Rt-1959-1161

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-11-21
Publisert:	Rt-1959-1161
Stikkord:	Jaktloven av 20
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 152 B/1959
Parter:	Oleif Strand m.fl. (overrettssakfører Carl-Bernhard Kjelsrup - til prøve) mot Nils N. Strand jr. m.fl. (høyesterettsadvokat Per Brunsvig).
Forfatter:	Schei, Eftestøl, Endresen, Hiorthøy, Holmboe
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1899) §3, Jaktloven (1951) §14, Grunnloven (1814) §105, §97, Lov om bruksrettigheter (1874) §1, §1, §14, §12, Jaktloven (1951)

Dommer Schei: Denne sak gjelder spørsmålet om jaktrett i en sameiestrekning i Stor-Elvdal, Strandsameiet unntatt Staupholsområdet. Saken er reist mot eierne av de gårder som Strandsameiet tilligger - Strandgårdene - og saksøkere er eierne av seks parseller som er utgått fra disse gårdsbruk i årene fra 1834 til 1897. For herredsretten og lagmannsretten gjaldt saken også fiskerett i sameiestrekningen, men dette spørsmål foreligger ikke for Høyesterett.

Ved Nord-Østerdal herredsretts dom av 15. oktober 1955 ble alle saksøkerne kjent jaktberettiget. Eidsivating lagmannsrett pådømte saken den 21. august 1957 og kom til samme resultat for én av saksøkerne, Jørgen Torp, eier av g.nr. 4 b.nr. 26. De andre saksøkerne ble derimot kjent ikke jaktberettiget i Strandsameiet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent for noen av rettene.

De fem saksøkerne som ikke fikk medhold i lagmannsretten, 1) Oleif Strand som eier av g.nr. 4 b.nr. 6, 2) Engebret S. Strand som eier av g.nr. 4 b.nr. 19, 3) Nils Rustad som eier av g.nr. 4 b.nr. 13, 4) Olaf J. Rusten som eier av g.nr. 4 b.nr. 21 og 5) Enok Strand som eier av g.nr. 4 b.nr. 5, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at deres havnerett i Strandsameiet unntatt Staupholsområdet ikke gir grunnlag for jaktrett etter jaktloven av 20. mai 1899 §3, nå lov om viltstellet, jakt og fangst av 14. desember 1951 §14. Etter de ankende parters mening er Strandsameiet en slik sameiestrekning som disse bestemmelser omhandler, og deres jaktrett følger da uten videre av den bruksrett til havnegang som de har i området. Ingen av de ankende parter påstår for Høyesterett at de er medeiere i Strandsameiet.

Olaf J. Rusten, hvis havnerett er bestridt i saken, gjør som for de tidligere retter gjeldende at hans havnerett i alle fall er hjemlet ved hevd.

De ankende parter, som for Høyesterett har fått bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har nedlagt denne påstand:

«1. Oleif Strand som eier av g.nr. 4 b.nr. 6, Urmakerstuen, Engebret S. Strand som eier av g.nr. 4 b.nr. 19, Bækken søndre, Nils Rustad som eier av g.nr. 4 b.nr. 13, Lillestusveen, Olaf J. Rusten som eier av g.nr. 4 b.nr. 21, Rusten, Enok Strand som eier av g.nr. 4 b.nr. 5, Strandengen, kjennes for sine eiendommer og i forhold til ankemotpartene Nils N. Strand jr. som eier av g.nr. 4 b.nr. 1, Sveen Strand, Erling A. Strand som eier av g.nr. 4 b.nr. 4, Nystu Strand, Engebret J. Strand

Side:1162

som eier av g.nr. 4 b.nr. Il, Lillestu Strand, Haaken G. A. Mathiesen, Anne-Cathrine Wessel og Henrik Mathiesen som eiere av g.nr. 4 b.nr. 77, Gammelstu Strands andel i Strandsameiet, - alle eiendommer i Stor-Elvdal - jaktberettiget i Strandsameiet i Stor-Elvdal, unntatt Staupholområdet.

2. Ankemotpartene betaler in solidum saksomkostninger for alle retter til de ankende parter og for Høyesterett til det offentlige som om saken ikke var benefisert.»

Ankemotpartene, 1) Nils N. Strand jr. som eier av g.nr. 4 b.nr. 1, Sveen Strand, 2) Erling A. Strand som eier av g.nr. 4 b.nr. 4, Nystu Strand, 3) Engebret J. Strand som eier av g.nr. 4 b.nr. 11, Lillestu Strand, og 4) Haaken G. A. Mathiesen, Anne-Cathrine Wessel og Henrik Mathiesen som eiere av g.nr. 4 b.nr. 77, Gammelstu Strands andel av Strandsameiet gjør som for de tidligere retter gjeldende at Strandsameiet ikke er en sameiestrekning av den karakter som omhandles i den gamle jaktlovs §3 og den nye jaktlovs §14. De anfører videre at de ankende parters havnerett heller ikke kunne gi grunnlag for jaktrett etter de nevnte bestemmelser fordi havneretten ikke omfatter hele sameiestrekningen, idet Staupholsområdet er unntatt. Ankemotpartene bestrider at det er hevdet havnerett for Olaf J. Rustens eiendom.

