Rt-1958-1301

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-12-13
Publisert:	Rt-1958-1301
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 176 B/1958
Parter:	Hedvig Skadsberg (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje) mot Helga Wannem (høyesterettsadvokat Kjell Haavind).
Forfatter:	Schei, Hiorthøy, Rode, Eckhoff, Berger
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §16, §5, §9, Odelsloven (1821), Skifteloven (1930) §83, Skifteloven (1930)

Dommer Schei: I en sak om odelsløsning av eiendommen Holstad, g.nr. 27, b.nr. 2 i Grue, avsa Solør herredsrett den 25. november 1954 dom med denne domsslutning:

«Saksøkte fru Helga Wannem frifinnes.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Odelsløseren Hedvig Skadsberg påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som stadfestet den ved dom av 29. desember 1955. Den ankende part ble ilagt 800 kroner i saksomkostninger.

Hedvig Skadsberg har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken bygger i alt vesentlig på de samme anførsler som ble gjort gjeldende for de tidligere retter.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt:

Fru Helga Wannem dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Holstad, g.nr. 27, b.nr. 2 i Grue til fru Hedvig Skadsberg mot at fru Skadsberg betaler løsningssummen kr. 43 700 overensstemmende med odelslovens regler.

Subsidiært:

Fru Helga Wannem dømmes til å utstede skjøte på en ideell halvpart av eiendommen Holstad g.nr. 27, b.nr. 2 i Grue mot at fru Skadsberg betaler løsningssummen kr. 19 500 overensstemmende med odelslovens regler.

2. Fru Helga Wannem dømmes til å fraflytte eiendommen til første faredag.

3. Fru Hedvig Skadsberg tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Side:1302

Ankemotparten har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domgrunner.

Det er holdt bevisopptak ved Solør herredsrett den 23. november 1956 og fremlagt en del nye dokumenter i saken. Det nye materiale som foreligger har ikke brakt saken i noen endret stilling.

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten.

Jeg legger med disse retter til grunn at Arne Hermansen Holstad var eier av gården Holstad da han døde i 1887 og at skjøtet som hans mor utstedte umiddelbart etterpå, bare ordnet hjemmelen for en eiendomsoverdragelse som således allerede hadde funnet sted. At skjøtet ble gitt til «Arne Hermansens bo og arvinger» har åpenbart sin forklaring i at det er skrevet etter Arnes død; forholdet innebærer ikke at det fant sted noen overdragelse av eiendomsrett fra skjøteutstederen til enken og barna.

Det er på det rene at Arnes gjenlevende ektefelle, Pauline Holstad, fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo med fellesbarna og fortsatte besittelsen av sin avdøde manns odelsgård i henhold til odelslovens §16 første ledd. Jeg er enig med herredsretten i at det ikke er grunnlag for å anta at det inntrådte noen endring i disse forhold da hun giftet seg med sin avdøde manns yngre bror, Herman Holstad, i 1890. Etter min oppfatning gir det ikke tilstrekkelig bevis i motsatt retning at det ved inngåelsen av ekteskapet ifølge kirkeboken for Grue ble fremlagt «skifteretsattest av 23. august 1890». Det foreligger ingen nærmere opplysninger om hva denne attest gikk ut på, og det er heller ikke ellers noe i saken som tyder på at det fant sted et skifteoppgjør. Hverken formelt eller faktisk ble Paulines og barnas forhold til eiendommen annerledes enn det hadde vært før. Det foregikk i det hele tatt ikke noe som ga uttrykk for at Pauline overtok eiendommen som reell eier sammen med sin nye mann. Det er her grunn til å peke på at det gjaldt en eiendom av betydelig størrelse. Holstad har en matrikkelskyld av 6,65 skm. og det er opplyst at gården i forbindelse med opptagelsen av et pantelån i Hypotekbanken i 1887 ble verdsatt til kr. 15 800 kroner av bankens takstmann. Hertil kommer så besetning og løsøre, som ikke kan ha vært ubetydelig. Pantegjelden den gang - to obligasjoner på tilsammen 650 spd. og en obligasjon på 2700 kroner - skulle etter påtegning på obligasjonen innfries ved hjelp av det nye lån. Jeg nevner også at Pauline og Arnes fellesbarn var ganske små i 1890. De kunne ikke selv medvirke ved noe skifteoppgjør eller noen disposisjon over eiendommen, og det må ansees på det rene at det ikke ble oppnevnt verge for dem. I likhet med herredsretten mener jeg også at forholdet vedrørende forliket i 1916 mellom Paulines datter i første ekteskap, Olivia Holstad, og ektefellene Pauline

Side:1303

og Herman, gir støtte for antagelsen om at skiftespørsmålet ikke ble ordnet i 1890. Som herredsretten har gjort rede for, forlangte Olivia offentlig skifte etter sin far i 1916, og dette resulterte i at det ble inngått et forlik, hvor Pauline og Herman erklærte at alle Paulines barn av første og annet ekteskap skulle arve likt etter dem begge.

