Rt-1959-1073
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1959-10-31 |
| Publisert: | Rt-1959-1073 |
| Stikkord: | Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 144 B/1959 |
| Parter: | Hovedstyret for Norges Statsbaner (høyesterettsadvokat Georg Lous) mot Bjarne Pedersen (overrettssakfører Sven Haraldsen - til prøve). |
| Forfatter: | Schei, Leivestad, Endresen, Bendiksby, Skau |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19 |
Dommer Schei: Arkitekt Bjarne Pedersen ble i 1951 påkjørt av toget og sterkt skadet da han i bil skulle passere en planovergang. Han reiste erstatningssak mot Norges Statsbaner, som ved Høyesteretts dom av 8. juni 1956 ble dømt til å betale ham 230000 kroner med 4 prosent rente fra domsavsigelsen og 3125 kroner i saksomkostninger. Av beløpet utgjorde 100 000 kroner erstatning for allerede lidt tap, mens resten, 130 000 kroner, var erstatning for tap i fremtidig erverv.
Saksforholdet fremgår av Høyesteretts domsgrunner.
Norges Statsbaner har den 4. mars 1957 begjært saken gjenopptatt i medhold av tvistemålslovens §407, punkt 6, idet Statsbanene mener at det er skaffet frem nye opplysninger som måtte ha medført at erstatningsbeløpet var blitt satt lavere om opplysningene hadde foreligget ved pådømmelsen av saken. Kjæremålsutvalget har henvist begjæringen til hovedforhandling i Høyesterett.
Som nye medisinske sakkyndige har vært oppnevnt overlege ved Ullevål sykehus, Brynjulf Ingebrigtsen, og avdelingslege ved Rikshospitalet, Chr. Geelmuyden. Arkitekt Pedersen og to vitner har forklart seg ved bevisopptak for Tønsberg byrett den 29. april 1958. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg kommer tilbake til i den utstrekning jeg mener de har interesse for avgjørelsen.
Norges Statsbaner har til begrunnelse av begjæringen om gjenopptagelse i store trekk anført følgende:
Høyesteretts dom bygger på erklæringene fra de sakkyndige i erstatningssaken - overlege Knut Koppang og overlege Fr. Jakhelln, som begge fant at arkitekt Pedersen hadde vært praktisk talt arbeidsudyktig i tiden etter ulykken og at hans fremtidige invaliditet måtte settes til 100 prosent eller opp imot det. Overlege Koppang anførte i sin erklæring av 3. april 1956 at han «anser det ikke sannsynlig at skadede vil kunne arbeide som arkitekt noen gang i fremtiden», og i overlege Jakhellns erklæring av 4. s. m. heter det at «Jeg antar at det er utelukket at han i fremtiden kan arbeide som arkitekt». Begge opplyste at også arkitekt Pedersen var klar over at han ikke ville kunne gjenoppta sitt yrke som arkitekt.
Etterat dommen var avsagt, fikk Norges Statsbaner rede på
Side:1074
at arkitekt Pedersen mens saken pågikk hadde søkt om ansettelse som arkitekt ved Forsvarets bygningstekniske korps, distriktsingeniøren i Horten (FBK), og at han allerede på dette tidspunkt kunne regne med å få stillingen. Hverken i søknaden som ble sendt den 4. juni 1956, - altså to dager før Høyesteretts dom ble avsagt - eller i en tidligere innsendt levnetsbeskrivelse, datert mars s. å., var det anført noe som kunne tyde på at han ikke mente seg arbeidsfør. Det er opplysningene om denne forestående ansettelse som danner grunnlaget for begjæringen om gjenopptagelse. Hadde det ved domsavsigelsen vært kjent at Pedersen sto i begrep med å overta en arkitektstilling som nevnt, måtte det etter Statsbanenes oppfatning åpenbart ha fått betydning for vurderingen av hans arbeidsevne og ervervsmuligheter og dermed for utmålingen av erstatningen.
