Rt-1958-529

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-05-23
Publisert:	Rt-1958-529
Stikkord:	(Madla-dommen), Kontraktsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om regulering av leie. Dissens: 4-1
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 45/1958
Parter:	Racin Myklebust m.fl. (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Staten ved Forsvarsdepartementet (høyesterettsadvokat K. Kluge)
Forfatter:	Eckhoff, Gaarder, Nygaard, Grette, Dissens: Berger
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §392, §180

Dommer Eckhoff: Mellom sjefen for Stavanger bataljon på vegne av militæretaten og seks gårdbrukere på Øvre-Madla og Madla-Sandnes ble det i 1884 inngått en avtale om leie av en utmarkstrekning til skyteplass og manøverfelt for tropper som var forlagt på Madlamoen. Kontrakten var uoppsigelig fra eierens side, men den kunne oppsies av militæretaten når som helst.

Etter frigjøringen oppsto det tvist mellom staten og de

Side:530

opprinnelige grunneieres rettsetterfølgere om overenskomsten, og Forsvarsdepartementet tok ut stevning til Hafrsfjord herredsrett for å få partenes rettigheter nærmere klarlagt. Grunneierne gikk på sin side til motsøksmål mot staten.

De viktigste tvistespørsmål var følgende:

1. I hovedsøksmålet krevet Forsvarsdepartementet fastsettelsesdom for at grunneierne var uberettiget til å bruke feltet til dyrking, planting, oppføring av gjerder eller bygninger eller for øvrig til å utøve rådighet over grunnen i strid med kontrakten av 1884.

Grunneierne påsto seg prinsipalt frifunnet med den begrunnelse at leiekontrakten var bortfalt. Det ble her hevdet at kontrakten var misligholdt fordi staten hadde tiltatt seg en bruk som gikk langt videre enn overenskomsten hjemlet. Under enhver omstendighet, ble det fremholdt, var forholdene siden 1884 i den grad forandret til skade for grunneierne at de ikke lenger kunne være bundet av kontrakten. Subsidiært ble det påstått visse modifikasjoner i statens påstand.

2. Videre krevet departementet avgjort en grensetvist vedrørende den såkalte østre og vestre parsell i feltet. Også her påsto grunneierne seg prinsipalt frifunnet, subsidiært ble nedlagt påstand om en annen grenselinje.

3. For det tilfelle at domstolen skulle komme til det resultat at Forsvarsdepartementet fremdeles hadde rett til å bruke feltet som militær øvelsesplass, hevdet grunneierne at bruken var blitt vesentlig mer byrdefull enn opprinnelig forutsatt, og de krevet derfor i motsøksmålet staten forpliktet til å betale en høyere leiesum enn den opprinnlig avtalte på 700 kroner i året.

Staten påsto på sin side frifinnelse i motsøksmålet. Subsidiært påsto staten at hvis herredsretten skulle finne at militæretatens bruk i dag i vesentlig grad overskred den bruk partene hadde regnet med på kontraktstiden, kunne retten fastsette et tillegg til den årlige leie for de grunneiere som var skadelidende. Men i så fall måtte retten ta hensyn til at eiendomsverdien allerede var sterkt redusert som følge av statens lovlig etablerte og omfattende bruksrett over området.

Hafrsfjord herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa dom i saken 27. desember 1954. Ved dommen fikk Forsvarsdepartementet i alt vesentlig medhold i sin oppfatning av overenskomstens innhold (1) og av det militære områdes utstrekning (2). Men retten fant at statens bruk i de senere år hadde vært mer tyngende for grunneiernes beiterett enn den var i 1880-årene, og støttet til begge parters påstand ga retten et tillegg til den årlige leiesum med 20 300 kroner (3). Domsslutningen lyder:

«I. I hovedsøksmålet:

1. De saksøkte nr. 1. Magnhild Stokkenes, 2. Ingvald Stokkenes, 3. Einar P. Larsen, 4. Erling Næsheim, 5. Toralf Friestad, 6. Ingfrid Riskedal, 7. Bergith Nilsen, 8. Marie Ehlers, 9. Johannes Søndenå, 10. Monrad Mortensen, 11. Ludvig

Side:531

Rasmussen, 12. Ingolf Kverneland, 13. Otto Stanley Egenæs, 14. Betsine Salte, 15. Marthon Lindstrøm, 16. Konrad Svendsen, 18. Harald Gabrielsen, 19. Olaf Johan Eriksen, 20. O. E. Berentsen, 22. Tor Mehus, 28. Racin Myklebust, 29. Johannes Bjerga, 30. Peder O. Malde, 31. Halvor Bøe, 32. Torkel Rasmussen, 33. Olene Mauritzen, 34. Sjur Rasmussen og 35. Sverre Vareberg kjennes uberettiget til på den grunn som er bortleiet til staten ved militæretaten ved leiekontrakt av juni 1884, å dyrke opp eller beplante grunnen, å ha stående og å føre opp gjerder samt å føre opp bygninger av noen art eller ha stående bygninger oppført senere enn november 1952, eller for øvrig å utøve noen rådighet over grunnen som hindrer saksøkerens frie benyttelse av feltet overensstemmende med kontrakten.

