Rt-1958-471

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-05-08
Publisert:	Rt-1958-471
Stikkord:	Tolking av forsikringsvilkår
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 65 B/1958
Parter:	A/S Wing Tekstil (overrettssakfører Per Kjær - til prøve) mot 1. Stavanger Forsikringsselskap A/S, 2. Nordenfjeldske Forsikrings-Aktieselskap «Nidaros» (høyesterettsadvokat Reidar Helliesen).
Forfatter:	Hiorthøy, Nygaard, Thrap, Schei, Holmboe
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §366, §452, §467, §468, §469, §54, Skjønnsprosessloven (1917)

Dommer Hiorthøy: A/S Wing Tekstils varelager på øvre Espeland, Kvinesdal, ble 27. desember 1952 herjet av brann, og i samsvar med «Alminnelige brannforsikringsvilkår av 1949» §11 ble det foranstaltet særskilt skjønn av 2 sakkyndige menn, oppnevnt henholdsvis av skadelidte og av de interesserte forsikringsselskaper. De oppnevnte menn var samstemmige om de egentlige verdiansettelser, men kunne ikke komme til enighet om hvorvidt gjenværende varer til en verdi av kr. 26 213 som hadde befunnet seg utenom brannstedet, skulle ansees innbefattet i den av skadelidte fremlagte «Fortegnelse over Wing Tekstil's varebeholdning». Som følge av dette avga de alternativt skjønn, idet skjønnsmannen for skadelidte, som mente at det nevnte beløp måtte komme i tillegg til verdien av den tidligere oppgitte varebeholdning, ansatte den erstatningspliktige skade til kr. 183 563,62, mens selskapenes mann ut fra det motsatte syn kom til et beløp på kr. 157 350,62. Saken ble deretter forelagt for en oppnevnt oppmann, som i brev av 25. juni 1953 fastsatte erstatningsbeløpet til kr. 170 739,82. Grunnlaget for denne ansettelse var en konkret vurdering av i hvilken utstrekning de gjenværende varer kunne ansees medtatt i den opprinnelig fremlagte fortegnelse. Skadelidte mente at skjønnet var gått utenfor mandatet, idet selskapenes mann og oppmannen hadde tatt standpunkt til og avgjort hvilke varer som måtte ansees for å være i behold og hvilke ikke. Dette spørsmål hadde skjønnsmennene etter skadelidtes oppfatning ingenting med, idet det uttrykkelig fremgikk av skjønnsoppnevnelsen (jfr. vilkårenes §11 sjette ledd) at hvis skjønnet uttalte seg om annet enn verdien av tingene, hadde dette ingen virkning. Under henvisning til dette fremholdt skadelidte at skjønnet måtte oppheves, idet han samtidig krevet utbetalt differansen (kr. 12 803,80) mellom kr. 183 563,62 og det av oppmannen fastsatte beløp, kr. 170 739,82, som forsikringsselskapene allerede hadde betalt. Selskapene avviste imidlertid kravet med den begrunnelse at skjønnet var endelig og inappellabelt. Saksøkte anla sak ved Stavanger byrett, som ved dom av 2. mai 1955 frifant de saksøkte forsikringsselskaper. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Byretten fant at skjønnsmennenes avgjørelse kom inn under voldgiftsbestemmelsene i tvistemålslovens kap. 32, og at det etter

Side:472

reglene i samme lovs §467 og §468 ikke forelå grunnlag for å kjenne voldgiftsdommen ugyldig. (Saken var reist etter utløpet av 3-månedersfristen i tvml. §469 annet ledd, men byretten ga ved særskilt kjennelse oppreisning mot forsømmelsen.) Byrettens avgjørelse ble av skadelidte innbrakt for Gulating lagmannsrett. Denne, som ved anledningen var tiltrådt av 2 særskilt forsikringskyndige domsmenn, stadfestet ved dom av 6. april 1957 byrettens avgjørelse under opphevelse av sakens omkostninger. Lagmannsretten delte ikke byrettens oppfatning om at forsikringsavtalen mellom partene inneholdt en voldgiftsavtale, og at det avholdte skjønn følgelig måtte behandles som en voldgiftsavgjørelse i tvistemålslovens forstand. Den antok imidlertid at oppmannen ikke var gått utenfor sitt mandat etter vilkårenes §11, og at det for øvrig ikke forelå særskilte forhold som kunne lede til at skjønnet måtte kjennes ugyldig.