Subsidiært anføres det at den gamle jaktlovs §3 under ingen omstendighet kan være slik å forstå at de bruksberettigede har fått rett også til jakt som grunneieren før loven hadde eneretten til, således elgjakt og jakt med hund. Det ville i tilfelle bety inngrep i grunneiernes økonomiske rettigheter og det kan ikke ha vært meningen, jfr. Grunnlovens §97 og §105.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«Nils N. Strand jr., Erling A. Strand, Engebret J. Strand, Haaken G. A. Mathiesen, Anne-Cathrine Wessel og Henrik Mathiesen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos de ankende parter in solidum for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Det er til bruk for sakens behandling for Høyesterett holdt bevisopptak den 19., 20. og 21. januar 1959 ved Nord-Østerdal herredsrett hvor det ble gitt forklaring av de ankende parter, ankemotparten Nils N. Strand jr. og 8 vitner. Det er fremlagt forskjellige nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp.

Med hensyn til saksforholdet viser jeg til den utførlige fremstilling som er gitt i de tidligere retters domsgrunner.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg nevner først at Landbrukskommisjonen av 1896 i sine motiver til jaktloven av 1899 uttalte at den enstemmig var «af den Anskuelse, at de Forandringer, som ansees paakrævede i den bestaaende Ordning, maa gaa i Retning af at utvide og befæste Grundeierens Rettigheder. - - -». Denne uttalelse sluttet Landbrukskomiteen seg enstemmig til i Innst. O. VIII 1898/99. Prinsippet om grunneierens enerett til jakt og fangst på sin

Side:1163

eiendom ble fastslått i jaktloven av 1899 §1, og det er ikke grunnlag for å anta at det under behandlingen av loven i Stortinget ble tatt avstand fra det alminnelige synspunkt som Landbrukskommisjonen og Stortingets landbrukskomité ga uttrykk for.

Jeg kan ikke se lovens §3, første punkt som et brudd på grunneierprinsippet. Etter min oppfatning er denne bestemmelsen utelukkende en praktisk tillempning og utfylling av grunneierregelen på et område hvor denne regel ikke uten videre strekker til. Det er ved tolkningen av §3, første punkt grunn til å feste oppmerksomheten ved at det ikke er så at loven generelt knytter jaktrett til havneretten og de andre bruksretter som §3 nevner. Bestemmelsen gjelder bare for bruksrett i strekninger som er i sameie, ikke også for bruksrett i strekninger som ikke er det. Forklaringen på at det er gjort forskjell på sameieområder og områder i eneeie, kan så vidt skjønnes bare være den at det for bruksretter i sameiestrekning gjør seg gjeldende forhold som er særegne og som for disse strekninger skaper behov for en slik spesiell bestemmelse som §3, første punkt gir. Hvilke særlige forhold det her kan være tale om, ble klart påpekt under debatten om jaktloven i Odelsting og Lagting (St.forh. 1899 II side 868 flg.). Foss uttalte at det i sameiestrekninger ofte er så «at en eier græsset, «bubeitet», som det heder, medens en anden eier trærne, og stundom kan det være to eiere om trærne, idet en eier løvtrærne og en anden furu og gran. Nu opstaar det spørsmaal, hvem er da grundeier? Thi én maa være grundeier, medens de andre er brugsberettigede. Sæt nu det tilfælde, at man siger, at den, som eier bubeitet, er grundeier, medens de andre er brugsberettigede i sameiestrækningen, vil det da være retfærdig at udelukke disse andre fra jagtret i denne strækning?» Børresen omtalte den samme oppdeling av bruksrådigheten og anførte at «under saadanne omstændigheder tror jeg, det er noksaa vanskelig med bestemthed at kunne sige, hvem der er den virkelige lodeier, som har eiendomsret til grunden». På samme måte pekte Schjødt på at eiendomsbeføyelsene i sameiestrekninger mange steder i landet meget ofte var oppdelt og uttalte at det forekom ham «rigtigst at alle betragtes som grundeiere ligeoverfor jagtretten - - - de udøver hver sin del av eiendomsretten, enhver har sin beføielse. - - -».

Man står således for sameiestrekninger av den nevnte karakter overfor et dobbelt problem:

Når bruksbeføyelsene er oppdelt på denne måten, kan det for det første være vanskelig å avgjøre hvem som skal ansees som eier av grunnen; den ene kan være like nær som den annen. For det annet vil man, selv om vanskeligheten med eierspørsmålet rettslig lar seg løse, ofte stå overfor så vidt likeverdige bruksinteresser at det ikke ville være noen rimelighet i at den som formelt ansees som eier, av den grunn også skulle få eneretten til jakt i området.

Når det gjelder bruksretter i utmark som er i eneeie er

Side:1164

forholdet et annet. Eierspørsmålet vil her være på det rene, og bruksrettene vil være avgrensede servitutter som ikke kan stilles i klasse med eierens interesser i området.

