Rt-1958-276
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1958-02-28 |
| Publisert: | Rt-1958-276 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 45 B/1958 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot fru A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Kruse-Jensen, Gaarder, Nygaard, Thrap, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §167, §209, Ekteskapsloven (1918) §48 |
Dommer Kruse-Jensen: Fru A, som var tiltalt etter straffelovens §166 for den 16. februar 1956 å ha avgitt falsk forklaring i skilsmissesak mellom henne og hennes mann A, ble ved Drammen byretts dom av 6. desember 1957 frifunnet i medhold av straffelovens §167 annet ledd.
Påtalemyndigheten har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, idet det hevdes at retten har lagt til grunn en feilaktig forståelse av straffelovens §167, 2. ledd, subsidiært ankes det over domsgrunnene som etter påtalemyndighetens oppfatning ikke gir tilstrekkelige klare holdepunkter for å anta at retten har foretatt en slik konkret vurdering av tiltaltes forhold som loven forutsetter.
Jeg antar - om enn under noen tvil - at anken bør forkastes. Anken over saksbehandlingen finner jeg grunnløs. Når det gjelder anken over lovanvendelsen bemerkes: Hva der skal forståes med uttrykket «tap av den borgerlige aktelse» lar seg vanskelig besvare med noen alminnelig regel. Det kan - etter min oppfatning - bare forklares på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av de opplysninger som foreligger om vedkommendes personlige forhold, og denne vurdering vil i høy grad kunne variere etter oppfatningen på de forskjellige steder i de forskjellige miljøer etc.
Jeg finner ved en helhetsvurdering av domsgrunnene å kunne gå ut fra at herredsretten har overveiet hvordan loven for så vidt er å forstå og at det er på grunnlag av en konkret vurdering av de momenter som bør tillegges vekt at den er kommet til det resultat at tiltalte i denne sak ved å si sannheten ville tape eller i hvert fall lide et vesentlig skår i sin borgerlige aktelse, jfr. høyesterettsdom i Rt-1927-390. Jeg kan derfor
Side:277
ikke legge avgjørende vekt på at enkelte uttrykk i domsgrunnene synes å tendere i retning av en mer abstrakt og etter min oppfatning uriktig vurdering.
Jeg nevner også at den forklaring som ligger til grunn for tiltalen er avgitt i rettsmøte under saksforberedelsen til skilsmissesaken og ikke bekreftet på ære og samvittighet.
Etter dette er jeg altså blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å anta at herredsretten har anvedt loven feilaktig når den har funnet at tiltalte bør fritas for straff etter straffelovens §167 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Thrap og Holmboe: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver K. B. Sondresen med domsmenn Peder Haugen og Olav Slettemoe):
Tiltalte, fru A, er født xx.xx.1921. Hun har tidligere vært gift med kabelarbeider A med hvem hun har tre barn. To av disse er hos tiltalte, som tjener kr. 162 pr. uke som fabrikkarbeiderske hos G, X. Hun er uformuende og ikke tidligere straffet.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokaten i Buskerud og Oppland den 11. september 1957 er hun satt under tiltale ved Drammen byrett til fellelse etter
straffelovens §166 for å ha avgitt falsk forklaring for retten, derved at hun den 16. februar 1956 under en skilsmissesak mellom henne og hennes daværende ektefelle A på byfogdekontoret i Drammen forklarte overfor dommerfullmektig Haakon Askildsen, som administrerte retten, at hun aldri hadde vært sin mann utro, til tross for at hun i 1953 og 1954 hadde stått i forhold til en gift mann.
Tiltalte har innrømmet at hun i rettsmøte den 16. februar 1956 avga falsk forklaring for retten slik som nærmere angitt i tiltalebeslutningen. Hun har imidlertid ikke erkjent seg straffskyldig fordi hun mener å være straffri i henhold til strafflovens §167 annet ledd. - - -
Retten finner godtgjort at tiltalte har forholdet seg slik som nærmere redegjort for i tiltalebeslutningen.