2. Grensen for det militære område som omfattes av kontrakten av 1884, fastsettes således:

A. Vestre parsell.

Grensen mot vest følger den med rødt opptrukne boniteringslinje merket p, m, k, h, g på det fremlagte utskiftningskart av 1829, følger deretter det gamle steingjerdet nordover Madla-Sandnes' innmark slik som dette gjerdet er avmerket på det fremlagte utskiftningskart av 1925, inntil dette gjerdet møter 127. skiftelinje på det sistnevnte utskiftningskart. Grensen følger deretter 127. skiftelinje til skiftemerke 436 på det sistnevnte kart, derfra i rett linje til skiftemerke 218, deretter sørover til saksøkte nr. 10 Mortensens eiendom (b.nr. 633's) nordvestre hjørne, deretter et stykke langs hans eiendoms vestre grense, hvoretter den følger det gamle skiftegjerdet mellom nordre og søndre mark tvers over saksøkte nr. 10 (Mortensens) og saksøkte nr. 8 (fru Marie Ehlers') eiendommer, derpå nordover langs sistnevnte østgrense til vei nr. 5 (skiftemerke 133), deretter følger grensen veien østover til skiftemerke 139. Grensen følger deretter skiftelinje 138 til skiftemerke 135. Deretter følger den 139. skiftelinje til 8 meter vest for skiftemerke 242, deretter parallelt med 141. skiftelinje og 8 meter vest av denne inntil 145. skiftelinje i østre hjørne av b.nr. 144. Deretter går grensen langs 145. skiftelinje til skiftemerke 253 og videre langs 146. skiftelinje til sjøen.

B. Østre parsell.

Fra Hafrsfjord i syd følger grensen 144. skiftelinje til skiftemerke 247, følger deretter 143., 79. og 80. skiftelinje til skiftemerke 142, deretter sørover langs det på utskiftningskartet av 1925 avlagte steingjerde til sjøen.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet kjennes berettiget til å innslå eller oppsette tydelige fastmerker langs de under avsnitt 2 foran beskrevne linjer.

II. I motsøksmålene:

1. Den leiegodtgjørelse Staten v/Forsvarsdepartementet skal betale de saksøkte nr. 28. Racin Myklebust, 29. Johannes Bjerga, 30. Peder O. Malde, 31. Halvor Bøe, 32. Torkel Rasmussen, 33. Olene Mauritzen, 34. Sjur Rasmussen og 35. Sverre

Side:532

Vareberg som eiere av bruksnummerne 18, 21, 34, 35, 37, 38, 19 og 20 av g.nr. 38, Madla, forhøyes til tilsammen kr. 21 000 årlig, med virkning fra og med 1955.

2. For øvrig frifinnes saksøkeren Staten v/Forsvarsdepartementet i motsøksmålene.

III. Følgende saksøkte frifinnes: nr. 24. H. T. Haver, 25. Knut Holter, 26. Olaf Steffensen og 27. Torleif Gravdal.

IV. For saksøkte nr. 23. Einar Havers vedkommende heves saken.

V. I saksomkostninger utreder Staten v/Forsvarsdepartementet til de saksøkte nr. 24-35 tilsammen kr. 2000.

I øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger, hverken i hovedsøksmål eller motsøksmål.»

Begge parter påanket avgjørelsen til Gulating lagmannsrett, som behandlet saken med to domsmenn. Dommen ble avsagt 23. april 1956. Lagmannsretten sluttet seg i alle punkter i alt vesentlig til herredsretten, dog fant man at herredsretten hadde satt tillegget for høyt, og lagmannsretten reduserte tillegget til 1500 kroner pr. år. Domsslutningen lyder:

«I herredsrettens dom gjøres følgende forandringer:

1. Den årlige leie fastsettes til 2200 kroner.

2. De saksøkte nr. 28-35 tilkjennes ikke saksomkostninger.

For øvrig stadfestes herredsrettens dom for så vidt den er påanket.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

De i alt åtte grunneiere som av herredsrett og lagmannsrett ble tilkjent andel i den nye leiesum, har påanket avgjørelsen til Høyesterett. Anken gjelder alene fastsettelsen av leiesummen, og de ankende parter mener at lagmannsretten, som har satt den årlige leie til et samlet beløp på 2200 kroner med virkning fra og med 1955, har satt beløpet altfor lavt.

