Rt-1959-533

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-05-29
Publisert:	Rt-1959-533
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 50/1959
Parter:	Trio Fabrikker, De forende norske Laase- og Beslagfabriker A/S (høyesterettsadvokat Georg Lous) mot Metallco A/S (overrettssakfører Jan Strøm - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Leivestad, Rode, Bahr, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	LOV-1910-06-02-6-§2, LOV-1910-06-02-6-§5, Åndsverkloven (1930)

Dommer Hiorthøy: Ved Oslo byretts dom 15. februar 1956 ble mønster nr. 35062, meddelt Metallco A/S i henhold til krav av 29. desember 1953, kjent ugyldig. Mønsteret angikk en såkalt vrider eller forvrider hvis formål er å tjene som lukkeinnretning for vinduer m.v. Søksmål var anlagt av A/S De forenede norske

Side:534

Laase- og Beslagfabriker (Trio Fabrikker), som allerede etter krav av 18. mai 1949 under nr. 27579 og 27580 var gitt mønstervern for en dobbelt og en enkel forvrider av lignende form og utseende. Saksomkostninger for byretten ble ikke tilkjent.

Etter anke fra Metallco A/S avsa Eidsivating lagmannsrett 25. november 1957 dom med slik domsslutning: «Metallco A/S frifinnes. Sakskostnader tilkjennes ikke.» Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagmannsrettens dommere stemte for stadfestelse av byrettsdommen.

Trio Fabrikker har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«1. Oslo byretts dom av 11. februar 1957 stadfestes. (Feilskrift for 15. februar 1956.)

2. Metallco A/S tilpliktes å betale saksomkostninger til Trio Fabrikker, De forenede norske Laase- og Beslagfabriker A/S for alle retter.»

Metallco A/S har tatt til gjenmæle og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Partenes anførsler og de nærmere omstendigheter i saken fremgår av de tidligere avsagte dommer. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 22. desember 1958 og 31. januar 1959, under hvilket et sakkyndig vitne og representanter for sakens parter har avgitt forklaring. Ankemotparten har for Høyesterett frafalt innsigelsen om at Trio Fabrikker ved passivitet har forspilt en mulig rett overfor Metallco. For øvrig foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for byrett og lagmannsrett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige innskrenke meg til å vise til det som flertallet anfører til begrunnelse for resultatet.

Bedømt som en helhet fremtrer Metallcos forvrider etter min mening som et fra Trios forskjellig produkt, og jeg er enig i at de avvikelser som er nærmere beskrevet i lagmannsrettens dom, tilsammen gir det nye produkt karakter av en selvstendig frembringelse. På samme måke som lagmannsretten legger jeg da til grunn at det ikke kan kreves noen særlig dyptgående forskjell ved enkle bruksting av denne art, hensett til det fellespreg som den spesielle funksjon og tidens stilkrav naturlig må føre med seg. Jeg viser for så vidt til det som er uttalt av det sakkyndige vitne, interiørarkitekt Thorbjørn Rygh, om at det rent praktisk sett vanskelig kan bli stor forskjell mellom disse produkter, idet størrelsen av produktene er noenlunde gitt, liksom det samme gjelder valget av metall og den overflatebehandling produktene undergis. Vitnet fant likevel at det «for en nærmere betraktning - - - her måtte sies å være stor forskjell mellom produktene. Som formgiver ville det ikke falle vitnet inn at Metallcos vrider skulle kunne betraktes som plagiat av Trios, eller omvendt.» Jeg tilføyer at det etter mitt skjønn neppe her er noen særlig nærliggende fare for forveksling, hvilket åpenbart må tillegges vekt,

Side:535

selv om jeg er enig i at muligheten for forveksling i og for seg ikke er avgjørende.

Under hensyn til den tvil saken har frembudt og til at den angår spørsmål av prinsipiell interesse, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør idømmes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Bahr og justitiarius Wold: Likeså.

