Rt-1959-912

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-10-06
Publisert:	Rt-1959-912
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 129 B/1959
Parter:	Gunnar Bakken (høyesterettsadvokat Nils Daae Rogstad) mot Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nilsen).
Forfatter:	Eftestøl, Nygaard, Eckhoff, Skau. Mindretall: Bendiksby
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874) §1

Dommer Eftestøl: Staten ved Landbruksdepartementet har saksøkt Gunnar Bakken, som er eier av g.nr. 48 b.nr. 1, Lillebakken, av skyld 50 øre i Haltdalen, i anledning av at han har hugget tømmer i to «engesletter» - «Bakkehammeren» og

Side:913

«Grøthammeren» - i Dragås-Haltdalen statsalmenning. Staten, som ikke bestrider at Gunnar Bakken har rett til slått begge steder, hevder at områdene er statens eiendom og at Bakken ikke har rett til hugst på dem. Bakken hevder å være eier av dem eller i hvert fall å ha rett til hugst på dem.

Saken gjelder også krav på kr. 2936,80 som hugst på stedene hadde utbrakt til Gunnar Bakken, og retten til kr. 4954,61 som er deponert for virke han har hugget der.

Gauldal herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa den 24. oktober 1955 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Engeslettene Grøtthammeren og Bakkehammeren er statens eiendom som en del av Dragås-Haltdalen statsalmenning.

2. Gunnar Bakken er som eier av Lillebakken g.nr. 48 b.nr. 1 i Haltdalen berettiget til hugst i Bakkehammeren og Grøtthammeren.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens av rettens formann, som fant at Bakken ikke hadde hugstrett.

Staten påanket dommen til Frostating lagmannsrett, og Gunnar Bakken motanket.

Lagmannsretten - med 2 domsmenn oppnevnt av det alminnelige utvalg som særlig kyndige i landbruksforhold - avsa den 25. juni 1957 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Engeslettene Grøtthammeren og Bakkehammeren kjennes å være Statens eiendom som en del av Dragås-Haltdalen statsalmenning.

2. Gunnar Bakken kjennes som rettighetshaver til engeslettene Grøtthammeren og Bakkehammeren uberettiget til enhver hugst på disse.

3. Staten ved Landbruksdepartementet kjennes berettiget til å heve kr. 4954,61 med renter derav av det beløp som innestår på sperret konto i Haltdalen Sparebank.

4. Gunnar Bakken dømmes til å betale Staten ved Landbruksdepartementet kr. 2936,80 med 4 prosent renter derav fra 23. mars 1954.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Dommen er avsagt under dissens av en av domsmennene, som «er av den oppfatning at betingelsene for så vel hevd som bruk i alders tid er til slede.»

Gunnar Bakken har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Saksforholdet og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten og lagmannsretten fremgår av disse retters domsgrunner.

Den ankende, som har fått bevilling til fri sakførsel, har ved høyesterettsadvokat Daae Rogstad som oppnevnt prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for de underordnede retter, og vist til den begrunnelse lagmannsrettens mindretall har gitt. Det er ikke for Høyesterett hevdet at Bakkehammeren er identisk med «Trøen».

Side:914

Lagmannsretten har, hevder den ankende, tatt feil når den har lagt avgjørende vekt på Røroskommisjonens innberetning, og når den antar at det på kommisjonens tid var den alminnelige oppfatning på stedet at rett til slike engesletter bare var slåtterett, ikke grunneiendomsrett eller rett til skogshugst. På kommisjonens tid var slåtten den viktigste utnyttelse av slike områder. Etter hvert som slåtten opphørte å ha interesse, fortsatte rettighetshaverne å nyttiggjøre seg områdene ved hugst. Det viser at de oppfattet seg som eiere av dem, en oppfatning som i hvert fall ikke var uaktsom. De to områder har vært skilt fra almenningen ved gjerder. Disse er forfalt etterat slåttebruken opphørte; men områdenes begrensning har hele tiden vært på det rene. Almenningseieren - staten - har alltid inntil denne saken ble tatt opp i 1953, respektert rettighetshavernes rådighetsutøvelse og ikke selv øvet noen rådighet over områdene. Ved grenseoverenskomstene av 1925 og grenseoppgangen i 1940 har staten gitt til kjenne at den godkjente rettighetshaveres eiendomsrett til slike engesletter.

