Rt-1958-583
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1958-06-04 |
| Publisert: | Rt-1958-583 |
| Stikkord: | (Hagerupdommen), Skatterett, Skattefri gave |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om et stipend en forfatter mottok fra sitt forlag skulle inntektsbeskattes eller var å regne som en skattefri gave. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1958-49, L.nr. 49/1958 |
| Parter: | Oslo kommune (kommuneadvokaten ved høyesterettsadvokat Arvid Blehr) mot Inger Hagerup (høyesterettsadvokat Knut Blom) |
| Forfatter: | Heiberg, Gundersen, Schei, Bahr, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §36, §26, §32, §37, Skatteloven (1911) §36, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Dommer Heiberg: Forfatterinnen fru Inger Hagerup ble for 1948/49 av Oslo ligningsråd ilignet inntektsskatt av et stipendiebeløp på kr. 5000 som hun var tildelt av H. Aschehoug & Co. ved
Side:584
forlagets 75-årsjubileum i 1947. Hun påklaget utpantningen, og tvisten ble overført til Oslo byrett til behandling i søksmåls former. Ved byrettens dom av 26. september 1951 ble kommunen frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Fru Hagerup påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 8. november 1954 avsa dom med domsslutning:
«1. Utpantningsforretning, foretatt 20. april 1949, oppheves for så vidt angår et inntektsbeløp, stort kr. 5000.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Med tillatelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg har Oslo kommune påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.
Kommunen gjør som i de tidligere instanser gjeldende at skatteplikten er hjemlet i byskattelovens §36 første ledd, idet stipendiet må ansees som en «fordel, som er vunnet ved arbeide eller virksomhet» og ikke er fritatt for inntektsskatt som en «formuesforøkelse ved gave» etter paragrafens annet ledds 1. punktum. Videre hevdes det at stipendiet er å anse som inntekt etter særbestemmelsen i siste punktum i samme ledd om «tantième, gratiale og lignende», og - analogisk - og «utdelinger av legater og understøttelsesforeninger». Endelig hevdes det at skatteplikten er selvstendig hjemlet i §37 første ledd som «gevinst, hvorved tilfellet i større eller mindre grad har vært medvirkende».
For Høyesterett er fremlagt en del nytt materiale, bl.a. om de stipendier og lignende som av forlag, stat, kommune og andre er stillet til rådighet for utdeling til norske forfattere.
Kommunen har nedlagt denne påstand:
«Oslo kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Fru Hagerup har nedlagt påstand:
«Lagmannsrettens dom stadfestes, og Inger Hagerup tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Om sakens nærmere sammenheng viser jeg til de avsagte dommer.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan også i de vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse. Jeg finner imidlertid grunn til i noen grad å utdype mitt syn på tolkningen av byskattelovens §36.
Skattelovkomiteen hadde foreslått beskatning bl.a. av «hvad der - - - er at anse som vederlag - - - for arbeide eller for bistandsydelse af hvilkensomhelst art, saasom honorarer, tantièmer, gratialer og drikkepenge» (§32d), og likeledes av «hvad der oppebæres som gaver og understøttelser - - -» (§32h).
Om den førstnevnte bestemmelse heter det (i avsnittet om «Den skattepligtige indtægt» under behandlingen av godtgjørelse for arbeid eller bistandytelse av enhver art - side 97, 1. spalte): «Ja selv om vedkommende funktionær intet retskrav har paa ydelsen, maa den beskattes som hans indtægt, naar han oppebærer den som godtgjørelse eller belønning for ydet arbeide eller ydede tjenester (saaledes f. eks. hvad der erholdes som gratialer).» Ytelser av denne art ble således av komiteen betraktet som
Side:585
skattepliktig vederlag for arbeid eller virksomhet, også i de tilfelle hvor ytelsen er skjedd frivillig. Spørsmålet om en alminnelig beskatning av gaver ble behandlet under «Tilfældige formuesforøgelser m.v.» i et senere avsnitt, hvor for øvrig de samme spørsmål ble berørt på ny (side 104, 1. spalte).
