Rt-1958-852
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1958-09-09 |
| Publisert: | Rt-1958-852 |
| Stikkord: | Øvelseskjøring med promille |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 116 B/1958 |
| Parter: | Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Nygaard, kst.dommer Anker, Bendiksby, Schei, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §15, §17, §29, Motorvognloven (1926) |
Dommer Nygaard: Politimesteren i Tønsberg utferdiget 2. desember 1957 tiltalebeslutning mot A for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd og §15, 10. ledd. Ved Tønsberg byretts dom av 20. februar 1958 ble tiltalte frifunnet fordi rettens flertall - domsmennene - fant at det forelå unnskyldelig rettsvillfarelse. Påtalemyndigheten påanket dommen på grunn av lovanvendelsen, og ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 17. mars 1958 ble byrettens dom med hovedforhandling opphevet. Saken ble deretter på nytt brakt inn for byretten som 24. april 1958 avsa dom med slik domsslutning:
Side:853
«A, født xx.xx.1927, dømmes for forseelse mot motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd sammenholdt med §15, 10. ledd til en straff av fengsel i 21 dager. I saksomkostninger betaler han til statskassen kr. 30.»
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen og straffutmålingen. For så vidt angår lovanvendelsen hevder domfelte at byretten har tatt feil når den har karakterisert kjøringen i dette tilfelle som «øvelseskjøring».
Jeg finner at anken må forkastes.
Det fremgår av domsgrunnene at domfelte visste at frk. B ikke hadde førerkort. Hun hadde ved tidligere anledninger kjørt bilen, og begge hadde da vært klar over at hennes kjøring bare ble lovlig fordi han satt ved siden av henne mens hun kjørte. Når byretten fant at det den 15. november 1957 forelå «øvelseskjøring» og at domfelte «var klar over denne karakter av kjøringen», oppfatter jeg dette - når jeg leser domsgrunnene i sammenheng - slik at begge forsto at det var hans nærvær på førersetet som kunne ha gjort kjøringen lovlig og at kjøringen derfor fant sted på hans ansvar. Etter dette kan jeg ikke se at byretten har bygget på noen uriktig forståelse av motorvognlovens regler når den er kommet til at det i denne saken foreligger «øvelseskjøring» i lovens forstand. Det kan ikke kreves at formålet med kjøringen bare er å drive øvelseskjøring. Om forståelsen av uttrykket «øvelseskjøring» viser jeg for øvrig til Høyesteretts kjennelse i Rt-1946-986 flg.
Når det gjelder straffutmålingen, må utgangspunktet etter min mening være at det overfor en ledsager som under «øvelseskjøring» er påvirket av alkohol, blir reagert på samme måte som overfor motorvognfører som kjører i alkoholpåvirket tilstand. Faren for trafikken må i det vesentlige være den samme i begge tilfelle. Også i en sak som den foreliggende bør det derfor idømmes ubetinget fengselsstraff dersom ikke særlige omstendigheter er til stede. Jeg kan imidlertid ikke se at det i den saken som nå skal avgjøres, foreligger slike særlige grunner at straffen bør gjøres betinget. Det er ganske visst så at frk. B tok initiativet til kjøringen og at domfelte hadde gitt uttrykk for at han ikke ønsket å kjøre bilen selv. Men jeg finner ikke at dette er tilstrekkelig grunnlag for å utsette fullbyrdelsen av straffen. Jeg peker her på at blodprøvene viste en alkoholkonsentrasjon på 1,02 og 0,95 promille, at domfelte selv var oppmerksom på at han var påvirket av alkohol og at kjøringen fant sted i bygater. I betraktning av at domfelte visste at frk. B ikke hadde førerkort, er det etter min mening ikke noe formildende moment at han overlot kjøringen til henne selv om han ikke var klar over at hun var påvirket av alkohol.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Side:854
Kst. dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Schei og Holmboe: Likeså.
Av byrettens dom (kst. sorenskriver Arne Løvold med domsmenn Kirsti Andersen og Adolf Sætre):
Tiltalte tjener ca. 20 000 kroner pr. år og har ca. 25 000 kroner i formue, han er gift og forsørger hustru og to barn, han har en bot og en advarsel etter motorvognloven, men er ellers ustraffet. Han har erkjent seg ikke skyldig.
