Rt-1959-625

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-06-09
Publisert:	Rt-1959-625
Stikkord:	Farskapssak, Bidragsplikt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 58/1959
Parter:	A (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl) mot B (høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Hiorthøy, Nygaard, Thrap, Schei, Holmboe
Lovhenvisninger:	Uektebarnloven (1915) §13

Dommer Hiorthøy: I farskapssak mellom A og B avsa Drøbak byrett 15. februar 1955 dom med slik domsslutning:

«1. Saksøkeren A, født xx.xx.1931, frifinnes for farskapet til det av saksøkte B den 10. mars 1954 fødte pikebarn, C.

2. Saksøkeren kjennes bidragspliktig overfor det av saksøkte den 10. mars 1954 fødte pikebarn, C.»

B innanket byrettens dom for Eidsivating lagmannsrett, som 14. april 1956 avsa dom med denne domsslutning:

«A dømmes til å være far til B's barn, C, født xx.xx.1954.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har innbrakt lagmannsretten av gjørelse for Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«Drøbak byretts dom av 15. februar 1955 stadfestes.

B dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

B, som har fått bevilling av Justisdepartementet til fri sakførsel, har ved den oppnevnte prosessfullmektig, advokat Trygve Norman, nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den forandring at A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for byretten og lagmannsretten.

2. A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.

3. Mitt salær som beskikket prosessfullmektig fastsettes av Høyesterett.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo, Drøbak og Moss byretter, henholdsvis 2. oktober 1956, 28. mars 1957 og 7. juni 1957. Herunder har begge parter i saken forklart seg på ny, liksom det er opptatt forklaring av i alt 11 vitner, derav 3 nye for Høyesterett. Etter beslutning av Høyesterett har Rettsmedisinsk institutt v/prosektor dr. med. Jon Lundevall foretatt utvidet blodtypebestemmelse av partene, barnet og vitnet D. Ifølge erklæring av 9. juli 1958 ga undersøkelsen som resultat at det ikke var noe i veien for at A eller D kunne være far til barnet. Høyesterett har videre truffet beslutning om genetisk-antropologisk undersøkelse av de samme personer, og resultatet av undersøkelsen er lagt frem ved erklæring av 7. februar 1959 fra dr. med. Jan Mohr. Erklæringen konkluderer med at både D og A er fullt mulige som fedre, men at A synes mer sannsynlig enn D. Endelig har professor dr. med. Georg Waaler og professor dr. med. E. Schjøtt-Rivers etter

Side:626

oppnevnelse av Høyesterett i skriftlige erklæringer, henholdsvis av 14. og 29. mai 1959, og muntlig for retten, uttalt seg angående spørsmålet om hvilken del av menstruasjonsperioden er den mest kritiske for besvangring, samt om muligheten av eller sannsynligheten for besvangring 9. juni 1953, - den dag da partenes eneste samleie fant sted.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, idet jeg mener at det foreligger omstendigheter i saken som gjør det tvilsomt om den oppgitte far er barnets far. For så vidt legger jeg vesentlig vekt på de opplysninger som er fremskaffet angående barnemorens kjønnslige forhold til andre militære fra Oscarsborg før og etter det kritiske tidsrom (i 1952 og 1953) sammenholdt med den manglende oppriktighet hun har lagt for dagen under sine rettslige forklaringer. Jeg henviser om dette til den særbegrunnelse som er gitt av flertallet i lagmannsretten, og bemerker at barnemorens forhold har bevirket at heller ikke lagmannsretten har funnet å burde avkreve henne ed. Saken har stått for meg som meget tvilsom, og jeg har hatt store betenkeligheter ved å fravike lagmannsrettens enstemmige avgjørelse som er bygget på et personlig inntrykk av barnemoren og vitnet D. Jeg ser imidlertid noe annerledes på hennes benektelse av å ha hatt kjønnslig omgang med vitnene E og F, som jeg finner å måtte tillegge symptomatisk betydning, slik at det for meg i vesentlig grad svekker hennes troverdighet i sin alminnelighet. Bl. a. på bakgrunn av dette kan en etter min mening nære grunnet tvil om hvorvidt hun ikke allikevel i den kritiske tid har hatt kjønnslig omgang med andre.