I §26 og §27 i Ot.prp. nr. 5 for 1909 - som i alt vesentlig falt sammen med den endelige lov - ble tanken om en alminnelig gavebeskatning oppgitt. Om dette heter det i motivene (side 97, 2. spalte):
«Departementet har derfor funnet at burde foreslaa en betydelig indskrænkning av adgangen til at beskatte gaver som indtægt. Foruten de av komiteens minoritet nævnte understøttelser foreslaar man alene medtat som undergit beskatning, hvad der erholdes som utdelinger av legater og understøttelsesforeninger samt vederlagsfri benyttelse av andres rørlige eller urørlige gods. Man har ogsaa fundet det rettest uttrykkelig at nævne, at hvad der erholdes som tantième, gratiale eller lignende, skal ansees som indtægt. Disse ydelser er i virkeligheten rene arbeidsindtægter og maa følgelig beskattes som saadanne hos mottageren, mens de paa den anden side vil kunne fradrages yderens indtægt, forsaavidt de kan ansees som driftsutgifter.»
Også her er således tantième, gratialer og lignende betegnet som rene arbeidsinntekter, til tross for at ytelser av denne art gis uten at det foreligger noen rettslig plikt til det, og vel i de fleste tilfelle må regnes som gaver i formuerettslig forstand.
Etter forarbeidene og lovens hensikt er det etter min mening klart at et beløp som har karakteren av en fordel, vunnet ved arbeid eller virksomhet, kan beskattes som inntekt, selv om den tillike har de egenskaper som etter vanlig sprogbruk kjennetegner en gave. Lovens særbestemmelse om «tantième, gratiale og lignende» tillegger jeg etter dette nærmest en sekundær betydning til belysning av hvor nær tilknytning det skal kreves til arbeidet eller virksomheten forat skatteplikt skal inntre.
Etter min mening spiller det ingen særlig rolle om man vil se det slik at lovens regel om skattefrihet for gaver i kollisjonstilfelle må stå tilbake for regelen om skatteplikt av fordel, vunnet ved arbeid eller virksomhet, eller om man - som jeg kanskje finner mer naturlig - vil si at loven opererer med et annet og noe snevrere gavebegrep enn det vanlige. Under enhver omstendighet må det avgjørende kriterium bli om det i det konkrete tilfelle består en så nær sammenheng mellom det arbeid eller den virksomhet som er ytet, og den fordel som er oppnådd, at det er naturlig å se den som «vunnet» ved arbeidet eller virksomheten.
Jeg mener at dette er tilfellet, hvor det gjelder det stipendium fru Hagerup har mottatt av Aschehougs forlag, og jeg kan på dette punkt i alt vesentlig tiltre byrettens bemerkninger. Jeg tilføyer at alle de 19 forfattere som inntil i dag er tildelt stipendiet, har hatt sin faste tilknytning til forlaget, bortsett fra ett enkelt tilfelle hvor det forelå helt særegne omstendigheter. Jeg kan da ikke se det annerledes enn at det er en klar sammenheng mellom stipendiet og mottagernes virksomhet, ikke bare som
Side:586
forfattere i sin alminnelighet, men også som forfattere tilknyttet forlaget. Jeg viser i denne sammenheng til den anmodning om inntektsfradrag for stipendiet på forlagets hånd som dette sendte Oslo ligningsvesen 29. mai 1948 og som er gjengitt i byrettens dom. I brevet heter det bl.a.:
«Utgiftene kunne forlaget ikke unngå da der må huskes på hvilken posisjon forfatterne inntar både i forlagets produksjon som utenfor dette. Ved en slik anledning var det ikke mulig å unnlate å utdele stipendier da den reklamemessige side krever et slikt offer.»
Et stipendium som dette har etter mitt syn vesentlige trekk til felles med et gratiale. Hvorvidt det direkte vil gå inn under lovens uttrykk «gratiale og lignende», er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til, og heller ikke til om noen av de øvrige av lovens alternativer som kommunen har påberopt som hjemmel for beskatningen, kan komme til anvendelse.
Til slutt finner jeg grunn til å nevne at det i Ot.prp. nr. 28 for 1958 er foreslått å gjøre statens kunstnerlønner skattefri. I komitéinnstillingen er forslaget utvidet til også å gjelde vitenskapelige hedersgaver og belønninger utdelt gjennom universiteter, høyskoler, vitenskapelige fond og lignende. Dette forslag må etter min mening sees som utslag av en festnet oppfatning av at den slags ytelser etter gjeldende rett iallfall i vesentlig utstrekning vil være skattepliktige. Noen tilsvarende skattefrihet for stipendier av den art denne sak gjelder, er ikke foreslått.
