Rt-1958-674

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-06-25
Publisert:	Rt-1958-674
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 89 B/1958
Parter:	Trygve Øfsti (høyesterettsadvokat M. Vaagland) mot Britannia Hotel ved innehaveren Ingeborg Stensrud (høyesterettsadvokat Sven Arntzen).
Forfatter:	Gaarder, Bendiksby, Gundersen, Schei, Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §91, Bygningsloven (1924)

Dommer Gaarder: Sporvognsfører Trygve Øfsti falt nyttårsaften 1952 i en trapp i Britannia Hotell, Trondheim, og pådro seg ved fallet betydelig skade. Han anla sak mot hotellets innehaver, fru Ingeborg Stensrud, med krav om erstatning. Trondheim byrett avsa 7. mai 1955 dom med denne domsslutning:

«Saksøkte Britannia Hotell v/innehaveren fru Ingeborg Stensrud dømmes til å betale saksøkeren Trygve Øfsti 9082,73 kroner med 4 prosent rente fra 1. juli 1953 til betaling skjer.

I saksomkostninger betaler saksøkte til saksøkeren 600 kroner.

For øvrig frifinnes saksøkte.

Dommen etterkommes innen 2 uker fra forkynnelsen.»

Begge parter påanket saken til Frostating lagmannsrett. Ankesaken ble ved Høyesteretts beslutning av 7. oktober 1955 overført til Gulating lagmannsrett. Denne domstol avsa den 26. oktober 1956 dom med slik domsslutning:

«Ingeborg Stensrud (innehaver av Britannia Hotell) frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

I lagmannsrettsbehandlingen deltok to fagkyndige domsmenn, en arkitekt og en byggmester. Dommen var enstemmig.

Om sakens nærmere sammenheng og partenes anførsler henvises til byrettsdommens og lagmannsrettsdommens premisser.

Trygve Øfsti, som har fått fri sakførsel, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har gjort gjeldende i alt vesentlig de samme synspunkter som han tidligere har fremholdt. Han har nedlagt denne påstand:

«1. Britannia Hotell ved innehaveren fru Ingeborg Stensrud tilpliktes å betale til Trygve Øfsti:

a) kr. 9082,73 med 4 pst. renter fra 7. mai 1955 til betaling skjer.

b) kr. 2973,39 med 4 pst. renter fra 26. oktober 1956 til betaling skjer.

c) kr. 6659,72 med 4 pst. renter fra 18. juni 1958 til betaling skjer.

d) Erstatning for fremtidig tap i inntekt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 25 000.

2. Britannia Hotell v/fru Ingeborg Stensrud tilpliktes å erstatte Trygve Øfsti sakens omkostninger for byretten, samt det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ingeborg Stensrud har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Til bruk for Høyesterett er det i tiden september-desember

Side:675

1957 holdt bevisopptak ved Trondheim byrett til avhør av partene og 24 vitner. Videre er et vitne avhørt ved Skien byrett og et ved Setesdal herredsrett. Det er også fremlagt en del nytt fotografisk materiale og kartskisser m. m.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Jeg er således enig i at reglene om objektivt erstatningsansvar ikke kommer til anvendelse, og videre i at det ikke er grunnlag for å anta at det er vist ansvarsbetingende uaktsomhet fra fru Stensruds eller hennes folks side. Jeg tar da hensyn til at det må stilles strenge krav til konstruksjon og vedlikehold av en trapp som den saken angår, en trapp beregnet på bruk av et tallrikt restaurantpublikum. Ved min bedømmelse av saken legger jeg vesentlig vekt på at lagmannsretten, der som nevnt var satt med 2 fagkyndige domsmenn, har besiktiget trappen og på grunnlag av egne iakttagelser vurdert de anker som er fremsatt mot den. Det er etter min mening ikke holdepunkt for å fravike denne bevisbedømmelse, eller for å anta at lagmannsretten har lagt en for mild målestokk til grunn for aktsomhetskravet. For Høyesterett som for de tidligere instanser har den ankende hevdet at erfaringen viser at trappen er ubetryggende, og at hotellets administrasjon burde tatt varsel av de uhell som er inntruffet i tidens løp og gått til forebyggende foranstaltninger. I tillegg til de tilfelle som er omhandlet i lagmannsrettens dom har han nevnt ytterligere 6-8 uhell i tiden før Øfstis ulykke, og en vesentlig del av bevisførselen til bruk for Høyesterett har dreiet seg om disse. Jeg er enig med lagmannsretten i dens bedømmelse av de uhell den omhandler, og jeg finner ikke at den nye bevisførsel har brakt saken i noen endret stilling. Opplysningene om de nye tilfelle som er dukket opp, er så vage og ubestemte at de ikke tillater slutninger av betydning for saken. I et par av tilfellene dreier det seg om meget gamle mennesker, og i et par andre må det antas at fallene skyldes nærliggende personlige grunner hos dem som er falt. At folk faller i en trapp, er noe som av og til inntreffer, uten at det skyldes mangler ved trappen. Om Øfstis ulykkestilfelle vil jeg også bemerke at Øfsti regelmessig - om enn ikke særlig ofte - besøkte Britannia og kjente trappen godt. De mangler ved trappen som han hevder har vært til stede, kunne derfor ikke være ukjente for ham.