Påstanden lyder:

«1. Den årlige leie som Staten ved Forsvarsdepartementet skal betale i henhold til kontrakten av 1884 til Racin Myklebust, Johannes Bjerga, Peder O. Malde, Halvor Bøe, Jenny Rasmussen, Olene Mauritzen, Sjur Rasmussen og Sverre Vareberg fastsettes slik at beløpet beregnes oppad til årlig kr. 30 000 med virkning fra og med 1955.

2. Staten v/Det Kgl. Forsvarsdepartement tilpliktes å betale saksomkostninger til de ankende parter for alle retter.»

Staten, som ikke har anket, har nedlagt påstand om stadfestelse av lagmannsrettsdommen og om tilkjennelse av saksomkostninger for Høyesterett.

Det er holdt to bevisopptak ved Hafrsfjord herredsrett, i det første bevisopptak har de fleste av de ankende parter og to vitner forklart seg om grunneiernes bruk i tidens løp. I det annet bevisopptak har representanter for hær, marine, heimevern og skytterlag gitt forklaring om den militære bruk av øvelsesplassen. Dessuten er det innhentet opplysninger fra landbrukskyndige, eiendomsmeglere o. a. Så vidt jeg kan forstå,

Side:533

foreligger det for Høyesterett i alt vesentlig en gjentagelse av forklaringer og opplysninger som tidligere har vært dokumentert i saken.

De ankende parter mener at man må ta det samme utgangspunkt som herredsretten og lagmannsretten: at det da overenskomsten ble inngått i 1884 var balanse mellom grunneiernes ytelse, bortleien av feltet til militæretaten, og departementets årlige betaling av de 700 kroner. Denne likevekt er senere forrykket, utviklingen er ensidig gått til grunneiernes skade, og i en grad som ingen av partene kunne eller burde tenkt seg på kontraktstiden.

Det er her trukket i forgrunnen tre i og for seg selvstendige årsaker. For det første måtte man regne med at vederlaget i penger skulle beholde en noenlunde stabil verdi, men i dag har de 700 kroner knapt en kjøpekraft som svarer til en fjerdepart av verdien i 1884. Videre ble det på Madla på denne tid bare drevet gårdsbruk. Avstanden til Stavanger var i luftlinje ikke mer enn ca. 5 km, men det var dårlige forbindelser, og alle verdier var basert på et forholdsvis beskjedent jordbruk. Staten kunne etter de ankende parters mening ha kjøpt hele feltet, som da var på ca. 350 mål, for 20 000-30 000 kroner. I dag kan området, som nå knapt er 300 mål, utparselleres og selges som tomter for et beløp som antagelig ligger over 2 millioner. Endelig har staten tiltatt seg en bruk på feltet, som går langt utover det den var berettiget til. Det brukes av et større antall enn tidligere, også av militære som ikke er forlagt på Madlamoen, bruken med moderne våpen er mer intens og sjenerende enn tidligere, og øvelsene drives året rundt, slik at enhver beitebruk er umuliggjort for gårdene. Skal denne militære bruk av plassen utover hva kontrakten hjemler gjøres opp i dagens penger, hva staten erkjenner, og balansen gjenopprettes, vil man måtte komme til en årlig leiesum som er større enn den herredsretten har fastsatt.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten.

Etter min mening er det i et tilfelle som det foreliggende ikke rettslig hjemmel for å regulere det avtalte vederlag under henvisning til den alminnelige prisstigning i de senere år. Jeg slutter meg her til lagmannsrettens domsgrunner. Det samme gjelder den lokale stigning i grunnverdien som følge av at det er etterspørsel etter tomter i distriktet. Da kontrakten ble inngått, fraskrev eierne seg rett til inngjerding, bebyggelse og enhver rådighet over grunnen som kunne hindre militæretatens frie benyttelse av feltet, og i dette lå et avkall på utparsellering som de fortsatt må være bundet av.

Det siste spørsmål blir da om de ankende parter har krav på et større tillegg enn det de fikk ved lagmannsrettsdommen fordi bruken fra de militære avdelingers side i dag ansees for å være mer byrdefull enn gårdbrukerne opprinnelig måtte forutsette. De ankende parter hevder at det er en vesensforskjell mellom forholdet da og nå. Forsvarsdepartementet mener at

Side:534

det i realiteten ikke er noen forskjell, og henviser til at ulempene av lagmannsretten på bakgrunn av dagens priser er satt til et forholdsvis lite beløp.