Skadelidte, A/S Wing Tekstil, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«I. I anledning avvisningsspørsmålet:

Prinsipalt: Avvisningspåstanden tas ikke til følge.

Subsidiært: Stavanger byretts dom av 2. mai 1955 og Gulating lagmannsretts dom av 6. april 1957 oppheves.

II. I anledning realiteten:

Oppmannens avgjørelse av 25. juni 1953 kjennes uforbindende for partene.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger hos motpartene for alle retter.»

Vedkommende forsikringsselskaper, Stavanger Forsikringsselskap A/S og Nordenfjeldske Forsikrings-Aktieselskap «Nidaros», har nedlagt følgende påstand:

«Prinsipalt:

1. Anken avvises.

2. A/S Wing Tekstil tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett til Stavanger Forsikringsselskap A/S og Nordenfjeldske Forsikrings-Aktieselskap «Nidaros».

Subsidiært:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Stavanger Forsikringsselskap A/S og Nordenfjeldske Forsikrings-Aktieselskap «Nidaros» tilkjennes saksomkostninger av A/S Wing Tekstil for byrett og lagmannsrett.

2. Stavanger Forsikringsselskap A/S og Nordenfjeldske Forsikrings-Aktieselskap «Nidaros» tilkjennes sakomkostninger av A/S Wing Tekstil for Høyesterett.»

Med hensyn til de nærmere omstendigheter i saken viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i uforandret skikkelse.

Avvisnkgsspørsmålet: Som begrunnelse for påstanden om avvisning har ankemotparten for det første gjort gjeldende at påstanden om at oppmannens avgjørelse 25. juni 1953 kjennes uforbindende, betegner et nytt krav hvis fremsettelse ikke er

Side:473

hjemlet i tvistemålslovens §366. Dernest har han fremholdt at avvisning må skje som følge av manglende rettslig interesse (tvistemålslovens §54), idet kravet etter hans mening må ansees foreldet, liksom det for øvrig dreier seg om et fastsettelsessøksmål som helt fra først av har manglet den nødvendige rettslige interesse.

Jeg finner det klart at påstanden om at det foreligger et nytt krav, ikke kan føre frem. Søksmålet har i virkeligheten hele tiden dreiet seg om hvorvidt skjønnet var bindende for partene også for så vidt det tok standpunkt til omfanget av det brente varelager. Når påstanden for Høyesterett særskilt er knyttet til oppmannens avgjørelse, betegner dette bare en mer adekvat formulering som forholder seg til de tidligere som det mindre til det mere.

Heller ikke kan jeg være enig i at det gjelder et fastsettelsessøksmål som alt fra først av har manglet den nødvendige rettslige interesse. Det er nok så at vilkårenes §11 sjette ledd sier at det ingen virkning har, hvis skjønnet uttaler seg om annet enn verdien av tingene. Men er det tvist, må man selvsagt kunne få rettens avgjørelse av hvorvidt skjønnet har gått utenfor sitt mandat, - og da som fastsettelsessøksmål. At det i det foreliggende tilfelle formentlig med én gang kunne ha vært anlagt fullbyrdelsessak, antar jeg ikke gir grunnlag for å avvise et søksmål som av praktiske grunner foreløpig innskrenker seg til å kreve fastsettelse.