Jeg vil til slutt bemerke at det ikke er noe i den foreliggende rettspraksis som taler for et annet resultat. Saken i Rt-1934-204 gjaldt således et tilfelle hvor vedlikeholdet av trappen var forsømt, noe det ikke er grunnlag for å anta i nærværende sak.

Da saken har frembudt tvil, antar jeg at saksomkostninger bør oppheves også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:676

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Schei og Kruse-Jensen: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Leif Rønning):

Trygve Øfsti, født xx.xx.1909, sporvognsfører, falt 31. desember 1952 i 21-21.30-tiden i en trapp i Britannia Hotell, Trondheim. Øfsti var 3/4-1 time i forveien kommet til hotellets palmehave for å feire nyttårsaften i selskap med 5 personer som tilhørte hans følge. Kort før de kom til Britannia hadde selskapet tilsammen drukket 1/2 flaske konjakk. Trappen Øfsti falt i, fører fra hotellets vestibyle ned i kjelleren hvor toalettet ligger. På veien dit var Øfsti i følge med Tor Vilhelm Jensen (5. vitne). I Palmehaven hadde de bestilt en flaske Martini som selskapet hadde drukket bare lite av før Øfsti gikk ned i toalettet. Etterat de to hadde gått gjennom døren mellom vestibylen og trappenedgangen stoppet Jensen, som gikk først, på trappens øverste repos for å tenne en sigarett. Øfsti gikk forbi ham ned trappen og falt i denne etter å ha gått 3-4 trinn. Trappen har i alt 17 trinn. Øfsti falt helt ned til foten av trappen og ble liggende bevisstløs på flisegulvet nedenfor. Han ble straks brakt på Sentralsykehuset i Trondheim og ble liggende der på grunn av kraniebrudd med hjernekontusjon til 10. februar 1953. Bevisstløsheten varte flere dager etter fallet.

Etterat Øfsti kom hjem fra sykehuset 10. februar 1953 var han oppegående, men måtte hvile meget. Han var helt arbeidsudyktig til 1. november 1954 da han gjenopptok sitt arbeid som sporvognsfører med halv arbeidsdag. Fra 1. mars 1955 har han arbeidet hel dag. - - -

Retten har sammen med partene og deres prosessfullmektiger foretatt befaring og besiktiget trappen. Denne fremtrer nå i samme skikkelse som den hadde 31. desember 1952, bortsett fra at det siden er oppsatt håndlister til høyre i trappens begge løp. Retten antar, som begge parter er enige om, at trappen tilfredsstiller kravene etter lov og vedtekt og at den for så vidt ikke kunne nektes godkjent av bygningsmyndighetene. Det foreligger intet opplyst om det i forbindelse med godkjennelsen i sin tid ble uttalt det ønskelige i at trappen ble gitt en annen og heldigere konstruksjon og utformning med henblikk på at den skulle benyttes av et stort publikum i en bygning hvor det serveres alkoholholdige drikker.

