Rt-1958-26

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-01-17
Publisert:	Rt-1958-26
Stikkord:	Konkurs
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 2/1958
Parter:	1. Sigurd Stangeland, 2. Charlotte Stangeland (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland) mot 1. Jon Hidle, 2. Sigurd og Charlotte Stangelands konkursboer (høyesterettsadvokat Torleiv Idsøe).
Forfatter:	Rode, Hiorthøy, Skau, Bendiksby, justitiarius Grette
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §20, §3, Domstolloven (1915) §198, §200, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §4, §70, Landssvikloven (1947)

Dommer Rode: Jæren skifterett avsa 9, mars 1957 kjennelse med slik slutning:

«Sigurd og Charlotte Stangelands boer tas i medhold av konkurslovens §3 under behandling av skifteretten som to særskilte konkursboer med virkning fra lørdag den 9. mars 1957 kl. 13.00.»

Sigurd og Charlotte Stangeland har påanket skifterettens kjennelse til Høyesterett.

Bakgrunnen for konkursbegjæringen er at ektefellene Sigurd og Charlotte Stangeland 12. mars 1954 anla sak ved Stavanger byrett mot overrettssakfører Chr. Benneche, overrettssakfører Jon Hidle og Staten ved Justisdepartementet med krav om erstatning i anledning av forvaltning i henhold til landssvikloven av ektefellenes bo, Under saksforberedelsen ble kravet frafalt og saken hev for overrettssakfører Benneches vedkommende. I forhold til overrettssakfører Hidle og staten ble saken fremmet med påstand om erstatning begrenset oppad til kr. 200 000. Ved byrettens dom av 7, desember 1956 ble de

Side:27

saksøkte frifunnet og tilkjent henholdsvis kr. 1500 og kr. 1800 i saksomkostninger hos ektefellene. Disse påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett ved ankeerklæring av 2. januar 1957.

Den 12. februar 1957 lot Hidle holde tvangsforretning hos ektefellene i anledning av de saksomkostninger han var tilkjent ved byrettsdommen. Forretningen er av namsmannen betegnet som utleggsforretning. Da byrettsdommen ikke var retts kraftig, kunne forretningen imidlertid bare gjelde avsetning, ikke utlegg, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §4. Den uriktige betegnelse er i det foreliggende tilfelle uten rettslig betydning og er da heller ikke påberopt fra de ankende parters side.

Ifølge utleggsboken var Sigurd Stangeland til stede ved forretningen og ble oppfordret til å oppgi utlegg. Det heter videre i utleggsboken: «De i tvangsfl. §70 nr. 1 og 2 nevnte ting ble unntatt fra utlegg og andre eiendele var ikke i saksøktes besiddelse, hvori utlegg kunne tas. Namsmannen erklærte at det f. t. ikke er noe til utlegg hos saksøkte til sikkerhet for saksøkerens krav.»

Ved begjæring datert 27. februar 1957 til Jæren skifterett krevet så Hidle at ektefellenes bo skulle tas under konkursbehandling i henhold til konkurslovens §3. Ektefellene møtte ikke ved konkursbegjæringens behandling, men deres daværende prosessfullmektig, overrettssakfører Erling Ueland, sendte to prosesskrifter til skifteretten, og det fremgår at denne har tatt hensyn til disse ved avsigelsen av den før nevnte kjennelse av 9. mars 1957 hvorved konkursbegjæringen ble tatt til følge.

Angående saksforholdet viser jeg for øvrig til grunnene for skifterettens kjennelse. Det er fremlagt et betydelig antall nye dokumenter for Høyesterett, bl.a. med sikte på nærmere å belyse rekvirentens fordring og ektefellenes økonomiske forhold. Jeg kommer tilbake til disse dokumenter i den utstrekning det er nødvendig for min begrunnelse.

De ankende parter har i ankeerklæringen anført at konkurs må nektes åpnet «1. Fordi det ikke er sannsynliggjort at åpningen av konkurs har noen hensikt. 2. Fordi det ikke er bevist at boet er insolvent. 3. Fordi det krav som danner grunnlaget for konkursen er tvilsomt.» Under hovedforhandlingen for Høyesterett har de ankende parters prosessfullmektig dog ikke kommet nærmere inn på ankegrunn nr. 1. Jeg anser det åpenbart at den heller ikke ville ført frem. For de ankende parter ble nedlagt slik påstand:

«1. Skifterettens kjennelse oppheves.