Den ankende hevder prinsipalt at områdene fra meget gammel tid har hørt til gårdene Ramlo - som han hevder at Lillebakken er kommet fra - og Grøtt og at de derfor nå tilhører ham uavhengig av erverv fra almenningen. Subsidiært hevder han at han eier områdene på grunnlag av alders tids bruk eller hevd, eller i hvert fall har hugstretten på dem i kraft av alders tids bruk.

Den ankende har ikke gjort noen innvending mot størrelsen av de pengebeløp saken også gjelder. Men han bestrider under enhver omstendighet kravet på kr. 2936,80, da dette beløp gjelder virke som er hugget før han hadde fått beskjed om at staten bestred hans rett.

Den ankendes påstand er:

«I. Gunnar Bakken er grunneier i «Bakkehammeren» og «Grøthammeren» begge under gården «Lillebakken» g.nr. 48 b.nr. 1 i Haltdalen.

II. Gunnar Bakken har rett til å heve kr. 4954,61 med renter derav av det beløp som innestår på sperret konto i Haltdalen Sparebank.

III. For øvrig frifinnes Gunnar Bakken.

IV. Staten ved Landbruksdepartementet tilpliktes å betale Gunnar Bakken saksomkostninger for herredsrett og for Høyesterett i den utstrekning saken ikke er benefisert.»

Motparten, Staten ved Landbruksdepartementet, har også i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for de underordnede retter, og har vist til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt. Motparten hevder dog at det ikke er riktig når lagmannsretten har funnet at staten ikke har gitt til kjenne at den anså seg berettiget til skogen på de to områder. Lagmannsretten har videre lagt for stor vekt på overenskomstene av 1925.

Motparten hevder at både Bakkehammeren og Grøtthammeren - og for øvrig også Lillebakken - har hørt til almenningen, og at den ankende eller hans forgjengere ikke har ervervet noen

Side:915

av dem - eller hugstretten på noen av dem - ved alders tids bruk eller hevd. Det foreligger ikke bruk i alders tid. Heller ikke har noen av områdene vært skilt fra almenningen og tilstrekkelig brukt i hevdstid, i hvert fall ikke i aktsom god tro. Grenseoverenskomstene av 1925 gjelder ikke klart grunneiendomsretten eller skogen, grenseoppgangen i 1940 heller ikke. Den sistnevnte er heller ikke approbert. I hvert fall hadde vedkommende funksjonærer ikke fullmakt til å binde staten.

Hugsten av det parti som har utbrakt kr. 2936,80 foregikk i tiden 4.-27. mars 1953. Brevet av 18. s. m. fra Røros skogforvaltning til Ellef Bakken måtte avbryte enhver god tro, og da det kom frem lå tømmeret sikkert på stedet. Den «frukt» som er oppebåret er den økonomiske avkastning, og den kom senere.

Motpartens påstand er:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Staten ved Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Gauldal herredsrett den 17. og 18. juni 1958 med avhør av den ankende og 9 vitner, hvorav ingen nye for Høyesterett, og ved Oslo byrett den 22. desember 1958 med avhør av en «partsrepresentant» for motparten og 1 vitne, ingen av dem nye for Høyesterett. Som nytt for Høyesterett er fremlagt et flyfotografi, kart, en bygdebok fra Haltdalen og en del skrivelser og erklæringer.

I hovedspørsmålene i saken, om eiendomsretten til Bakkehammeren og Grøtthammeren og retten til skogshugst på dem, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Jeg tiltrer også for en vesentlig del dettes begrunnelse, slik som det nærmere fremgår av det følgende.