Retten finner det avgjørende for spørsmålet om det skal overføres saksøkte uaktsomhet om det kan ansees bevist at trappen i de år den har vært benyttet har frembudt særlig risiko for publikum. Det blir igjen et spørsmål om folk faller lettere i denne trappen enn i andre trapper på andre steder med fri adgang for et stort publikum. Etter bevisførselen finner retten at det er tilfelle, jfr. de foran gjengitte vitneforklaringer. Det er godtgjort at det har forekommet flere fall i trappen med alvorligere følger enn rimelig og naturlig er, alle forhold tatt i betraktning. De fall som har skjedd og de betydelige skader og tap som derved er oppstått, må ha vært egnet til å fremkalle ettertanke hos innehaveren av og personalet i saksøktes hotell og restaurant. Denne ettertanke burde ha reist spørsmålet om det kunne være uheldige forhold ved trappen som medvirket til å fremkalle fall. Det er etter rettens mening da ikke aktsomt i alle tilfelle å gå ut fra at fallene utelukkende skyldes den enkeltes mangel på

Side:677

forsiktighet, oppmerksomhet eller påpasselighet, hva enten denne mangel er en karakteregenskap ved personen eller den er fremkalt ved personens alkoholfortæring. Det forelå etter rettens mening før 31. desember 1952 slike uheldige erfaringer med trappen at vanlig aktsomhet ville ha tilsagt at det måtte gjøres noe for å eliminere risikomomenter og fremkalle større sikkerhet for dem som går i trappen. Herunder ville det være nærliggende å ta med i vurderingen at en del av publikum som benytter trappen, er mer eller mindre alkoholpåvirket når de kommer fra restauranten for å begi seg ned i samme restaurants toalett i kjelleren. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommerne Aage Mørdre og T. Gjessing med fagkyndige domsmenn Knut Bergersen og Johan I. Dyrkoren):

- - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten.

Det antas ikke at den hovedankende har ansvar på objektivt grunnlag. Under sterk tvil finner lagmannsretten heller ikke at ulykken skyldes ansvarsbetingende uaktsomhet av den hovedankende eller noen hun er ansvarlig for.

Det vites ikke noe nærmere om på hvilken måte ulykken gikk for seg. Det kan ansees på det rene at Øfsti gikk forbi Jensen, som var blitt stående på reposet. Etter bevisførselen legges det videre til grunn at han hadde begynt å gå ned trappen fra reposet, men hvor langt han var kommet nedover kan ikke vites, og heller ikke hvordan det egentlig gikk for seg at han falt. Det menes dog sannsynlig at han falt i den øverste tredjedel av trappen. Det er på det rene at det ikke samtidig var andre i trappen.

Øfsti har forklart at han kjente trappen godt. Han hadde i en årrekke jevnlig besøkt «Palmehaven» et par ganger om måneden. Han anså trappen for vanskelig, og har alltid brukt å holde seg i rekkverket, og går ut fra at han gjorde det også denne gang. Han var rask og rørig og hadde godt syn. Hvordan det bar til at han falt, husker han ikke noe om. Han hadde ved anledningen sorte sjevråsko med lærsåle og gummihæl. Han er middels høy (1,77 m med sko på), bruker skotøy nr. 42 og 42 1/2 og anslår sin legemsvekt på tiden før ulykken til 75-80 kg.

Retten skal ikke gå videre inn på den mulige tvil om det var årsaksforhold mellom ulykken og de angivelige mangler ved trappen, da man ikke finner at det ber tilregnes hotellets innehaver eller noen hun var ansvarlig for som ansvarsbetingende uaktsomhet at trappen var som den var.

De vesentligste forhold som er påpekt som mangler er:

1. Reposet ved trappen er for lite.

Dette er retten ikke enig i.

2. Trappen er for bratt.

Ved måling under åstedsbefaringen ble det konstatert at trinnmålene i den øverste del av trappen varierer litt. Inntrinnene (den horisontale avstand fra forkanten av trinnet til forkanten av nesen (jfr. nedenfor) på trinnet ovenfor) er 24-25 cm og opptrinnene 16,8-17,8 cm. En slik trapp er vel av de brattere, men lagmannsretten vil ikke tiltre byrettens uttalelse om at «betegnelsen stupe istedenfor falle ikke er langt fra å være treffende».

Side:678

3. Inntrinnene er for grunne (smale).

Det henger sammen med hver enkelts fotlengde og måte å gå på hvor dypt inntrinn han har behov for. Det ville ha gjort trappen lettere å gå i om inntrinnene badde vært dypere, men lagmannsretten finner ikke å ville si kategorisk at de er «for små».

4. Trappetrinnene har «neser» av uheldig fasong.

Det ble konstatert under befaringen at trinnene har «neser» av rektangulær profil, som springer 1-2 cm frem og er 8-10 cm tykke. Fra underkanten av «nesen» er det 7-9,3 cm til inntrinnet nedenfor. Det blir da mulig at hvis den som går ned setter foten helt inn til opptrinnet, støter overkanten av skoen mot innerkanten av nesen når hælen løftes.