Etter det som foreligger, må jeg således legge til grunn at Pauline etter sitt nye ekteskap fremdeles fortsatte med gården i uskifte i henhold til odelslovens §16.

Det avgjørende spørsmål i saken blir da om barna av første ekteskap har tapt sin odelsrett fordi Pauline og Herman fikk beholde eiendommen i mer enn tre år etterat barna i henhold til odelslovens §16 hadde fått adgang til å løse den på odel. Forholdet var her at sønnen Einar Holstad fylte 25 år senest i 1912. Han hadde dermed etter odelslovens §16 adgang til å ta gården i besittelse, men gjorde det ikke. Pauline og Herman ble sittende med eiendommen til de i 1919 overdro den til Einar og hans søster Berthe med en halvpart til hver. Noe senere overtok Einar også den annen halvpart og satt med hele gården til sin død i 1942. På skifte etter ham oppsto så den tvist saken gjelder.

Ankemotparten hevder at preskripsjonsfristen for Einars odelsrett begynte å løpe fra det tidspunkt da han fikk adgang til å løse eiendommen på odel, altså senest i 1912. Får hun medhold i dette, er det på det rene at odelsretten er gått tapt for slekten og dermed for den ankende part; Einar har i så fall sittet med eiendommen uten odelsrett i mer enn tre år.

Den ankende part anfører på sin side at det ikke løp noen preskripsjonsfrist så lenge Pauline satt med eiendommen i uskifte med barna av første ekteskap, det vil etter hennes mening si til den ble solgt i 1919. Dersom denne oppfatning er riktig, er det på det rene - og også uomtvistet mellom partene - at den ankende parts odelsrett er i behold.

Jeg er kommet til at Einar Holstad hadde sin odelsrett i behold da han overtok eiendommen og at den ankende parts prinsipale påstand følgelig må gis medhold.

Odelslovens §16 fastsetter ikke når fristen for preskripsjon av odelsrett begynner å løpe; den gir bare bestemmelser om begrensning av adgangen til å løse en eiendom på odel, når det er odelssøkerens foreldre eller steforeldre som sitter med den. Spørsmålet om når preskripsjonen tar til, må derfor avgjøres etter de regler som ellers gjelder om odelspreskripsjon, men ved anvendelsen av disse regler på tilfelle som går inn under §16, er det etter min mening grunn til også å legge vekt på formålet med denne unntaksbestemmelse.

Loven aksepterer ikke at den odelsberettigede skal ha en like ubetinget løsningsrett overfor sine foreldre (og steforeldre) som overfor fremmede; barn skylder å vise foreldrene hensyn. Etter bestemmelsens formål er det ikke rimelig å tro at det kan ha vært lovens mening at den odelsberettigede skal tvinges

Side:1304

til å ta odelsgården fra foreldrene, når bare den tid er kommet da loven ikke lenger hindrer ham i å gjøre det. Knyttes odelspreskripsjonen til løsningsadgangen, vil dette imidlertid bli følgen; den odelsberettigede må da handle for ikke å tape sin rett. Etter min oppfatning ligger det nærmere å se det slik at det er en minstetid, loven sikrer foreldrene, og at loven må, antas å se med velvilje på at barnet strekker seg lenger enn bestemmelsen likefrem krever. Det virker ikke rimelig å behandle det som en forsømmelse av å gjøre odelsretten gjeldende om den odelsberettigede venter med å fordrive sine foreldre fra gården, og en slik utsettelse bør ikke lede til rettstap for ham, med mindre dette med nødvendighet følger av odelsrettens preskripsjonsregler.

Noen alminnelig regel om at odelspreskripsjonen skal regnes fra det tidspunkt da en odelsberettiget får adgang til å løse eiendommen, har vi ikke. Ved eierskifte etter rettshandel er det således sikker rett at preskripsjonen først løper fra tinglysingen av den nye eiers atkomstdokument. Så lenge tinglysing ikke har funnet sted, utløser eiendomsoverdragelsen ingen preskripsjon, selv ikke når overdragelsen er en vitterlig kjensgjerning. Men adgang til å løse, har den odelsberettigede i og med at eiendomsoverdragelsen har funnet sted.