Det sies i kontrakten av 1884 at utmarken er bortleiet til skyteplass og manøverfelt. Uten særlig steds- eller tidsbegrensning kunne avdelingene drive skarpskytingsøvelser, felttjenesteøvelser, øvelser i spredt fekting og bevoktningstjeneste, det kunne lages skytevoller og skyttergraver, og alle hindringer for skytingen kunne ryddes bort. Jeg minner i denne sammenheng også om den nærmere utforming i herredsrettens domskonklusjon punkt 1, som er stadfestet av lagmannsretten. Selv om beitebruk forutsettes i kontraktens punkt 4, synes det ikke tvilsomt at statens rett er dominerende, og i en slik grad at man nærmest må se kontrakten som en overdragelse av området til staten med adgang for grunneierne til å utnytte beitet hvor og når det måtte være mulig. Etter de foreliggende opplysninger må jeg også gå ut fra at marken omkring 1885 har vært sterkt belastet av militære avdelinger. Det har vært rekruttskole for ca. 1000 rekrutter i 40 dager og deretter bataljonsamlinger for ca. 2000 - 3000 mann i 32 dager på Madlamoen, og selv om man også har brukt andre utmarkstrekninger i sommertiden, må det være klart at øvelsene har vært en betydelig hindring for beitet.

I dag er som lagmannsretten nevner Madlamoen beslaglagt av Sjøforsvarets rekruttskole med 4 kurser, hvert på 10 uker. Det er i hvert kurs innkalt 400-600 mann som driver øvelser og skyting på området, og det er opplyst at antallet på det enkelte kurs vil bli øket til 800 mann. I tillegg til dette brukes feltet av Heimevernet og en enkelt gang av andre avdelinger. Lagmannsretten har funnet at det forhold at de avdelinger som er forlagt på Madlamoen driver øvelser året rundt, og at feltet dessuten brukes av andre avdelinger, er en overskridelse av kontrakten. Denne merbruk har etter lagmannsrettens uttalelser ført til en ytterligere forringelse av det naturlige beite, og den har muligens også hindret utviklingen av brukbare kulturbeiter. På den annen side har lagmannsretten tatt i betraktning at grunneierne ved salg av tomter selv har avskåret seg fra beitebruk der og at de i strid med kontrakten har minsket det bortleiede areal til ulempe for øvelsene.

Jeg kan ikke anta at lagmannsretten ved fastsettelsen av tillegget har lagt en uriktig forståelse av avtalen til grunn for sin avgjørelse eller at den har bygget på uriktige vurderingsprinsipper eller på en feilaktig bedømmelse av bevisene, og selv om motsetningen mellom lagmannsrettens og herredsrettens resultat er iøynefallende, kan jeg ikke finne noe grunnlag for å endre lagmannsrettens fastsettelse eller for å hjemvise saken etter tvistemålslovens §392 annet ledd i. f. Jeg nevner at lagmannsretten også har foretatt befaring, at det deltok domsmenn som hadde kjennskap til militære øvelser og jordbruk, og at tilleggets størrelse må avhenge av en konkret og skjønnsmessig bedømmelse av forholdene på stedet.

Side:535

De ankende parter har tapt saken, men jeg finner at de hadde særlig grunn til å få anken prøvet for Høyesterett. Saksomkostningene bør derfor oppheves, jfr. tvistemålslovens §180, 1. ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Berger: Med hensyn til spørsmålet om en alminnelig revisjon av kontraktbestemmelsene på grunnlag av verdiforskyvning i de gjensidige ytelser er jeg i det vesentlige enig med førstvoterende.

Med hensyn til spørsmålet om størrelsen av den betaling som staten skal yte for bruk som går videre enn kontrakten av 1884 hjemlet, vil avgjørelsen bero på hvordan man ser på den bruksrett kontrakten ga staten i forhold til bruken som den foregår nå.

Etter min mening er det vesentlige ved kontrakten av 1884 at staten sikrer seg en bestemt skytebane langs stranden på arealet til bruk «for de paa Maldesletten eksercerende tropper». Derimot antar jeg at bruken som manøverfelt har vært tillagt liten betydning både av staten og av grunneierne. Staten hadde ved tidligere kontrakter sikret seg et meget stort øvelsesfelt omkring moen, slik at dette areal bare ble et lite tillegg som neppe kan ha hatt særlig betydning for så vidt fordi det bare var på vel 300 mål og dertil delt i to (ved Olga Larsens eiendom som staten hadde rett til å bruke, men på andre betingelser), så at det ikke kan antas egnet som øvelsesfelt for annet enn mindre avdelinger. I det hele må kontrakten av 1884 sees i sammenheng med og som ledd i det kompleks av kontrakter som sikret staten øvelsesfelter over store arealer rundt ekserserplassen.

Med hensyn til varigheten av bruken må jeg gå ut fra at begge parter i 1884 forutsatte at den var meget begrenset fordi våpenøvelsene den gang var så kortvarige. Jeg regner som lagmannsretten at skytingen varte en måneds tid på forsommeren; og jeg fremhever som lagmannsretten at kontraktens punkt 4 forutsetter at arealet også mens skyting foregikk kunne brukes som beite. En viss tid kunne jo også felttjenesteøvelser forekomme.

