Rt-1930-781
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1930-06-26 |
| Publisert: | Rt-1930-781 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 64/1 B s.a. |
| Parter: | Advokat Ole Røed, aktor mot 1) slakter Sigvart Fredriksen og 2) slakter Jørgen Albert Thoresen (forsvarer: advokat Bjarne Didriksen). |
| Forfatter: | Alten, Evensen, Næss, Motzfeldt, Rolfsen, Wærness, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §3, Bygningsloven (1924) §123, §152, §153, §124, §129, §286, §2, Bygningsloven (1896) §51, §52, §70, §85, §86, Straffeloven (1902) §152, §155, §67, §69, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3, §63, Bygningsloven (1924) |
Dommer Alten: Ved politimesteren i Sarpsborgs tiltalebeslutning av 28 november 1929 blev Sigvart Fredriksen satt under tiltale for overtredelse av lov av 27 juli 1896 nr. 15 §86, jfr. §70, jfr. lov av 22 februar 1924 nr. 2 §152 nr. 2 og 5, jfr. §123, ved i løpet av det siste aar - siden 11 november 1928 - i Dronningens gate 33 til tross for helseraadets og bygningskommisjonens (bygningsraadets) nektelse at ha benyttet en av ham opført uthusbygning anderledes enn tillatt, nemlig til slakteri, samt innrettet stall eller fjøs i denne bygning uten at avstanden til naboeiendommen er minst 1 1/2 meter som foreskrevet. Det er i tiltalebeslutningen ogsaa anført at det lovstridige i medhold av lovens §153 nr. 2 vil bli paastaatt rettet under en daglig løpende mulkt.
Ved samtidig tiltalebeslutning er Jørgen Albert Thoresen satt under tiltale for overtredelse av lov av 27 juli 1896 nr. 15 §85 §86, jfr. §70, jfr. lov av 22 februar 1924 nr. 2 §152 nr. 1, 2 og 5, jfr. §123, ved i 1919 uten bygningskommisjonens (bygningsraadets) tillatelse paa sin tomt i Olav Haraldssons gate i Sarpsborg at ha opført en bakgaard og til tross for helseraadets og bygningskommisjonens nektelse at ha tatt bygningen i bruk uten at ha erholdt de foreskrevne attester, og i løpet av det siste aar, siden 2 november 1928, at ha benyttet eller latt benytte bygningen anderledes enn tillatt, nemlig til grisehus, fjøs og slakteri.
De tidspunkter som nevnes i tiltalebeslutningene, henholdsvis 11 november og 2 november 1928 er aarsdagene forut for utferdigelsen av foreleggene.
De to saker blev forenet til felles behandling og ved dom av Sarpsborg byrett med domsmenn 18 mars 1930 blev de tiltalte dømt saaledes: «Tiltate Sigvart Fredriksen dømmes efter lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 nr. 2 og 5, jfr. §123, til en bot til statskassen stor kr, 25; hvis boten ikke kan erholdes blir den at avsone med fengsel i 6 dager. Likeledes dømmes han efter samme lovs §153 nr. 2 til innen 3 maaneder fra dommen at fjerne det utlovlig utførte eller rette det lovstridige under en derefter daglig løpende mulkt stor kr. 5. Tiltalte nr. 2 Jørgen Albert Thoresen dømmes efter lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 §152 nr. 1, 2 og 5. jfr. §123, til en bot til statskassen stor kr. 25; hvis boten ikke kan erholdes blir den at avsone med fengsel i 6 dager.»
De tiltalte har i fellesskap paaanket dommen paa grunn av uriktig lovanvendelse og feil i saksbehandlingen.