Sammenligner man så situasjonen i en sameiestrekning, hvor bruksbeføyelsene på denne måten er oppdelt, med det tilfelle som behandles i denne sak, ligger forskjellen i dagen. I Strandsameiet har bruksrådigheten overhodet ikke vært delt mellom sameierne. Hver av dem har fra gammel tid nyttet alle bruksmåter som forholdene har gitt anledning til, på samme måten som en eneeier gjør det i sin utmark. Den rett parselleierne har fått til havnegang, har klart fremtrådt som en avgrenset bruksrett, en annen rangs rett i sameieområdet sammenlignet med sameiernes egen rett. Det har heller aldri kunnet være tvil om at eiendomsretten fortsatt lå hos Strandgårdene. Parselleiernes stilling har for så vidt vært den samme som om de hadde hatt sin havnerett i et område tilhørende en enkeltmann. Ingen av de hensyn som gjør seg gjeldende for sameiestrekninger med oppdelt bruksrådighet og som må antas å ligge til grunn for bestemmelsen i §3, første punkt foreligger i denne sak.

Det som kan volde tvil, er om denne begrensning av bestemmelsens rekkevidde er kommet tilstrekkelig klart til uttrykk i loven, slik at den kan legges til grunn ved tolkningen av §3. Selve lovteksten omhandler sameiestrekninger generelt, og under debatten om loven i Odelsting og Lagting ble det også av flere talere gitt uttrykk for at de tilla bestemmelsen et videre anvendelsesområde enn angitt foran. For min del mener jeg imidlertid at lovgrunnen til bestemmelsen ikke kan volde tvil, og at den, sett i sammenheng med at loven klart bygger på prinsippet om grunneierens enerett til jakt på sin eiendom, må føre til at bestemmelsen bare kan gis anvendelse på sameieforhold hvor bruksbeføyelsene har vært oppdelt. Skulle man gi bestemmelsen anvendelse på sameiestrekninger i det hele, ville det etter min mening i mange tilfelle føre til urimelige resultater og uten rimelig grunn bryte med den grunnregel loven ellers bygger på.

Jeg tilføyer at både teori og rettspraksis gjennom lengre tid har forstått loven i samme retning som jeg her har gjort gjeldende. Jeg viser således til høyesterettsdom inntatt i Rt. for 1916 689, som, så vidt jeg ser, bygger på en forståelse av loven som i det vesentlige faller sammen med det jeg bygger på. Også den senere teori, se således Gjelsvik, Tingsretten (3. utg.) side 226, og Nærstad, Sameieretten til jord side 116, har samstemmig vært av den oppfatning at §3, første punkt må tolkes innskrenkende. Denne forståelse av loven må ansees festnet og bør ikke nå kunne fravikes.

Jeg kommer således til at de ankende parter ikke har jaktrett i Strandsameiet, og det blir da ikke nødvendig for meg å gå inn på de øvrige spørsmål som er reist i saken.

Da saken gjelder et tvilsomt rettsspørsmål, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Side:1165

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Kst. dommer Eftestøl: Jeg er i resultatet enig med førstvoterende.

For meg er det avgjørende at jaktloven av 1899 §3 ved høyesterettsdom i Rt-1916-689 er fortolket slik at den sikter til sameier hvori det fra gammel tid har eksistert bruksrettigheter ved siden av grunneierne. Dette er ikke tilfelle med beiterett i Strandsameiet tilliggende noen av de ankendes eiendommer. Jeg anser meg for bundet av den nevnte høyesterettsdom, som synes å ha ført til en festnet oppfatning.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Hiorthøy: Likeså.

Dommer Holmboe: Jeg er også kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg har funnet det tvilsomt om ordlyden i jaktlovens §14 første ledd gir plass for en innskrenkende fortolkning, men føler meg for så vidt bundet av den av førstvoterende nevnte høyesterettsdom av 1916, som har stått uanfektet i over 40 år.

Av Herredsrettens dom (sorenskriver Petter A. Larsen med domsmenn Nils Hole og Gunnar G. Otnes):

Saken gjelder jakt- og fiskerett i Strandsameiet i Stor-Elvdal.

Strandsameiet er en fjellstrekning i ca. 800 meters høyde over havet på vestsiden av Glommen i Stor-Elvdal herred. Arealet som utgjør ca. 62 000 dekar er ikke særskilt matrikulert.

I forbindelse med en utskiftningssak i 1935 slo Eidsivating lagmannsrett ved dom av 27. august 1943 fast, at som forutsetning for utskiftningen skulle legges til grunn at Strandsameiet tillå Strandgårdene g.nr. 4, b.nr. 1, 4, 11 og 16 samt Staupseteren g.nr. 4, b.nr. 3, bortsett fra den del av sameiet som er kallet Staupholen Seterområde, også gården Furuset g.nr. 8 b.nr. 1 i Stor-Elvdal. Etter denne dom er et areal på ca. 12 000 dekar utlagt til eieren av gården Furuset etter overenskomst mellom eierne av Strandgårdene og med utskiftningsrettens bistand. Retten finner det unødvendig å komme nærmere inn herpå da Furusets eier ikke er gjort til part i nærværende sak.

Gården Strand i Stor-Elvdal var kirkegods og ble drevet ved leilendinger inntil 1687 da 4 oppsittere ble selveiere. Det vites ikke sikkert, men det er grunn til å anta at det opprinnelig har vært en gård. Med hensyn til Strandsameiet er det uklart når brukerne av Strandgårdene har underlagt seg dette.

