Rt-1959-1331
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1959-12-12 |
| Publisert: | Rt-1959-1331 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 160 B/1959 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Thrap, Rode, Eftestøl, Roll Matthiesen. Mindretall: Berger |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §283, §392, §393, Veiloven (1912) §68, §69, §29 |
Dommer Thrap: Hamar forhørsrett avsa 29. august 1959 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for forseelse mot veilovens §69, jfr. §68, jfr. trafikkreglenes §9, pkt. 1 til en bot til statskassen stor 100 kroner, eller dersom boten ikke betales en straff av fengsel i 12 dager.
I saksomkostninger til det offentlige tilpliktes han å betale 25 kroner.»
Politimesteren i Hamar har påanket dommen til Høyesterett på grunn av saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Anken over saksbehandlingen er frafalt av aktor for Høyesterett.
Når det gjelder lovanvendelsen hevdes det at det er en feil når forhørsretten har antatt at siktedes kjøring - slik den er beskrevet i dommen - ikke rammes av den straffebestemmelse som prinsipalt var nevnt i siktelsen, nemlig motorvognlovens §29 jfr. §17 annet ledd. Med hensyn til straffutmålingen gjøres det gjeldende at hvis forholdet med rette skal henføres under trafikkreglenes §9, er den idømte bot for lav.
Før jeg går inn på anken nevner jeg at forsvareren for Høyesterett har reist spørsmål om anken kan tas under behandling. Det er for så vidt pekt på at påtalemyndigheten - på grunn av at sakens dokumenter er kommet bort i tiden etterat forhørsrettsdommen ble avsagt - ikke har kunnet fremlegge de originale dokumenter i saken, men har måttet rekonstruere denne. Herunder er det ikke lykkes å skaffe til veie noen utskrift av siktedes rettslige forklaring forut for pådømmelsen, og Høyesterett kan da, hevdes det, ikke kontrollere om vilkårene for pådømmelse i forhørsretten var til stede.
Jeg kan ikke se at det som her anføres medfører at det er en prosessuell mangel ved anken som i tilfelle måtte lede til avvisning av denne. En eventuell tvil om hvorvidt tilståelsen tilfredsstiller vilkårene i straffeprosesslovens §283 ville, etter min mening, alene kunne medføre at forhørsrettens dom måtte oppheves i medhold av straffeprosesslovens §392 annet ledd, jfr. §393 annet ledd nr. 3. Jeg finner imidlertid som saken ligger an at noen slik tvil ikke er til stede.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke over
Side:1332
lovanvendelsen må bli å ta til følge, og at forhørsrettens dom av denne grunn må bli å oppheve. Forhørsretten har funnet det godtgjort at siktede ved anledningen i alkoholpåvirket tilstand kjørte moped i Arvesens vei i Hamar over en strekning på om lag 200 meter, at han herunder mistet balansen og veltet, samt at han på grunn av alkoholpåvirkning ikke var skikket til å føre moped på betryggende måte. Når forhørsretten likevel mener at forholdet ikke rammes av motorvognlovens §17 annet ledd, er det av følgende grunner:
«Det dreier seg her om et kjøretøy som ikke veier mer enn 49 kg. Det er på det rene at motoren ikke under noen del av kjøringen har vært i gang, og siktede har heller ikke hatt til hensikt å bruke motoren. Kjøretøyet er utelukkende drevet frem med tråpedalene, og retten kan ikke se at kjøringen i og for seg har budt på andre eller større faremomenter enn dem som er forbundet med bruk av vanlig tråsykkel, jfr. for øvrig Rt-1955-1243.»
Jeg er ikke enig i forhørsrettens rettsoppfatning. Jeg antar at siktede må sies å ha kjørt motorvogn trass i at mopeden utelukkende ble drevet frem med tråpedalene. Det er i saken intet opplyst om at motoren var i ustand, og jeg må gå ut fra at det da bare var et enkelt håndgrep som skulle til for å få motoren til å starte. Saken står for så vidt i en annen stilling enn i den sak som er omhandlet i Rt-1955-1243, hvor det var på det rene at det var umulig å bruke mopeden som motorkjøretøy fordi den var uten bensin og led av en teknisk feil og således utelukkende kunne brukes som tråsykkel. Av grunner som nevnt kan jeg heller ikke finne det riktig når det av forhørsretten anføres, at siktedes kjøring ikke har budt på andre og større faremomenter enn dem som er forbundet med bruken av vanlig tråsykkel. Nettopp den omstendighet at kjøretøyet var i fullt brukbar stand, slik at motoren uten vanskelighet kunne settes i gang - det være seg ved en bevisst handling eller ved vanvare fra førerens side - gjør at kjøretøyet etter min mening frembyr et større faremoment i trafikken enn en vanlig tråsykkel.