Av byrettens dom (justitiarius C. J. Fleischer):

- - -

A/S De forenede norske Laase- og Beslagfabriker, Oslo, innleverte 18. mai 1949 til Styret for det industrielle rettsvern en enkelt og en dobbelt forvrider (lukkeinnretning for vinduer etc.) med krav om mønstervern. Kravene ble registrert under mønster nr. 27580 og 27579.

Den 29. desember 1953 ble det fra Metallco A/S, Oslo, fremsatt krav om mønstervern for en gjenstand som ble betegnet som «vingevrider» og som tjener samme formål som de foran nevnte forvridere. Kravet var ledsaget av en avbildning av gjenstanden og ble registrert under mønster nr. 35062.

De gjenstander som mønsterbeskyttelsen gjelder har vært produsert og solgt av partene.

A/S De forenede norske Laase- og Beslagfabriker, som senere har endret navn til Trio Fabrikker, De forenede norske Laase- og Beslagfabriker A/S, mener at Metallco A/S' mønster nr. 35062 i alt vesentlig er identisk med de mønstre som er registrert under mønster nr. 27580 og 27579. Det er på dette grunnlag gjort gjeldende at det foreligger mønsterinngrep fra Metallco A/S' side. Metallco A/S har benektet dette og har derfor heller ikke villet etterkomme krav fra Trio Fabrikker om å opphøre med produksjon og salg av den omhandlede vingevrider. - - -

Retten skal bemerke:

Det er erkjent av saksøkte at saksøkerens mønster for enkelt og dobbelt forvrider, registrert under mønster nr. 27580 og 27579, fyller vilkårene for gyldig mønstervern og er beskyttet av bestemmelsen i mønsterlovens §5. Det som saksøkte hevder er bare at hans eget mønster, registrert under mønster nr. 35062, atskiller seg fra saksøkerens på en slik måte at registreringen er gyldig og at bruken av mønsteret ikke kan ansees for å bety et inngrep i saksøkerens mønsterrett.

Selv om det således foreligger erkjennelse for saksøkerens mønsterrett, finner retten det riktig å omhandle noe nærmere det som særlig representerer det nye i saksøkerens mønster. Det er under sakens behandling i retten fremlagt en rekke forskjellige forvridere. Blant disse befinner seg også forvridere som saksøkeren selv produserte i tiden før registreringen av det

Side:536

nye mønster. En sammenligning viser at den nye form betegnet noe helt nytt, avgjort og iøynefallende forskjellig fra den tidligere. Den betydelige forskjell som her er nevnt, må antas å gjelde ikke bare i forhold til saksøkerens egen tidligere produksjon. Man kan av opplysningene i saken trekke den slutning at forskjellen i samme grad er til stede også i sammenligning med den form som andre var kommet frem til.

Sammenligningen viser imidlertid også noe annet. Formmessig er visse trekk mer eller mindre de samme for alle de forskjellige forvridere som er fremlagt i retten. Det er således både for eldre og nyere typer, både for saksøkerens og for andres, karakteristisk at de består av en fotplate som skrues fast og en dreibar vinge (håndtaket), med en tversgående forbindelse mellom fotplaten og vingen. Den utformning som denne tekniske løsning i seg selv må gi er utvilsomt felleseie og gir ikke grunnlag for noen mønsterbeskyttelse. Dette moment er etter rettens oppfatning av vesentlig betydning for den foreliggende sak. Det er fra saksøktes side sterkt fremhevet at gjenstanden, også hva formen angår, må sees under ett. Retten deler denne oppfatning, men en slik oppfatning er ikke til hinder for at det originale, det som rettferdiggjør mønsterbeskyttelse, knytter seg til nærmere bestemte og særlig fremtredende deler av gjenstanden.