Jeg tilføyer at jeg også har lagt noen vekt på den ting at barnemoren først umiddelbart før fødselen satte seg i forbindelse med den ankende part, et moment som jeg ikke kan se er berørt av lagmannsretten.

Til foranstående kommer at det etter det som er uttalt av de sakkyndige professorene Waaler og Schjøtt-Rivers, i beste fall er mindre sannsynlig at besvangrelse har funnet sted så tidlig i menstruasjonsperioden som den 9. juni 1953. De sakkyndige ser noe forskjellig på dette spørsmål; professor Schjøtt-Rivers uttaler at «meget få eggløsninger finner sted så tidlig som 8-9de dag etter siste menstruasjons første dag. Dette skulle vise at besvangring så tidlig som 9de dag etter siste menstruasjons begynnelse forekommer sjelden». Professor Waaler finner ikke en besvangrelse på den 9de dag lite sannsynlig - han anslår sannsynligheten til minst 7,5 pst., antagelig mer - men også han har gitt uttrykk for at en senere besvangrelse utvilsomt er mer sannsynlig.

Den genetisk-antropologiske undersøkelse peker visstnok i retning av at den ankende part er barnets far. Men den overvekt som for så vidt er til stede, er meget svak, og under hensyn til dette og til de mange usikkerhetsmomenter som ennå kleber ved denne nye og lite prøvede metode, finner jeg ikke å kunne tillegge denne undersøkelse særlig betydning.

Side:627

Jeg kommer etter dette til det resultat at byrettens dom må bli å stadfeste. Saksomkostninger antar jeg ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Schei og Holmboe: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Leiv Velund):

- - -

Retten legger følgende forhold til grunn for avgjørelsen:

Partene ble kjent med hverandre våren 1952 mens saksøkeren tjenstgjorde en ukes tid på Oscarsborg festning, uten at det da ble noe intimere forhold mellom dem, men da saksøkeren var reist, vekslet de brev. I slutten av mai eller begynnelsen av juni 1953 ble saksøkeren igjen for en tid stasjonert på Oscarsborg, og partene traff hverandre på ny. Tirsdag den 9. juni 1953 om aftenen hadde partene på saksøktes hybel i Drøbak sådant samleie med hverandre at det etter naturens orden intet er i veien for at saksøkeren kan være far til saksøktes barn. Partene hadde deretter ingen kontakt med hverandre før saksøkte i brev av 23. februar 1954 fortalte saksøkeren at hun var med barn og at saksøkeren var faren, idet han reiste fra Oscarsborg til Rauøy fort den 13. juni 1953, uten at partene hadde truffet hverandre på ny etter den dag da samleiet fant sted. Flere samleier enn dette ene har partene ikke hatt med hverandre.

Umiddelbart etter fødselen ble etter foranstaltning av saksøkeren blodprøver tatt av partene og barnet, men blodtypebestemmelsene etter ABO-, MN-, P- og Rh-systemene fastslår kun at det ikke er noe i veien for at saksøkeren kan være far til barnet. - - -

Saksøkte har benektet å ha hatt samleie med andre menn enn saksøkeren ikke bare i det kritiske tidsrom, men i hele året 1953. Retten finner imidlertid ikke å kunne feste lit til saksøktes forklaring for så vidt. Vitnene F og E, som begge gjorde militærtjeneste på Oscarsborg, har begge forklart at de, antagelig i begynnelsen av august 1953, har hatt samleie med saksøkte. E første og eneste gang han traff saksøkte og fulgte henne hjem fra danseplassen i Drøbak, og F, som var sammen med saksøkte 2 ganger etter å ha vært på danseplassen, en av disse ganger. Ved anledningen fortalte saksøkte E at hun var svanger etterat E hadde bemerket at hun så dårlig ut. At saksøkte fortalte dette har hun innrømmet. Ved vitneførselen for øvrig er det bevist at saksøkte under de ukentlige dansetilstelninger i Badeparken i Drøbak - også i det kritiske tidsrom - traff og var sammen med forskjellige soldater som etter dansen fulgte henne hjem. Vitnet D, som gjorde militærtjeneste på Oscarsborg fra 12. mars 1953 og 6 måneder utover, har forklart at han gjentatte ganger var sammen med saksøkte på dans og kino. Siste gang de var sammen var omkring St.Hanstider 1953.