Forhørsretten har, som det vil sees, også lagt vekt på at siktede ikke hadde til hensikt å gjøre bruk av motoren. I den anledning finner jeg grunn til å bemerke at jeg - når det gjelder spørsmålet om det foreligger kjøring i motorvognlovens forstand - anser det betenkelig og heller ikke riktig, at avgjørelsen skulle bero på et så vagt og ukontrollerbart moment. Spørsmålet om den omhandlede bestemmelse i motorvognloven er overtrådt må - bl.a. av hensyn til en effektiv håndhevelse av loven - etter min mening løses på grunnlag av ytre objektive kriterier. Jeg antar at min oppfatning for så vidt er i samsvar med tidligere dommer angående bruk av biler og motorsykler som har vært kjørt uten at motoren har vært i gang, og hvor hensikten ikke har vært tillagt betydning, se bl.a. Rt-1958-392. Siktedes hensikt antar jeg imidlertid vil kunne tillegges vesentlig vekt ved straffutmålingen.
Side:1333
Som forholdene ligger an i saken, antar jeg at vilkårene for å avsi ny dom i Høyesterett ikke er til stede.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Forhørsrettens dom oppheves.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Eftestøl og dommer Roll Matthiesen: Likeså.
Dommer Berger: Jeg er enig i forhørsrettens lovforståelse og henviser til dens begrunnelse. Etter min mening foreligger ikke bruk av motorvogn, når en moped helt ut brukes som tråsykkel og motoren ikke er i bruk eller forsøkes brukt. Jeg antar ikke at en moped under slike omstendigheter representerer større fare i trafikken enn en sykkel og gjør for øvrig oppmerksom på at mopeder etter den statistikk som nå foreligger, se Mopedutvalgets utredning av 1958, ikke representerer noen særlig fare i trafikken, et forhold som for øvrig stemmer med de erfaringer som ellers foreligger i verden om mopeder.
Av forhørsrettens dom (dommerfullmektig Ole Sjetne):
- - -
Den 10. juli 1959 er han av politimesteren i Hamar siktet prinsipalt for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd, subsidiært for forseelse mot trafikkreglenes §9, pkt. 1. - - -
Ved siktedes uforbeholdne tilståelse som er avgitt i retten og som bestyrkes av de øvrige i saken foreliggende bevisligheter, finner retten det bevist at siktede den 19. juni i år om kvelden kjørte moped i Arvesens vei i Hamar mens han var påvirket av alkohol. Siktede brukte ved anledningen mopeden som tråsykkel, og han hadde med hensikt latt være å koble motoren inn da han følte seg påvirket av alkohol og dessuten ikke hadde lenger å kjøre enn 2-300 meter. Veien går på dette stedet stort sett horisontalt. Da han hadde kjørt om lag 200 meter, ble han forvirret av en passerende bil og da det dessuten var en del sten og grus i veibanen, klarte han ikke å holde balansen og veltet. Han har erkjent at han på grunn av alkoholpåvirkningen ikke var skikket til å føre mopeden på betryggende måte.
Ved det forhold som ovenfor er funnet bevist, har siktede gjort seg skyldig i forseelse mot veilovens §69, jfr. §68, jfr. trafikkreglenes §9, pkt. 1. Etter rettens mening rammes forholdet ikke av motorvognlovens §17 annet ledd. Det dreier seg her om et kjøretøy som ikke veier mer enn 49 kg. Det er på det rene at motoren ikke under noen del av kjøringen har vært i gang, og siktede har heller ikke hatt til hensikt å bruke motoren. Kjøretøyet er utelukkende drevet frem med tråpedalene, og retten kan ikke se at kjøringen i og for seg har budt på andre eller større faremomenter enn dem som er forbundet med bruk av vanlig tråsykkel, jfr. for øvrig Rt-1955-1243. - - -
Side:1334