Nå er forholdene helt forandret, både fordi arealet er det eneste øvelsesfelt som hører til utenfor selve ekserserplassen på 370 mål og derfor brukes meget mer enn før, og fordi militærøvelsene varer hele året, for tiden er det 4 rekruttskoler pr. år der.

Hertil kommer at med moderne skytevåpen er ulempene ved skytebanen vesentlig større enn før, spesielt er faren ved

Side:536

rikosjetter betydelig øket. Nå er det visstnok så at den som har leiet bort til skytebane, i noen grad må finne seg i økede ulemper som følger med utviklingen av skytevåpnene. Men på den annen side må det også tas hensyn til at det beitet som grunneierne forbeholdt seg på arealet, nå for tiden kan utnyttes på en ganske annerledes effektiv måte enn i 1884, spesielt ved beitedyrkning og ved oppsetting av lett flyttbare elektriske gjerder.

Det som grunneierne skal ha betaling for, er at de ikke som etter kontrakten av 1884 kan utnytte arealet som beite bare med den innskrenkning at skytebanen en måneds tid på forsommeren var i bruk og at det måtte regnes med felttjenesteøvelser en tid, men at de må finne seg i at staten bruker arealet hele året og i vesentlig større utstrekning enn forutsatt, slik at muligheten for opparbeidelse av kulturbeite er avgjørende redusert. Dette representerer etter min mening en vesentlig økning av byrdene ved statens bruksrett for disse små gårdsbruk som ligger meget gunstig til nær Stavanger, men som ikke har annen beitemark enn dette areal.

Når det gjelder å fastsette pengevederlaget for denne utvidede bruk, er imidlertid det materialet som foreligger for Høyesterett magert. Fylkesagronom Nordheim har uttalt om Madla skytebane at dette areal er særlig godt skikket til dyrket beite og at dyrkningsarbeidet vil bli forholdsvis rimelig, men man har ingen anslag over omkostningene eller over hva beitet kan yte i forhold til gårdsbrukenes behov. Herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner gir ingen konkrete opplysninger til fastsettelse av tillegget. Så stor som differansen er mellom herredsrettens ansettelse på den ene side og lagmannsrettens på den annen side, kan jeg ikke tro at disse retter har bygget på de synspunkter som jeg har lagt til grunn for min bedømmelse av saken. Med de opplysninger som foreligger for Høyesterett anser jeg det ikke mulig å komme frem til et begrunnet resultat med hensyn til vederlagets størrelse, og jeg finner det derfor i henhold til tvistemålslovens §392 annet ledd i. f. i dette særlige tilfelle nødvendig av hensyn til bevisførselen på dette punkt å oppheve lagmannsrettens dom og hjemvise saken til fortsatt behandling av vederlagets størrelse.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

I anledning av dommer Bergers votum vil jeg bemerke at det etter kontrakten av 1884 bare var bruken av arealet som beite som sto åpen for grunneierne, og også dette bare med den vesentlige begrensning som fulgte av at staten skulle bruke feltet som øvings- og skytefelt. Det som nå skal erstattes, er det merinngrep i beitet som de senere års utvidede bruk fra statens side representerer i forhold til bruken på den tid da kontrakten ble inngått. Jeg vil i den forbindelse nevne at den bruk staten kan gjøre av feltet innenfor kontrakten av 1884, ikke kan være eksakt bundet til den faktiske utøvelse på den tid kontrakten

Side:537

ble til, men i utviklingens medfør må bedømmes med en viss elastisitet. Lagmannsrettsdommen, som er upåanket av staten, bygger på at staten i de senere år har overskredet den bruksrett den har etter kontrakten. Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt for å anta at lagmannsretten har tatt feil med hensyn til den faktiske utstrekning av denne overskridelse eller med hensyn til de rettslige synspunkter som må legges til grunn, eller at det er noe grunnlag for å fravike dens skjønnsmessige vurdering. Heller ikke finner jeg lagmannsrettens domsgrunner utilstrekkelige, selv om de nok kunne vært fyldigere når det gjelder fastsettelsen av beløpets størrelse. Jeg kan derfor ikke se at det er adgang til å hjemvise saken til lagmannsretten.

Dommer Nygaard: Som dommer Gaarder.

Justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver K. B. Helland med domsmenn Dagfinn Johansen og Tønnes Frøiland):

- - -

I juni 1884 ble det inngått en kontrakt mellom sjefen for Stavanger Bataljon og 6 grunneiere i Madla. Kontrakten er approbert av Forsvarsdepartementet (Armédepartementet) 31. juli 1884 og er sålydende:

«Skyteplassen Håhammeren. Under forbehold av det Kongelige Armédepartements approbasjon har undertegnede sjef for Stavanger bataljon på militæretatens vegne med eierne av gårdene Øvre-Malde og Malde-Sandnes inngått følgende kontrakt. Vi underskrevne grunneiere på gårdene Øvre-Malde og Malde-Sandnes i Håland herred bortleie herved til benyttelse som skyteplass og manøverfelt for de på Maldesletten ekserserende tropper den oss tilhørende utmark beliggende omkring Maldetuen samt på og ved Håhammeren, begrenset mot syd av Hafrsfjorden, mot vest av Malde-Sandnes innmark, mot nord med skiftet mot Tobias og Thomas Tørresens bruk og mot øst av Øvre Malde innmark. Over denne utmark blir så snart det lar seg gjøre å oppta kart, som nøyaktig angir grensene.

Betingelsene hvorpå utleie skjer, er følgende:

1. I utmarken innrømmer vi de på Malde ekserserende tropper rett til å holde skarpskytningsøvelser og felttjenesteøvelser samt øvelser i spredt fektning og bevoktningstjeneste.

2. I årlig avgift for sådan benyttelse av utmarken betaler militæretaten 700 - syv hundre - kroner, som erlegges hvert år efter endte øvelser.

3. Militæretaten har rett til benyttelse av alle til det nevnte felt førende veier og til å foreta de forbedringer ved disse, som måtte anses nødvendige for å gjøre dem til praktikable transport og marsjveier, hovedtilgangen fra Malde forbi teglverket til en bredde av 6 alen. Likeså til på feltet å foreta de arbeider som måtte anses nødvendige til bortryddelse av hindringer, som kan vanskeliggjøre skytningen, samt til å oppkaste skytevoller og skyttergraver og til å bortrydde og benytte sten m.v.

4. Oppsitterne er forpliktet til selv å sørge for at deres kreaturer, når skytning foregår, ikke hindrer denne, forøvrigt erstattes skade,

Side:538

forvoldt ved vådeskudd eller uforsiktighet fra troppenes side efter skjønn.

5. Denne kontrakt er uoppsigelig fra eiernes side, men kan av militæretaten opsis nårsomhelst.» - - -

Kapteinløytnant Rønstad har opplyst at marinerekruttenes ordinære utdannelse i de grunnleggende disipliner varer 8 uker, og det holdes fire rekruttskoler av den lengde i årets løp. Skytning skjer i 3 uker av hver rekruttskole, og således i alt 12 uker i årets løp. Det er sannsynlig at lengden av hver rekruttskole i fremtiden vil bli øket, mot tilsvarende innskrenkning av antallet. I 20 uker av året holdes det ikke ordinære øvelser, men området står ikke unyttet selv da. De tre ukers skyteøvelser hver rekruttskole driver, skal helst foregå uten avbrytelse, men det hender man kan bli forhindret en enkelt uke og må ta det igjen på en annen tid. Alle skytebaner på Madla er sterkt opptatt. Også luftforsvaret driver skytning på Madla, likeså Heimevernet. Dette siste bruker skyteplassen vesentlig på søndager. Flyvåpenet og Heimevernet må for hver gang innhente tillatelse hos Marinen for å kunne bruke banene. Det er ikke i særlig stor utstrekning Flyvåpenet nytter banene, fra oktober i år til midten av desember har de kun vært der to dager. - Hva beiting angår, forekommer det at man ser både ungdyr og melkekyr i øvelsesfeltet, dette gjelder i den østlige delen nærmest saksøkte Olene Mauritsens innmark.

Kaptein Nagel-Alne har opplyst at i den tid Infanteriet nyttet Madlamoen, var programmet 150 skudd pr. mann, nå har marinerekruttene 50 skudd pr. mann. Forskjellen er imidlertid den at skytingen tidligere foregikk samlet på en bestemt årstid, men nå er spredt over alle årstider. - - -

Grunneierne i 1884 fant en samlet godtgjørelse av kr. 700 passende. Retten må anta at det dermed forelå balanse mellom ytelse og motytelse. Utmarkstrekningene hadde betydning som beitestrekninger, kontrakten innskrenket adgangen til beitning en begrenset tid av året, men selv da med adgang til beitning på egen risiko. Hele den øvrige del av året kunne grunneierne bruke strekningene som beitefelt på samme måte som før. Det holdtes på den tid og lenge fremover meget sauer, og beitningen foregikk under oppsyn av gjetere. Det bånd kontrakten la på adgangen til beitning m.v. har da grunneierne vurderet til de 700 kroner. Forholdet er i dag blitt helt forrykket, det er ikke lenger balanse mellom ytelse og motytelse. Feltet nyttes nå av staten praktisk talt hele året og kan overhodet ikke brukes til beitning, bortsett kanskje fra en liten strekning i sørøst nærmest saksøkte nr. 33 Olene Mauritsens innmark. Medvirkende til å hindre beitning er også det forhold at det skytes på skytebanene nesten året rundt idet skyteøvelsene er spredt utover de forskjelligste årstider. Saksøkeren har tiltatt seg en øket bruk av feltet som kontrakten ikke hjemlet adgang til og som ikke svarer til den dengang avtalte godtgjørelse. Når det i tillegg til de innskrenkninger i bruken som kontrakten selv pålegger grunneierne med hensyn til bebyggelse, dyrkning osv., ytterligere kommer det forhold at arealet heller ikke kan brukes som beitefelt, er grunneierne faktisk blitt uten enhver adgang til disposisjon over sine eiendommer. Og da kontrakten er uoppsigelig fra deres side, ville det kunne fortsette slik i all fremtid.

