Rt-1958-209

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-02-21
Publisert:	Rt-1958-209
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 39 B/1958
Parter:	Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Torleif H. Holst).
Forfatter:	Hiorthøy, Nygaard, Holmboe. Mindretall: Kruse-Jensen, Thrap
Lovhenvisninger:	Lakseloven (1930) §29, Lakseloven (1930), Konkursloven (1863) 1, Straffeprosessloven (1887) §377, Lakseloven (1905) §17, §1, §20, §29, §30c, §5, Lakseloven (1905), §17, §1B, §24, §28, §37, §39, §48, §5

Dommer Hiorthøy: A, Børsa, ble av politimesteren i Uttrøndelag 20. august 1957 forelagt en bot stor kr. 100, subsidiært fengsel i 9 dager, for overtredelse av lakseloven av 27. februar 1930 (nr. 5) §37, jfr. kgl. res. 4. juli 1912 hvoretter det innenfor et nærmere angitt område i Gulosen i tiden fra og med 15. april til og med 25. august skal være forbudt å benytte settegarn hvis undertelne ikke i hele sin lengde hviler på bunnen. Grunnlaget for forelegget var at A 11. juli 1957 i sjøen utenfor Børsa kai hadde hatt stående et garn av bredde 2 1/2 favner hvis overtelne fløt og hvis ytterste ende var anbrakt på så dypt vann - 5 favner - at undertelnen var 2 1/2 favner fra sjøbunnen.

Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Strinda og Selbu herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Herredsrettens dom, som er avsagt 25. november 1957, har denne domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av lov nr. 5 av 27. februar 1930 §37, jfr. Kgl. res. av 4, juli 1912 til å betale til statskassen en bot stor 50 kroner, eller hvis boten ikke betales til fengsel i 3 dager.

I saksomkostninger har han å betale til det offentlige 40 kroner.»

A har påanket dommen til Høyesterett og har i ankeerklæringen bl.a. anført:

«Anken grunnes på at retten har tatt feil i rettsanvendelsen ved å legge til grunn at uttrykket «settegarn» i resolusjonen av 4. juli 1912 også omfatter «krokgarn».

Side:210

Uttrykket «settegarn» antas å ta sikte på det samme som lakseloven kaller «alminnelig settegarn» (laksel. §17, 2) og dette stemmer med oppfatningen i distriktet.

Forut for resolusjonen av 4. juli 1912 gikk resolusjon om forbud mot drivgarnfisket av 16. april 1909. Denne resolusjonen ble omgått ved at fiskere lå ute på tvers av fjorden med fra 50 til 150 favner lange «alminnelige settegarn», til dels bare løst fortøyd.

Disse garn ble også kalt «forkortede drivgarn» og mange mente resolusjonen av 4. juli 1912 var unødvendig da kgl. resolusjon av 16. april 1909 rammet forholdet. «Krokgarn» er ikke nevnt i forarbeidene og dette er naturlig da disse er en helt annen og mindre redskap - således var ledningsgarnet i denne sak bare 22 favner langt.

Lakseloven gir i §1B grunneieren enerett til å bruke 1. kilenot, 2. laksevarp og liknende redskaper samt 3. krokgarn - og krokgarn blir behandlet som kilenot i §5, §24 nr. 1 i.f., §28, 1 og §39d. Dette gir uttrykk for at loven betrakter krokgarn som et spesielt notliknende redskap på linje med kilenot.

Krokgarn settes etter nøyaktige loddinger og målinger og har sin faste plass som ei kilenot. Sin største fangstverdi har den som ei kilenot ved å settes fra grunnen utover ei «rås» i marbakken. Kravet om at garnet skal botne i hele sin lengde fører i praksis til at garnet blir av svært liten verdi som fangstredskap. - - -»

Subsidiært har tiltalte påstått seg frifunnet på grunn av rettsvillfarelse.

Med hensyn til de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til det resultat at anken må tas til følge, idet jeg antar at uttrykket «sættegarn» i den kgl. resolusjon av 4. juli 1912 ikke omfatter det av tiltalte anvendte fangstredskap, - krokgarn.