Spørsmålet om odelspreskripsjon under eierskifte ved arv, er behandlet i en dom av Høyesteretts plenum, inntatt i Rt-1950-285. I det tilfelle som forelå, reiste en arving sak for å løse boets eiendom på odel 20 år etterat boet ble tatt under skiftebehandling. Han hadde hatt full adgang til å løse eiendommen helt fra arvefallet. Høyesterett fant at arvingens odelsrett var i behold og bygget på at skifte ikke var foretatt og at det heller ikke var truffet noen skiftedisposisjon spesielt for odelsgården.

Også i det foreliggende tilfelle må preskripsjonsspørsmålet etter min mening avgjøres på samme måte. Etter det saksforhold jeg legger til grunn, var det ikke foregått noe som kunne utløse odelspreskripsjon for Einar Holstad. Pauline satt som tidligere nevnt med eiendommen i uskifte helt til den ble solgt i 1919. Eiendommen har ikke på noe tidspunkt vært utlagt til henne, helt eller delvis, og hennes besittelse av den må hele tiden sees som en ordning etter odelslovens §16. Jeg kan under disse forhold ikke finne at eiendommen har vært ute av «Ætlæg» jfr. odelslovens §9, og barna av første ekteskap hadde følgelig sin odelsrett i behold da eiendommen ble overtatt av Einar. Dette resultat stemmer etter min mening best med den forståelse av preskripsjonsspørsmålet som har vært fulgt når det gjelder forhold utenfor odelslovens §16 og det støttes også klart av det formål som denne bestemmelse har.

Jeg nevner til slutt at Høyesterett i en sak inntatt i Rt-1877-73 har behandlet et tilfelle etter §16 og der antatt at preskripsjonen løp fra den odelsberettigede sønns fylte 25. år. Det er ikke grunn til å gå nærmere inn på denne avgjørelse, fordi forholdet skiller seg vesentlig fra det vi her har å gjøre med.

Side:1305

Det er for så vidt tilstrekkelig å peke på at i tilfellet fra 1877 var skiftet foretatt, odelsgården utlagt til gjenlevende ektefelle og utlegget tinglyst.

Jeg har funnet saken så vidt tvilsom at saksomkostninger etter min mening ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Helga Wannem dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Holstad, g.nr. 27, b.nr. 2 i Grue til Hedvig Skadsberg mot at fru Skadsberg betaler løsningssummen kr. 43 700 overensstemmende med odelslovens regler.

2. Helga Wannem dømmes til å fraflytte eiendommen til første faredag.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Eckhoff og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Palmstrøm med domsmenn Mr Hengebøl, Nils Bjørnstad og Oscar A. Sætre):

Saken gjelder odelsløsning av eiendommen Holstad g. nr. 27, b.nr.2 i Grue.

Forliksklage ble uttatt av saksøkeren, fru Hedvig Skadsberg, den 27. oktober 1951 og megling ble holdt 5. november 1951. Begjæring om odelstakst ble sendt retten 5. november 1951 og odelstakst ble holdt 24. juni 1952. Ved odelsovertakst avhjemlet 18. august 1952 ble eiendommens verdi satt til kr. 43 700, hvorav for skogen kr. 15 350. Verdien av en ideell halvpart av eiendommen ble satt til kr. 19 500, hvorav for skogen kr. 7000.

Saksøkeren uttok odelsstevning 23. september 1952, men under saksforberedelsen nektet saksøkte, fru Helga Wannem, å utstede skjøte, Idet hun hevdet at saksøkeren ikke hadde odelsrett til eiendommen. - - -

Saksforholdet er dette:

Odelserververen til eiendommen var Herman Olsen Holstad som fikk tinglyst skjøte den 11. januar 1825. Han utstedte en obligasjon til Hypotekbanken den 28. september - tgl. 30. september 1869 og var således eier i hevdstid og ervervet derved odelsrett, om han da allerede ikke hadde arvet den.

Herman Olsen Holstad var gift med Olia Arnesdatter. De hadde tre sønner, den eldste Arne, deretter kom Herman og Ole. Ved kjøpekontrakt av 9. mars 1874 solgte Herman Olsen Holstad eiendommen til sin eldste sønn Arne Hermansen. Kjøpekontrakten ble ikke tinglyst og noe eksemplar av den er ikke skaffet til veie, hverken i original eller avskrift. Skjøte ble ikke utstedt.