Hvorvidt det pengekrav som ligger til grunn for søksmålet, nemlig om utbetaling av kr. 12 803,80, nå må ansees bortfalt ved foreldelse, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Foreldelse kan under ingen omstendighet være inntrådt før byrettens dom ble avsagt, og den nødvendige rettslige interesse må da fremdeles ansees for å være til stede, jfr. høyesterettsdom i Rt-1956-1217.

Jeg kommer etter dette til det resultat at påstanden om avvisning ikke kan gis medhold.

Realitetsspørsmålet. Med hensyn til dette spørsmål har partene i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter, dog slik at den ankende part ikke for Høyesterett opprettholder påstanden om at skjønnet må oppheves som vilkårlig eller tilsidesettes som følge av bristende forutsetninger. Ankemotparten har ikke for Høyesterett bygget sin prosedyre på at skjønnet må betraktes som en voldgiftsavgjørelse i tvistemålslovens forstand.

For så vidt angår det sistnevnte punkt er jeg enig i lagmannsrettens syn og viser til det som er anført om dette i domsbegrunnelsen. Derimot er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten når det gjelder tolkningen av bestemmelsene om skjønnsmennenes kompetanse i Alminnelige brannforsikringsvilkår av 1949 §11. Etter min mening må det følge så vel av paragrafens ordlyd som av dens alminnelige formål, at skjønnsmennenes kompetanse i mangel av særskilt avtale som

Side:474

gir dem videregående beføyelser - er innskrenket til skjønnsavgjørelser, dvs. verdiansettelser. Hvilke ting som har befunnet seg på et lager som er ødelagt ved brann, er imidlertid ikke et skjønnsspørsmål, men et bevisspørsmål. Ofte vil det antagelig falle naturlig at skjønnsmennene også tar seg av denne side av saken. Men det kan lett tenkes tilfelle som er mindre vel egnet for behandling etter den fremgangsmåte som er forutsatt i vilkårenes §11. Avgjørende er imidlertid at hvis skadelidte ikke godtar en avgjørelse av skjønnet på dette område, vil den i henhold til den uttrykkelige bestemmelse i vilkårene være uten virkning.

Jeg kommer etter dette til det resultat at den ankende parts påstand i anledning av realiteten (II) må tas til følge.

Etter sakens utfall vil ankemotpartene måtte tilsvare saksomkostninger for samtlige retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Oppmannens avgjørelse av 25. juni 1953 kjennes å være uten virkning.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Stavanger Forsikringsselskap A/S og Nordenfjeldske Forsikrings-Aktieselskap «Nidaros» én for begge og begge for én 2000 - to tusen - kroner til A/S Wing Tekstil innen - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Etter min mening fremgår det ikke helt klart av forsikringsvilkårenes §11 at skjønnsmennenes og oppmannens kompetanse er begrenset til rene verdiansettelser. Men en bestemmelse av denne art - en bestemmelse som medfører innskrenkninger i adgangen til å få tvistespørsmål avgjort av domstolene - må være klar i sin utformning. Jeg finner derfor at uklarheten i vår sak må føre til at oppmannen ikke hadde myndighet til med bindende virkning å avgjøre tvisten om hvilke varer som var skadet ved brannen.

For øvrig er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei og Holmboe: Likeså.

Av byrettens kjennelse og dom (dommer Kåre Høyland):

Den 27. desember 1952 brente Trikotasjefabrikken A/S Wing Tekstils fabrikkbygning i Kvinesdal. Så vidt skjønnes oppsto det totalskade.