Side:782
Før jeg gaar inn paa de enkelte punkter i ankeerklæringen, vil jeg bemerke at tiltalebeslutningene ikke fyldestgjør fordringene i straffeprocesslovens §286. De opregner en rekke av lovsteder, dels i den gamle, dels i den nye bygningslov, uten at det fremgaar av tiltalebeslutningene, under hvilke av disse bestemmelser de forskjellige paatalte forhold er tenkt benført. Dette bar voldt vanskeligheter ved behandlingen av saken, og det synes at ha bevirket at byrettens domsgrunner delvis er blitt mindre klare. Men jeg finner det ikke nødvendig paa grunn av de nevnte feil i tiltalebeslutningene at stemme for ophevelse av dommen. Jeg bemerker videre at tiltalebeslutningene som nevnt henviser baade til den gamle og den nye bygningslov, mens byrettens dom bare har anvendt den nye lov, som traadte i kraft 1 januar 1929.
Det første punkt i ankeerklæringen gaar ut paa at de tiltaltes forhold med hensyn til opførelsen av bygningene, selv om det i det hele har vært straffbart, hvad de tiltalte benekter, ikke kan straffes, fordi straffen er foreldet.
For Fredriksens vedkommende gjelder denne del av tiltalen, at han har innrettet stall eller fjøs i uthusbygningen, uten at avstanden til naboeiendommen er minst 1 1/2 meter, hvilket efter hvad retten har ansett bevist, var stillet som betingelse ved bygningsanmeldelsens approbasjon av bygningskommisjonen i 1926. Hjemmelen herfor har vært den gamle bygningslov av 1896 §52, og overtredelsen var straffbar efter lovens §86 for den som forestod arbeidet og for huseieren, saafremt han ikke vilde opgi den ansvarshavende. Hvorledes forholdet forsaavidt har vært for Fredriksens vedkommende kan ikke sees av dommen; men det er ogsaa unødvendig at avgjøre det. Den straffbare virksomhet er avsluttet ved selve opførelsen av bygningen, idet straffebestemmelsen ikke er rettet mot det forhold at det lovstridige byggverk blir staaende. Straffen maa derfor i tilfelle efter straffelovens §67, jfr. §69, være foreldet 1 aar efter opførelsen, uansett om plikten til at rette det lovstridige som antatt i flere avgjørelser av Høiesterett ikke er gjenstand for foreldelse, se Rt-1877-789, Rt-1905-415 og Rt-1912-165. Den nye lovs §152 nr. 5, som byretten har dømt efter, er efter lovens §155 nr. 2 kun anvendelig paa byggeforetagender som er utført efter lovens ikrafttreden.
For Thoresens vedkommende gjelder denne del av tiltalen ikke opførelse av et lovstridig byggverk, men optørelse av bygningen i 1919 uten tillatelse av bygningskommisjonen og det forhold at han har tatt bygningen i bruk uten de foreskrevne attester. Straffebestemmelsen for opførelsen maatte i tilfelle ha vært at søke i bygningsloven av 1896 §85 nr. 1, men straffen efter denne besstemmelse er foreldet av samme grunn som jeg har anført for Fredriksens vedkommende. For at ta bygningen i bruk uten attester finner jeg ingen bestemmelse i loven av 1896, bortsett fra §85 nr. 2, som imidlertid bare handler om ildsteder m.v. Den nye lovs §152 nr. 1, 2 og 5, som byretten har dømt efter, kan efter lovens §155 nr. 2 ikke komme til anvendelse.
Begge de tiltalte vil saaledes efter min mening bli at frifinne for de nu omhandlede deler av tiltalen.
Side:782
De tiltalte har dernest angrepet dommen, fordi de mener at retten har dømt dem for dyrehold og slaktning, uaktet disse forhold ikke er belagt med straff. Denne del av ankeerklæringen finner jeg misvisende, da hverken tiltalen eller dommen gjelder dyrehold eller slaktning i og for sig, men det forhold at uthusbygningene er anvendt dertil i strid med bygningsmyndighetenes bestemmelse. For Fredriksens vedkommende har byretten ansett det bevist, at et rum som var anmeldt til bygningsvesenet og approbert som garasje, av tiltalte er benyttet til slakteri. Han har forsynet rummet med bommer i taket for ophengning av slakt og anbragt et skap for slakteredskaper, og i det tidsrum tiltalen gjelder har han ogsaa jevnlig brukt garasjen til slaktning. For Thoresens vedkommende har retten likeledes ansett det bevist, at han jevnlig har slaktet i en bod i uthusbygningen som var innrettet til slakteri ved anbringelse av bommer til ophengning av slaktet. Den har ogsaa ansett det bevist, at han har kjøpt levende dyr, som han, før de skulde slaktes, anbragte i fjøset ved siden av slakteriet.