Resolusjonen er utferdiget i medhold av den tidligere lov om laks- og sjøørretfiskeriene m.v. av 8. april 1905 (nr. 1) §29. Denne paragraf er ordlydende gjentatt i den gjeldende lakselov av 27. februar 1930 (nr. 5), og de fleste andre paragrafer som er påberopt i saken er også i hovedsaken uforandret overført fra den gamle til den nye lov. Det foreliggende spørsmål må så vidt skjønnes helt ut stå i samme stilling før som etter ikrafttredelsen av loven av 27. februar 1930, jfr. dennes §48 siste ledd. Lovhenvisningene i det følgende gjelder loven av 1905.

Lovens §29 inneholder hjemmel for Kongen til å utferdige lokale forbud mot bruk av visse fangstredskaper ved utløp av elv m.v. hvori det går laks eller sjøørret. Paragrafen faller i to deler: Første punktum åpner en alminnelig adgang til å forby bruk av kastenot med mindre masker enn 5,8 cm mellom knutene «saavelsom Sættegarn eller lignende Redskaber». Annet punktum hjemler adgang til å forby bruk av kastenot med

Side:211

større masker enn foran nevnt samt «Kilenot, Lakseværp og lignende Indretning», dog med en reservasjon for fiskerier med slike redskaper som har vært tatt i betraktning ved matrikkelrevisjonen i henhold til lov av 6. juni 1863.

Etter ordlyden i den kgl. res. av 4. juli 1912 synes det klart at den må søke sin hjemmel i lovens §29, første punktum. Dette fremgår også utvetydig av departementets tilråding. Krokgarn er ikke nevnt i tilrådingen, og det forekommer heller ikke uttalelser i denne som kan gi holdepunkt for den antagelse at uttrykket settegarn er ment å skulle omfatte krokgarn. Tvert imot trekker en bemerkning om at «sættegarnfisket er frit for enhver norsk undersaat» nærmest i retning av at krokgarnfiske er forutsatt holdt utenfor, jfr. lovens §1b som gir eieren av den nærmest tilstøtende grunn enerett bl.a. til fiske med krokgarn.

Det er imidlertid etter mitt syn ikke avgjørende hva man i sin tid måtte ha ment da resolusjonen ble utferdiget. «Sættegarn» i den kgl. resolusjon må tolkes på bakgrunn av uttrykket «Sættegarn eller lignende Redskaber» i lovens §29 første punktum, og det avgjørende blir derfor om krokgarn omfattes av dette uttrykk, eller om de eventuelt går inn under bestemmelsen i samme paragrafs annet punktum angående «Kilenot, Lakseværp og lignende Indretning».

Når jeg er kommet til at krokgarn i forhold til bestemmelsene i lovens §29 må henføres til den sistnevnte gruppe, bygger jeg dette på at krokgarnet så vel i loven av 1905 (§1b, §5, §17, §20 og §30c) som etter den tidligere lovgivning har vært behandlet og oppfattet som et faststående fangstredskap nærmest beslektet med kilenøtene og forskjellig fra alminnelige settegarn (løsgarn).

Lovens §29 kan føres tilbake til lov 12. oktober 1857 inneholdende forandringer i og tillegg til loven av 17. august 1848 angående fredning av laks og sjøørret. Endringslovens §2 har følgende ordlyd: «Ved Udløb af Elv, hvori Lax eller Søørret søger op, kan Kongen, naar saadant for Fiskeriets Skyld ansees fornødent, bestemme en Strækning, i hvilken Sættegarn eller lignende Redskaber ikke maa udstilles - - -.» Det fremgår av forarbeidene til loven at man fortrinsvis hadde for øye «løse fiskegarn», anbrakt av utenforstående personer, og det anføres uttrykkelig at «hvad navnlig Landeierne ved Elvemundingerne angaar, da have disse naturligviis fri Adgang til med Iagttagelse af de i Lovbogens 5-11-6 cfr. 12 indeholdte Forskrifter at anbringe faststaaende Fiskeindretninger for deres Grund - - -», jfr. O. no. 19 (1857). Forslaget om lovforandring var bl.a. bygget på klager fra interesserte grunneiere.