Jørgen Torp, som eier av g.nr. 4, b.nr. 26 Brynhildstujordet, Oleif Strand, som eier av g.nr. 4, b.nr. 6 Urmakerstuen, Engebret S. Strand som eier av g.nr. 4, b.nr. 19 Bekken søndre, Nils Rustad som eier av g.nr. 4, b.nr. 13 Lillestuen, Olaf J. Rusten som eier av g.nr. 4, b.nr. 5 Strand Engen,

Side:1166

hvilke samtlige eiendommer er parseller under de opprinnelige 4 Strandgårder, mener at de er jaktberettiget i sameiet og for så vidt angår Oleif Strand, Nils Rustad og Enok Strand at de også er fiskeberettiget der. Da dette bestrides av eierne av de opprinnelige Strandgårder Nils N. Strand som eier av g.nr. 4, b.nr. 1 Sveen Strand, Erling A. Strand som eier av g.nr. 4, b.nr. 4 Nystu Strand, Engebret J. Strand som eier av g.nr. 4, b.nr. 11 Lillestu Strand og firmaet Arthur Mathiesen & Co. A/S som eier av g.nr. 4, b.nr. 16 Gammelstu Strand, har de ovennevnte eiere av parsellene under Strandgårdene etter forgjeves prøvet forliksmegling i Stor-Elvdal forliksråd den 1. april 1954, ved sin prosessfullmektig overrettssakfører Kjelstrup, Tynset, stevnet ovennevnte eiere av de gamle Strandgårder for Nord-Østerdal herredsrett. Etterat stevning var uttatt den 1. april 1954 har saksøkte firmaet Arthur Mathiesen & Co. A/S ved skjøte, datert 2. desember 1954, tinglyst 15. april 1955 solgt Gammelstu Strands andel i Strandsameiet til Haaken G. A. Mathiesen og Anne Cathrine Mathiesen, hvilken andel er særskilt skyldsatt og har fått betegnelsen g.nr. 4, b.nr. 77 Gammelstu Strands andel i Strandsameiet. Under saken samtykket saksøkerne i at de nye eiere trådte inn som parter i saken. - - -

Retten skal bemerke: - - -

Retten er derfor kommet til at saksøkerne Oleif Strand og Enok Strand ikke på grunnlag av medeiendomsrett i sameiet har jaktrett og heller ikke fiskerett utover det som er hjemlet i rettsforliket av 28. september 1955.

For saksøkerne Engebret S. Strand, Nils Rustad og Olaf J. Rusten er påstand om jaktrett bare begrunnet med at denne følger av at de har bruksrett i sameiet.

Retten vil så gå over til å drøfte spørsmålet om hvorvidt saksøkerne nr. 2-6 har jaktrett i Strandsameiet på grunnlag av bruksrett i dette. Det er enighet mellom partene om at saksøkerne Oleif Strand og Enok Strand har bruksrett i Strandsameiet bortsett fra Staupholseterområdet og at saksøkerne Engebret S. Strand og Nils Rustads bruksrett omfatter hele sameiet. For så vidt angår saksøkeren Olaf J. Rusten bestrider de saksøkte at han har bruksrett i sameiet, men det erkjennes at om retten kommer til at Rusten har havnerett og rett til seter, så er det ingen territorial begrensning innen sameiet for hans vedkommende.

Retten vil først behandle spørsmålet om hvorvidt saksøkeren Olaf J. Rusten har bruksrett i Strandsameiet. Rustens far Jacob Strandengen fikk auksjonsskjøte på eiendommen Rusten g.nr. 4, b.nr. 21 den 7. januar 1898, tinglyst samme dag. Det er av Rusten uimotsagt opplyst at hans far straks begynte å setre fra leiet seterbu og at han like etter århundreskiftet, antagelig i 1901, fikk lov til å sette opp seterhus på en tomt i Strandsameiet som tidligere hadde tilhørt en mann ved navn Dørum som hadde seter under Jensbakk. Senere, så vidt skjønnes i begynnelsen av 1940 årene, er nytt seterhus satt opp på ny tomt og tomteleie erlagt fra og med 1943 med kr. 5 pr. år. Uaktet det ikke fremgår noe av hjemmelsdokumentene om rett til havning og seter i sameiet, finner retten at Rusten og hans rettsforgjenger må ha hevdet en slik rett. Om det opprinnelig har vært mangler ved atkomsten må denne mangel nå være avhjulpet ved hevd. At eieren av b.nr. 21 uhjemlet har latt sine kreaturer havne i sameiet, har etter rettens mening formodningen mot seg. Hvis det hadde vært tilfelle, ville det vært all grunn for saksøkte Erling Strand til å nekte å ta mot

Side:1167

tomteleie for det nye seterhus, således som referert ovenfor. I mottagelsen av slik leie ligger etter rettens mening en erkjennelse for at eieren av b.nr. 21 hadde rett til å havne i sameiet. Noen betaling for selve havneretten er beløpet kr. 5 pr. år ikke, hvilket fremgår så vel av kvitteringens ordlyd som av beløpets størrelse. Retten mener at seterhus som eierne av b.nr. 21 upåtalt har hatt stående på sameiets grunn i over 40 år, må være en synbar innretning således som foreskrevet i lov av 23. mai 1874 §1.