Etter dette finner retten grunn til å anta at saksøkte i det kritiske

Side:628

tidsrom har hatt samleie som kan ha vært årsak til svangerskapet med andre enn saksøkeren, og finner derfor ikke å kunne dømme saksøkeren til å være far til saksøktes barn.

Retten vil også bemerke - selv om det ikke utelukker farskap - at den omstendighet at saksøkeren kun en eneste gang og da bare 3 dager etter saksøktes menstruasjon har hatt samleie med saksøkte gjør det noe tvilsomt om saksøkeren er far.

Saksøkeren har ikke hatt noe å innvende mot at han blir dømt bidragspliktig, og da han har hatt samleie med saksøkte til slik tid at han etter naturens orden kan være faren, blir han å dømme bidragspliktig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne P. J. Gløersen, R. Dick Henriksen og sorenskriver Mentz Darre Lødrup):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Retten anser det på det rene ved begge parters forklaringer, at de hadde et samleie den 9. juni 1953 om aftenen på B's hybel i X. B fødte sitt barn den 10. mars 1954 og svangerskapstiden fra det nevnte samleie blir da 275 dager, hvilket er normalt når det gjelder fødsel av et fullbåret barn, slik som i dette tilfelle, jfr. Den rettsmedisinske kommisjons betenkning av 5. februar 1932 (inntatt i Rt-1932-324 på side 325-26).

Ifølge fødselsmeldingen var barnet 50 cm langt og veiet 3170 gram og altså fullbåret. Fødselsmeldingen angir videre at barnemoren oppga å være blitt besvangret den 9. juni 1953, og at hun videre oppga A som barnets far.

Blodtypeundersøkelsen konkluderer med at det ikke er noe i veien for at A kan være far til barnet i saken.

B har ifølge fødselsmeldingen oppgitt at hennes regler siste gang begynte den 30. mai 1953. I lagmannsretten har hun forklart at reglene begynte den 1. juni 1953 og var avsluttet den 6. juni.

Dr. Mønnich, som har en meget rik erfaring med hensyn til spørsmål vedrørende barnefødsler, har overfor lagmannsretten forklart at man ikke kan utelukke at en besvangring kan finne sted en eller et par dager etter menstruasjonens opphør, og at et tidspunkt den 9. juni må betegnes som meget «farlig» hensett til at menstruasjonen i dette tilfelle opphørte den 6. juni.

Lagmannsretten finner etter dette og partenes forklaringer at det må ansees bevist, at A har hatt sådant samleie med moren at han etter naturens orden kan være barnets far.

Etter farskapslovens §13, skal han da kjennes å være barnets far med mindre retten finner grunn til å anta, at moren har hatt sådant samleie med noen annen, eller at det i øvrig foreligger omstendigheter, som gjør det tvilsomt om den oppgitte far er barnets far.

Lagmannsretten finner ikke at det i dette tilfelle er grunnlag for å anta at moren har hatt «sådant» samleie, dvs. samleie med noen annen enn A som etter naturens orden kan være barnets far. Det ville i så fall kun være D, som det kunne bli spørsmål om, idet han etter det opplyste vanket en del sammen med B. Det er imidlertid bestemt fremholdt så vel i D's vitneprov som i B's forklaring, at samværet mellom henne og D innskrenket

Side:629

seg til «småfølge» og samvær på danseplassen i Drøbak og på kino, og noe kjønnslig samkvem forefalt ikke mellom dem.

Lagmannsretten finner videre ikke at det i dette tilfelle i øvrig foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt, om den oppgitte far er barnets far. I denne forbindelse bemerkes at retten har vært i noen tvil med hensyn til hennes troverdighet, særlig hensett til hennes benektelse av F's og E's vitneutsagn angående deres påståtte samleier med B i august 1953. Denne rettens oppfatning av hennes troverdighet på dette punkt har også bevirket, at retten ikke har ansett det ubetenkelig å gi henne adgang til edfestelse. Denne hennes tvilsomme troverdighet på dette punkt kan imidlertid ikke bevirke, at retten skulle kunne sette til side hennes og D's samstemmige forklaringer om karakteren av deres samvær i mai - juni 1953, jfr. den foran nevnte.