Etter Herman Olsen Holstads død (tidspunktet er ikke opplyst, men det må ha vært etter 1874 og før 1881), ble hans enke Olia Arnesdatter Sittende i uskiftet bo og hun utstedte en obligasjon til Hypotekbanken datert 31. mars, tgl. 1. april 1881 med pant i eiendommen.

Side:1306

Arne Hermansen døde 2. februar 1887 og hans enke Pauline Eriksdatter fikk uskiftebevilling 9. februar 1887. Det er sannsynlig at Arne Hermansen før sin fars død hadde overtatt gården, for ved skjøte datert 26. mars 1887 tinglyst 1. april 1887 overdro Olia Arnesdatter Holstad eiendommen til «Arne Hermansens bo», senere i skjøtet benevnes erververen «Arne Hermansens bo og arvinger», Skjøtet som ble medunderskrevet av sønnene Herman og Ole er sålydende:

«Skjøde.

I henhold til en mellem min mand Herman Olsen og min ligeledes avdøde søn Arne Hermansen under 9. marts 1874 afsluttet kjøbekontrakt selger og overdrar jeg enken Olia Arnesdatter Holstad til bemeldte min afdøde søn Arne Hermansens bo den min mand efter lovlig adkomst tilhørende gaard nyt matr.nr. 35 løbenr. 89 d. Holstad i Grue herred af revidert skyld 6 mark 65 øre. Kjøbesummen for eiendommen er bestemt til kr. 6800, hvorfor rede og rigtighed blir at aflegge overensstemmende med den paaberobte kjøbekontrakt. Foruden kjøbesummen svarer kjøberen føderaad til mig med prioritet efter et optagendes Hypotekbanklaan stort kr. 6000, hvilket føderaad for fem aar er verdsatt for kr. 1200. Thi skal og maa nevnte eiendom med huse og alt retmessigt tilliggende herefter tilhøre min afdøde søn Arne Hermansens bo og arvinger saaledes som min mand og jeg har eiet samme, idet jeg for overdragelsen er hjemmelsansvarlig efter loven. Til bekreftelse med min og mine sønner Hermans og Oles underskrift i Vidners overvær.»

Samme dag som skjøtet ble underskrevet, utstedte Arne Hermansens i uskiftet bo hensittende enke Pauline Eriksdatter den i skjøtet omhandlede pantobligasjon på kr. 6000 til Hypotekbanken og obligasjonen ble tinglyst samtidig med skjøtet.

Pauline og Arne Hermansen hadde 5 barn: Håkon, Einar, Olivia (saksøkerens mor), Bertha og Anna.

Pauline giftet seg den 4. september 1890 med sin avdøde manns yngre bror, Herman Hermansen Holstad. De ble viet av sognepresten i Grue og i kirkeboken er det innført følgende anmerkning:

«Skifteattest av 23. august 1890.»

Med sin nye mann Herman Hermansen Holstad fikk Pauline Eriksdatter barna Helga (saksøkte) og Olaf.

Den 4. november 1898 påheftet Herman Holstad eiendommen føderåd til fordel for sin svigerfar Erik Eriksen Bye. Føderådskontrakten, som er tinglyst 22. november 1898, var ikke medundertegnet av Pauline Eriksdatter Holstad og fikk ved tinglysingen vanhjemmelspåtegning.

Olivia Holstad forlangte i 1916 skifte av faren Arne Hermansen Holstads bo, men i skifterettsmøte den 15. juli 1916 tok hun sin begjæring tilbake og boet ble derfor ikke tatt under skifterettens behandling. I skifterettens forhandlingsprotokoll er følgende protokollert herom:

«År 1916 den 15. juli blev skifterett satt på kommunegården Forkerud betjent av sorenskriveren med vitner. Hvorda foretokes skiftebegjæring fra Olivia Holstad om skifte av hennes far Arne Hermansen Holstads bo. For og med Olivia Holstad møtte sakfører Thoresen. Enken Pauline Holstad og hennes senere mann Herman Hermansen møtte. Den siste anførte at det var holdt et møte på Forkerud antagelig i juni 1890, hvor det skulle ordnes med skiftet i anledning giftemålet mellem

Side:1307

enken og ham. Der ble bestemt at han skulde overta boet mot å tilsvare gjelden som var 12 000 kroner til avdøde Herman Arnesens søskende. Pauline Eriksdtr. anfører: At hver av arvingene etter hennes manns foreldre skulde ha 1200 kr. (300 daler). Det var i alt 7 søskende, av disse skulde den ene ha føderåd på gården, og den annen var kjøperen, således at arvepengene som ble påheftet gården ialt var 6000 kroner. Av disse hadde Arne utbetalt de to og en som hadde utvandret til Amerika hadde fått sin lodd av faren før han reiste og skulde således ikke være medregnet blandt dem hvis arv skulde påheftes gården. Det var således kun to arvelodder og noen gjeld som hvilte på eiendommen, men så har hennes mann Herman hevet et lån i Hypotekbanken på kr. 6000. Så hun synes det er urimelig at Arnes barn skulle ha noen arv.