Ved lakseloven av 23. mai 1863 ble den ovenfor siterte bestemmelse gjentatt med følgende tillegg: «saa kan han (dvs. Kongen) og paa saadant Sted forbyde Brug af Not med mindre Masker end 2 1/4 Tommer mellem Knuderne - - -». (§3).

Ved Ot. prp. nr. 5 (1883) ble det fremlagt forslag til en

Side:212

fullstendig kodifikasjonslov angående fredning av laks og sjøørret. I lovutkastets §19 var inntatt et alminnelig forbud mot bruk av «faststaaende Fiskeindretning, der ikke bevisligen var i Brug i noget af de 30 Aar, der ligger nærmest forud for denne Lovs Kundgjørelse.» I paragrafens annet ledd gis følgende definisjon: «Ved faststaaende Fiskeindretning forstaaes i denne Lov Kilenot (Støgarn), Kroggarn, Laxeværp - - - samt ethvert andet til Fangst af Lax eller Søørret indrettet Redskab eller Indretning, der under Brugen paa hvilkensomhelst Mande er fastgjort til Bunden eller Landet eller paa anden Maade, saasom ved Menneskehaand, for længere eller kortere Tid fastholdes i en og samme Stilling. Dog skal herunder ikke være indbefattet almindelige Sættegarn (Løsgarn).» Utkastet bygget på et forslag av 16. desember 1881 fra fiskeriinspektør Landmark og falt for så vidt angår den foran siterte bestemmelse sammen med forslaget. Landmark omhandler i sine motiver (Bil. til prp'en side 34) også krokgarnene og sier at i enkelte nordenfjeldske egne har de i de senere år begynt å spille en rolle «der i vedkommende Distrikt ikke synes at give Kilenøterne ret meget efter». Landmark hadde som §16 foreslått følgende bestemmelse: «Ved Udløb af Elv, hvori Lax eller Søørret søger op, kan Kongen, naar saadant for Fiskeriets Skyld ansees fornødent, bestemme en Strækning, inden hvilken faststaaende Fiskeindretning (§19), Sættegarn samt Not ikke maa anvendes til Fangst af Fisk - - -». I hans motiver heter det bl.a. (side 55-56): «Paragraf 3 i Loven af 23de Mai 1863 nævner som Gjenstand for Indskrænkningen (foruden finmasket Not) «Sættegarn eller lignende Redskaber». Ubestemtheden af defte Udtryk har oftere fremkaldt Tvivl om, hvorvidt enkelte af de ved Elvemundinger stundom forekommende faststaaende Redskaber, navnlig Kilenøter, Laxeværp og Ruser, kunne henføres under Paragrafens Regel. Lovens Motiv, nemlig at Elvemundingerne bør kunne holdes fri for faststaaende Redskaber, der i altfor høi Grad hindre Fiskens Adgang til at komme op i Elven, taler vistnok stærkt for, at de nævnte Redskaber burde være undergivne samme Regel som Sættegarn. Men paa den anden Side er Forskjellen mellem almindelige Sættegarn og alle de nævnte Arter af Redskaber i flere Henseender saa betydelig, at det forekommer mig meget tvivlsomt, om Domstolene i Tilfælde vilde driste sig til at anvende et i Medhold af den heromhandlede Lovparagraf udfærdiget Forbud ogsaa paa de exempelvis nævnte Fangstindretninger. Jeg har derfor foreslaaet Ordene «Sættegarn eller lignende Redskaber» ombyttede med «faststaaende Redskaber (§19) eller Sættegarn».»

