Rt-1958-621
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1958-06-13 |
| Publisert: | Rt-1958-621 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 58/1958 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot 1. A, 2. B (høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Eckhoff, Berger, Skau, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §69, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §19, §1, Lov om ulykkestrygd på Svalbard (1947) §38, Straffeprosessloven (1887) §134, §377, Foreldelsesloven (1896) §5, §67, §17, §18, §38, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) |
Dommer Hiorthøy: Politimesteren i Romsdal utferdiget 28. januar 1958 forelegg mot 1) A og 2) B for overtredelse av lov 24. juni 1931 nr. 6 om ulykkestrygd for industriarbeidere m.v. §38, jfr. §1 nr. 5 og §19. Grunnlaget for foreleggene var at de siktede i Nesset i Romsdal henholdsvis sommeren 1956 og i 1955-56 hadde satt i verk byggearbeid som gikk inn under ulykkestrygdloven uten å ha gitt skriftlig melding om dette til Nesset trygdekasse.
Foreleggene gikk for begge ut på en bot til statskassen av kr. 50, subsidiært fengsel i 6 dager.
Foreleggene ble ikke vedtatt, og sakene ble sendt Romsdal herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377, 4. ledd. Sakene er i medhold av straffeprosesslovens §134 forenet til felles behandling.
Ved herredsrettens dom av 7. mars 1958 ble begge de tiltalte frifunnet.
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for straffellelse i begge tilfelle.
Påtalemyndigheten har påanket dommen på grunn av uriktig
Side:622
lovanvendelse. I ankeerklæringen anføres bl.a.: «Rettens flertall, de to domsmenn, antas å ha tatt feil når de har funnet at foreldelsesfristen for det straffbare forhold (overtredelse av lov nr. 6 av 24. juni 1931 om ulykkestrygd for industriarbeidere m. v §38 jfr. §1 nr. 5 jfr. §19) løper fra avslutningen av arbeidet eller senest 1 måned etterpå. Den riktige forståelse av loven antas å være kommet til uttrykk i det dissenterende votum fra rettens formann.»
Jeg antar at anken må tas til følge og herredsrettens dom oppheves, idet jeg er enig i den lovforståelse som rettens formann har lagt til grunn for sitt dissenterende votum. Jeg henviser til det som er anført av ham, idet jeg nevner at den rettsoppfatning som har fått uttrykk i den av rettsformannen nevnte høyesterettsdom i Rt-1902-804, senere ved flere anledninger er fastholdt, jfr. særlig Rt-1928-131, 1930 903 og 1937 952.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Berger, Skau og Holmboe: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Leigh med domsmenn Olav Øverlie og Arne Ranvik):
- - -
Retten skal bemerke:
For As vedkommende er det bevist at han våren 1956 i Nesset bygget en låvebygning. Han gjorde det meste av arbeidet selv, men en del ble også gjort for billig pris av hans brødre og konens slektninger, men han hadde også en leiet snekker 4-5 uker. Arbeidet ble avsluttet 1. juli 1956, men det var meningen når han engang får råd til det å utvide låven. Arbeidet er av den art som etter lov nr. 6 av 24. juni 1931 §1 nr. 5 går inn under nevnte lov og etter lovens §19 skulle meldes på foreskreven måte til trygdekassen. A unnlate dette er straffbart, se §38. Den unnskyldning han har påberopt seg for å unnlate melding, nemlig at han ved et annet trygdearbeid i 1946 hadde betalt for meget, kan ikke føre frem, rent bortsett fra at det ikke er ført noe bevis for at han den gang betalte for meget premie til Rikstrygdeverket.
Når det gjelder B er det likeledes på det rene at han i 1954 med leiet hjelp oppførte et beboelseshus som han samme år flyttet Inn i. Alt innredningsarbeid var dog ikke utført og er det for så vidt heller ikke i dag. Også her forelå det meldeplikt etter de nevnte bestemmelser og tiltalte har unnlatt slik melding. Hans unnskyldning har så vidt forståes vært at han alt var ferdig og flyttet inn da krav om melding kom fra trygdekasse 11. januar 1955. Heller ikke denne unnskyldning kan føre frem.
Rettens flertall - begge domsmennene - er imidlertid kommet til at
Side:623
begge tiltalte må frifinnes på grunn av foreldelse. Strafferammen er bøter og foreldelsesfristen således 1 år fra den dag «den straffbare virksomhet er avsluttet eller det straffbare forhold opphørt», jfr. straffelovens §67, og §69. Det straffbare forhold begynte ved at de tiltalte ikke da arbeidet ble satt i gang innga foreskreven melding. Når det opphørte er jo noe av en skjønnssak, men retten mener at meldeplikten opphørte da arbeidet var avsluttet eller senest en måned etterpå (ulykkestrygdelovens §18 nr. 1) og arbeidet må ansees avsluttet i og med at det faktisk opphørte av mangel på penger uten at det i løpet av rimelig tid ble satt i gang igjen - at det kan stå igjen innredning og andre ting som kan være ønskelig å få utført, men som det ikke var meningen skulle utføres i denne omgang er ikke til hinder for at arbeidet i denne forbindelse må ansees avsluttet når det er gjort det som meningen var skulle gjøres.
Det er overfor den slags bagatellmessige straffebud som det her gjelder ikke grunn til å strekke foreldelsestiden lenger enn 1 år fra avslutningen av arbeidet. Resultatet er i samsvar med aktors personlige oppfatning. Foreleggene er først utferdigt 28. januar 1958, og arbeidene må etter det som foran er anført, ansees avsluttet for As vedkommende senest ca. 1. juli 1956 og for Bs innen utgangen av 1954.
Rettens formann er enig med flertallet i bedømmelsen av når arbeidet må ansees avsluttet. Den omstendighet at det - som så ofte på landet - kan stå noe innredningsarbeid igjen og som det ikke er meningen å ta før man en gang - kanskje om mange år - ser seg tid og råd til det - kan ikke medføre at man ikke anser arbeidet som avsluttet i denne forstand når man flytter inn eller tar huset i bruk uten noen tanke på foreløpig å gjøre noe mer med det. Men formannen mener i samsvar med den dom i Rt-1902-804 som er sitert i Kjerschows kommentar side 242 at foreldelse i et tilfelle som dette ikke løper allerede fra virksomhetens opphør. Formannen er av den oppfatning at meldeplikten varer så lenge Rikstrygdeverket har sitt premiekrav i behold. Foreldelsestiden for premiekravet er etter foreldelseslovens §5 3 år og disse 3 år antas å løpe fra utløpet av månedsfristen etter arbeidets opphør, jfr. ulykkestrygdelovens §18, 1 sammenholdt med §17 nr. 2. Først når denne sivilrettslige foreldelsesfrist er ute begynner den strafferettslige foreldelsesfrist på 1 år å løpe. Og under disse omstendigheter er ikke straffbarbeten etter hans mening foreldet. - - -
Side:624