Partene inngikk nu sådant forlik:

Olivia Holstad tar sin begjæring om skifte tilbake, men Pauline og Herman Holstad erklærer til gjengjeld at de samtykker i at alle Paulines barn såvel av første som av annet ekteskap skal arve likt når boet etter dem en gang skiftes, enten dette nu skjer ved deling i levende livet eller først efter deres død. I tilfelle salg av gården samtykker de i å innhente de voksne barns samtykke til salget.

Herman Hermansen Holstad m. p. p. Pauline Eriksdatter Holstad m. p. p. Olivia Holstad.

Eragtet: Boet tas ikke under skifterettens behandling. J. B. Krogh.»

I 1919 utstedte Pauline og Herman Holstad skjøte på eiendommen til to av barna i første ekteskap, nemlig Einar og Bertha Holstad. Skjøtet er datert 12. september 1919 og tinglyst 1. mars 1921. Kjøpesummen var kr. 50 000 hvorav kjøperne likviderte i egen arv kr. 6000 hver, mens kr. 6000 skulle utbetales hver av de 5 øvrige søsken. Skjøtet ble påtegnet hjemmelsmangel ved tinglysingen, men denne ble senere strøket, antagelig etterat uskiftebevillingen for Pauline Holstad ble tinglyst 16. januar 1923.

Bertha Holstad solgte sin halvpart av eiendommen ved skjøte datert 27. april, tgl. 1. juni 1921 til Kristian Einarsrud som i 1917 hadde giftet seg med Olivia Holstad. Kristian Einarsrud solgte imidlertid sin halvpart av eiendommen ved skjøte tgl. 17. august 1922 til Einar Holstad, som deretter satt som eneeier til sin død. Einar Holstad døde 16. februar 1942 og under skiftet gjorde fru Olivia Einarsrud og fru Helga Wannem begge krav på å få overta eiendommen Holstad. Fru Olivia Einarsrud anket til lagmannsretten og fremholdt i ankesaken at hun hadde odelsrett. Slik som saken forelå kunne ikke lagmannsretten treffe noen rettskraftig avgjørelse om odelsspørsmålet. I sine premisser har den imidlertid diskutert spørsmålet og kom til det resultat at fru Olivla Einarsrud ikke hadde odelsrett til eiendommen. Eidsivating lagmannsretts dom, som ble avsagt 24. januar 1945, gikk ut på at det skulle avgjøres ved loddtrekning hvem som skulle få overta eiendommen. Loddtrekningen falt ut til fru Wannems fordel. - - -

Retten skal bemerke:

Arne Hermansen døde den 2. februar 1887 og hans enke Pauline fikk den 9. februar 1887 bevilling til å sitte i uskiftet bo. Arne Hermansen hadde allerede ved kjøpekontrakt av 9. mars 1874 kjøpt eiendommen Holstad g.nr. 27, b.nr. 2 i Grue av sin far, og det er sannsynlig at han

Side:1308

hadde overtatt den før sin død. Retten finner at skjøte av 26. mars 1887 utvilsomt ble utstedt for å etablere den tilstand som ville ha eksistert hvis skjøtet før Arne Hermansens død var blitt utstedt til ham. I skjøtet benevnes erververen først som «Arne Hermansens bo» senere som «Arne Hermansens bo og arvinger» og retten finner at det hermed er ment å overdra eiendommen til uskifteboet som sådant. Det var naturlig - all den stund enken satt i uskiftet bo - at skjøtningen skjedde til boet og ikke til enken for en halvpart og til barna for 1/10-part til hver. Enn urimeligere ville det ha vært å utstede skjøte til Arne og holde enken utenfor, særlig i betraktning av at hennes avdøde mann hadde kjøpt eiendommen lenge før sin død. Hadde det vært meningen at barna ved skjøtet skulle få hjemmel hver til henholdsvis 1/5-del eller 1/10-del, ville sikkert samtlige navn vært angitt i skjøtet.