Men de saksøkte har et rettferdig krav på å få gjenopprettet balansen

Side:539

mellom ytelse og motytelse. Med de saksøkte menes her eierne av hovedbrukene. De som har kjøpt utskilte parseller, får ikke dette resonnement noen gyldighet for. De har kjøpt sine stykker med kontrakten påheftet som heftelse i panteregisteret og betalt deretter og kan ikke beklage seg.

En gjenopprettelse av balansen mellom partenes ytelser kan ikke skje ved i dommen å fastslå at saksøkeren må innskrenke sin benyttelse av feltet til hva den var på kontrakttiden da det ville gripe særdeles følelig inn i militærøvelsene. Men på hovedforhandlingens siste dag har saksøkerens prosessfullmektig nedlagt sin tilleggspåstand som åpner retten adgang til å velge en annen utvei til gjenopprettelse av balanseforholdet, nemlig en forhøyelse av leiegodtgjørelsen. Da også grunneierne prinsipalt har krevet denne utvei benyttet, blir det den retten må velge.

Retten har da funnet en forhøyelse av leiegodtgjørelsen til i alt kr. 21 000 årlig passende. Fordelingen av den mellom de syv berettigede innbyrdes blir det ikke rettens sak å foreta i dette søksmål. Kan de ikke komme til enighet, må fordelingen i tilfelle etableres gjennom særskilt sak innbyrdes dem mellom. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Gjessing og Kristen Syvertsen og byrettsdommer Sverre W. Middelthon med domsmenn O. J. Gausland og Rasmus L. Fjogstad):

- - - (Jfr notis på side 1539)

Presumpsjonen er for at det i 1884 da leiekontrakten ble inngått, var bra overensstemmelse mellom leiesummen kr. 700 pr. år og de rettigheter som kontrakten ga leietageren. Senere har forholdene forandret seg meget vesentlig. Kronens kjøpekraft er nå bare en brøkdel - anslagsvis 20-25 prosent - av hva den var den gang. Om arealet i dag kunne disponeres fritt, ville det på grunn av kommunikasjonenes utvikling og Stavanger bys vekst kunne utparselleres til byggetomter, Det ville da ha en langt høyere verdi enn kronens endrede kjøpekraft alene skulle tilsi. De endrede forhold kan dog ikke medføre at grunneierne ikke er bundet av leiekontrakten eller kan kreve leien omregulert etter forholdene i dag. Hvis staten i 1884 hadde kjøpt arealet eller ervervet en stedsevarig bruksrett mot betaling en gang for alle, ville grunneierne selvsagt være bundet av kontrakten selv om forholdene senere forandret seg slik at hele arealet med stor fordel kunne utparselleres til tomter. At kontrakten ble gjort oppsigelig fra statens side og at vederlaget ble fastsatt til en årlig leiesum må sees i sammenheng med at staten ikke lenger ville ha bruk for arealet hvis Madlamoen ekserserplass, som ligger like i nærheten, en gang skulle bli endelig nedlagt. Denne omstendighet kan ikke bringe saken i en annen stilling for så vidt gjelder verdiøkningen som følger av utparselleringsmulighetene. I det hele tatt må det vel antas at senere oppståtte muligheter for utparsellering ikke medfører at eldre bruksrettigheter av den grunn bringes til opphør eller at vederlaget kan kreves regulert. Det samme gjelder kronens reduserte kjøpekraft. Det kan nok virke urimelig at leien blir betalt med «dårlige» kroner, men det er en alminnelig regel i norsk rett at den som har krav på penger - selv i langsiktige forhold - har risikoen for at pengeverdien synker, se høyesterettsdom i Rt-1926-342. At leiekontrakten er uoppsigelig bringer ikke saken i en vesentlig annen stilling. Synkning i pengeverdien skjer over et lengre tidsrom hvor eiendommene er gjenstand for salg. Leiekontrakten vil influere på salgssummen. Tapet på grunn av at kroneverdien synker vil derved faktisk bli fordelt på flere. En regulering på grunn av redusert pengeverdi måtte i tilfelle skje ved lov og lovgivningsmyndighetene har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å regulere forholdet til fordel for eierne, tvert imot har de på et viktig område - husleie - hindret at leien blir hevet selv i oppsigelige leieforhold.