Mitt resultat blir etter dette at kommunen må frifinnes for kravet om opphevelse av utpantningen.
Etter tvistemålslovens §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd, antar jeg at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.
Jeg stemmer for denne
Byrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Bahr og Thrap: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Knut Glad):
I anledning av H. Aschehoug & Co's 75 års jubileum i september 1947 ble det på styremøte i forlaget den 15. september bl.a. protokollert følgende:
«Ytterligere besluttet man å avsette kr. 100 000 som stipendium til skjønnlitterære forfattere, fortrinsvis lyrikere, å utdele med to stipendier à kr. 5000 hvert år i 10 år.»
Meddelelse om dette ble straks tilstillet pressen.
På jubileumsdagen den 20. september 1947 ble de to første stipendier tildelt Arnulf Øverland og fru Inger Hagerup, som ble varslet om å være
Side:587
til stede. Fra forlagets side ble meddelt innholdet av styrebeslutningen og at stipendiene var tildelt de to nevnte lyrikere.
Fru Hagerup gikk dagen etter opp på kontoret for å takke og fikk uten videre formaliteter, betingelser eller forbehold utbetalt beløpet med det samme.
I forbindelse med forlagets selvangivelse for 1948/49 sendte forlaget følgende brev av 29. mai 1948 til ligningsvesenet:
I tillegg til nettooverskuddet er ikke medtatt stipendier til forfatterne
Arnulf Øverland kr. 5 000
Fru Inger Hagerup » 5 000
tilsammen kr. 10 000
De to lyrikere ble tildelt forlagets stipendier ved 75-årsjubileet i september 1947. Utgiftene kunne forlaget ikke unngå da der må huskes på hvilken posisjon forfatterne inntar både i forlagets produksjon som utenfor dette. Ved en slik anledning var det ikke mulig å unnlate å utdele stipendier, da den reklamemessige side krever et slikt offer.
Vi må derfor be om at stipendiene ikke tas med til inntektsbeskatning.»
Ved ligningen av H. Aschehoug & Co. ble dette syn på stipendiene godtatt, slik at det ble gitt fradrag ved selskapets inntektsligning for det samlede stipendiumbeløp kr. 10 000.
Hverken Øverland eller fru Hagerup førte stipendiet opp til beskatning i sine selvangivelser. Stipendiet ble likevel av ligningsmyndighetene regnet med som inntekt ved utregningen av skatten for dem begge. Øverland foretok seg intet, mens fru Hagerup derimot påklaget den utpantingsforretning som ble avholdt 20. april 1949. - - -
Retten skal bemerke:
Når det skal tas standpunkt til om stipendiet fra Aschehougs forlag må ansees som gave og dermed være fritatt for inntektsbeskatning, er det nødvendig å bedømme skattelovens begrep «gave» på bakgrunn av lovens bestemmelser om hvilke innvunne fordeler som henregnes til inntekt. I nærværende tilfelle blir av interesse bestemmelsen om at til inntekt henregnes enhver fordel som er vunnet ved arbeid eller virksomhet, hva enten fordelen er innvunnet gjennom et lengre tidsrom eller er ervervet leilighetsvis eller ved en enkelt anledning. Dersom stipendiet til saksøkeren finnes å gå inn under denne bestemmelse, må det ansees som skattepliktig Inntekt, selv om tildelingen av stipendiet har trekk felles med det kontraktsrettslige begrep «gave» eller begrepet «gave» i vanlig sprogbruk.
Stipendieutdelingen har det til felles med gave i vanlig forstand at stipendiaten ikke hadde noe krav på stipendiet og at ytelsen fra forlagets side skjedde frivillig. I denne siste forbindelse mener retten at det ikke kan legges noen avgjørende vekt på at forlaget 5 dager i forveien sendte ut meddelelse om den kommende utdeling, slik at altså utdelingen skulle være en oppfyllelse av et allerede foreliggende gaveløfte. At det fra forlagets side også har vært til stede gavehensikt, finner retten ingen grunn til å betvile, selv om forlaget også hadde andre hensikter med stipendieutdelingen. Disse andre hensikter behøver i og for seg ikke å være av betydning for om det foreligger gave, men er derimot av en viss interesse ved bedømmelsen av Inntektsbegrepet, som retten kommer Inn på nedenfor.