Retten vil så gå over til å drøfte spørsmålet om hvorvidt saksøkerne nr. 2-6 som havneberettigede i sameiet har jaktrett i dette. Avgjørende for løsningen av dette spørsmål er fortolkningen av jaktlovens §14. Det sameie saken gjelder omfatter som tidligere nevnt et ganske betydelig område, ca. 62 000 dekar, og er ikke særskilt matrikulert. Det er et jordfellesskap mellom flere gårder, hvilket fellesskap strekker seg langt tilbake i tiden og før gården Strand i 1687 ble delt i 4 bruk. Området er derfor det som vanligvis forståes med en sameiestrekning. Spørsmålet blir så om uttrykket «sameiestrekning» i jaktlovens forstand er et snevrere begrep. Det er ikke av saksøkerne bevist at det bortsett fra fiskerett og utleie av Staupholseterområdet har eksistert bruksrettigheter i sameiet før saksøkernes parseller ble utskilt. Den gang saksøkernes eiendommer ble utskilt fra de opprinnelige Strandgårder var det etter rettens mening, jfr. ovenfor, på det rene at de 5 saksøkere det her gjelder bare skulle ha bruksrett, mens eiendomsretten til sameiet skulle være der den opprinnelig var. Forholdet er for så vidt likt det eksempel professor Gjelsvik nevner i sin Tingsrett, utgave 1936 26, hvor han benekter jaktrett for de som har bruksrett. Ordlyden i den gamle jaktlovs §3 og den nyes §14 sammenholdt med uttalelser som falt i Odels- og Lagtinget forut for vedtagelsen av jaktloven av 1899, gir etter rettens mening ikke holdepunkter for en så snever fortolkning som Gjelsvik gir uttrykk for. Retten har oppfattet høyesterettsdommen inntatt i Rt. for 1916 689 derhen, at det må stilles spesielle krav til en sameiestrekning for at den skal gå inn under den gamle jaktlovs §3, og at det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

I det tilfelle som foreligger til avgjørelse for retten omfatter bruksretten for 3 av saksøkernes vedkommende hele det store areal på 62 000 dekar og for de to øvrige et areal på 45 000 dekar og bruksrettighetene har den største betydning for dem. Selve eierinteressen i sameiet er av mindre betydning da området så vidt skjønnes ikke omfatter annen skog enn noe bjerk. Det bemerkes i denne forbindelse at retten ikke har foretatt åstedsbefaring idet partene fant dette unødvendig. Retten er kommet til at Strandsameiet må sies å være en sameiestrekning i jaktlovens forstand og at saksøkerne som følge herav må være jaktberettiget i sameiet. I denne forbindelse vil retten peke på at nærværende sak har betydelige likhetspunkter med den sak som ble avgjort ved dom av Frostating lagmannsrett den 29. november 1954 referert i R. G. for 1955 256, følgende, hvor de havneberettigede ble kjent jaktberettigede. Retten viser til den begrunnelse lagmannsretten ga i nevnte sak og tiltrer denne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommer Otter Boberg og kst. dommer, førstelagmann Reidar Aasgaard med domsmenn Lien og Undset):

- - -

Side:1168

Lagmannsretten skal bemerke:

Under ankeforhandlingen har ankemotpartene frafalt krav på bruksrett og derfor også på jakt- og fiskerett i Staupholseterområdet. Det blir derfor ikke nødvendig å ta standpunkt til om det for så vidt foreligger noen misforståelse av herredsretten. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som i herredsretten.

Området for den omstridte jaktrett ligger etter kartet i en luftlinje av ca. 5 km fra Strandgårdene, som ligger øst for Glomma nede ved denne elv i en høyde over havet av 242 m. Strandsetrene ligger langt øst i området i en høyde av mellom 700 og 800 m over havet. Størstedelen av området ligger vestenfor setrene i vekslende høyde på mellom ca. 800 og ca. 1000 m over havet. Det er meget myrlendt, men det er også gode gressganger og på flere steder er det huggbar granskog og bjørk. Det må betegnes som en fjellstrekning med et areal av ca. 50 000 dekar (inkl. Staupholen.)

Om eiendomsforholdet til gården Strand har Riksarkivet i brev av 2. juni 1954 til ankemotpartenes prosessfullmektig, overrettssakfører Kjelstrup, bl.a. opplyst følgende: «Strand tilhørte Altare Trinitatis i Hamar domkirke. Fra 1658 hadde den tyske hoffpredikant Johannes Bremer Trinitatis prebende. 25. mai 1672 fikk oberst Hans Jacob Schiørt kongeskjøte på «Det beholdende Jordegods wdaff Magister Johannes Bremers canichegodz». - - Allerede samme år (1672) nevnes Nils Toller som eier av Strand. I 1686 nevnes hans arvinger, og i 1687 er oppsitterne selveiere. - - - I skattemantall fra første halvdel av 1600-tallet nevnes 1 oppsitter på Strand. I 1612, 1622, 1634 og 1637 nevnes Toller (Tholloff), i 1638 Niels, i 1642 og 1645 Berger og i 1647, 1650 og 1651 Simen. Fra 1652 oppføres Niels, Simen, Børger, Peder. I landkommisjonens jordebok 1661 nevnes Niels og Simen som oppsittere på Strand. I matrikkelen etter reskript 23. januar 1665 nevnes oppsitterne Simen, Peder, Hans og Berger.