Retten finner støtte for den oppfatning at skjøtningen skjedde til uskifteboet som sådant, i den kjensgjerning at det samtidig med skjøtet ble utstedt og tinglyst en pantobligasjon til Hypotekbanken undertegnet av «Arne Hermansens i uskiftet bo hensittende enke» og at denne obligasjon ikke fikk hjemmelsmangelsanmerkning ved tinglysingen.

Da Paullne Hermansen giftet seg på ny skulle det overfor sognepresten vært dokumentert at det intet var til skifte, eller at skifte var foretatt, eller at boet var tatt under skiftebehandling. Det har ikke vært mulig å klarlegge hva som skjedde, når unntas innførselen i kirkeboken om skifteattesten av 23. august 1890. En må etter dette gå ut fra at skifteretten har attestert at det fra skifterettens side ikke var noe til hinder for inngåelsen av ekteskap, og retten finner det ikke usannsynlig at skifteretten har fått opplyst at det intet var å skifte.

Retten finner det Ikke godtgjort at offentlige skifteoppgjør fant sted i anledning av det nye ekteskap. Hverken Herman Holstads påstand herom i skifterettsmøtet den 15. juli 1916 eller hans utstedelse av føderådskontrakten til svigerfaren, er etter rettens mening ikke tilstrekkelig bevis herfor. Og saksøktes mor Olivia Einarsruds forlangende om skifte av boet i 1916, viser etter rettens oppfatning at barna ikke anså skifte for foretatt i og med utstedelsen av skjøtet av 1887.

Retten finner etter dette at Pauline og Herman Holstads besittelse av eiendommen søker sin hjemmel i odelslovens §16, og at Einar Holstad derfor kunne ha forlangt seg innsatt i odelsgodsets besittelse så snart han fylte 25 år. Det er ikke opplyst når han ble 25 år, men det er på det rene at han ble dette senest i 1912. Da han ikke innen den 3-års preskripsjonsfrist som etter lovens §16 begynte å løpe da han ble 25 år, reiste løsningssak, finner retten at han må antas å ha tapt sin odelsrett før han ved skjøtene av 1919 og 1922 kjøpte eiendommen. Da Einar Holstad således ingen odelsrett hadde da han ervervet eiendommen, har hans besittelse av den ført til preskripsjon av all odelsrett.

Selv om enkens besittelse ansees hjemlet i uskiftebevillingen av 1887 vil resultatet bli det samme, Idet retten finner at preskripsjon etter odelslovens §16 ikke bare gjelder hvor odelsgodset utlegges den lengstlevende ikke odelsberettigede ektefelle, men også hvor denne blir sittende i uskifte med barna.

At barna av første ekteskap hadde løsningsrett, men Ikke løsningsplikt således som av saksøkeren påstått, finner retten ingen hjemmel for

Side:1309

hverken i odelslovens §16 eller i inngått avtale mellom moren og barna. Såfremt barna hadde vært med på å gi moren samtykke til å sitte i uskiftet bo, ville saken muligens stillet seg annerledes, hvis de derved kunne sies å ha fraskrevet seg løsningsretten inntil skifte fant sted. Men i nærværende tilfelle finner retten at det foreligger både løsningsrett og løsningsplikt i henhold til odelslovens §16.

Retten finner det upåkrevet å inngå nærmere på de øvrige spørsmål som har vært drøftet under saken.

Retten finner som tidligere nevnt at Einar Holsted ingen odelsrett hadde da han ervervet eiendommen i 1919, og da han satt med den til sin død i 1942 og ikke etterlater seg livsarvinger, må all odelsrett være falt bort. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem og Halvor Husaas og kst. lagdommer J. M. Cappelen):

- - -

Foruten å henvise til herredsrettens domsgrunner, viser lagmannsretten også til Eidsivating lagmannsretts dom av 24. januar 1945 i sak mellom den ankende parts mor, fru Olivia Einarsrud og ankemotparten fru Helga Wannem, hvor spørsmålet om Olivias odelsrett til Holstad ble drøftet. Fra dommen av 1945 gis her et kort resymé:

På skifte etter den i 1942 avdøde ungkar, gårdbruker Einar Holstad oppsto det tvist mellom avdødes helsøster Olivia og hans halvsøster Helga, om hvem av disse to skulle få overta boets faste eiendommer, deriblant g.nr. 27, b.nr. 2. Både skifteretten og arvingene sees å ha gått ut fra at det hverken forelå odelsrett eller åsetesrett vedrørende eiendommene. Skifteretten avsa kjennelse for at Helga Wannem skulle ha rett til å overta eiendommene etter prisnemndstakst. Kjennelsen ble av Olivia påanket til lagmannsrett, som ved foran nevnte dom i 1945 avgjorde at det ved loddtrekning som foretas av Solør skifterett blir å avgjøre hvem av de to parter skulle gis anledning til å overta eiendommene. Dommen er rettskraftig, loddtrekning har funnet sted og falt ut til fordel for fru Helga Wannem, som deretter har fått skifteskjøte på g.nr. 27, b. nr. 2 og på et par mindre skogparseller som partene var enige om måtte følge hovedbruket.