A/S Wing Tekstil hadde sin varebeholdning forsikret med kr. 150 000 i Stavanger Forsikringsselskap A/S og kr. 90 000 (hvorav kr. 15 000 for varer andre steder i landet) i Nordenfjeldske Forsikring A/S «Nidaros». Maskiner og inventar var også forsikret i sistnevnte selskap for kr. 85 000. Forsikringen på kr. 150 000 var tegnet av skipsreder

Side:475

Mosvold som hadde finansiert vareinnkjøp for fabrikken og skulle egentlig for kr. 70 000 gjelde varer Mosvold hadde annet steds. Ved en eller annen feil ble dette ikke ordnet, og det er på det rene og godtatt at forsikringen gjelder det brente varelager. Overensstemmende med «alminnelige brannforsikringsvilkår av 1949» §11 ble det holdt skjønn over skaden. Skadelidte oppnevnte E. Vagn Knudsen, Kristiansand som sin takstmann og Stavanger Forsikringsselskap oppnevnte Emil Frøyland som sin mann. Oppnevnelsen skjedde 13. januar 1953 i et dokument (dok. 1 ad 1) som er undertegnet av A/S Wing Tekstil og forsikringsselskapene. Skjønnsmennene ble forelagt en «fortegnelse over Wing Tekstils varebeholdning», satt opp av formannen i styret for Wing Tekstil A/S og disponent for samme, Rolf Akselsen, i samråd med verksmesteren på fabrikken. Listen ble satt opp etter hukommelsen, idet alle regnskaper og bilag var brent.

Skjønnsmennene satte verdien av varene på denne liste til kr. 206 329,62. Skjønnsmennene var enige om visse fradrag på denne liste, for ting som det kunne være tvil om gikk inn under vareforsikringen og for garn som var under leiearbeid for et annet firma. Det var enighet om et fradrag på kr. 22 766 slik at det gjensto kr. 183 563,62 som skjønnsmannen Vagn Knudsen satte varelagerskaden til. Skjønnsmannen Emil Frøyland gjorde ytterligere et fradrag på kr. 26 213, og ansatte varelagerskaden til kr. 157 350,62. Fradraget refererer seg til en oppgave over gjenværende varelager fabrikken hadde etter brannen, idet disse varene var plasert utenfor fabrikken, og opplysninger om dette er gitt av overrettssakfører Rolf Risnes, som er fabrikkens regnskapsfører og juridiske konsulent, til lensmannen i Kvinesdal i brev av 3. mars 1953. Uenigheten mellom de to skjønnsmenn refererer seg til hvorvidt den ovenfor omhandlede «fortegnelse over Wing Tekstil's varebeholdning» også inneholdt disse gjenværende varer eller ikke. Skjønnsmennene satte 18. april 1953 opp et skjønnsdokument, (dok. 2 ad 2) hvor taksten ble avgitt i 2 alternativer med de foran oppgitte tall, og da de ikke ble enige, besluttet de «å henvise dette spørsmål til en annen instans». Som oppmann i henhold til forsikringsvilkårenes §11 oppnevntes Johan Mikkelsen, Krogstadelva. Den 25. juni avgjorde han saken derhen at en del av de varer som var oppført i oppgaven over gjenværende varebeholdning ikke var oppført i den før omhandlede «fortegnelse over Wing Tekstil's varebeholdning», og disse varene skulle det da ikke gjøres fradrag for på «fortegnelsen». På dette grunnlag verdsatte oppmannen varelagerskaden til kr. 170 739,82. Melding herom mottok Stavanger Forsikringsselskap i slutten av juni 1953, og Wing Tekstil A/S ved overrettssakfører Rolf Risnes senest 1. juli 1953. Stavanger Forsikringsselskap meddelte i brev av 29. juni 1953 overrettssakfører Risnes at erstatningen kr. 170 739,82 ville bli innbetalt, og ba om fullt og endelig oppgjør i denne sak. Beløpet ble utbetalt til Farsund Sparebank 1. juli 1953.

I brev av 2. juli 1953 svarte overrettssakfører Risnes at han ikke kunne gi endelig kvittering, men betraktet innbetalingen som en å konto innbetaling, idet skjønnsansettelsen var ugyldlg. Så vel skjønnsmannen Frøyland som oppmannen Mikkelsen hadde gått utenfor sitt mandat ved å ta standpunkt til om varene var til stede på branndagen eller ikke. Stavanger Forsikringsselskap svarte 1. september 1953 at de anså saken som endelig avgjort i og med den takst som var avholdt. - - -

Side:476

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Aage Mørdre og Jac. Wesenberg og byrettsdommer Per Lorentzen med forsikringskyndige domsmenn F. von der Fehr og H. Thomassen):

Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten, men på et annet grunnlag.