2. Sigurd og Charlotte Stangeland tilkjennes sakens omkostninger.»

Ankemotpartene har utenom å imøtegå anken fremholdt at ektefellenes tidligere prosessfullmektig, overrettssakfører Erling Ueland, som har utferdiget ankeerklæringen til Høyesterett, bør ilegges bot i henhold til domstollovens §198 og/eller §200. For ankemotpartene er nedlagt slik påstand:

«1. Jæren skifteretts kjennelse stadfestes.

Side:28

2. For sitt forhold i saken blir overrettssakfører Erling Ueland å ilegge prosessbot av Høyesterett.

3. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger hos de ankende parter med fullt tilstrekkelig beløp.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem og at skifterettens kjennelse således blir å stadfeste.

Jeg finner det naturlig først å behande de ankende parters påstand om at Hidles fordring er for uviss til at den kan tjene som grunnlag for en konkursbegjæring. Det er, hevdes det, i høyeste grad usikkert om Hidle etter endelig dom i erstatningssaken vil ha noe å kreve hos ektefellene, og han kan derfor ikke ansees som fordringshaver i relasjon til konkurslovens §3.

Som tidligere nevnt gjelder fordringen saksomkostninger tilkjent ved en påanket byrettsdom. Selve saken er meget vidløftig, den ble behandlet med domsmenn, og dommen er i alle punkter enstemmig. Det fremgår av dommen at hovedforhandlingen tok fem dager, og partene har opplyst at det skriftlige materiale utgjør mellom fem og seks hundre sider. Det er selvsagt en mulighet for at ankeinstansen kan komme til et annet resultat enn byretten enten angående saken i sin helhet eller i hvert fall når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger. Den prejudisielle avgjørelse angående konkursrekvirentens krav som er avgjørende for hvorvidt han kan ansees som fordringshaver, avhenger av hvordan denne mulighet bedømmes. Skifteretten har foretatt bedømmelsen på grunnlag av byrettsdommen, hvorav avskrift vedlå konkursbegjæringen. For Høyesterett er ytterligere fremlagt avskrift av ektefellenes ankeerklæring til lagmannsretten og avskrift av anketilsvar til samme rett fra Hidle og staten. Videre har ektefellenes prosessfullmektig under hovedforandlingen for Høyesterett gjort nærmere rede for de vesentlige innvendinger de gjør mot byrettsdommen.

Jeg finner det ikke nødvendig å innlate meg på noen gjennomgåelse av byrettsdommen eller på noen nærmere begrunnelse av min vurdering av de enkelte poster i ektefellenes erstatningskrav som i dommen drøftes og avgjøres. I likhet med annenvoterende i den i Rt-1923-596 inntatte høyesterettsdom finner jeg det tilstrekkelig å uttale at jeg også etter det som er fremkommet for Høyesterett angående partenes syn på byrettsdommen er enig med skifteretten, når den på grunnlag av denne og i anledning av spørsmålet om konkursbegjæringen skulle tas til følge, har ansett Hidle som fordringshaver.

Den annen av de i prosedyren for Høyesterett behandlede ankegrunner er, som tidligere nevnt, at ektefellene ikke er insolvente. I så henseende gjøres prinsipalt gjeldende at det ikke foreligger insuffisiens og subsidiært - dersom insuffisiens antas - at de i hvert fall vil være i stand til å dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller.

Hva insuffisiens angår, er det hevdet at det ved registreringsforretninger holdt etter konkursåpningen, er funnet at

Side:29

ektefellene eier verdier som også etterat unntaksretten er iakttatt overstiger deres gjeldsforpliktelser. Det siktes hermed til registeringer holdt 26. mars og 29. april 1957 hvorunder er registrert henholdsvis løsøre verdsatt til kr. 7827 - uten at unntaksretten ble tatt i betraktning - og en innskuddslellighet verdsatt til kr. 10 000.