Mens det som nevnt for skifteretten var lagt til grunn at det ikke var odel på Holstad gjorde Olivia for lagmannsretten gjeldende at hun hadde odelsrett. Det anføres herom i lagmannsrettsdommen:

«Saken foreligger for lagmannsretten i samme stilling som for skifteretten, når unntas at det for lagmannsretten er gjort gjeldende fra Olivia Einarsruds side at hun har odelsrett til de i saken omhandlede eiendommer, Holstad g.nr. 27, b.nr. 2, Mo skog g.nr. 46, b.nr. 16 og Huldretjernsteigen g.nr. 46, b.nr. 20.

Det er på det rene at eiendommene ikke på skiftet er forlangt utlagt i henhold til odelsrett. Hun underbygger imidlertid sin begjæring om å få kjøpt eiendommene under skiftet med hjemmel av forkjøpsrett på den omstendighet, at hun som innehaver av odelsrett bør gis prioritet foran Helga Wannem.»

I dommen av 1945 fant lagmannsretten det - etter det således anførte - nødvendig å drøfte og avgjøre spørsmålet om Olivia hadde

Side:1310

odelsrett - og kom til det resultat at all odelsrett vedrørende g.nr. 27, b.nr. 2 var bortfalt.

Det dokument hvis fortolkning var avgjørende for dette resultat var skjøtet av 26. mars 1887 fra Olia Arnesdatter Holstad til «min afdøde søn Arne Hermansens bo og arvinger». Dette skjøte var utstedt umiddelbart etter sønnen Arnes død. Arne etterlot seg enken Pauline og fem barn, deriblant Olivia.

I dommen av 1945 uttales det:

«Enken Pauline har ikke odelsrett, da gården hadde tilhørt mannens far med odelsrett og således Arne Hermansen arvet odelsrett, jfr. odelslovens §5, 1.

Antagelig i 1890 inngikk Pauline nytt ekteskap med bror av sin avdøde mann. Med sin nye mann Herman Holstad fikk hun barnene Helga og Olaf.

Da der var umyndige barn etter første ekteskap, skulle offentlig skifteoppgjør ha funnet sted i anledning det nye giftermål, men at så er skjedd er ikke opplyst.»

Lagmannsretten i 1945 førte dette resonnement videre slik:

«Da der således ikke foreligger opplysninger der godtgjør en eiendomsoverdragelse til Herman Holstad, finner retten å måtte gå ut fra at Herman og Pauline Holstads besiddelse av eiendommen søker sin hjemmel i odelslovens §16.»

Til slutt uttaler lagmannsretten:

«Det er ikke opplyst noe om at han - Einar - innen den 3 års preskripsjonsfrist som etter odelslovens §16 begynte å løpe da han ble 25 år, en alder han iallfall oppnådde i 1912, har gjort noe for å hevde sin odelsrett. Han må således antas å ha mistet sin odelsrett før han ved skjøtet av 12. september 1919, tgl. 1. mars 1921 kjøpte Holstad. Hans eierrådighet var derfor ikke til hinder for odelskrav fra Olivias side.

Hans medeier søsteren Bertha er yngre enn Olivia og hadde således ringere odelsprioritet.

Olivia ble i 1917 gift med Kristian Einarsrud og skulle da etter odelslovens §9 og §16 innen tre år fra giftermålet ha gjort odelsretten gjeldende, men det er ikke opplyst at hun før under nærværende ankesak overhodet har påberopt seg odelsrett. Hennes odelsrett er således gått tapt.»

Herredsretten i nærværende odelsløsningssak har avgjort spørsmålet om Olivias datters odelsrett med samme begrunnelse som dommen av 1945, og således funnet at «offentlig skifteoppgjør» ikke antas å ha funnet sted da Pauline i 1890 inngikk ekteskap med sin svoger Herman. Videre er herredsrettens dom basert på at Pauline og Herman Holstads besittelse av eiendommen søker sin hjemmel i odelslovens §16.