Departementet fant ikke å kunne akseptere fiskeriinspektørens forslag til ny formulering av §16, men foreslo opprettholdt den gjeldende bestemmelse i lov av 23. mai 1863 §3. I bemerkningene heter det herom (side 11-12). «Man har Erfaring for, at deslige Forbud allerede efter den nu gjældende Lov ofte ikke komme istand, uden at der høres Klager over, at

Side:213

særskilt skatlagte Fiskerier derved forringes og private Eiendomsherligheder berøres i en følelig Grad. Det vil sees, at ogsaa Fiskeriinspektøren gaar ud fra, at det med Hensyn til Fiskeriet med Sættegarn ved Elvemunding ikke saa regelmæssig vil træffe at dette betragtes som Grundeierens Eneret, som Fiske sammesteds med Not eller med de faststaaende Indretninger, som han nu foreslaar optaget i paragrafen. Heri ligger formentlig Opfordring til at nære Betænkelighed ved den foreslaaede Udvidelse - - -».

Ot. prp. nr. 5 (1883) ble ikke tatt under behandling av Odelstinget nevnte år, og ble det følgende år fremsatt uforandret på ny som Ot. prp. nr. 16 (1884). Heller ikke denne prp. ble tatt under realitetsbehandling, men vedkommende stortingskomité avga endel foreløpige bemerkninger, se Indst. O. nr. 82 (1884). Her anføres bl.a. i tilknytning til forslaget om forbud mot nye faststaaende fangstinnretninger (utk. §19 flg.) at komitéen nærmest sluttet seg til de uttalelser fra amtsformannskaper m.v. som gikk imot forslaget og anså det «i Tilslutning dertil for at være et altfor stærkt Indgreb i den Enkeltes personlige Eiendomsret».

På grunnlag bl.a. av disse bemerkninger samt en innhentet ny betenkning fra fiskeriinspektør Landmark ble det ved Ot. prp. nr. 13 (1888) fremlagt et omarbeidet forslag til ny lakselov. I dette er bestemmelsene om forbud mot bruk av nye faststående fangstinnretninger sløyfet i samsvar med stortingskomitéens ønske. Utk. §17, som svarer til den tidligere §16, har overensstemmende med et av Landmark formulert forslag fått følgende lydelse: «Ved Udløb af Elv, hvori Lax eller Søørret søger op, kan Kongen, naar saadant for Fiskeriets Skyld ansees fornødent, bestemme en Strækning, inden hvilken Kastenot med mindre Masker end 7 Centimeter mellem Knuderne saavelsom Sættegarn eller lignende Redskaber ikke maa anvendes til Fangst af Fisk. Saa kan han og paa saadant Sted efter Andragende fra vedkommende Amtsformandskab forbyde Brugen af Kastenot med større Masker end ovennævnte samt Kilenot, Laxeværp og lignende Indretning, dog at Forbudet ligeoverfor de Fiskerier, hvor saadanne Redskaber benyttedes før den sidst stedfundne Matrikulrevisjon, og hvor Fisket derunder blev taget i Betragtning til Forhøielse af Eiendommens Matrikulskyld, ikke gaar videre end i §4 bestemt - - -.»

Det synes å fremgå at Landmark med uttrykket «Kilenot, Laxeværp og lignende Indretning» også har hatt krokgarn for øye, jfr. hans motiver (prp. side 35) hvor det bl.a. heter: «- - - efterat det ved Høiesteretsdom af 29de Juli 1884 (Retstidende for s. A. Pag. 505-508) er afgjort, at den Adgang, som §3 i Loven af 23de Mai 1863 giver Kongen til at fjerne «Sættegarn og lignende Redskaber) fra Elvemundingerne, ikke har Anvendelse paa Kilenøter (og da heller ikke paa Laxeværp og staaende Ruser og neppe paa kilenotlignende Kroggarn), saa er det nu uimodsigeligt, at Fredningslovgivningen ikke i sin