Jeg finner med de underordnede retter at begge engesletter har tilhørt og på Røroskommisjonens tid tilhørte almenningen. Områdene ligger inne i denne, og det er ikke etter min mening holdepunkt i de opplysninger som foreligger for at de ikke skulle ha tilhørt den. Jeg nevner at både beliggenheten og kongeskjøtet av 1832 viser at også Lillebakken er utgått fra almenningen.

Jeg antar med herredsretten og lagmannsrettens flertall, at retten til engeslettene bare var rett til slått, og tiltrer i alt vesentlig den begrunnelse for dette som lagmannsrettens flertall har gitt.

Uttalelsen på side 94 i Røroskommisjonens innstilling om hva som er «tilbake som Statens Eiendom» forklares etter min mening ved at kommisjonen flere steder bruker den terminologi at rettighetshaverne eier engeslettene, skjønt den regner dem for bare å ha bruksrett til dem. Se innberetningen side 65, annen spalte nederst og side 73, annen spalte nederst.

Det forbehold i lensmann Sven Olsens påtegning på en erklæring av 1853 som er nevnt av lagmannsrettens mindretall, er etter min mening uklart. Det behøver ikke å gjelde hugst på innhegninger. Det kan gjelde innhegninger i motsetning til hugst.

Spørsmålet blir etter dette om den ankende - eller hans

Side:916

forgjengere - etter Røroskommisjonens tid har ervervet de omhandlede områder fra almenningen. Jeg er kommet til at svaret må bli nei.

Jeg nevner først at det etter min mening ikke kan bli tale om erverv ved alders tids bruk. Jeg kan, som jeg vil komme tilbake til, ikke finne påvist rådighet som kan regnes for eiendomsrådighet før i dette århundre, og det vites at rettsstillingen så sent som i 1870-årene var slik som jeg har nevnt. At det da ikke kan være tale om noen forandring ved alders tids bruk, finner jeg klart.

At hevd av hugstrett som bruksrett på grunn av loven av 23. mai 1874 ikke kommer på tale er på det rene.

Jeg finner heller ikke at områdene er hevdet til eiendom. Den rådighet som er påberopt er skogplanting, grøfting og hugst. Fra forrige århundre er det ikke opplyst noe om annen rådighet enn slått, bortsett fra at den ankendes far Ellef Bakken har forklart at hans bestefar omkring 1894 begynte å hugge ut en del bjerk på Bakkehammeren til ved. Ellef Bakken var den gang 10 år gammel. Jeg regner ikke med denne hugst, da det kan ha dreiet seg om renskingshugst. På den tid ble det enda slått på området. Jeg finner godtgjort at det i dette århundre ble hugget noe tømmer på Bakkehammeren i 1903, i 1911 og i 1934 og noe ved og tømmer i 1952. Videre finner jeg godtgjort at det på Grøtthammeren ble hugget en del bjerk til salg i 1903-04, plantet skog i 1902 eller 1903 og hugget tømmer omkring 1913, i 1927, i 1932 og i 1953 og noe ved i 1942 eller 1943. Et vitne har forklart om skogplanting på Grøtthammeren også i 1930-årene. Jeg regner imidlertid med at det kan foreligge forveksling med planting annetsteds; for den daværende bruker av Grøtt har også forklart seg som vitne og har ikke opplyst noe om skogplanting i 1930- årene. Skogplantingen i 1902-03 ble foretatt av skolebarn, som samtidig plantet flere steder. Det står for meg som noe uklart etter det som foreligger, om denne planting kan regnes for en rådighet utøvet av eieren. Det er også foretatt grøfting på Grøtthammeren; men det er for meg uklart om den er foretatt av almenningen eller helt eller delvis av eieren av Grøtt.

Under hensyn til at områdene er små - ca. 24 og ca. 28 mål - og at det først etterat slåttebruken tok slutt omkring århundreskiftet kan ha vokset opp barskog av noen større betydning på dem, er det mulig at den rådighet som er utøvet er tilstrekkelig til å kunne begrunne hevd. Det er imidlertid ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til dette spørsmål. Jeg finner nemlig med lagmannsrettens flertall at det ikke foreligger aktsom god tro i en hevdsperiode. At aktsom god tro er en betingelse for hevd fra almenning, anser jeg for fastslått ved rettspraksis.

