslengden for nyfødte piker, er det ikke rimelig å anta at svangerskapstiden har vært så lang som 293 dager efter det eventuelt befruktende samleie. Idet jeg bygger på statistiske undersøkelser vil jeg anta at sannsynligheten er ca. 1-2 %.»

Angående saksforholdet vises til herredsrettsdommen.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse. Det er på det rene at barnet var fullbåret og at det ved fødselen veide 3700 gram og målte 50 cm. 50 cm svarer omtrent til gjennomsnittet for fullbårne pikebarn, mens en fødselsvekt på 3700 gram ligger noe over. Idet man

Side:1290

legger til grunn at partenes siste samleie var 19. oktober 1952, gir dette en svangerskapstermin på 293 dager til barnets fødsel den 8. august 1953. Dette er en lengre svangerskapstid enn den gjennomsnittlige, men den avviker ikke så meget fra det normale at farskap av den grunn er utelukket. Begge de sakkyndige har også konkludert med at det på grunnlag av de foreliggende data om barnets utviklingsgrad ved fødselen er mulig at barnet kan være frukten av et samleie 19. oktober 1952.

Spørsmålet blir da om det kan tillegges betydning i motsatt retning at barnemoren har oppgitt at hun hadde sin siste menstruasjon 9. november 1952 (da den begynte) og at hun deretter den 15. (eller 16.) november og en uke etter hadde samleier med C. Samleiene med C faller således på et tidspunkt som vil gi en svangerskapstermin nær gjennomsnittet. Lagmannsretten finner at dette spørsmål må besvares med nei. Med hensyn til blødningen har barnemoren riktignok forklart at den hadde samme varighet som en menstruasjonsblødning, og at den også kom til den tid hun ventet menstruasjonen, men erfaring viser at det er lett å forveksle en svangerskapsblødning med en menstruasjonsblødning og etter de sakkyndiges uttalelser er det heller ikke utelukket at det etter besvangrelse kan forekomme en virkelig menstruasjonsblødning. Professor Løvset sier i sin konklusjon at dersom partenes siste samleie fant sted 3 uker før den siste normale menstruasjon, er sannsynligheten for at B er barnefar ikke meget stor. Denne mindre sannsynlighet kan dog etter rettens mening ikke utelukke bidragsplikt. Lagmannsretten er oppmerksom på Høyesteretts dom i Rt-1929-594 som angår et tilfelle som har atskillige trekk felles med vår sak, men antar likevel at tilfellene er så forskjellige at dommen ikke kan få avgjørende betydning. - - -