Uansett de felles trekk som stipendietildelingen har med gave i vanlig
Side:588
forstand, mener retten at begrepet «gave» slik det er brukt i skatteloven, ikke kan få anvendelse på stipendieutdelingen, fordi stipendiet må ansees som fordel innvunnet ved virksomhet. Det legges da vekt på at saksøkeren fikk stipendiet på grunn av sine egenskaper som og sitt arbeid som lyriker. Videre legges vekt på den tilknytning som var mellom saksøkeren og Aschehougs forlag, derigjennom at forlaget utga saksøkerens arbeider. Riktignok var det ingen betingelse at stipendiene skulle gå til forfattere eller lyrikere som utga sine arbeider hos Aschehoug, men det har i hvert fall både i 1947 og senere vært forholdt slik at de som har fått stipendiet har hatt forbindelse med forlaget, selv om forbindelsen ikke har vært den eneste forbindelse vedkommende forfattere har hatt. Det må her også tas i betraktning at stipendieutdelingen sikkert i vesentlig grad har vært diktert av konkurransemessige og reklamemessige hensyn. Som anført av saksøkte, deler andre forlag ut lignende stipendier, og dette skjer sikkert i den hensikt å knytte til seg de økonomiske beste forbindelser og for å trekke til seg nye forfattere.
Den omstendighet at stipendieutdelingen ikke er gjort betinget av at vedkommende stipendiat er knyttet til forlaget, skulle på sett og vis tale for at det her ikke er snakk om fordel av virksomhet, men i praksis er det altså lagt vekt på at det er en viss tilknytning mellom forlaget og stipendiaten.
Til fordel for saksøkerens syn på saken taler også den omstendighet at det til stipendiet ikke er knyttet noen bestemmelse om dets anvendelse, og frem for alt at det ikke var noe vilkår at stipendiaten fortsatt skulle utgi sine arbeider på Aschehougs forlag. Dette kan imidlertid etter rettens mening ikke tillegges avgjørende betydning, når man, som retten gjør, først ser stipendieutdelingen som en belønning for arbeid som alt er gjort. Dertil har man da en viss moralsk plikt for stipendiaten til å holde forbindelsen ved like. Retten vil i denne forbindelse fremheve at det her ikke er tale om et reisestipendium, som av ligningsmyndighetene har vært ansett som fritatt for inntektsbeskatning i den utstrekning stipendiet faktisk har vært brukt til reiser. Saksøkeren har riktignok opplyst at hun har foretatt utenlandsreiser for stipendiet, men det må da etter rettens mening være ligningsmyndighetene som får ta standpunkt til i hvilken utstrekning reiseutgiftene kan tillates fratrukket som «utgifter til inntektens ervervelse». Dette spørsmål foreligger ikke til avgjørelse i nærværende sak.
Etter det som foran er anført, er det rettens oppfatning at saksøkerens stipendium fra Aschehougs forlag må ansees som fordel innvunnet ved virksomhet, - en fordel innvunnet leilighetsvis eller ved en enkelt anledning. Det er da ikke tale om gave i skattelovens forstand, slik at fordelen ikke blir inntekt etter byskattelovens §36 annet ledd, 1. punktum.
Til støtte for rimeligheten av det standpunkt retten foran har inntatt vil retten nevne at statens kunstnerlønn, belønning av Carnegies Heltefond og forskjellige «hedersgaver» er ansett skattepliktige som inntekt. Videre skattelovens bestemmelser om at utdelinger av legater og understøttelsesforeninger er å anse som skattepliktig inntekt. Dette henger selvsagt sammen med at disse legater og understøttelsesforeninger er fritatt for beskatning, men noe av den samme betraktning kan gjøre seg gjeldende i det foreliggende tilfelle, hvor Aschehougs forlag har fått inntektsfradrag for stipendiene. Retten vil ikke dermed ha sagt at det er et
Side:589
prinsipp i skatteloven at utgifter som tillates fratrukket i inntekten, skal inntektsbeskattes på mottagerens hånd. Men i skatteloven er det flere eksempler på at det er samsvarighet i så måte. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne P. J. Gløersen, Fr. Hassel og tilkalt dommer, sorenskriver Ing. Falch):
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Man må gi den ankende part medhold i at stipendiet til den ankende part må ansees som en gave i skattelovens forstand og derfor er fritatt for inntektsskatt i medhold av byskattelovens §36 annet ledds 1. punktum.