Side:214

nuværende Skikkelse kan hindre, at Elveudløbene aldeles blokeres af Fangstindretninger.» Videre anfører han (side 36): «Da der imidlertid nu synes at være mindre Udsigt end nogensinde til ved et almindelig Bud at faa sat en Stopper for Forflerelsen af Kilenøter og andre faststaaende Fangstindretninger, mener jeg, at man i den her foreliggende §17 maa gaa endnu noget videre end af mig under 2Ode Januar 1885 foreslaaet. - - - Overensstemmende hermed er mit nuværende Forslag til denne Paragraf affattet, idet jeg derhos, da Forslaget nu ikke indeholder nogen Definition af Udtrykket «faststaaende Fiskeindretning», har ombyttet dette med andre Udtryk, der vel ikke ere fuldt saa omfattende, men dog antages at ville ramme ethvert staaende Redskab, som det maatte være af særlig Interesse at faa fjernet».

Forslaget til §17 ble vedtatt som lov 20. juni 1891. Bortsett fra at amtsformannskapets anbefaling oppstilles som vilkår også i første punktum samt at maskevidden er nedsatt til 6 1/2 cm, stemmer loven helt ut med forslaget.

Lakseloven av 1891 ble ikke mottatt med udelt tilfredshet, spørsmålet om revisjon ble snart etter tatt opp, og det ble i 1896 nedsatt en særskilt kommisjon for å forberede lovrevisjonen. På grunnlag av kommisjonens innstilling m.v. ble det ved Ot. prp. nr. 21 (1903/1904) fremlagt forslag til ny lakselov, et forslag som ledet til vedtagelsen av lov av 8. april 1905 (nr. 1) om laks- og sjøørretfiskeriene m.v. Prp. utk.s §30 - som praktisk talt ordlydende stemmer med den vedtatte lovs §29 - er i forskjellige henseender videre utbygget, men svarer ellers i prinsippet og i uttrykksmåten til den tidligere bestemmelse, første gang formulert i Ot. prp. nr. 13 (1888), jfr. ovenfor. Som en naturlig følge av dette har ikke innholdet og rekkevidden av §30 (29) gitt anledning til særskilte bemerkninger under lovforberedelsen. - Loven av 1905 betegnet en nyordning for så vidt som den uttrykkelig lovfestet den enerett som sedvanemessig antokes å tilkomme grunneieren med hensyn til benyttelsen av faststående fangstinnretninger (§1). I forbindelse med behandlingen av dette spørsmål kommer forarbeidene også inn på krokgarnene. Fiskeriinspektøren (Landmark) hadde foreslått at grunneierens enerett skulle «omfatte - foruden kilenot og lakseværp samt bundne redskaber, der ved stager er fæstede til bunden - ogsaa «kroggarn eller andre sættegarn, drivgarn og lignende redskaber».» Han innrømmet dog at spørsmålet for settegarnenes vedkommende var tvilsomt (side 88). Departementet fant imidlertid ikke å kunne anbefale en så vidtgående enerett, men foreslo retten innskrenket til bare å omfatte laks- og sjøørretfiske med «kilenot, lakseværp eller lignende redskaber samt kroggarn.» (side 88). Angående de sistnevnte uttaler departementet nærmere (side 90): «Hvad specielt angaar kroggarn, har man fundet at burde medtage disse, fordi det - som af fiskeriinspektøren fremhævet - er vanskeligt at drage nogen sikker grænse mellem dem og

Side:215

kilenøter... I de om ugefredningen utfærdigede resolusjoner er kroggarn derfor hyppig sidestillet med kilenøter...». I en senere forbindelse uttaler departementet (side 91): «I henhold til hvad der foran er udviklet antager man - - -, at der saavel rent historisk seet som med hensyn til redskabernes indretning er en saavidt betydelig forskjell paa kilenøter, jakseværp og kroggarn paa den ene side og de øvrige redskaber paa den anden side, at man uden at være inkonsekvent kan undergive disse to grupper redskaber forskjellige retsregler.»

Til ytterligere belysning av departementets syn kan gjengis følgende uttalelse i proposisjonen (side 23): «Med hensyn til faststaaende redskab i sjøen, hvoraf de vigtigste er kroggarn eller kilegarn, bundgarn, kilenøter eller lakseruser samt lakseværp, gjør hr. Dahl opmerksom paa osv.»