Retten finner det bevist at tiltalte om ettermiddagen den 15. november 1957 kom med sin bil, en varevogn med åpent lasteplan, til Hotell Royal i Tønsberg. Han skulle der treffe noen av sine arbeidere og lønne dem. Hans hensikt var å bli ganske kort, og han lot bilen bli stående ulåst med tenningsnøkkelen i ikke langt fra inngangen til hotellet. Arbeiderne hadde sittet og ventet en tid og drukket noe gin og solo, og de oppfordret tiltalte til å slå seg ned. Det ble til at han gjorde det. Han hadde før på dagen drukket et glass pils, og han bestilte nå en flaske vin og drakk vin og noe gin. 1. vitne, B, 19 år, var også med i selskapet, og hadde før tiltalte kom, drukket noe gin og solo, men drakk bare solo etterat tiltalte var kommet. Senere på kvelden skulle tiltalte bryte opp, men han var beruset og ønsket ikke å bruke bilen hjem. Han ga derfor uttrykk for at han måtte få en til å kjøre bilen for seg fra hotellet og opp til parkeringsplassen ved jernbanen, hvor bilen kunne stå trygt natten over. 1. vitne hadde ikke sertifikat, men kunne kjøre bil, og hadde flere ganger tidligere mens hun kjørte sammen med tiltalte, fått lov til å kjøre mens tiltalte satt ved siden av. Når det nå blir snakk om at bilen skal flyttes, sier 1. vitne at det vel må bli henne som får gjøre dette, da hun er den eneste som er edru. Tiltalte svarte ikke noe på dette og vitnet gikk kort etter. Hun har anført at hun hadde tenkt å ta bussen hjem til Tjøme, men da hun var kommet ut fra hotellet, fikk hun se tiltaltes bil og satte seg inn den. Hun slo på radioen og ventet en stund, men startet så opp og kjørte alene frem til hotellet. Tiltalte kom ut og satte seg inn ved siden i førersetet og vitnet kjørte oppover mot jernbaneparkeringen. Da vitnet ville kjøre mot kjøreretningen i en gate med enveiskjøring, gjorde tiltalte henne oppmerksom på at hun ikke kunne kjøre der. Da de senere kom opp i Møllegaten ville vitnet ha en varm pølse fra en pølsebod som ligger på venstre side av deres kjøreretning. Hun svingte derfor over til venstre for å stoppe foran boden, men fikk en møtende bil mot seg og måtte svinge tilbake til sin kjørebane. Tiltalte gjorde henne samtidig oppmerksom på at hun måtte stoppe på sin side av veien, og dette gjorde hun. 2. vitne, overkonstabel Bjørnsen, hadde lagt merke til kjøringen, og mens tiltalte var over i boden og kjøpte pølser, henvendte han seg til 1. vitne og spurte om hun hadde førerkort. Dette svarte hun nei til. Da tiltalte kom tilbake, skjønte 2. vitne med en gang at tiltalte hadde drukket, og begge ble derfor oppfordret til å følge med til politistasjonen for å avgi forklaring der. Blodprøve ble tatt av tiltalte samme kveld kl. 21.35 og kl. 22.05, og viste en alkoholgehalt på henholdsvis 1,02 og 0,95 promille. Tiltalte har innrømmet at han var klar over at 1. vitne manglet førerkort, og han har også innrømmet
Side:855
at han ved tidligere kjøringer var klar over at det var den omstendighet at han med sertifikat satt ved siden av som gjorde vitnets kjøring lovlig. Ved den angjeldende kjøring mener han Imidlertid at han hadde gitt uttrykk for at han ikke var edru og således ikke kunne lovliggjøre noen kjøring, og han fulgte med bare for å se bilen vel parkert og for å få med seg bilnøklene.
Retten ser det Imidlertid slik at når tiltalte var klar over at vitnet manglet sertifikat, og han ved tidligere anledninger hadde sittet ved siden av henne mens hun kjørte og begge da var klar over at det var denne omstendighet som lovliggjorde kjøringen, kan ikke den omstendighet at han Ikke var edru og hadde gitt uttrykk for at han selv ikke ville kjøre, frita ham for ledsageransvaret etter §15, 10. ledd i motorvognloven. Etter rettens mening må kjøringen være et klart tilfelle av øvelseskjøring i motorvognlovens forstand, og retten kan heller ikke se annet enn at tiltalte var klar over denne karakter av kjøringen. En peker herunder også på den nevnte rettledning som faktisk fant sted under kjøringen, og som ytterligere understreker at tiltalte var ledsager («fylgjesmann») og ikke passasjer.
Hvorvidt og på hvilken måte tiltalte ved ord eller handling kunne frita seg for ledsageransvaret, finner retten ikke grunn til å ta standpunkt til, idet det er på det rene at tiltalte satte seg inn i førersetet ved siden av vitnet uten noen bemerkninger, og kjøringen således skjedde under lignende forhold som ved tidligere kjøringer. - - -
Retten finner etter dette at tiltalte må bli å dømme etter tiltalen. Straffen finnes passende å kunne settes til fengsel i 21 dager. I skjerpende retning er det lagt vekt på at det er nødvendig å reagere strengt på bilkjøring i beruset tilstand, og retten kan ikke se at det er noe vesentlig formildende ved at han har overlatt kjøringen til en uten sertifikat. I formildende retning er det tatt hensyn til hans tidligere gode vandel. - - -