5. Det var ikke håndlist ved veggene.

Uten håndlist kunne folk støtte den høyre hånd mot veggen, men det hadde selvsagt vært betydelig bedre om det også der hadde vært en list å gripe om. At den ene list i midten er utilstrekkelig når opp- og nedgående møtes, har ingen betydning i dette tilfelle, da det er på det rene at det ikke kom noen oppover.

I denne forbindelse vil retten nevne at den motankende under ankeforhandlingen foreviste en bygningstegning påført: «Britannla Hotel. Forslag til forandring med utvidelse. Plan av kjælder». På denne tegning er trappen inntegnet med 15 trinn (den eksisterende har 17) og med håndlister eller rekkverk på begge sider, derimot ikke i midten. Uansett denne tegning, som det ikke has noen annen opplysning om, og som ikke er påstemplet eller påført at den er fremlagt i eller godkjent av bygningsrådet, finner retten at det må legges til grunn at trappen er gyldig godkjent av bygningsmyndighetene i dens nåværende skikkelse.

6. Håndlisten på rekkverket i midten er for bred.

Listen har profil som det øverste av en trekant med grunnlinjen opp og med avrundede hjørner. Største bredde er ca. 6 cm. Retten finner ikke at den gir særlig dårlig grep.

7. Trappen er lang og rett.

Det gir oversikt at trappen er rett, men det kunne ha vært ønskelig av hensyn til muligheten for fall at det hadde vært en avsats på midten.

8. Trappen er av sten.

Dette er i og for seg ingen mangel ved trappen, men det medfører at et fall kan bli hårdt, noe som kan influere på hvilke krav det er grunn til å stille til trappens øvrige egenskaper.

9. Trappen var sterkt slitt.

Retten finner ikke at trappen er meget slitt. Trinnene er litt rundslitt i forkanten i midten av det nedgående trappeløp, men ikke så meget at det antas å ha hatt synderlig betydning.

Glatte er trinnene etter rettens erfaring under befaringen ikke.

Det kunne ha vært ønskelig at trappen, som er beregnet på å brukes av feststemte mennesker, hadde vært slakere og hatt dypere inntrinn og håndlist også for høyre hånd for nedgående. Når retten imidlertid, skjønt under sterk tvil, ikke finner å kunne legge hotellets innehaver til last ansvarsbetingende uaktsomhet, har den følgende for øye:

Trappen er bygget i 1917-18. Det må legges til grunn at den er lovlig godkjent. Den hovedankende og hennes mann overtok hotellet i 1923 og har drevet det siden, unntatt under krigen. Det finnes ikke mot den

Side:679

hovedankendes benektelse godtgjort at det i denne tid før Øfsti falt har forekommet mer enn 4 fall i trappen med skade til følge som noen av hotellets folk har fått melding om eller kjennskap til.

Det første inntraff i 30-årene. Den som da falt har forklart som vitne at det var hans egen skyld, og at han ikke har besværet seg om trappen.

Det annet tilfelle var i 1945-46. Etter det som er fremkommet, finnes det at det med grunn ble antatt at fallet var selvforskyldt. Det vites ikke å ha foranlediget noen klage eller besværing.

Det tredje tilfelle var det foran omhandlede, da en assuranseinspektør falt den 1. mars 1948. Det er fremlagt gjennomslag av et brev av 16. juni 1948 fra ham til Britannia Hotell. I dette brev heter det at det «kan være grunn til å tro at uhellet har funnet sted på grunn av at trappen er så bratt, at det alt for lett hender at man bare får hælen på et trappetrinn istedenfor hele foten. Når dertil kommer at det er en stentrapp, vil et fall medføre alvorlige konsekvenser.

Nærværende er ikke å betrakte som et krav på erstatning... Jeg finner det imidlertid riktig allerede nu å ta forbehold om å kunne gjøre erstatningskrav gjeldende ...».

Den hovedankende overlot saken til et forsikringsselskap hvor hun hadde tegnet ansvarsforsikring, og den tilskadekomne sendte senere den i byrettsdommen gjengitte skrivelse av 11. november 1948 fra en arkitekt (fylkesarkitekt Semmelmann) til forsikringsselskapet. Dette henvendte seg på vegne av den hovedankende til den daværende bygningssjef i Trondheim (arkitekt Stabell) som foran fremstillet i gjengivelsen av hva den hovedankende har gjort gjeldende.