I denne matrikkelen opplyses det at Strand har «Sommerbeed i Hofdelien». Ved matrikuleringen i 1723 heter det at gården har «setter god haun».

I matrikuleringsprotokollen fra 1723 er under matr. g.nr. 4 Strand likeledes oppført 4 oppsittere «tilhørig enhver med bøyel - - -». Ved utskiftning i 1822 mellom de fire daværende sameiere i gården Strand ble innmarken utskiftet, mens utmarken fremdeles ble liggende i fellesskap mellom dem.»

Det er i saken ikke bestridt at de ankende parter nå har sameierett i fjellstrekningen som eiere av henholdsvis g.nr. 4, b.nr. 1, 4, 11 og 77 av Strand i Stor-Elvdal.

Utparselleringen av sameiet begynte først i 1828. Da ankemotpartene har erklært at de ikke gjør gjeldende noen rettighet i Staupholen (opprinnelig «Støbseteren»), ansees det unødvendig å gå inn på denne streknings særskilte skjebne for skylddelingen i 1828 og fremover i tiden.

Ankemotpartenes eiendommer er alle kommet fra de eiendommer som nå eies av de ankende parter nr. 1-3. Fra Nystu Strand (det nåværende g.nr. 4, b.nr. 4) som eies av den ankende part nr. 2 Erling A. Strand, ble i 1828 utskilt Tobro (nåværende g.nr. 4, b.nr. 2). Fra den ble i 1834 utskilt Staupholsetra, som i dag tilhører Stor-Elvdal kommune, og ikke er med i saken. Ved skylddeling av 1880 ble fra Tobro utskilt Brynhildstuen (det nåværende g.nr. 4, b.nr. 10). Den eies i dag av Paul Hovind,

Side:1169

som ikke er part i saken og heller ikke har intervenert. Fra Brynhildstuen er utgått Brynhildstujordet (det nåværende g.nr. 4, b.nr. 26) som i dag eies av ankemotpart nr. 1 Jørgen Torp.

Ankemotpart nr. 2 Oleif Strand eier i dag Urmakerstuen g.nr. 4, b.nr. 6. Den er utskilt i 1834 fra Nystu Strand (nåværende g.nr. 4, b.nr. 4) og fra Lillestu Strand (nåværende g.nr. 4, b.nr. Il) som i dag eies av Engebret J. Strand, den ankende part nr. 3.

Ankemotpart nr. 3 Engebret S. Strand eier Bekken Søndre g.nr. 4, b.nr. 19, som i 1896 ble utskilt fra Sveen Strand (nåværende g.nr. 4, b.nr. 1). Denne eiendom eies i dag av den ankende part nr. 1 Nils Nilsen Strand jr.

Ankemotpart nr. 4 Nils Rustad eier Lillestusveen (g.nr. 4, b.nr. 13) som i 1866 er utskilt fra Lillestu-Strand (nåværende g.nr. 4, b.nr. 11).

Ankemotpart nr. 5 Olaf J. Rusten eier Rusten g.nr. 4, b.nr. 21. Denne ble i 1897 utskilt fra Strand-Engen, det nåværende g.nr. 4, b.nr. 5, som i dag eies av Enok Strand, ankemotpart nr. 6.

Ankemotpart nr. 6 Enok Strand eier den nettopp nevnte Strand-Engen g.nr. 4, b.nr. 5, som i 1834 ble utskilt fra Nystu Strand (g.nr. 4, b.nr. 4) og Lillestu Strand (g.nr. 4, b.nr. 11.)

Etter oppgave (matrikkelen av 1880) har de ankende parters eiendommer følgende skyld: G.nr. 4, b.nr. 1 Sveen Strand, skyld mark 19,67, g.nr. 4, b.nr. 4, Nystu Strand, skyld mark 8,98, g.nr. 4, b.nr. 11 Ullestu Strand, skyld mark 17,99, g.nr. 4, b.nr. 16 Gammelstu Strand skyld mark 19,89, derav utskilt g.nr. 4, b.nr. 77 (andel i Strandsameiet) til de ankende parter nr. 4 a) Haaken G. A. Mathiesen b) Anne Catrine Mathiesen og c) Henrik Mathiesen, skyld mark 1,84.

Ankemotpartenes eiendommer har etter oppgave følgende skyld: G.nr. 4, b.nr. 26 Brynhildstujordet, skyld mark 0,77, g.nr. 4, b.nr. 6 Urmakerstuen, skyld mark 1,07, g.nr. 4. b.nr. 19 Bækken søndre, skyld mark 0,65, g.nr. 4, b.nr. 13 Lillestusveen, skyld mark 0.36, g.nr. 4, b.nr. 21, Rusten, skyld mark 0,10, g.nr. 4, b.nr. 5 Strandengen, skyld mark 1,35.