Norges Statsbaner har også pekt på at den senere utvikling har vist at Pedersen virkelig var i stand til å arbeide som arkitekt. Han hadde stillingen i tre år og gjorde godt arbeid. Pedersen sluttet da stillingen ble inndratt i 1959, og inngikk deretter avtale om samarbeid med et nystiftet firma, Gunnar Heggs ferdighusfabrikk, som skulle fremstille ferdighus etter et system Pedersen hadde fått ideen til for mange år siden. Disse etterfølgende omstendigheter er imidlertid ikke påberopt som grunnlag for gjenopptagelse. Når de er nevnt, er det fordi Statsbanene mener at den etterfølgende utvikling kaster lys over betydningen av de opplysninger som Pedersen holdt tilbake i erstatningssaken.
Norges Statsbaner mener at Pedersen etter alt som nå foreligger ikke har lidt tap i fremtidig erverv, og at det må ansees for godtgjort at han var arbeidsfør iallfall fra nyttår 1956.
Statsbanene har nedlagt denne påstand:
«1. Høyesterettssak nr. 210/1954, Norges Statsbaner mot arkitekt Bjarne Pedersen og Norsk Forsikringsselskap Trygd hvori dom er avsagt 8. juni 1956, tillates gjenopptatt forsåvidt forholdet Norges Statsbaner mot arkitekt Bjarne Pedersen angår, og forsåvidt gjelder utmålingen av erstatningens størrelse.
2. Arkitekt Pedersen dømmes til å betale tilbake til Norges Statsbaner kroner 130 000 med 4 prosent rente fra 5. mars 1957.
3. Arkitekt Pedersen dømmes til å betale tilbake efter nærmere bestemmelse ved Høyesteretts skjønn hvad han ved Høyesteretts dom av 8. juni 1956 har fått formeget utbetalt i erstatning for allerede lidt ervervstap, med 4 prosent rente fra 5. mars 1957.
4. Arkitekt Bjarne Pedersen dømmes til å betale saksomkostninger for gjenopptagelsessaken til Norges Statsbaner.»
Bjarne Pedersen har gjort gjeldende at vilkårene for gjenopptagelse ikke er til stede. Han anfører at han hadde gitt distriktsingeniøren i FBK alle opplysninger om sin helbredstilstand da han søkte arkitektstillingen, og at begge parter så på ansettelsen som en ren prøveordning. Avtalen var at hver av dem
Side:1075
kunne bringe tjenesteforholdet til opphør på dagen, hvis det viste seg at Pedersen ikke maktet arbeidet. Når Pedersen i det hele tatt kom i betraktning ved engasjementet, skyldtes det at distriktsingeniøren var i en nødssituasjon, - ingen andre søkere enn Pedersen hadde meldt seg. Pedersen var på sin side i en meget vanskelig stilling. Norges Statsbaner prosederte på at Statsbanene ikke var ansvarlig for ulykken, og Pedersen og hans familie ville stå uten eksistensgrunnlag hvis dette standpunkt fikk medhold. Hans henvendelse til FBK innebar ikke på noen måte at han anså seg som arbeidsfør, det hele var et forsøk som han så seg tvunget til å gjøre, tross legenes pessimistiske uttalelser. Etter Pedersens mening ville opplysninger om de skritt han hadde tatt ikke ha spilt noen rolle for resultatet i saken, og iallfall er det ikke åpenbart at de ville ha gjort det.
Subsidiært anfører Pedersen at skal saken gjenopptas må hans tap helt ut vurderes på grunnlag av alle faktiske opplysninger som nå foreligger, og da kan erstatningen ikke settes lavere enn gjort i dommen. Et tilbakesøkningskrav ville for øvrig etter hans mening virke så ubillig at det heller ikke av den grunn kunne føre frem.
Bjarne Pedersen har nedlagt denne påstand:
«1. Begjæringen om gjenopptagelse av høyesterettssak nr. 210/1954 forkastes.
2. Norges Statsbaner v/hovedstyret dømmes til å erstatte Bjarne Pedersen saksomkostningene.»
Jeg er kommet til at vilkårene for gjenopptagelse av saken etter tvistemålslovens §407, punkt 6 ikke er til stede.