Det er på det rene ved 3. vitnes prov at tiltalte i løpet av 1953 og 1954 hadde en rekke samleier med vitnet, som er gift. Det er videre godtgjort at tiltalte under rettsmøtet den 16. februar 1956 forklarte at hun aldri hadde vært sin mann utro. Hun forklarte seg således i retten mot bedre vitende og avga derved falsk forklaring. Det finnes videre godtgjort at hun var fullt klar over og seg bevisst at hun avga falsk forklaring ved anledningen og forholdet rammes for så vidt av strl. §166.
Men hvorvidt tiltalte kan bli å felle etter denne bestemmelsen, vil være avhengig av om det kan sies at hun «ei kunne forklare sannheten
Side:278
uten dervd å utsette seg eller noen av sine nærmeste for tap av den borgerlige aktelse». Tiltalte har hevdet dette og har derfor påstått seg frifunnet. Retten er av den oppfatning at tiltalte må gis medhold i at hun i dette tilfelle ikke kunne si sannheten uten at hun utsatte seg eller sine nærmeste for tap av den borgerlige aktelse.
Skilsmissesaken mellom tiltalte og hennes mann ble avsluttet ved dom ved Drammen byrett den 4. januar 1957. Ekteskapet mellom partene ble da oppløst på grunn av utroskap (ekteskapslovens §48) fra tiltaltes side. Ved dommen ble faren tilkjent foreldremyndigheten over ektefellenes 3 barn. Tiltalte hadde under skilsmissesaken konsekvent nektet å ha begått ekteskapsbrudd. Dette standpunkt hadde hun også inntatt i to tidligere ekteskapssaker som mannen hadde anlagt, men som var blitt hevet som forlikt. Først da 3. vitne under den 3. saken la kortene på bordet, endret tiltalte sin forklaring og erkjente sin utroskap. Hun har hevdet at hun med fullt overlegg valgte å fortie sitt forhold til 3. vitne fordi hun mente at hun ved å si sannheten ville komme til å ødelegge ikke bare for seg selv men også for sine barn.
Retten har i denne forbindelse forstått tiltalte slik at hun valgte å forklare seg falsk, fordi en åpenbaring av sannheten ville komme til å gå utover hennes alminnelige omdømme og derved berøve henne den borgerlige aktelse. Dette ville igjen ha til følge at hun ville stå svakt med hensyn til kravet på barna, som hun gjerne ville ha og som hun er meget glad i.
Ekteskapsbrudd var like til 1927 regnet som forbrytelse, straffbart etter dagjeldende §209 i straffeloven. Før 1927 kunne således en ektefelle som hadde begått ekteskapsbrudd, straffritt forklare seg uriktig, fordi han ved å si sannheten kunne utsette seg for straff, jfr. strl. §167, 2. ledd.
Det er rettens oppfatning at selv om straffetruselen for ekteskapsbrudd falt bort ved lovforandringen i 1927, har ikke det alminnelige syn på ekteskapsbrudd forandret seg synderlig. Den alminnelige oppfatning er fremdeles slik at ekteskapsbrudd blir strengt fordømt og nå som før må man kunne si at en ektefelle som begår ekteskapsbrudd har tapt en vesentlig del av sin borgerlige aktelse, og dette må være nok etter loven.
At oppfatningen er som nevnt viser, for øvrig resultatet av skilsmissesaken mellom tiltalte og hennes mann. Som nevnt ble mannen tilkjent foreldremyndigheten over alle tre barna. At ikke tiltalte ble funnet verdig til å få noen av barna har åpenbart sammenheng med hennes forhold til 3. vitne. Det ble nemlig opplyst under saken at det i øvrig ikke var noe å si på tiltalte som mor. Det skal i denne forbindelse tilføyes at ved lagmannsretten, som skilsmissesaken ble innbrakt for, ble det enighet om at moren skulle få begge guttene, mens faren skulle beholde den minste, nemlig piken. Men selv om tiltalte i dag ved overenskomst med sin tidligere mann har fått tilbake to av barna, kan ikke dette forandre det faktum at tiltalte under skilsmissesaken for byretten hadde god grunn til å gå ut fra at hun ved å si sannheten ville tape sin borgerlige aktelse, og derved retten til barna. Tiltalte vil etter det anførte bli å frifinne i henhold til straffelovens §167 annet ledd. - - -
Side:279