Under hensyn til den utviklingshistorie bestemmelsen i lakselovens §29 etter foranstående har hatt, forekommer det meg lite tvilsomt at krokgarnet som et faststående redskap i snevrere forstand og med spesiell tilknytning til grunneierens særlige rettighetsområde har vært ment å skulle gå inn under «kilenotgruppen», uansett at denne spesielle garntype etter fangstmåten kan betegnes som et settegarn. Utviklingen er bekreftet ved den nye bestemmelse om grunneierens enerett i lovens §1b, jfr. også §17 og §20. På bakgrunn av dette må loven etter min mening tolkes, og jeg kan ikke tillegge det noen betydning at den i sin ordbruk skjelner mellom «settegarn» og «alminnelige settegarn». Lovforarbeidene inneholder intet som kan støtte en formodning om at man ved dette ordvalg har tilsiktet en realitetsforskjell.

A vil etter dette bli å frifinne fordi han ved sitt forhold ikke har gjort seg skyldig i noen overtredelse av lakselovgivningen. Etter dette bortfaller spørsmålet om frifinnelse på grunn av rettsvillfarelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

A frifinnes.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg ser annerledes på det rettsspørsmål som skal avgjøres i denne sak enn førstvoterende, idet jeg - som herredsretten - mener at uttrykket «sættegarn» i lakselovens §29 og den kgl. resolusjon av 4. juli 1912 omfatter også det fangstredskap tiltalte har anvendt: Krokgarn.

Rent sproglig sett forekommer det meg ikke særlig tvilsomt at uttrykket «sættegarn» så vel i loven som i resolusjonen peker i den retning at det omfatter «krokgarn» og vanskelig lar seg forene med betegnelsen «kilenot». Det fremgår mellom annet av resolusjonens siste punkt som helt generelt bestemmer at forbudet ikke skal gjelde garn som bevislig anvendes til

Side:216

fangst av sild. Det er med andre ord «garnredskap» resolusjonen befatter seg med, og uttrykksmåten lar seg vanskelig forene med annet. Herredsretten har da heller ikke vært i tvil på dette punkt, idet den presiserer at i denne sak, som i saken mot B som også avgjøres i dag, at settegarn er et fangstredskap som er vesensforskjellig fra kilenoten, hvor fisken blir ledet inn i kammer og fanges der, mens den i krokgarnet fanges ved å sette seg fast i garnmasker. Særlig skarpt er dette presisert i «B-saken». En kan si at den ene metode er basert på «snareprinsippet», mens den annen metode er basert på det fra dette helt forskjellige «ruseprinsipp». Jfr. Karl Brobak: Fartøy og Redskap side 32.

En rekke uttalelser fra autoritativt hold støtter riktigheten av det jeg her har sagt. Jeg innskrenker meg til i denne forbindelse å nevne påtegningsskriv av 4. oktober 1957 fra inspektøren for ferskvannsfisket sammenholdt med Landbruksdepartementets påtegning på samme skriv av 17. oktober s. å., hvor det uttales: «Departementet slutter seg til fiskeriinspektørens uttalelse om at det omhandlede redskap er et krokgarn. Et krokgarn er et settegarn, og det foreligger derfor overtredelse av kgl. resolusjon av 4. juli 1912 vedrørende laks- og sjøaurefisket i Gaulosen.» I et telegram av 14. juni 1956 fra Landbruksdepartementet til politimesteren i Uttrøndelag, lagt frem i «B-saken», sies det likefrem: «Settegarn i kgl. resolusjon 4. juli 1912 omfatter også krokgarn.»

Som et annet viktig moment ved fortolkningen av uttrykket «settegarn» i loven og resolusjonen nevner jeg - hvilket for øvrig herredsretten både i denne sak og i «B-saken» har vært oppmerksom på - at den garntype som krokgarnet representerer er et langt mer effektivt fangstredskap enn det alminnelige settegarn. Når derfor myndighetene med hjemmel i lakselovens §29 ut fra det viktige samfunnsmessige hensyn å beskytte laksens forplantningsmuligheter går til forbud mot anvendelsen av settegarn, ligger det nær å slutte at de også har ment å ville la forbudet omfatte det mer effektive garn, krokgarnet.