Innledningsvis finner jeg grunn til å understreke at det erstatningsbeløp arkitekt Pedersen er tilkjent, ikke er fremkommet som resultat av utregninger, foretatt på grunnlag av en bestemt invaliditetsgrad. Erstatningen er i samsvar med bestemmelsene i ikrafttredelseslovens §19 utmålt skjønnsmessig etter billighet, under hensyn også til andre faktorer, herunder til den utviste skyld for ulykken. Etter min mening må det foreligge meget sterke grunner dersom en slik skjønnsmessig utmålt engangserstatning senere skal kunne tas opp til revisjon.
De nye kjensgjerninger, eller bevis som begjæringen om gjenopptagelse bygger på, er som nevnt at arkitekt Pedersen mens saken sto for Høyesterett hadde søkt om ansettelse som arkitekt i FBK og kunne regne med å få stillingen, og at hans uttalelser i levnetsbeskrivelsen av mars 1956 og i søknaden av 4. juni s. å. må tas som uttrykk for at han anså seg for arbeidsfør.
Etter tvistemålslovens §407, punkt 6 er det et vilkår for gjenopptagelse at det «opplyses en ny kjensgjerning eller skaffes frem et nytt bevis som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en anden avgjørelse». Spørsmålet om forståelsen av denne bestemmelse er drøftet i en høyesterettsdom inntatt i Rt-1939-801. Førstvoterende, som fikk tilslutning av de øvrige dommere, uttalte om dette bl.a.: «- - - Det må med andre ord være helt klart ikke
Side:1076
bare at domsresultatet kunde ha blitt eller sannsynligvis vilde ha blitt et annet, men at det nødvendigvis vilde ha blitt et annet om de nye opplysninger hadde foreligget før dommen, og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller med andre dommere. - - -» Denne uttalelse er jeg enig i.
Når man skal gjøre seg opp en mening om hvorvidt det er åpenbart at de nye opplysninger som begjæringen om gjenopptagelse bygger på, ville ha endret rettens syn på skadens omfang og Pedersens fremtidige ervervsmuligheter så vesentlig at resultatet nødvendigvis måtte ha blitt en lavere erstatning, er det av interesse å se hva distriktsingeniøren, oberstløytnant Krag-Rønne har forklart om engasjementet i et brev til FBK av 6. februar 1957. Dette brev gjaldt dekningen av lønnsutgiftene til Pedersen og er skrevet før begjæringen om gjenopptagelse forelå. I brevet heter det bl.a.: «- - - Før engasjementet gjorde arkitekt Pedersen oppmerksom på at han hadde vært utsatt for ulykke og at han ikke gjorde noen regning med å kunne arbeide selvstendig som arkitekt. Men i stedet for å gå og drive var han villig til forsøksvis å ta mindre arkitektoppdrag på kontoret. Hvorvidt han ville greie arbeidet, fikk fremtiden vise. Hovedsaken for ham var å få prøve om han greide å arbeide og om arbeidet kunne gi ham hans selvtillit tilbake. Noe arbeidspress gjorde han oppmerksom på at han ikke ville kunne tåle. Fikk han tilbakefall eller ble syk måtte han få slutte på dagen. - - -" Det er i brevet opplyst at Pedersen var eneste søker til stillingen. Ved bevisopptaket den 29. april 1958 forklarte Krag-Rønne om ansettelsen bl.a. : "- - - Avh. forbeholdt seg rett til å si opp Pedersen på dagen hvis han fant at Pedersen ikke klarte å fylle sin stilling. Pedersen forbeholdt seg på sin side å kunne gå uten oppsigelsesfrist hvis han selv følte at han ikke klarte arbeidet. Pedersen fremholdt ved samme anledning at han ikke måtte få arbeider som skulle forseres og at han heller ikke måtte få noe personlig ansvar. Lønnen ble avtalt til lønnsklasse 15. Pedersen skulle ikke få pensjon og da det var vanskelig å fremlegge legeerklæring ble det heller ikke aktuelt å melde ham inn i sykekassen. Det hele var fra begge sider ment som et prøveengasjement. Pedersen ble ikke fremstillet for legen av denne grunn, og på grunn av at han neppe ville bli godkjent. Avh. var i en nødssituasjon og måtte ha en arkitekt. - - -"
Når dette sees i sammenheng med den oppfatning de sakkyndige hadde av Pedersens arbeidsevne, at det ingen sannsynlighet var for at han kunne gjenoppta sitt yrke som arkitekt, kan jeg ikke finne det åpenbart at opplysningene om at han kunne regne med et prøveengasjement som dette, måtte ha medført en så vesentlig endring i rettens vurdering av hans fremtidige ervervsmuligheter, at erstatningsbeløpet nødvendigvis måtte ha blitt lavere. Tvert om er det rimelig å anta at det for retten - på samme måte som for distriktsingeniøren - måtte ha fremstillet seg som høyst usikkert om - og i tilfelle hvor lenge - Pedersen ville makte arbeidet.