Det formmessig eiendommelige og sterkt iøynefallende ved saksøkerens vingevrider finner man ikke ved fotplaten og heller ikke ved det tversgående forbindelsesledd mellom platen og vingestykket. Det er utelukkende til vingestykket den nye utforming knytter seg, men her gjør den seg gjeldende på en så ny og fremtredende måte at en mønsterbeskyttelse utvilsomt er rettferdiggjort. Slik som retten ser saken kan man si at vingevrideren som sådan er mønsterbeskyttet, på grunnlag av og omfattende den form som vingestykket har fått.

På det område som det her spørres om har det ikke vært registrert mange varianter. Det tør trygt sies at spillerommet for så vidt like til det siste har vært stort. Man har kunnet velge både den ene og den annen form på vingestykket, eventuelt på andre deler, uten å komme tidligere registrerte mønster for nær. Det skulle derfor heller ikke være nødvendig for saksøkte å velge en form som nesten er identisk med saksøkerens, men det har saksøkte etter rettens oppfatning gjort, nettopp for vingestykkets vedkommende. Saksøkte har fremholdt at saksøkeren har utnyttet strømlinjeformen og at denne form ikke kan monopoliseres av saksøkeren. For retten er det her tilstrekkelig å bemerke at saksøkerens mønstervern ikke knytter seg til strømlinjeformen, men til måten saksøkeren har utnyttet dens prinsipper på. For selve formen på vingestykket har saksøkte ikke avveket fra formen på saksøkerens i noe vesentlig annet enn at «hjørnene» er gjort en smule skarpere.

Det står tilbake å ta standpunkt til om det kan tillegges noen avgjørende vekt at saksøktes vingevrider er basert på en annen teknisk løsning. Denne løsning har nødvendiggjort et synlig hode av en bolt oppe på vingestykket og midt på dette. Hva de øvrige deler angår gir den avvikende tekniske løsning seg ikke særlig synlige utslag, men kan dog sees ved nærmere iakttagelse. Hvis man, som retten, går ut fra at det er formen på vingestykket mønstervernet i første rekke knytter seg til, kan det ikke være tillatt for saksøkte å bruke dette mønster. Dette må gjelde like fullt om saksøkte, av hensyn til den tekniske løsning, har anbrakt det som

Side:537

saksøkeren har kalt en «vorte» på vingestykket. Både i forbindelse med den her nevnte «vorte» og den avvikende tekniske løsning har saksøkte lagt vekt på å påvise at det dreier seg om omstendigheter som utelukker eller sterkt reduserer faren for forveksling. Retten vil derfor ikke unnlate å tilføye en bemerkning om dette spørsmål. Det er ikke avgjørende for spørsmålet om mønsterinngrep om det oppstår fare for forveksling, Spørsmålet har større interesse om det ellers skulle være tvil om likheten. Retten vil likevel fremheve at en fare for forveksling må antas å være til stede for det alminnelige kjøpende publikum. Forholdet til det alminnelige publikum er ikke uten betydning for en artikkel som den det her gjelder, selv om de innkjøp som fagfolk foretar er av en helt dominerende størrelsesorden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Per Anker, lagdommer Jens Fagereng og kst. lagdommer Sigurd Fougner Hagen):

- - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten.

Det kan spørres om Trios forvridere, mønster nr. 27580 og 27579, i det hele har krav på mønstervern. Den funksjon slike artikler har gir i seg selv en sterk begrensning i muligheten for varianter. Særlig markert blir denne begrensning når man gjør bruk av den nærmest selvgitte forenkling som tidens smak tilsier, «tidens formsprog», som et par av de sakkyndige vitner har kalt det. Trios forvridere betydde ikke noe synderlig nytt i mønsterlovens forstand, da firmaet 18. mai 1949 innleverte sine krav om mønstervern. På det tidspunkt hadde alt forenklingen i formen gjort seg merkbar. I begynnelsen av 1949 hadde således Metallco brakt på markedet en enkelt og dobbelt forvrider hvis form ikke kan sies i noen vesentlig grad å avvike fra Trios.