Ankemotparten hevder at det ikke foreligger noen gave i skattelovens forstand idet det ikke er det alminnelige formuerettslige begrep gave som skatteloven opererer med.
Lagmannsretten finner ikke denne betraktningsmåte naturlig, og den har ingen tilknytning hverken til lovens ord eller dens forarbeider. Hva disse siste angår henvises særlig til Ot.prp. nr. 5 for 1909 7, sp. 2, hvor det sies at det foreslåes en betydelig innskrenkning i adgangen til å beskatte gaver som inntekt, - og nevner som innskrenkninger inntekter ved tantième, gratialer eller lignende, idet slike inntekter i virkeligheten er rene arbeidsinntekter.
Lagmannsretten finner derfor å måtte gå ut fra det formuerettslige begrep gave. Og at det da her foreligger en gave finnes ikke tvilsomt. At Aschehougs forlag har hatt gavehensikt kan neppe betviles, men det er sikkert også så at rene reklamehensyn og følelsen av en viss plikt i atskillig mon har vært medvirkende. Dette siste kan ikke beta stipendiet dets karakter av gave. Vel de fleste gaver ytes i følelsen av en sosial eller kutymemessig plikt og ikke bare for å øve en velgjerning. Om de reklamemessige hensyn her har vært så fremtredende, at Aschehougs forlag virkelig hadde et rettslig krav på at ytelsen ble fratrukket i dets skattbare inntekt og at forlaget har oppnådd at ligningsmyndighetene har godtatt dette, bevirker etter lagmannsrettens mening ikke at Inger Hagerup skal beskattes av beløpet. Skatteretten er av ren positivrettslig natur, og noen regel i denne retning er ikke fastsatt i loven.
Spørsmålet blir da om noen av skattelovens bestemmelser om unntagelse fra regelen om gavers skattefrihet kommer til anvendelse.
Slik som ankemotparten hevder at disse bestemmelser er å forstå synes det ikke å bli andre gaver igjen som ikke kan inntektsbeskattes enn de sedvanemessige gaver mellom familiemedlemmer, venner og kolleger. Men det kan ikke sees av loven eller forarbeidene at dette har vært lovens mening. Ankemotparten hevder at regelen i byskattelovens §37 første ledd - at gevinst hvor tilfellet i større eller mindre grad har vært medvirkende skal henregnes til inntekt, - skal begrense også gavers skattefrihet. Det henvises for så vidt til at skattelovskomiteen, som foreslo at den eldre regel om at gaver var unntatt fra inntektsbeskatning skulle oppheves, behandlet gaver i et avsnitt om tilfeldige inntekter.
Men i proposisjonen ble den eldre regel om gavers frihet for inntektsskatt som nevnt opprettholdt i forslaget til byskattelovens §26 (nå lovens §36) annet ledd, 1. punktum, dog med visse unntagelser, nevnt i samme ledds 4. punktum, og overensstemmende hermed ble loven vedtatt. Når
Side:590
samtidig skattelovkomiteens forslag i dens §32 post m om tilfeldige gevinster ble opprettholdt - om enn i endret redaksjon - i proposisjonens §27, (nå lovens §37), kan gaver etter rettens mening ikke subsumeres herunder.
Det står da tilbake å drøfte 1) spørsmålet om stipendiet er en fordel som er vunnet ved arbeid eller virksomhet, og 2) om det er et gratiale i lovens forstand, og 3) om det er utdeling av et legat.
Ad 1. De her omhandlede stipendier var ikke knyttet til noen betingelse fra Aschehougs side. Det er nok så at fru Hagerup hadde - og har - gitt ut alle sine diktsamlinger - i 1947: 4, senere 2 - hos Aschehoug. Og om de fleste diktere som har fått stipendiet gjelder det samme. Men av de 16 diktere som hittil har fått Aschehoug-stipendiene av 1947 har en, nemlig Gunvor Hofmo, ikke utgitt noen av sine bøker på Aschehougs forlag, og iallfall en annen, Elling Solheim, som har skiftet mellom forskjellige forlag, har, etterat han i år fikk Aschehougs stipendium, gitt ut en diktsamling på et annet forlag.