Jeg mener efter dette at byretten med rette har funnet at rummene er benyttet som slakteri. Ingen av de tiltalte har imidlertid hatt tillatelse til at anlegge slakteri efter den gamle bygningslovs §70 eller den nye lovs §63. Den ulovlige benyttelse av rummene maa opfattes som en fortsatt forseelse, og da denne faller dels under den gamle dels under den nye lovs herredømme, antar jeg at byretten riktig har henført forholdet under den nye lovs §152 nr. 2. Den i tiltalebeslutningene og dommen citerte §123 i den nye lov finner jeg derimot ikke anvendelig, da denne, likesom den gamle lovs §51, bare handler om skjerpende forskrifter for selve opførelsen av visse byggverker av hensyn til brandsikkerheten m.v.
Med hensyn til straffen for de tiltaltes ulovlige benyttelse av bygningene finner jeg ikke grunn til at gaa lavere enn til den bot og subsidiære fengselsstraff som byretten har idømt.
Fredriksen har endelig anket over dommen, forsaavidt som den i henhold til den nye bygningslovs §153 nr. 2 paalegger ham at fjerne det ulovlig utførte eller lovstridige byggverk under en løpende mulkt. Anken grunnes paa at aktor ikke har nedlagt paastand derom, uaktet dette var bebudet i tiltalebeslutningen. I domsgrunnene anføres det at der fra paatalemyndighetens side er nedlagt paastand om at det lovstridige rettes under en daglig løpende mulkt. I rettsboken er imidlertid aktors paastand gjengitt saaledes: «At de tiltalte dømmes overensstemmende med de utferdigede tiltalebeslutninger til en passende bot samt tilpliktes at erstatte det offentlige sakens omkosninger med et passende beløp». Efter straffeprocesslovens §124, jfr. §129, 2net ledd maa rettsbokens gjengivelse av paastanden bli avgjørende. Den omstendighet at kravet er paadømt, uten at paastand er nedlagt, er i og for sig tilstrekkelig grunn til at opheve dommen forsaavidt, og jeg behøver saaledes ikke i denne sak at ta standpunkt til spørsmaalet om der efter ophevelsen av den tidligere bestemmelse i straffeprocesslovens §2 nr. 1 om saker angaaende overtredelse
Side:784
av politilovgivningen er adgang til at faa krav av denne art behandlet i forbindelse med en straffesak i henhold til lovens §3. Jeg innskrenker mig til herom at henvise til Høiesteretts dommer i Rt-1915-72 og Rt-1927-184 og til mine bemerkninger i Rt-1929-432. Naar jeg lar spørsmaalet staa hen, er det fordi bygningsmyndighetene i det foreliggende tilfelle, hvor tiltalte vil bli frifunnet for straff i anledning av opførelsen, i ethvert fall er henvist til enten at anlegge civilt søksmaal eller at begjære tvangsmulkt fastsatt av politiet efter bygningslovens §153 og ved fristens utløp begjære den inndrevet i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §3 nr. 3.
Dom:
Sigvart Fredriksen og Jørgen Albert Thoresen dømmes for overtredelse av lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 §152 nr. 2 hver til en bot til statskassen av kr. 25 eller hvis boten ikke erlegges en fengselsstraff av 6 dager. Forøvrig frifinnes de tiltalte. Forsaavidt Fredriksen er dømt efter nevnte lovs §153 nr. 2 til under tvangsmulkt at fjerne det ulovlig utførte eller rette det lovstridige opheves byrettens dom, fordi paastand ikke var nedlagt. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved byretten betaler de tiltalte hver kr. 5. (Vanlige salærer.)
Dommer Evensen: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Næss og Motzfeldt, de ekstraordinære dommere lagmann Rolfsen og byrettsdommer Wærness og dommer Bugge: Likesaa.