Den ankendes prosessfullmektig hevder at forsikringsavtalen mellom partene ikke inneholder noen voldgiftsavtale, og at det avholdte skjønn således ikke er voldgiftsavgjørelse i tvistemålslovens forstand.

Lagmannsretten er enig med den ankende part i dette.

I henhold til tvml. §452 kan partene enes om å la en rettstvist avgjøre ved voldgift. Etter norsk rettsteori synes det å være enighet om at når partene avtaler å oppnevne hver sin «dommer» til å foreta en vurdering (et skjønn), blir hverken avtalen eller de oppnevntes avgjørelser angående rene skjønnsspørsmål å bedømme etter reglene i tvistemålslovens voldgiftskapitel. En viser herom til Skeie: Civilprosess II utg., bind 2 side 439, Alten: Tvistemålsloven med kommentar, III utg. side 432 og Asbjørn Lindboe: Privat Rettergang side 24.

Spørsmålet blir om forsikringsavtalen mellom partene går videre enn til ved skjønnsmann å få fastsatt en vurdering av eller et skjønn om størrelsen av den foreliggende skade.

De alminnelige brannforsikringsvilkår av 1949 inngår som ledd i forsikringsavtalen. I henhold til vilkårenes §10 skal forsikringen ikke føre til vinning, men bare gi erstatning etter bestemmelsene i polisen for den skade som virkelig er lidt.

Til bedømmelse og vurdering av skadeberegning og verdiansettelse, eller - som forsikringsvilkårenes §11 uttrykker det - til fastsettelse av de forsikrede tings verdi før og etter skadetilfellet, - instituerer vilkårene skjønn av sakkyndige, uhildede menn. Vilkårenes §11 fastsetter bestemmelser om fremgangsmåten ved slike skjønn. Hver av partene velger sin skjønnsmann. Blir disse ikke enige om verdien, tilkalles oppmannen, «som treffer den endelige avgjørelse, dog innenfor grensene av de motstridende verdi- og skadeansettelser». Vilkårenes § li bestemmer dertil: «Skjønnets verdsettelser er bindende for begge parter og kan ikke påankes. Uttaler skjønnet seg om annet enn verdien av tingene, har dette ingen virkning.»

I brannforsikring har slike skjønn til fastsettelse av verdien av brannskadede gjenstander før og etter skadetilføyelsen vært praktisert gjennom årrekker. I forsikringskretser har det vært ansett som en praktisk og nødvendig foranstaltning å få en sakkyndig vurdering av skaden og verdien av den. Til dette har imidlertid også skjønnenes oppgave vært begrenset. De forsikringstekniske og forsikringsjuridiske spørsmål har selskapene selv tatt opp til etterprøvelse i tilslutning til skjønnene, og uavhengig av disse. Det gjelder således spørsmål om hvilke gjenstander som går inn under forsikringen, om skaden skriver seg fra forsikringstilfellet, om det foreligger underforsikring osv. Det har således også vært andre momenter enn den skjønnsmessige skadeberegning og verdiansettelse som har vært bestemmende for fastsettelsen av skadeoppgjøret.

Etter den måte skjønnet i forsikringsvilkårene har vært praktisert, har det således ikke vært tillagt skjønnsmennene å avgjøre en rettstvist i tvistemålslovens §452's forstand.

Side:477

Av ordlyden i forsikringsvilkårenes §11 kan neppe utledes noen ytterligere myndighet for skjønnsmennene enn den som tilsvarer forsikringsselskapenes praksis. Bestemmelsen taler om «skjønn» og «verdsettelse».