Lagmannsretten er derfor enig med den ankende part i at det ikke er en slik uløselig sammenheng mellom Inger Hagerups stipendium og hennes virksomhet som lyriker knyttet til Aschehougs forlag at det er naturlig å si at stipendiet er en fordel hun har vunnet ved sin virksomhet der, og det må etter lagmannsrettens mening kreves for å subsumere forholdet under byskattelovens §37 første ledd.*)
- ) Rettes til §36 første ledd, jfr. beslutning nedenfor 13/12 1954.
P. J. Gløersen.
At det er i sin egenskap som lyriker i sin alminnelighet at hun har fått stipendiet er klart. Men sammenhengen mellom hennes virksomhet og stipendiet er for så vidt så fjern, at det ikke er naturlig å inntektsbeskatte stipendiet av denne grunn. Utenom de kutymemessige gaver mellom slektninger, venner og kolleger, er det svært få gaver som ikke er foranlediget ved en viss virksomhet fra mottagerens side. Men det betar ikke ytelsen dens karakter av gave. I den forbindelse bemerkes at bestemmelsen det her gjelder står i lovens §36 første ledd, ikke som unntagelsesbestemmelse fra gavebestemmelsen i annet ledd.
Inger Hagerups Aschehoug-stipendium står her i en lignende stilling som Nobelprisen og Tarjei Vesaas' Veneziapris. Sigrid Undsets Nobelpris ble ikke inntektsbeskattet, - jfr. en fremlagt korrespondanse mellom advokat Per Rygh og advokat Eilif Moe, - særlig sistnevntes brev av 27. desember 1928, hvorav fremgår at ekspedisjonssjef Thomle overfor ham hadde uttalt som sin mening at skatteloven her ikke hjemlet beskatning, idet det ville være uriktig å se prisen som noen slags indirekte avkastning av Sigrid Undsets litterære virksomhet.
Tarjei Vesaas' Veneziapris ble heller ikke beskattet, visstnok av samme grunn, jfr. fremlagte brev av 22. juli 1953 fra Riksskattestyret til Vesaas, hvor Finansdepartementet uttalte: «Man anser det noe tvilsomt om omhandlede litteraturpris faller inn under skattelovens inntektsbegrep. Departementet vil derfor ikke ha noe å innvende mot at inntektsbeskatning blir unnlatt.» I den høyesterettsdom som er inntatt i Rt-1926-986 flg. var saksforholdet så forretningsmessig preget at dommen etter lagmannsrettens mening ikke gir noe slikt bidrag til fortolkning av byskattelovens §36 første ledd at den kan få betydning for nærværende sak.
Side:591
Ad 2. Er stipendiet gratiale eller lignende i skattelovens forstand? Ved betegnelsen gratiale menes ytelser som sedvanemessig gis som følge av vedkommendes arbeidsforhold hos giveren. Når ordene «og lignende» er tilføyet er dette vel uttrykk for at begrepet gratiale kan tas i noe utvidet forstand. Men etter alminnelige forvaltningsmessige rettsregler skal forvaltningsmessige avgjørelser som griper inn i borgernes rettssfære, ha klar lovhjemmel, og ordene «og lignende» er så svevende og uklare at en må være meget varsom med utvidelse av gratialebegrepet. Iallfall kan retten ikke finne at ytelser til andre enn vedkommende bedrifts styremedlemmer eller representantskapsmedlemmer og muligens andre tillitsmenn, kan gå inn under det nevnte uttrykk.
Ad 3. Er stipendiet en ytelse av et legat?
Det er visstnok alminnelig sprogbruk at den som har fått et stipendium av et legat sies å ha fått legatet. Men det har sin årsak i at stipendiet vanlig er gitt av midler gitt legatarisk, ved testament. Til dels brukes ordet legat også om midler avsatt til visse formål på annet vis - ved gaveavsetning i levende live. Men forutsetningen for betegnelsen legat må da være at det er avsatt midler som danner et eget rettssubjekt, en stiftelse, - herunder også visse fond.
I nærværende tilfelle er dette ikke gjort. Stipendiet til Inger Hagerup som de øvrige i 1947 bebudede stipendier, tilsammen inntil kr. 100 000, tas ikke av noe avsatt fond men av forlagets årsinntekter, (eller i tilfelle av dets øvrige ordinære midler). - - -