Med lagmannsrettens flertall - og jeg forstår herredsretten slik at den enstemmig er av samme mening - finner jeg å måtte legge til grunn at det på Røroskommisjonens tid var den alminnelige lokale oppfatning, at retten til engeslettene (derunder Bakkehammeren og Grøtthammeren) bare var en bruksrett til slått. Jeg tiltrer lagmannsrettens flertalls begrunnelse for dette,

Side:917

og tilføyer at kommisjonen på side XI i befaringsprotokollen opplyser vedkommende en enkelt engeslette, nr. 12, at dens brukere tror å eie noen grantrær. Dette viser at kommisjonen har vært oppmerksom på spørsmålet om rettighetshavernes oppfatning. Jeg peker også på at da en engeslette som grenset til Grøtthammeren i 1880-årene ble bygselledig, ble den strøket av matrikkelen og fra da av regnet som ubeheftet del av almenningen. Det er ingen etterretning om noen protest mot det.

Med lagmannsrettens flertall legger jeg videre sterk vekt på bruksreglene av 1876, hvoretter all skog innen slåtter, setre og innhegninger lå under statens skogforvaltning. At disse regler måtte være kjent av brukerne kan ikke være tvilsomt. Avgjørende vekt må jeg legge på Lilleeidet-dommen av 1904. Den avgjorde klart et lignende rettsforhold vedrørende et område i nærheten, og den tidligere eier av Lillebakken, som eiet den fra 1919 til 1952, har bekreftet at han kjente dommen. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at den var kjent også av andre interesserte, deriblant den daværende eier av Grøtt, og viser for øvrig til hva lagmannsrettens flertall har uttalt i denne forbindelse. Jeg kan under disse omstendigheter ikke anse den villfarelse at retten til engeslettene skulle være eiendomsrett til grunnen for unnskyldelig.

Grenseoverenskomstene av 1925 kan tyde på at eierne av midtre Ramlorønningen og nordre Ramlorønningen da ble ansett som eiere av de to områder som begge er betegnet som «skogstykket Hugstret». Det vites imidlertid ikke noe om forhistorien eller foranledningen til disse overenskomster. Det er mulig at spesielle forhold vedkommende disse områder har spilt inn.

Hertil kommer i alle tilfelle at på overenskomstenes tid var det ikke utøvet noen rådighet i Bakkehammeren siden 1911 og ikke i Grøtthammeren siden omkring 1913. Den gang måtte Lilleeidet-dommen enda være i friskt minne og en villfarelse om eiendomsretten uaktsom. Det ble så ikke utøvet noen rådighet før i 1927 i Bakkehammeren og i 1932 i Grøtthammeren. Om man ville se annerledes på spørsmålet om aktsom god tro på det tidspunkt enn tidligere, blir, som fremholdt av lagmannsretten, perioden ikke 30 år.

Jeg behøver etter dette ikke å gå inn på om den betingelse for hevd fra almenning at hevdsobjektet skal være skilt fra almenningen (N. L. 3-12-2), foreligger.

Den ankende har fremholdt at almenningsstyret eller staten aldri har utøvet noen rådighet over de omhandlede områder, og at skogforvaltningen har lagt for dagen at den respekterte dem som rettighetshavernes eiendom. Det hevdes således at man ved blinking i almenningen har avstått fra å blinke inne på engesletter. At det offentlige ikke selv har rådet over områdene finner jeg godtgjort. Og det er opplyst om et tilfelle i 1948 da en nyansatt skogvokter blinket inne på en engeslette, ble foreholdt at det var privat grunn og rettet seg etter det. Han var imidlertid ukjent med forholdene. At det offentlige ikke har utøvet rådighet i engeslettene og heller ikke har grepet inn overfor den ankendes

Side:918

forgjengeres rådighet, kan jeg imidlertid ikke tillegge noen avgjørende vekt. Det dreier seg om små områder, hvor det først en god tid etterat slåttebruken var opphørt kunne ventes å være hugstmoden skog i synderlig mengde. Det er da også beskjedne kvanta som, med lange mellomrom, er avvirket. Grenseoverenskomstene vedkommende «Hugstret» kan i hvert fall ikke virke som godkjennelse vedkommende Bakkehammeren og Grøtthammeren.