Side:1077
Jeg kan heller ikke finne at det i denne forbindelse er vesentlig at Pedersen hverken i levnetsbeskrivelsen eller søknaden ga uttrykk for at han tvilte på sin evne til å greie arbeidet. Disse dokumenter må sees i sammenheng med de opplysninger han muntlig hadde gitt og som Krag-Rønne har forklart seg om.
Det har vært anført at opplysningene måtte ha fått betydning for de sakkyndiges vurdering. Jeg kan heller ikke finne dette åpenbart. Jeg nevner i denne forbindelse at Pedersen selv forklarer at han rådførte seg med de sakkyndige om arkitektarbeidet i FBK. Om dette sier overlege Jakhelln i brev av 5. oktober 1959 : "- - - Det er godt mulig at arkitekt Pedersen i denne tid har spurt meg til råds pr. telefon idet han ikke sjelden ringte meg for råd angående sine plager.
Om jeg hadde visst om at han hadde søkt stilling i Horten, ville dette temmelig sikkert ikke influert på min konklusjon. - - - Jeg ville formodentlig ha kommet til samme konklusjon som jeg gjorde.
Arkitekt Pedersen hadde siden ulykken i 1951 til 195G levet under et stadig økonomisk press. Han hadde kjøpt en eiendom som formodentlig var et ufornuftig kjøp og en svær økonomisk belastning for ham. Han hadde ikke kunnet være i arbeide, hadde stadig sine plager og var også deprimert på grunn av den usikre fremtid han og hans familie hadde. Det er under disse forhold ganske klart at høyesterettsdommen hadde en viss kurativ virkning på Pedersen. Både følelsen av at han fikk en slags oppreisning og følelsen av å stå noe tryggere økonomisk."
Overlege Knut Koppang uttaler i brev av 9. s.m. : "- - - Jeg kan ikke huske at arkitekt Pedersen spurte meg til råds angående stilling i Horten. Forøvrig er mitt standpunkt i overensstemmelse med overlege Jakhelln's uttalelser."
Selv om det er uten betydning for avgjørelsen av gjenopptagelsesspørsmålet, finner jeg etter prosedyren grunn til å tilføye at om erstatningen skulle fastsettes i dag på grunnlag av de nå foreliggende opplysninger, ville beløpet etter min mening neppe kunne settes lavere enn gort i dommen. Jeg nevner i denne forbindelse at Pedersen ikke har arbeidet og ikke har kunnet arbeide som selvstendig praktiserende arkitekt, slik som han gjorde før ulykken, og at det heller ikke er grunn til å anta at han vil kunne gjøre det fremtidig.
Arkitekt Pedersen må selv ta sin del av ansvaret for at saken ble søkt gjenopptatt fordi han ikke ga opplysning om sitt forestående engasjement i FBK. Jeg antar derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne kjennelse
Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Side:1078
Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Bendiksby og Skau: Likeså.