Konkursrekvirenten hadde ikke noe kjennskap til disse eiendeler, og ektefellene har ikke under konkursbegjæringens behandling for skifteretten gitt noen opplysning om at de eiet noe som heist som kunne tjene til fyldestgjørelse av deres fordringshavere. Tvert om har deres prosessfullmektig i prosessskrift til skifteretten av 7. mars 1957 uttalt: «Det er således helt på det rene, og o.r.sakfører Hidle vet det bedre enn andre, at noen skjulte midler ikke finnes. Konkurs har derfor ikke noen hensikt og bør nektes åpnet.» Det er da etter min oppfatning utvilsomt riktig når skifteretten har funnet at den avholdte avsetningsforretning, hvorunder Stangeland møtte og hvor det ikke kunne påvises noe til avsetning, ga bevis for insuffisiens og at vilkår for åpning av konkurs for så vidt forelå. At det under disse omstendigheter etter konkursåpningen gjennom registereringsforretninger er påvist verdier tilhørende konkursskyldnerne, antar jeg ikke kan medføre at skifterettens kjennelse blir å oppheve, selv om de avdekkede verdier skulle være tilstrekkelige til å dekke gjeldsforpliktelsene. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts dom i Rt-1950-434.

Jeg vil imidlertid tilføye at jeg ikke kan finne at det som er fremkommet gjennom registreringsforretningene gir grunnlag for å anta at det foreligger suffisiens. Om det blir noe igjen av det registrerte løsøre når unntaksretten er iakttatt og om det eventuelt gjenværende kan utbringe noe nevneverdig ved salg, anser jeg ytterst tvilsomt. I anledning av innskuddsleiligheten - verdsatt til kr. 10 000 - har Stangeland en gjeldsforpliktelse på kr. 12 100. Hvordan det egentlig forholder seg med denne gjeldsforpliktelse og med eiendomsretten til leiligheten, står for meg som uklart. Stangeland erklærte under registreringsforretningen at hverken han eller hans hustru er eiere. Jeg går ikke inn på dette spørsmål, idet jeg antar at omsetteligheten av leiligheten i ethvert fall er således begrenset at det ikke er grunnlag for å regne med at den ved salg vil kunne gi noe utover det som svarer til den i anledning av leiligheten pådratte gjeldsforpliktelse.

Hva angår ektefellenes evne til uansett boets tilstand å fyldestgjøre sine fordringshavere, så var det for skifteretten ikke påstått, langt mindre påvist, at noen slik evne forelå. Utenom den faktiske opplysning at Sigurd Stangeland siden 1952 har vært fast ansatt som ingeniør ved Sandnes Aducerverk, var det eneste som i denne forbindelse forelå for skifteretten en uttalelse fra ektefellenes prosessfullmektig, gjengitt i skifterettens kjennelse, gående ut på at når endelig dom i erstatningssaken foreligger, «kan stillingen utmerket godt være

Side:30

at de vil være i stand til å dekke alle forpliktelser» selv om dommen skulle gå ektefellene imot.

Jeg anser denne uttalelse for å være uten rettslig betydning og at skifteretten med rette har funnet at det ikke var påvist å foreligge noen betalingsevne som kunne hindre at det ble åpnet konkurs på grunlag av den ved avsetningsforretningen konstaterte insuffisiens. Tilsvarende hva jeg har gitt uttrykk for når det gjaldt insuffisiens, antar jeg at det ikke kan begrunne opphevelse av skifterettens kjennelse, at ektefellene etter konkursåpningen påstår og eventuelt påviser at de uansett boets stilling vil kunne fyldestgjøre sine gjeldsforpliktelser. Imidlertid vil jeg også her tilføye at jeg ikke kan finne at de forsøk som i så henseende er gjort av de ankende parter kan føre frem. Jeg finner det tilstrekkelig å nevne at ektefellenes inntekter består av Sigurd Stangelands gasje, f. t. kr. 15 600 pr. år. Etter en av ankemotpartenes prosessfullmektig oppsatt beregning, som det ikke er gjort noen vesentlig innvending mot og som jeg legger til grunn, vil det etter fradrag av skatter, husleie, renter og avdrag på banklån, trygdepremier o. l. gi ektefellene ca. kr. 9800 til bestridelse av leveomkostninger og anskaffelser. I forhold hertil utgjør allerede de hittil idømte saksomkostninger til Hidle og staten, kr. 3300, et betydelig beløp. Etter mitt skjønn er muligheten for innenfor denne inntektsramme også å få plass til noen gjeldsbetaling av betydning så betinget, at jeg ikke kan finne at påvisningen av dette inntektsbeløp uten videre kan ansees som en påvisning av at ektefellene er i stand til å betale en gjeld av den art og størrelse som det her er tale om.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at de ankende parter må tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Som tidligere nevnt har ankemotpartene uttalt at ektefellenes tidligere prosessfullmektig, overrettssakfører Erling Ueland, bør ilegges prosessbot, og de har også gitt utrykk for dette i sin påstand.