Retten legger likevel, liksom partene i nærværende sak, til grunn at Trios forvridere har mønstervern. Men på bakgrunn av det som er sagt foran må det fastslåes at vernet ikke kan være særlig sterkt. Det skal ikke store avvikelser til før lignende artikler fra konkurrerende bedrifter må godtas av Trio, slik at dette selskap heller ikke kan motsette seg at artiklene eller rettere deres forbilder, gis mønstervern.

Retten er, om enn under stor tvil, kommet til at Metallcos mønsterregistrerte forvrider i mønsterlovehs mening må betegnes som ny, slik at den må sees som en selvstendig frembringelse i forhold til Trios, jfr. mønsterlovens §2. Helhetsinntrykket må her være avgjørende.

Metallco har påberopt seg to av de sakkyndige vitner, Trio det tredje, til støtte for sin oppfatning. Alle er brukskunstnere, ingen av dem har mønsterrettslig innsikt eller erfaring. Dette har i nogen grad preget uttalelsene, og vitnenes syn understrekes av deres opplysning om at brukskunstnerne fortrinsvis søker sin beskyttelse i loven om åndsverker, ikke i mønsterloven. (Jfr. Knoph: Åndsretten side 356.) Arkitekt Helge Abrahamsen mener at vriderne er så forskjellige at når de sees under ett, blir Metallcos noe nytt. Han fremhever på den ene side Trio-forvriderens usedvanlige eleganse og det han betegner som dens «feminine» form, på den annen side Metallco-vriderens «maskuline» form. Interiørarkitekt Thorbjørn Rygh finner også en utpreget forskjell i vriderne. Den største nyheten i utviklingen kom med Metallcos gamle vrider, spranget fra den

Side:538

til Trios nye er lite. Også Trios nye og Metallcos nye har felles formsprog, men det er flere forskjelligheter i detaljene. Vitnet mener at ikke noen av vriderne er tilfredsstillende som brukskunst betraktet. Arkitekt Bernt Heiberg finner at Metallcos modell ligger unødvendig nær Trios. Førstnevnte har samme form som Trios med de nødvendige tillempninger for en annen konstruksjon.

Disse uttalelsene viser, hva man måtte vente i et tvilsomt grensetilfelle som dette, at brukskunstnerne ikke er enige seg imellom. Når retten kommer til at Metallcos vrider er noe nytt, er det av følgende grunner: Den tekniske konstruksjon er forskjellig. Trios er utført i to deler, idet vingestykket ender i en liten bolt, som er ført gjennom bunnplaten. Metallcos har tre deler, vingestykke, gjennomgående bolt og bunnplate. Forskjellen i den tekniske løsning har ikke i seg selv noen mønsterrettslig betydning, men her gir den seg utslag i den ytre form, og dette teller med, jfr. høyesterettsdom i Rt-1934-169. Den gjennomgående bolt, som ikke i og for seg betegner noe nytt, medfører at vinkelen mellom vingestykket og sokkelen blir rett, mens Trio-forvrideren her er avrundet. Godstykkelsen påvirkes dessuten av konstruksjonen, og selve bolten er godt synlig på Metallco-vrideren. Til dette kommer at dennes vingestykke også ellers avviker så vidt meget i formen fra Trios at det neppe er berettiget å tale om et bevisst eller ubevisst plagiat. Likheten ligger til en viss grad i at begge artikler er fremstillet i forkrommet metall, En slik likhet er klarligvis uten betydning.

Lagmannsretten er enig med byretten i at forvekslingsfaren ikke er avgjørende i denne saken. Det bør likevel nevnes at forhandlere av artiklene som vitner har forklart at bare et forsvinnende lite tall av salg skjer til personer som kan tenkes å forveksle vriderne. Metallcos vrider foretrekkes av mange fagfolk fordi disse har bedre tro på konstruksjonen med gjennomgående bolt. At forvekslingen er minimal, kaster etter rettens mening et visst lys over spørsmålet om Metallcos vrider er ny i forhold til Trios.