Riktignok sies det i mennsoppnevnelsen av 13. januar 1953 at partene bemyndiger skjønnsmennene til «å verdsette .... de varer som er forsikret .... ved fellespolise nr. 24 326 og som er skadet ved brannen den 27. desember 1952». Men heller ikke heri finnes det tilstrekkelig grunnlag for å trekke den slutning at mennenes mandat omfatter med bindende virkning å ta stilling til hvilke varer som går inn under forsikringspolisen.

Voldgift forutsetter at partene av fri vilje velger den private rettergang fremfor prosedyre ved de alminnelige domstoler. Det har formodningen sterkt imot seg at forsikringsselskapene ved forsikringsvilkårene skulle ha fraskrevet seg den etterprøvelse av skjønnene som de har praktisert og at partene skulle ha fraskrevet seg adgangen til å få skadeoppgjøret prøvet ved domstolene. Ordlyden i forsikringsvilkårene gir etter rettens oppfatning ikke tilstrekkelig støtte for et slikt syn. Etter rettens oppfatning er det skjønn som er foreskrevet i forsikringsvilkårenes §11 ikke av rettslig, men utelukkende av skjønnsmessig natur. Skjønnet skal ta stilling til de forsikrede tings verdi før og etter skadetilfellet. Uttaler skjønnet seg om annet enn verdien av tingene, skal dette etter avtalen ikke ha noen virkning. Avtalen gir saledes ikke skjønnsmennene i oppdrag å avgjøre en rettstvist, eller å trekke de rettslige konsekvenser av de ting de skal skjønne om, og er da ikke voldgiftsavtale i tvistemålslovens forstand. I dette prinsipielle syn er det uten betydning at forsikringsselskapene i nærværende sak ikke har funnet grunn til etterprøvelse av skjønnet, men har betalt i overensstemmelse med skjønnsresultatet.

Dette syn finner støtte i Dagfinn Dahl: «Synspunkter i og utenfor erstatningsretten», side 114 flg., hvor det er uttalt at voldgiftstanken er trengt gjennom på enkelte områder i norsk livsforsikring og ulykkesforsikring, men at forsikringsfolk ellers nær er en viss engstelse for generelle voldgiftsklausuler.

Den ankende parts påstand, at skjønnet oppheves, og at saken henvises til nytt skjønn i samsvar med de alminnelige forsikringsvilkår av 1949, har gitt grunn til overveielser om saken kan gjøres til gjenstand for domskrav a prima instantia, eller om den må avvises fra lagmannsretten. Det foreliggende skjønn er ikke annet enn et privat skjønn hjemlet i avtale mellom partene. Det er ikke et rettslig skjønn og omfattes ikke umiddelbart av skjønnsprosessloven av 1. juni 1917 og de rettsmidler som er hjemlet i denne lov.

Den foreliggende sak har ikke sitt grunnlag i klage over eller anke over et skjønn, men er anlagt ved byretten a prima instantia.

Det fremgår av den ankendes prosedyre at hensikten med søksmålet er å bli fri avtaleforpliktelsen om at skjønnet skal være bindende for verdiansettelsen. Skjønnet lider etter den ankendes oppfatning av slike feil at det ikke kan være forpliktende, på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen, samt fordi det er vilkårlig. Retten antar, dog under noen tvil, at søksmålet fra den ankendes side må kunne ansees som domskrav om at skjønnet tross avtalen ikke skal være bindende, altså et krav om fastsettelsesdom. At den ankende har en rettslig interesse av å få spørsmålet prøvet, er umiddelbart innlysende. Klarere kommer

Side:478

kanskje kravet om fastsettelsesdom frem i motpartenes frifinnelsespåstand, som etter omstendighetene innebærer krav om fastsettelsesdom for at en rettighet er til, nemlig retten til med befriende virkning i henhold til forsikringsavtalen å betale skjønnsbeløpet. Etter dette antas de foreliggende krav å kunne behandles og pådømmes av lagmannsretten.