I 1940 lot Landbruksdepartementet en funksjonær foreta oppgang og merking av almenningsgrenser dels mot gårder, dels også mot engesletter, deriblant Bakkehammeren og Grøtthammeren. Noe dokument vites ikke oppsatt om avmerkingen. Det er påfallende at det på det tidspunkt, da slåtten forlengst hadde tapt enhver interesse, skulle merkes av grenser mot engeslettene. Den nærmestliggende forklaring synes å være at skogen og dermed kanskje eiendomsretten til grunnen, forutsattes å være rettighetshavernes. Om en slik misforståelse da gjorde seg gjeldende, kan jeg imidlertid ikke finne at grenseoppgangen var en for staten bindende erkjennelse eller på annen måte medførte rettstap for staten.

Begge parter har vist til flere rettsavgjørelser, hvorav jeg bare finner grunn til å nevne en, nemlig høyesterettsdom i Rt. for 1956 1085 flg. Den ankende påberoper seg særlig avgjørelsen i denne dom om Søndre Ryglien. Omstendighetene var imidlertid forskjellige fra dem som foreligger i nærværende sak. Jeg nevner således at det ble tillagt betydning at det var naturlig å anta at hevderne hadde ment at området sto i samme stilling som to andre. Og for disse andre mener jeg at spørsmålet etter omstendighetene sto gunstigere for hevderne enn det står for den ankendes forgjengere i denne saken. Avgjørelsen om Søndre Ryglien sees også å ha voldt tvil.

De andre rettsavgjørelser den ankende har påberopt gjelder også saker hvori omstendigheter av betydning etter min mening var forskjellige fra dem som foreligger i nærværende sak.

Den ankende har i tilknytning til tidligere rettsavgjørelser fremholdt at Bakkehammeren og Grøtthammeren ligger i utkanten av almenningen og nær Lillebakken og Grøtt. Herved er imidlertid å merke at de er omgitt av almenningen på alle kanter.

Det er ikke bestridt at staten har rett til å heve de 4954,61 kroner med renter når den er grunneier og den ankende er uberettiget til hugst.

Om kravet på betaling av kr. 2936,80 er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Jeg finner at det må legges til grunn at den ankende mente seg berettiget til den hugst som utbrakte beløpet og at denne hans gode tro ikke var uaktsom. Han er en yngre mann, født i 1926, og hadde etter grenseavmerkingen i 1940 og etter vedhugsten på Grøtthammeren i 1942/43 og hugsten på Bakkehammeren i 1952, rimelig grunn for sin oppfatning. Den ankende ble da etter min mening eier av og uten ansvar for tømmeret etter hvert som trærne ble felt. Jeg går ikke inn på

Side:919

om skrivelsen av 18. mars 1953 til Ellef Bakken var egnet til å avbryte Gunnar Bakkens aktsomme gode tro. Det er ikke kommet frem på hvilket tidspunkt Gunnar Bakken måtte være blitt kjent med denne skrivelse eller nøyaktig hvor langt driften da var kommet. Jeg nevner dog at det må være overveiende sannsynlig at i hvert fall praktisk talt alt var felt innen dette tidspunkt. Det som fra statens side er fremholdt er at tømmeret på det tidspunkt fremdeles lå på stedet og at den ankende først senere har disponert det og fått oppgjør for det. Dette er imidlertid, som det fremgår av det jeg har sagt, ikke tilstrekkelig til å begrunne ansvar for den ankende.

