Rt-1958-507
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1958-05-10 |
| Publisert: | Rt-1958-507 |
| Stikkord: | Lov 27 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 43/1958 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Heiberg, Rode, Hiorthøy, Helgesen, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §339, §67, §69, Husleieloven (1939) §11, §41, Lov om okkupasjonslovgjevinga (1946) §1, Grunnloven (1814), Straffeloven (1902) |
Dommer Heiberg: Kristiansand byrett avsa 17. februar 1958 dom med domsslutning:
«Tiltalte A dømmes for overtredelse av straffelovens §339 nr. 2, jfr. lov om husleie av 16. juni 1939 §41 nr. 11, jfr. punkt 3 i husleievedtekter for Kristiansand av 9. juli 1941 og 12. januar 1943, til en bot til statskassen på kr. 50 eller hvis boten ikke er legges til å utholde en straff av fengsel i 6 dager.
Tiltalte A tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr. 50.»
Dommen er avsagt under dissens, idet den ene av domsmennene stemte for frifinnelse på grunn av manglende subjektiv skyld.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen - domsgrunnene - og lovanvendelsen. Utenom ankeerklæringen har forsvareren gjort gjeldende at det straffbare forhold i tilfelle vil være helt eller delvis foreldet. Han har ikke tatt opp de innsigelser som i ankeerklæringen er gjort gjeldende om at de bestemmelser domfelte er dømt etter var i strid med Grunnloven, og at formannskapets vedtak om å nekte samtykke til å ta leiligheten i bruk som lager ikke var saklig begrunnet - innsigelser som etter min mening klart ikke kunne ha ført frem.
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.
Slik som anken etter dette foreligger for Høyesterett, omfatter domfeltes innsigelser tre punkter:
1) Vedtak etter husleielovens §41 punkt 11 må stadfestes av Kongen, og Kongen hadde ikke før krigen delegert denne myndighet. Det hevdes at ministerpresidentens beslutning av 9. april 1942, som delegerte stadfestelsesmyndigheten til Sosialdepartementet, ikke kan medføre at vedtekten for Kristiansand som ble stadfestet av Sosialdepartementet 12. januar 1943, tillegges virkning også etter frigjøringen.
Jeg finner at denne ankegrunn ikke kan føre frem. Loven om okkupasjonslovgivningen av 27. september 1946 opprettholder i §1 punkt 2 c «vedtekter - - - og andre lovgjevingsføresegner, som offentlegrettsleg - - - styresmakt eller organ har gjeve med heimel i lov». Det avgjørende må etter min
Side:508
mening være at stadfestelsen er gitt av det organ for okkupasjonsmakten som etter dennes bestemmelser den gang var det kompetente. I relasjon til loven av 1946 kan det ikke spille noen rolle hvilket organ dette er.
2) Videre hevdes at iallfall er straffebestemmelsen i vedtekten falt bort etter frigjøringen etter §1 punkt 1 c i loven av 1946. Heller ikke denne ankegrunn kan etter min mening føre frem. Når loven fastslo at lovgivningsforskrifter fra okkupasjonstiden som fastsatte straff skulle regnes for bortfalt, må jeg anta at den bare siktet til bestemmelser av okkupasjonsmakten som etablerte et nytt straffbart forhold, ikke til i et tilfelle som det foreliggende, hvor vedtekten er gitt med hjemmel i gyldig lov, og med henvisning til straffehjemmelen i straffelovens §339.
3) Endelig hevdes at da forelegget er utferdiget 17. juni 1957, er straffen for forhold som ligger forut for 1. juni 1956, foreldet etter straffelovens §67, jfr. §69. På dette punkt finner jeg at forsvarerens innsigelse må gis medhold. Etter vedtekten og husleielovens §41 nr. 11 er det straffbare forhold at leiligheten eller rommet «omdannes til eller tas i bruk til forretningslokaler» uten samtykke. Slik som forholdet er beskrevet her - og likeledes i forelegget - er det straffbare forhold avsluttet ved at lokalene ble tatt i bruk, uten at straffen rammer den fortsatte benyttelse. Jeg viser om beslektede forhold til Rt-1930-781 og 1954 1186 og til riksadvokatens skrivelse av 12. juli 1907, gjengitt i Kjerschows kommentar til straffeloven side 241.
Foreldelsesspørsmålet har ikke vært behandlet av byretten, og da det nøyaktige tidspunkt da hele rommet i 2. etasje ble tatt i bruk, ikke fremgår av beskrivelsen i dommen, må denne bli å oppheve.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Helgesen og Bahr: Likeså.
Av byrettens dom (kst. byrettsdommer Helge Røstad med domsmenn Anne Løken og Konrad Pedersen):
A er født xx.xx.1884 i Malmö. Han er hjemmehørende i Kristiansand, hvor han bor i - - -veien 31. Han er grosserer, er gift og har hustru å forsørge. - - -
Det er således godtgjort at firmaet på sensommeren 1954 delvis tok i bruk et beboelsesrom i 2. etasje i Holbergsgate 5 til lagerrom, og at det fra sommeren 1956 helt tok dette rom i bruk i samme øyemed. Det er godtgjort at firmaet ikke hadde innhentet formannskapets tillatelse til
Side:509
dette. Det er således godtgjort at firmaet, hvis enestyrer og ansvarlige tiltalte er, har overtrådt husleielovens §41 nr. 11. Etter vedtak av Kristiansand bystyre 21. desember 1942 er denne bestemmelse gjort gjeldende for Kristiansand.
Dette vedtak er approbert av Sosialdepartementet 12. januar 1943.
Retten er således kommet til at det objektivt sett foreligger et rettsbrudd fra tiltaltes side. - - -
I det endelige vedtak, slik som dette er blitt etter Sosialdepartementets stadfestelse, er forbudet oppstillet slik, som et punkt 3 i husleievedtektene for Kristiansand:
«3. Leilighet eller rom som blir brukt til beboelse, må ikke uten samtykke av formannskapet omdannes til eller tas i bruk til forretningslokaler. Denne regelen gjelder ikke når det husrommet det spørs om, skal være til kontor, butikk, lager eller liknende til bruk for stat eller kommune, når slik bruk er uomgjengelig nødvendig.
Brott på forbudet blir straffet med bøter, jfr. straffelovens §339,2,» se Sosialdepartementets brev av 12. januar 1943 (ikke 21. januar som anført i den fremlagte vedtekt), og inntatt i Norsk Lovtidend, 1. avdeling, 1943 41-42. De endelige vedtekter inneholder således en henvisning til straffelovens bestemmelse. Tiltaltes argumentasjon på dette punkt behøver derfor ikke å drøftes nærmere. - - -