- - -

Tilbake står spørsmålet om de militære har tatt seg til en større bruk enn kontrakten hjemler og i tilfelle hvilke følger det har. I 1880-årene og frem til 1914 var tjenestetiden 48 dagers rekruttskole med etterfølgende bataljons- eller regimentsamling i 24 dager. Tjenesten begynte som regel i de første dager av mai og varte til midten av juli. Skyting av betydning fant neppe sted før langt ute i mai måned. I de senere år er Marinens rekruttskole henlagt til Madla-moen. Det er inne 4 kull hvert år og skolen varer i 60 dager. I siste halvdel av hver rekruttskole drives skyteøvelser slik at de bruker skytebanen en måneds tid av gangen omkring 1. mars, juni, september og desember. Antallet av rekrutter ved hver skole er mindre enn ved Infanteriets rekruttskoler tidligere og hver mann skyter færre skudd. Marinens rekrutter nytter det øvrige terreng mindre enn det tidligere ble gjort. Ved siden av Marinens rekrutter blir skytebanen brukt av Heimevernet og en sjelden gang også av andre militære avdelinger. Det er fremlagt noteringer som 2 av grunneierne har gjort om bruken av skytebanen i tiden 1. mars 1955 til 16. mars 1956. Etter denne blir skytebanen brukt atskillig mer enn 1 måned pr. kvartal.

Retten legger til grunn at det leiede areal - iallfall skytebanen - nå blir benyttet i en vesentlig større del av året enn det var alminnelig å bruke militære skytebaner i 1880-årene da kontrakten ble inngått. Etter kontrakten ble utmarken leiet bort til bruk som skyteplass og manøverfelt for de på Madlasletten ekserserende tropper. Det er ikke nevnt at bruken skal være begrenset til en viss tid av året. På den annen side fremgår det klart av kontraktens punkt 4 hvor det står: «Opsidderne ere forpligtede til selv at sørge for at deres kreaturer naar skytning foregaar, ikke hindrer denne ...» at det har vært forutsetningen at eierne fremdeles skulle kunne bruke utmarken til beite. Videre må det antas at eierne under den tids stabile forhold regnet med at skytningen - bortsett

Side:540

fra ufreds tider - bare ville foregå en måneds tid på forsommeren slik at beitning den øvrig del av året stort sett kunne skje uhindret. Hvis militæretaten ville betinget seg rett til å skyte året rundt, hadde det vært grunn for den til å ta forbehold om dette, slik det ble gjort i 1871 og 1879 da Madlasletten ekserserplass ble leiet av andre grunneiere. I begge disse kontrakter står det uttrykkelig at ekserserplassen skal kunne brukes til en hvilken som helst tid. Retten finner - under tvil - at de militære myndigheter har tiltatt seg en mer omfattende bruk enn kontrakten hjemler idet de bruker arealet når som helst på året og til og med med avdelinger som ikke er stasjonert på Madlasletten. Dette kan dog åpenbart ikke lede til at grunneierne - som etter det for retten opplyste aldri har protestert mot den utvidede bruk - kan heve kontrakten. De har subsidiært krevet leiesummen forhøyet og fastsatt av retten. Etter omstendighetene vil dette bli gjort idet retten her oppfattet statens subsidiære anførsler og påstand som et samtykke til dette.

Ved fastsettelsen av tillegget til leien legger retten til grunn at arealet er opplyst å være ca. 300 mål og at eierne etter kontrakten har fraskrevet seg retten til å føre opp bygninger, dyrke opp eller beplante arealet og å føre opp gjerder på det. Det vil derfor i det vesentlige bli spøsmål om å finne et passende vederlag etter de nåværende forhold for det tap som grunneierne lider ved at de også utenfor et par måneders tid på forsommeren ikke uhindret kan bruke arealet til beite. Den omstendighet at eierne etter kontrakten er avskåret fra å sette opp gjerder og at de militære har rett til å bruke arealet i den beste vekstperiode om sommeren, reduserer muligheten for og verdien av en eventuell hel eller delvis opparbeidelse til kulturbeite. Det kan dog ikke antas at kontrakten av 1884 praktisk sett ville utelukke en slik bruk av arealet, mens det neppe kan gjøres når de militære skal kunne bruke arealet når som helst på året. Etter en samlet vurdering finner retten at forhøyelsen passende kan settes til kr. 1500 pr. år slik at den samlede leie blir 2200 kroner. Retten har herunder tatt hensyn til at enkelte av grunneierne ved å selge parseller i utkanten av det areal som staten leier på den ene side faktisk har avskåret seg fra å benytte parsellene til beite og på den annen side har redusert parsellenes verdi som manøverfelt for de militære. - - -

Side:541