Bygningssjefens uttalelse, som er datert 30. desember 1948 er sålydende:

«Ang. trapp til herretollettet i Britannia Hotell.

(Deres skriv av 11. november 1948.)

Bygningslovens §91, punkt 3, bestemmer:

«Enhver trapp skal ha forsvarlig rekkverk og bekvemme stigningsforhold etter regler utferdiget av bygningsrådet. Trinnene må ikke ha større høyde enn dybde.»

Noen regler for stigningsforholdet har bygningsrådet ikke utferdiget, men en bruker vanligvis den anerkjente formel: 2 optrinn + 1 inntrinn = 63 cm, idet 63 cm regnes for en normal skrittlengde. Bygningsloven tillater altså en maksimal stigning på 45°, eller opptrinn og inntrinn begge = 21 cm.

Omhandlede trapp til herretoilettet som jeg idag har besiktiget, fører fra kjeller til 1. etasje i rett løp i en høyde ca. 2,88 m. Trappens opptrinn er 18 cm og inntrinnenes 25,5 cm. Etter forannevnte formel skulle inntrinnene ha vært 27 cm. Trappen har en total bredde på 1,66 m og er delt i 2 løp ved et 6 cm bredt gelender. Hvert trappeløp blir således ca. 80 cm. Trinnene har ikke nese. Trappen tilfredsstiller således bygningslovens krav og er godkjent av bygningsrådet. Den har et adskillig bekvemmere stigningsforhold enn loven forlanger. Det hadde vært en fordel om trinnene hadde vært utformet med nese og en betryggelse om det også hadde vært håndlist ved veggene, men trappen må anses lovlig og forsvarlig slik som den er nå.»

Det kan nevnes at også arkitekt Semmelmann i sin skrivelse av 11. november uttaler at trinnene er «uten nese».

Side:680

Det formodes at erklæringene fra arkitekt Semmelmann og fra bygningssjefen er kommet til den hovedankendes kunnskap. I hvert fall må det regnes for jevngodt dermed at de er kommet frem til det forsikringsselskap som på hennes vegne behandlet saken.

Forholdet er da, at da den hovedankende fikk den arkitektuttalelse som kravet ble støttet til, henvendte hun seg til vedkommende fagmyndighet, bygningssjefen, for å få dennes vurdering av den kritikk av trappen som var grunnlaget for kravet. Den autoritative uttalelse hun så mottok, inneholder at trappen tilfredsstiller bygningslovens krav, er godkjent, og har «adskillig bekvemmere» stigningsforhold enn loven forlanger. Det nevnes at det ville ha vært en fordel med nese og en betryggelse med håndlist også ved veggene, men i umiddelbar fortsettelse av dette konkluderer erklæringen med at trappen er ikke bare lovlig, men «lovlig og forsvarlig».

Retten er blitt stående ved at trappen i hvert fall ikke har så vidt uttalte mangler i forhold til den bruk den tjener, at det bør regnes for ansvarsbetingende uaktsomhet at innehaveren av hotellet etter å ha mottatt denne autoritative vurdering av den eneste klage over trappens tilstand som var fremsatt i den lange tid hun og hennes mann hadde hatt hotellet, lot trappen forbli som den var.

Det inntraff ytterligere et fjerde fall med skade til følge før Øfstis, nemlig det som i byrettsdommen er tidfestet til begynnelsen av november 1951. Det synes lite trolig at hotellets folk ikke skulle fått kjennskap til denne hendelse. Men det fremkom ikke noe krav eller noen besværing fra vedkommende. Hendelsen innebar da egentlig ikke noen oppfordring til å gå ut fra at fallet skyldtes egenskaper ved trappen.

Det er på det rene at det er inntruffet fall i trappen med skade til følge også etter Øfstis, nemlig ett den 9. eller 10. januar 1953 og ett den 4. juni 1954. Det finnes bevist at det var kommet håndlist ved veggen innen det sistnevnte fall. Retten tør ikke ha noen mening om hvorvidt dette fall skyldtes egenskaper ved trappen. Ved det førstnevnte fall var trappen i samme forfatning som da Øfsti falt. Det ble ikke i anledning av fallet fremsatt noe krav eller noen besværing over trappen.

Disse tilfelle endrer ikke rettens syn på spørsmålet om det forelå ansvarsbetingende uaktsomhet da Øfsti falt. - - -