Jeg er enig i at overrettssakfører Erling Ueland i ankeerklæringen, som er det prosesskrift han har inngitt til Høyesterett, har kommet med uttalelser som er upassende ut fra kravet til god sakførerskikk og det hensyn han skylder å ta til retten. Jeg nevner følgende uttalelse: «Den virkelige grunn for konkurskravet antas å ligge i at ankemotpart nr. 1 vil øve nervepress. Begge ektefeller er nemlig sterkt nedfor på grunn av den behandling de har fått. Ankemotpart nr. 1 håper å få knekke dem helt slik at erstatningssaken faller bort.»

Etter omstendighetene finner jeg det tilstrekkelig å påtale forholdet.

Jeg stemmer for slik

dom:

Skifterettens kjennelse stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sigurd Stangeland

Side:31

land og Charlotte Stangeland en for begge og begge for en 800 - åtte hundre - kroner til overrettssakfører Jon Hidle og Sigurd og Charlotte Stangelands konkursboer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det Vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skau, Bendiksby og justitiarius Grette: Likeså.

Av skifterettens kjennelse dommerfullmektig Per Espetvedt):

- - -

Retten skal bemerke:

Når det gjelder konkursrekvirentens krav, så er dette - som nevnt - saksomkostninger tilkjent ved dom av Stavanger byrett den 7. desember 1956. Da dommen er påanket også med hensyn til saksomkostningsspørsmålet, legger retten til grunn at fordringen må bli å betrakte som omtvistet. Dette utelukker imidlertid ikke absolutt, at et krav om konkurs kan tas til følge. I denne forbindelse er retten henvist til å foreta en vurdering av kravet - rent prejudisielt. Uten å gå noe inn på den omfattende saksfremstilling i byrettens dom, finner retten å måtte legge vekt på at dommen er enstemmig. Saksøkeren kan således etter rettens mening, kanskje ha grunn for å sikre sine dekningsmuligheter.

Når det gjelder anførselen om at debitor ikke har skjulte midler og at konkurs derfor ikke har noen hensikt, mener en at det ikke kan utelukkes at boene gjennom omstøtelsessøksmål eller prosess kan tilbringes aktiva. Dette er også av konkursrekvirenten anført som grunn for konkursbegjæringen. Da denne har stillet seg ansvarlig for skifteomkostningene, er det videre overflødig for skifteretten å ta standpunkt til spørsmålet om boene er tilstrekkelige til å dekke disse, jfr. kkl. §20.

Ved den avholdte avsetningsforretning den 12. februar 1957, ble det ikke funnet eiendeler i debitorenes besittelse, som kunne gi sikkerhet for saksøkerens krav. Retten legger således til grunn at det er godtgjort at de saksøktes midler er utilstrekkelige til dekning av gjelden. Dette er også fremholdt av deres prosessfullmektig, idet det i brevet av 1. mars 1957 bl.a. heter at «Hidle vet positivt at det ikke har vært noen verdier i boet».

Når det dernest gjelder spørsmålet om å konstatere insolvens hos de saksøkte, har deres prosessfullmektig anført at når endelig dom engang foreligger så kan «stillingen utmerket godt være at de vil være istand til å dekke alle forpliktelser». Det er videre opplyst at Sigurd Stangeland siden 1952 har hatt fast arbeid som ingeniør ved Sandnes Aducerverk.

Retten ser det slik at debitorenes prosessfullmektig kan ha rett i at de saksøktes stilling kan bli slik at gjelden kan bli betalt når den en gang blir endelig fastslått. Det er imidlertid ikke gitt noen opplysninger om debitorenes inntektsforhold og forsørgelsesbyrde, og derved heller ikke noen holdepunkter for retten til å vurdere muligheten for å bli i stand til å betale gjelden. I denne forbindelse kan nevnes at den avsagte dom av Stavanger byrett også påla de saksøkte å betale kr.

Side:32

1800 i saksomkostninger til det offentlige. Det er debitorene som har bevisbyrden for at de uavhengig av sine boers stilling, vil bli i stand til å dekke sin gjeld etter hvert som den forfaller. Denne bevisbyrde kan neppe ansees oppfylt ved de nokså betingede uttalelser som er nevnt ovenfor. Retten er klar over at det kan synes noe betenkelig å åpne konkurs i det foreliggende tilfelle, men en kan ikke se bort fra konkursrekvirentens anførsel om at det kan foreligge omstøtelige transaksjoner fra debitorenes side. - - -