Og lagmannsretten finner i øvrig ikke, at hennes tvilsomme troverdighet med hensyn til benektelsen av F's og E's vitneutsagn må karakteriseres som en omstendighet, som gjør det tvilsomt om den oppgitte far A er barnets far.

Etter det anførte finner lagmannsretten at A må kjennes å være far til det av B den 10. mars 1954 fødte pikebarn C.

Lagdommer Dick Henriksen og sorenskriver Lødrup tiltrer domsgrunnene slik som de er utformet foran, med følgende tilføyelser og modifikasjoner:

Vi må legge til grunn at det er riktig at F og E, slik som de forklarer, liver av dem ved en anledning, hadde samleie med B i august 1953, og at hun forklarer seg uriktig når hun benekter dette. Under ankeforberedelsen for lagmannsretten ble det videre brakt frem at hun i desember 1952 hadde samleie med G. Dette benektet hun i første omgang riktigheten av, men etterat det var fremskaffet en erklæring fra G, innrømmet hun at hun hadde hatt samleie som nevnt. Hun har under ankeforhandlingen opplyst at hun når hun først benektet samleiet, var det fordi hun hadde glemt mannens etternavn og bare husket fornavnet. Vi kan ikke feste lit til denne forklaring, men må gå ut fra at hun heller ikke når det gjelder dette punkt har vært fullt oppriktig.

Hensett til at iallfall samleiene med F og E i likhet med samleiet med A, skjedde etter forholdsvis kort bekjentskap, er B's vandel ikke kommet i noe heldig lys. På den annen side har flere av vitnene, som selv gjorde et bra inntrykk, gitt henne et godt skussmål også hva hennes moralske rykte angår. Samleiene med F og E må ha skjedd etterat hun var klar over at hun var besvangret, og de har begge forklart at hun fortalte dem om svangerskapet. Dette foranlediget endog at E, etter hva han forklarer, etterpå og i forståelse med B rettet en forgjeves forespørsel til lege om hvorvidt fosteret kunne fjernes. B's opptreden i denne sammenheng synes i det hele tatt ekstraordinær. Da hun har valgt helt å benekte forholdene kan det ikke klarlegges hvilke motiver hun har hatt, således ikke om det kan ha spilt inn at hun, som hun sier, var deprimert over å ha oppdaget svangerskapet.

Heller ikke B's troverdighet er kommet i noe heldig lys. Men de usannheter som finnes bevist, knytter seg alle til forhold som ligger utenfor den mulige besvangringstid, og som hun da - med større eller mindre grunn - kan ha ansett som saken mindre vedkommende.

Side:630

Når vi har kommet til at det likevel må gis dom for fullt farskap, er det fordi alle konkrete holdepunkter direkte og utvetydig utpeker A som barnets far. Særlig legger vi vekt på at dr. Mønnich som vitne forklarte at det av hans kartotekkort fremgår at B alt under sitt annet besøk hos ham den 19. august 1953, da svangerskapet ble konstatert av ham, oppga at besvangringen var skjedd 9. juni 1953, altså på den tid da partene er enige om at de hadde samleie. Dette har hun senere fastholdt uten vakling.

På den annen side har det når det gjelder den kritiske tid - med en rommelig margin på begge sider - til tross for de gjennomsiktige forhold i X ikke lykkes å bringe andre menn inn i bildet enn A og vitnet D. Når det gjelder forholdet mellom B og D, er vi blitt stående ved å legge til grunn at disse, som de begge forklarer, ikke har hatt samleie og at forholdet mellom dem i det hele tatt ikke har vært av intim art, selv om de på spørsmål har innrømmet at et godnattkyss har forekommet. Vi finner at vårt umiddelbare inntrykk av forklaringene i alle fall ikke taler imot denne forståelse.

Etter en nøye overveielse - som i og for seg har budt på tvil - er vi kommet til at det, alt tatt i betraktning, ikke er rimelig grunn til å tvile på at det er A som er barnets far. - - -