Til avgjørelse foreligger først om ankemotpartene (parselleierne) er hjemlet jaktrett i dokumentene (skylddelinger og skjøter etc.) som er utferdiget i anledning av utparselleringene, idet dog ankemotpart nr. 5, Rusten ikke har funnet hjemmel for jaktrett i sine dokumenter, men har påstått hevd på havnerett og dermed jaktrett etter jaktloven av 1899 §3 og etter den nye jaktlovs §14.

Ankemotpartene nr. 1 Jørgen Torp, nr. 2 Oleif Strand og nr. 3 Enok Strand har hevdet prinsipalt at deres dokumenter hjemler medeiendomsrett i det omhandlede sameieområdet og dermed jaktrett, nr. 2 og 3, subsidiært at de i sine dokumenter har fått havnerett i området og derved etter den gamle jaktlovs §3 og etter den nye jaktlovs §14 har fått jaktrett i denne strekning. Ankemotpart nr. 3 Engebret S. Strand og nr. 4 Nils Rustad påstår ikke medeiendomsrett, men som nr. 2 og 6 at de i sine dokumenter har fått havnerett og dermed jaktrett etter de nevnte bestemmelser. Nr. 5 Olaf Rusten anfører at han har hevdet havnerett og dermed fått jaktrett på like linje med ankemotpart nr. 3 og 4.

Saken stiller seg således forskjellig i rettslig henseende for de forskjellige ankemotparter og lagmannsretten vil derfor i det vesentlige behandle spørsmålet om jaktrett i det etterfølgende særskilt for de enkelte ankemotparter, således som også herredsretten har gjort.

Side:1170

For ankemotpart nr. 1 Jørgen Torps vedkommende er lagmannsretten enig med herredsretten i at han må ansees som medeier i sameiet og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. - - -

For ankemotpart nr. 2 Oleif Strand og nr. 6 Enok Strand er lagmannsretten enig med herredsretten i at deres hjemmelsdokumenter ikke kan danne grunnlag for eiendomsrett i sameiet og tiltrer herredsrettens begrunnelse. Det er en iøynespringende forskjell mellom uttrykksmåten i skyldsetningen av Tobro av 11. september 1828 på den ene side og uttrykksmåten i de av herredsretten nevnte hjemmelsdokumenter på Urmakerstuen og Strand-Engen av 1834 og 1835 på den annen.

Når således skyldsetningen av Tobro i punkt 10 taler om: «- - - og i Tilfælde med Tiden at Fjeldstrækningen skulde blive Deelt da efter Anlod i Gaarden, hvilket ogsaa gjelder om Fiskerie og Vejdefangst - - -», må nemlig «Anlod» her antas å bety andel i gårdens skyld. Utgangsdokumentene for Oleif og Enok Strands eiendommer bruker også ordet «Anlod». Men som påpekt av herredsretten kan uttrykket her ikke peke hen på medeiendomsrett, men må etter sammenhengen gå på de fraskilte eiendommers behov, således at de bare refererer seg til en begrensning av disse eiendommers havnerett etter de dyr som kan vinterfødes på dem. Det er derfor en avgjørende forskjell mellom Jørgen Torps rettsstilling på den ene side og Oleif og Enok Strands på den annen.

Av det her anførte følger videre at ankemotpartene nr. 2 og 6 ikke har annen fiskerett enn den som fremgår av det i herredsretten inngåtte rettsforlik av 28. september 1955. Lagmannsretten er således også for fiskerettens vedkommende enig i herredsrettens dom.

Det prinsipielt særdeles viktige spørsmål gjelder dernest den subsidiære påstand ankemotpartene nr. 2, 3, 4 og 6 har fremsatt om at deres kontraktmessige havnerett og - for ankemotpart nr. 5 hans påståtte hevdede havnerett - etter den gamle jaktlovs §3 første ledd og etter den nye jaktlovs §14 første ledd gir jaktrett, der en slik rett ikke er unntatt.

Bestemmelsene i begge lover er praktisk talt enslydende. Forstått strikte etter sin ordlyd vil de være anvendelige som av ankemotpartene påstått. Imidlertid fremgår det klart av begge lovers forarbeider og den korresponderende lovtekst i den gamle jaktlovs §1 og i den nye §12, at det var lovens intensjon å styrke grunneiernes jaktrett på bekostning av andres tidligere jaktrett (allemannsrett). Bestemmelsene i den gamle jaktlovs §3 og den nye jaktlovs §14 fremtrer derfor som unntaksbestemmelser, som det ville være naturlig å fortolke innskrenkende, hvis forholdet tilsier det. Hertil kommer at noen tilsvarende begrensning i grunneiernes jaktrett finnes ikke for eneeie hvori der er bruksrettigheter, og det synes da ikke her å være god sammenheng med de nevnte bestemmelser i de to jaktlover. Hverken jaktlovkommisjonen eller Ot.prp. nr. VII for 1898-99 hadde den nevnte unntaksbestemmelse som kom inn i den gamle jaktlov ved et benkeforslag under drøftingene i Lagtinget (Lagt.forh. side 197 ff.) Etter uttalelsene av forslagstilleren (representanten Larssen) er det åpenbart at foranledningen var at det kunne være fare for at eiendomsforholdene i gamle sameiestrekninger kunne være så uklare at det var ytterst vanskelig å avgjøre hvem som var de egentlige grunneiere. Lagmannsretten kan ikke av debatten i Odels- og Lagting trekke den slutning at Odels- og Lagtingets medlemmer var enige om at grunneierens rett i

Side:1171

sameiestrekninger burde begrenses og det så sterkt som ordlyden i den gamle jaktlovs bestemmelse i §3 skulle tilsi. Det fremgår videre av motivene til den nye jaktlov, se jaktlovkomiteens uttalelse side 26, 2. spalte, at bestemmelsen ikke kunne tas på ordet og at rekkevidden måtte begrenses i bestemmelsens praktiske anvendelse. Også Høyesteretts domspraksis gir uttrykk for det samme.