Jeg forstår førstvoterende derhen at det som har vært avgjørende for hans syn er at lovens terminologi sammenholdt med forarbeidene til de gjennom årene vedtatte lakselover og de siden 1906 utarbeidede resolusjoner angående laksefisket i det distrikt det her gjelder, viser at krokgarn nærmest har vært satt i klasse med kilenoten. Jeg er enig i at betegnelsen krokgarn i flere bestemmelser i den gjeldende lakselov, som i loven av 1905, kan tas til inntekt for den oppfatning at en i visse henseender har ment å ville likestille krokgarn med kilenot. Imidlertid er lovens terminologi etter min oppfatning så uklar og lite presis at hverken bestemmelsene eller forarbeidene til disse gir sikkert holdepunkt for noen bindende slutning hverken i den ene eller annen retning.

Heller ikke det argument at krokgarn må likestilles med

Side:217

kilenot fordi det - i motsetning til settegarn - ifølge lakselovens §1 er undergitt grunneierens enerett, kan etter min oppfatning føre frem. Høyesterett har flere ganger slått fast at dersom hensynet til laksens forplantning av samfunnsmessige grunner krever forbud mot visse fangstmetoder - herunder anvendelsen av kilenot - må også de private rettigheter vike, et syn som lakselovens §29 også bygger på. Jeg viser til Rt-1951-1161, 1952 1281 og 1955 1180. Særlig viktig er i denne forbindelse dommen av 1952. I samme forbindelse nevner jeg også resolusjonen av 27. februar 1906, som uttrykkelig forbyr innen et nærmere bestemt område så vel kilenot som laksevarp, som begge er undergitt grunneierens enerett. Jeg nevner også som et moment til belysning av myndighetens oppfatning, at krokgarnets unntagelse fra forbudet i resolusjonen av 1912, i høy grad vil friste til omgåelser, og dermed gjøre det forbud som en av samfunnsmessige hensyn har ansett nødvendig, mindre effektivt. Forholdet er nemlig at alminnelig settegarn etter de foreliggende opplysninger meget lett kan omgjøres til krokgarn.

Anken gjelder også spørsmålet om tiltaltes rettsvillfarelse var unnskyldelig. Det som er anført i domsgrunnene er etter min mening ikke tilstrekkelig til å fastslå at han ikke har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. Jeg stemmer derfor for at dommen med hovedforhandling oppheves.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Som nevnt av annenvoterende, er det nok meget som taler for at uttrykket «settegarn» i alminnelig sprogbruk også omfatter krokgarn. Spørsmålet i denne saken er imidlertid hvorledes man skal tolke uttrykket «settegarn» i den kgl. resolusjon av 4. juli 1912 og ordene «settegarn eller lignende redskaper» i lakselovens §29. Av foredraget til den kgl. resolusjon fremgår det etter min mening tilstrekkelig klart at det var forutsetningen at forbudet ikke også skulle omfatte krokgarnfisket. Og på samme måte som førstvoterende finner jeg at lakselovens §29 må forståes slik at krokgarn hører til gruppen kilenøter m.v. og ikke til gruppen «settegarn eller lignende redskaper». Som det klart fremgår av de uttalelser som førstvoterende har referert fra Ot. prp. nr. 21 (1903-04) med forslaget til lakselov, var det dengang departementets oppfatning at krokgarn i relasjon til bestemmelsene i denne lov skulle høre til gruppen kilenøter m.v.

Dommer Thrap: Som dommer Kruse-Jensen.