Det private skjønn er etter avtalen mellom partene like bindende som et rettslig skjønn.

Imidlertid hevder den ankende at skjønnet må være uforbindende, fordi oppmannen er gått utover sitt mandat derved at han har skjønnet over at en del av de i varefortegnelsen oppførte varer ikke er brannlidt, men er i behold på den intakte del av varelageret.

Retten er ikke enig med den ankende i at oppmannen ved dette er gått utover sitt mandat. I henhold til forsikringsvilkårenes §11 har skjønnet å ta stilling til de forsikrede tings verdi før og etter brannen. Ved siden av å ta stilling til verdien av den enkelte vareenhet, innebærer oppdraget nødvendigvis også at skjønnet tar standpunkt til hvilke gjenstander som er brannskadet. Denne vurdering kan ikke skilles fra verdsettelsen som en ikke-skjønnsmessig vurdering. Den hører med til verdsettelsen som en integrerende del av denne.

Den ankende hevder videre at skjønnet er vilkårlig. Det er opplyst at varelisten bare omfattet brannskadede ting. Riktignok var listen satt opp av skadelidte etter hukommelsen, idet Wing Tekstils fabrikk og lageret der var totalskadet liksom bøkene var tilintetgjort ved brannen. Men det er en vilkårlig avgjørelse når oppmannen gjør fradrag i den brannskadede del av varebeholdningen for varer som han mener å finne igjen på det intakte lager utenfor fabrikken, og iallfall er det vilkårlig når han gjør fradrag for varer som faktisk ikke finnes der.

Retten skal herom bemerke at oppmannen, Johan Mikkelsen, før sin avgjørelse av 25. juni 1953 i henhold til vitnet Vagn Knudsens prov fikk oversendt avskrift av overrettssakfører Riisnes' brev til Stavanger Forsikringsselskap av 1. juni 1953. Oppmannen hadde således fått klarlagt brannlidtes syn, at varefortegnelsen bare omfattet den totalskadede del av varelageret.

Det hevdes av motpartene at oppmannen på dette grunning har skjønnet som sakkyndig, og at hans skjønn ikke er vilkårlig og ikke kan fravikes av domstolen.

Av oppmannens premisser for sitt skjønnsresultat, datert 25. juni 1953, fremgår at han har lagt vekt på de mange usikre faktorer som har spilt inn ved fastsettelsen av varebeholdningen. Av den gjenværende varebeholdning - verdsatt til kr. 26 213 har han lagt til de poster som overhodet ikke finnes blant «den tidligere oppgitte varebeholdning» og deretter trukket fra beløpet kr. 26 213. Retten kan ikke anta at oppmannen herunder har unnlatt å bruke sitt faglige skjønn. Det finnes iallfall intet grunnlag for å anta at skjønnsresultatet er så meningsløst at skjønnet må karakteriseres som vilkårlig.

Endelig hevder den ankende at skjønnet må kunne angripes a prima instantia fordi det bygger på bristende forutsetninger. Det er ikke adgang til for skjønnet å ta stilling til hvilke varer som er i behold. Det strider iallfall mot den ankendes forutsetninger om den inngåtte avtales omfang.

Side:479

Retten skal bemerke at det ved avtalens inngåelse eller på annen måte ikke er gitt uttrykk for den ankendes forutsetning om avtalens Innhold på en slik måte at forutsetningen er blitt synbar for motpartene. Den ankende må da selv ta risikoen for at hans forutsetning holder, hva den etter rettens mening ikke gjør.

Den ankende parts anførsler om at det bygger på bristende forutsetninger at oppmannens avgjørelse skulle være en voldgiftsavgjørelse får etter rettens resultat ingen betydning.

Motpartenes påstand må etter dette tas til følge, idet forsikringsselskapene har oppfylt skadeoppgjøret overensstemmende med oppmannens avgjørelse.

Byrettens dom vil bli stadfestet. - - -