I teorien har professor Gjelsvik (Norsk Tingsrett, 2. utg. 1926 23 og 3. utg. 1936 26) tatt til orde for en meget sterk begrensning av rekkevidden i samsvar med dette. Han uttaler følgende: «- - - At alle brukere har fått jaktrett i sameiet, har sin grunn i at det kan være vanskelig å avgjøre hvem som er eier. Men om det nu er på det rene hvem som er sameier, og at andre bare har bruksrett i sameiet, har ikke disse brukere jaktrett. Når loven bruker ordet «sameiestrekning» menes hermed «hvor grunnen ligger i fellesskap som sameie», og det er da innlysende at de som ikke er sameiere i grunnen heller ikke har bruksrett i «sameiestrekning» i den forstand lovens §3 mener det - - -». Denne uttalelse rammer nettopp det foreliggende tilfelle. Videre vises til dr. jur. Henry Nærstad: Sameieretten til jord, side 115 og 116. Avgjørende for lagmannsretten er imidlertid at Høyesterett (i dommen av 1916 689) har trukket en grense for bestemmelsens rekkevidde og denne grense finner lagmannsretten, således som de faktiske forhold stiller seg i denne sak, å måtte legge til grunn for sin avgjørelse, idet man særlig viser til førstvoterendes uttalelse sålydende (side 690): «- - - Ved uttrykket «sameiestrekninger» i jaktlovens §3 mener jeg, der maa være sigtet til saadanne betydelige strækninger, som fra gammel tid har henligget uskiftet mellom flere gaarde eller flere bruk og hvori der fra gammel tid har eksistert en flerhet av bruksrettigheter ved siden av grundeieren - - -». Til denne uttalelse har 5 av de senere voterende i det vesentlige sluttet seg.

Det faktiske forhold i nærværende sak er da - som det vil fremgå av foranstående fremstilling - at de ankende parters medeiendomsrett i den omhandlede sameiestrekning skriver seg helt fra 1600-tallet. Ankemotpartene nr. 2, 3, 4 og 6's havnerettigheter oppsto derimot først langt ut i 1800-tallet ved tinglyste utskillelser fra de ankende parters eiendommer, og ankemotpart nr. 5 påstår sin havnerett etter hevd i løpet av de siste 50-60 år. Skylddeling er begjært av vedkommende grunneiere enkeltvis, og atkomstdokumentene er utstedt av dem.

Etter den grense for anvendelsen av jaktlovens §3 som Høyesterett trakk i dommen av 1916, må derfor lagmannsretten anta at bestemmelsen i den gamle jaktlovs §3 ikke er anvendelig på den i saken omhandlede sameiestrekning.

Lagmannsretten vil i denne forbindelse tilføye at ankemotpartenes bruk av området til havning i forhold til de ankende parters bruk har vært meget beskjeden. Ankemotpartenes eiendommer er småbruk, med liten besetning - etter det de selv har opplyst - mens de ankende parters eiendommer er gårdsbruk, jfr. også foranstående oversikt over skylden på samtlige parters eiendommer.

Lagmannsretten kan ikke finne at saken kan stille seg annerledes etterat den nye jaktlov er trådt i kraft. Retten er enig med Frostating lagmannsrett for så vidt den i sin dom (R. G. 1955 256) uttaler at tilføyelsen i den nye jaktlovs §14 første ledd: «- - - dersom intet annet er

Side:1172

avtalt» i virkeligheten også gjaldt etter den gamle lov. Bestemmelsen i den nye jaktlovs §14 første ledd sier derfor for så vidt det samme som den gamle jaktlovs §3 første ledd. Men i motsetning til Frostating lagmannsrett kan ikke retten innse at stillingen er blitt en annen etter den nye jaktlovs §14, 1. ledd. Jaktlovkomiteen av 1937 regner opp - se side 26, 1. spalte - de da foreliggende høyesterettsdommer, deriblant den prinsipielt viktige dom av 1916, og uttaler følgende:

«Komiteen finner ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå noen endring av spørsmålet om hvem som har rett til jakt og fangst i et sameie. Den regel om dette forhold som en fikk ved loven av 1899 er nå så innarbeidet at en ikke finner det riktig å foreslå den endret selv om en kan finne at loven med hensyn til de berettigedes krets kanskje har gått noe videre enn det som skulle synes naturlig».

I lovens øvrige forarbeider og forhandlingene i Odelsting og Lagting er det så vidt sees ikke tatt avstand herfra.

Etter dette er det overflødig for retten å ta standpunkt til om ankemotpart nr. 5 Rusten har hevdet havnerett i omhandlede strekning. - - -