Etter dette blir Metallco å frifinne. Det er da ikke nødvendig å gå nærmere inn på passivitetsinnsigelsen, men i anledning av dissensen i det følgende vil flertallet bemerke at det er enig med dommer Hagen i at Trio ikke ville ha tapt sin rett ved passivitet.

Lagmannsrettens mindretall, dommer Hagen, bemerker:

Jeg er sterkt i tvil om hvorvidt Trios forvrider kan regnes som noen ny og selvstendig frembringelse, slik at den i det hele tatt har krav på vern etter mønsterloven. Jeg er imidlertid som flertallet blitt stående ved at Trios modell har mønsterrett, og noe annet er, som nevnt foran, heller ikke påstått i saken. For øvrig er jeg enig med flertallet i at mønstervernet i et tilfelle som dette ikke kan være sterkt, og at forholdsvis små variasjoner i utformingen vil være tilstrekkelig til å anse andre modeller som bringes på markedet, for nye i mønsterlovens forstand.

Til tross for disse betraktninger finner jeg allikevel - i likhet med hva byretten har antatt - at Metallcos modell betegner et inngrep i Trios mønsterrett. Etter min mening er nemlig de to vridere så like at mønsterbeskyttelsen nærmest ville bli illusorisk hvis man anså Metallcos utførelse for ny i forhold til Trios. Det er riktignok så at den tekniske løsning av de to vridere er forskjellig og at dette til en viss grad har påvirket deres

Side:539

utseende. De formmessige avvikelser som på den måte er oppstått er imidlertid tillempninger som i det vesentlige er en ren følge av det tekniske arrangement, og dernest er avvikelsene ikke så store at de etter min mening i noen særlig grad influerer på helhetsinntrykket av vriderne. Det har fra Metallcos side sterkt vært fremholdt at vingenes «hjørner» er noe skarpere på Metallcos vrider enn på Trios. Et av de sakkyndige vitner, arkitekt Abrahamsen, har som nevnt foran, funnet at denne og de øvrige avvikelser tilsammen gir vriderne et så forskjellig karakterpreg at Metallco-vriderens form må betegnes som «maskulin» sammenlignet med Trio-vriderens «feminine» linjeføring. Jeg antar - i likhet med hva jeg har forstått også er flertallets mening - at slike vurderinger ut fra en rent estetisk synsvinkel bare kan få underordnet betydning i mønsterrettslig henseende. Det avgjørende må her være hvilket umiddelbart inntrykk man får når man sammenligner modellene og samtidig har for øye at det dreier seg om bruksartikler av en høyst alminnelig og dagligdags kategori. Jeg har forøvrig festet meg ved at innkjøpssjefen hos Ingwald Nielsen, Aage Kubberud, som vitne forklarte at den overveiende del av detaljomsetningen av begge typer vridere foregår til fagkyndige kjøpere som aldri er i tvil om hvilken type de foretrekker på grunn av vridernes forskjellige tekniske konstruksjon. Da de to typer vridere prismessig sett står omtrent likt, må man etter min mening da kunne gå ut fra at de samme kjøpere anser typene for omtrent likeverdige hva utseendet angår.

Jeg tillegger for min del også vitneprovet til arkitekt Bernt Heiberg, formann i Landsforbundet for norsk brukskunst, vesentlig betydning. Arkitekt Heiberg uttalte at han syntes Metallco-vrideren var gjort unødvendig lik Trio-vrideren.

Jeg tilføyer at jeg ikke kan anta at Trio har tapt sin rett ved passivitet. I betraktning av patentingeniør Bryns sykdom og de undersøkelser som måtte foretas før saksanlegget for å få klarlagt spørsmålet om Trio-vriderens mønsterbeskyttelse, finner jeg ikke at det er gått urimelig lang tid fra Trio fikk kjennskap til fremstillingen av Metallco-vrideren og til saksanlegget. - - -