Dommer Holmboe: Som dommer Nygaard.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsretten dom (dommerfullmektig Oddvar Ystgaard med domsmenn Olaf Jacobsen og Petter Berg):

- - -

Side:218

Retten skal bemerke:

Retten finner bevist at tiltalte har forholdt seg som i forelegget beskrevet og at han må bli å domfelle i samsvar med det. Retten har funnet det bevist at tiltalte til fiskingen - laksefiske - benyttet et såkalt krokgarn som - regnet på flo sjø - sto ca. 150-200 m fra land og på fjære sjø sto ca. 80 m ut i sjøen. Garnet besto av et 22 favner langt ledningsgarn som på begge sider av garnet hadde et 11 favner langt garn som - sett fra land - dannet en spiss vinkel med ledningsgarnet og gikk inn fra ledningsgarnets ytterste ende. Ledningsgarnet var festet til en landstreng som var ca. 20 favner lang og festet oppe i fjæren. Det er erkjent av tiltalte at garnets undertelne ikke i hele sin lengde hvilte på bunnen, og han var klar over at det var forbudt å benytte settegarn til laksefiske i det område hvor han fisket såfremt settegarnets undertelne ikke i hele sin lengde hvilte på bunnen. Han hevder imidlertid at kgl. res. av 4. juli 1912 bare omfatter settegarn som er utstillet i en rett eller svak buet linje ut i sjøen og ved begge ender er festet til bunnen eller stranden. Retten kan ikke være enig heri. Retten finner at nevnte kgl. res. også inneholder et forbud mot i det område bestemmelsen omfatter å fiske laks med krokgarn, hvis undertelne ikke i hele sin lengde hviler på bunnen. Retten finner at begrepet settegarn i bestemmelsen er nyttet som betegnelse av en fangstredskapsklasse og at krokgarn inngår under denne fangstredskapsklasse. Felles for disse redskaper er at fisken fanges ved at den direkte går seg fast i garnenes masker. Den redskap tiltalte har bekskrevet er det såkalte alminnelige settegarn. Det er nok på det rene at krokgarn er et fangstredskap forskjellig fra alminnelig settegarn. Krokgarnet er et mer effektivt redskap, da dets evne til å fange fisk er større som følge av at fisken ikke så lett kan unngå å gå inn i garnmaskene. Retten kan etter dette ikke se noen inkonsekvens i lakseloven når den i §17 - hva angår sjøørretfiske (ikke laksefiske) - har unntatt alminnelige settegarn fra ukefredningen, men latt krokgarn inngå under denne. Loven har uttrykkelig anført alminnelige settegarn.

Det er hevdet av forsvaret at det i Børsa rådet den oppfatning at krokgarn ikke er settegarn i den forstand som den kgl. res. av 1912 bruker begrepet. Tiltalte hevder å ha befunnet seg i normvillfarelse med hensyn til dette. Han hevder å ha undersøkt loven og de øvrige bestemmelser om laksefisket nøye, før han for 3 år siden begynte å bruke krokgarn til laksefisket i stedet for kilenot. Han kom da til at det måtte være fullt tillatt også ved Børsa kai å bruke krokgarn selv om garnets undertelne ikke i hele sin lengde fulgte bunnen. Han har ikke vært kjent med politimesteren i Uttrøndelags sirkulære om «laks- og sjøaurefiske i Gaulosen», dat. 1. juni 1956, men var før 11. juli 1957 kjent med særtrykk av juni 1957 fra politimesteren i Uttrøndelag og Gauldal fiskeristyre om «Lakse- og sjøaurefisket i og ved Gaulosen». Retten kan - under henvisning til at tiltalte årligvis driver laksefiske, og har en åpenbar plikt til å sette seg inn i bestemmelsene på området - ikke se det annerledes enn at tiltalte ikke har befunnet seg i en unnskyldelig rettsvillfarelse hva angår det straffbare ved å bruke krokgarn til laksefiske i det område han har gjort og ikke la garnets undertelne i hele sin lengde hvile på bunnen. Etter det vitnet Brun har forklart finner retten

Side:219

imidlertid at det kunne råde en viss tvil om i hvilken fangstredskapsklasse krokgarn i lakselovens forstand hører hjemme, og retten har ved straffutmålingen tatt hensyn hertil i formildende retning. - - -