For lagmannsretten har ankemotparten prinsipalt gjort gjeldende at dette utgangspunkt ikke er det rette. For herredsretten i denne sak forelå et dokument som var ukjent for avgjørelsen i 1945 - nemlig en erklæring fra Grue sogneprestembete av 7. november 1952 sålydende:

«I kirkeboka for Grue står innført at gaard mand Hermand Hermandsen Hoelstad og enke Pauline Eriksdtr. Hoelstad ble ekteviet den 4. september 1890 etter at hennes tidligere ekteskap var oppløst ved mannens død den 2. februar 1887. Skifteretts attest av 23. august 1890.»

Side:1311

Dette, at det nå foreligger bevis for at skifteattest foreligger, må - hevdes det - innebære iallfall en klar formodning for at skifte har funnet sted, eller for at skifteretten har fått seg forelagt opplysninger om at det intet var å skifte. Under denne synsvinkel har etter ankemotpartens standpunkt Herman og Pauline - som hadde felleseie - eiet Holstad fra deres giftermål den 4. september 1890 og gjennom den alminnelige eiendomshevd slått ut all odel for andre allerede i 1913. Subsidiært henholder ankemotparten seg til herredsrettens begrunnelse som fører til samme resultat.

Den ankende parts standpunkt er at det intet skifte er foretatt i forbindelse med eller umiddelbart etter ekteskapet i 1890. Skifteattesten av 23. august 1890 er ikke fulgt opp med noe offentlig skifte eller noen legitimasjon for skifteretten om insolvens eller insuffiens.

Eiendommen har da «stått i boets navn» fra 1887, da Paulines første mann døde og til 1919 - og heller ikke senere under Einars besittelsestid inntil 1942 - har odelsgodset vært ute av ættlegget.

Det er riktig - hevder den ankende part - som gjort av herredsretten å basere Paulines og Hermans besittelse på odelslovens §16, men all den stund det ikke er skiftet kommer Herman kun inn i bildet «som en medeier i Paulines halvpart». Det er da en feil ved herredsrettens dom (og ved den tidligere lagmannsretts dom) at preskipsjonsfristene er brakt til anvendelse. Barna av første ekteskap hadde, når moren ulovlig satt i uskifte ingen plikt til å gjøre sin odelsrett gjeldende innen de frister som odelslovens §16 første ledd 2. punktum fastlegger. At dette resonnement fører til at de odelsberettigede overfor en mor, som inngår nytt ekteskap uten å skifte kan beholde sin odelsrett i årevis utover lovens preskripsjonsfrister - mener den ankende part er en konsekvens som må trekkes uansett dens urimelighet.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som herredsretten men begrunner dette på den måte som prinsipalt påståes av ankemotparten. Det må etter lagmannsrettens mening ha all formodning mot seg - og krever et positivt bevis, at en gjenlevende ektefelle med fem umyndige barn i 1890 har inngått nytt ekteskap uten først å ha skiftet. Dette vil, uttaler Augdahl, Skifte i note 1 til skiftelovens §83 «bare kunne forekomme ved at der begåes feil fra offentlige myndigheters side eller ved at disse føres bak lyset». Bemerkningen har gyldighet også for rettstilstanden før skifteloven av 1930, idet også tidligere skifteretten hadde plikt til ex officio å overta behandlingen av dødsboer med umyndige arvinger.

Det bevis som den ankende part har søkt å føre for at det er begått en fundamental feil fra offentlige myndigheters side dreier seg i virkeligheten kun om det som er foregått 26 år etter giftermålet, idet Olivia da - den 15. juli 1916 - fremsatte begjæring om skifte av sine foreldres bo. Angående det som i den anledning passerte og det forlik som ble inngått og som førte til at begjæringen ble trukket tilbake - anser lagmannsretten det tilstrekkelig å fastslå at det ikke på noen måte av dette kan sluttes at Herman og Pauline har erkjent at skiftekravet var berettiget. Det må etter lagmannsrettens mening ansees brakt til overveiende sannsynlighet at det i 1890 er truffet en ordning som er godtatt både av Paulines barn og av skifteretten, og som åpenbart må ha gått ut på at

Side:1312

det intet var å skifte, når gjelden skulle overtas. Lagmannsretten er Ikke enig med herredsretten når den etter først å ha anført at det «ikke er usannsynlig at skifteretten har fått opplyst at det Intet var å skifte», synes å legge stor vekt på at Olivia etter 26 års passivitet tar spørsmålet opp. Dette synes ikke - som anført av herredsretten - å vise «at barna (i flertall) ikke anså skifte for foretatt i og med utstedelsen av skjøtet i 1887», - en uttrykksmåte som for øvrig ikke er klar da tidspunktet for skifte var giftermålet i 1890. - - -