Etter resultatet og da saken har voldt tvil, finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes. Jeg finner heller ikke at det er grunn til å endre de underordnede retters avgjørelser om saksomkostninger.

Jeg stemmer for slik

dom:

Gunnar Bakken frifinnes for kravet på betaling av kr. 2936,80.

For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg er blitt stående ved at Gunnar Bakkens påstand om å være eier - grunneier - av de to tidligere engesletter, Bakkehammeren og Grøtthammeren, må tas til følge.

Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at det ikke for noen av engeslettene kan påvises annen atkomst enn bruk fra gammel tid. Det er usikkert når bruken begynte, således om Bakkehammeren var brukt som engeslette under Lillebakken da kongeskjøtet på denne eiendom ble utstedt i 1832. Men dette er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på. Engeslettene var i hvert fall i bruk på Røroskommisjonens tid, Grøtthammeren under gården Grøtt og Bakkehammeren under Lillebakken. Røroskommisjonen bygget på og ga uttrykk for den oppfatning at vedkommende gårders rett til engeslettene i almenningen bare var en bruksrett. Men om dette stemte med den alminnelige oppfatning i bygden, er det vanskelig å ha noen sikker mening om. Man mangler her positive opplysninger, slik at man må bygge på formodninger. Den opplysning fra Røroskommisjonens innstilling som førstvoterende har nevnt, om at eierne av engeslette nr. 12 mente å eie noen grantrær, kan tas som et uttrykk for at oppfatningen ikke var sikker, men er ellers for lite å bygge på. Det er imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette heller, idet jeg mener at engeslettene i hvert fall er hevdet til full eiendom i tiden etter århundreskiftet.

Som førstvoterende har nevnt, inntrådte det omkring århundreskiftet en forandring, idet slåttebruken opphørte og man får de første opplysninger om hugst på teigene. Om den hugst

Side:920

som i den følgende tid fant sted, viser jeg til de opplysninger førstvoterende har gitt. Jeg tilføyer - og legger betydelig vekt på - at man må gå ut fra at det ved noen anledninger har vært hugget til salg. Om skogplantingen på Grøtthammeren omkring 1903 har den tidligere eier av Grøtthammeren, Per Grøtt, som vitne forklart at «det var vitnets far som hadde med seg skoleungene opp og plantet». Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å sette til side denne opplysning, som etter situasjonen synes sannsynlig. At hugstene skjedde med forholdsvis lange mellomrom, og at det ikke dreiet seg om store kvanta den enkelte gang, er naturlig etter teigenes størrelse og fordi teigene hadde vært engesletter og trengte tid for å vokse til.

Så lenge det ble drevet slått på teigene var disse inngjerdet og bebygget med høyløer, og de var ikke gjenstand for noen bruksutøvelse fra andre enn eierne av Grøtt og Lillebakken. Da slåttebruken opphørte, forfalt gjerdene (og høyløene) etter hvert, idet det ikke lenger hadde noen hensikt å holde dem ved like, men det er opplyst at det fremdeles er spor etter dem. Hva jeg imidlertid her legger vekt på, er at grensene den hele tid har vært uomtvistet, og at de har vært avmerket i marken, delvis av folk fra skogvesenet. Og teigene har heller ikke etterat slåttebruken opphørte vært gjenstand for noen bruksutøvelse fra andre enn eieren av Grøtt og Lillebakken. Det er således ikke godtgjort at det har vært foretatt utvisning i teigene. Tvert imot er det som førstvoterende har nevnt opplysninger - riktignok nokså ubestemte - om at almenningsstyret under utvisning direkte har respektert grensene for teigene og gått disse forbi, Slik jeg ser saken har altså eierne av Grøtt og Lillebakken fra den nærmeste tid etter århundreskiftet utøvet en eksklusiv og ubestridt bruk - hugst - over teigene innenfor sikre og avmerkede grenser. Teigene har da, mener jeg, tilstrekkelig klart utpekt seg som særskilte eiendomsgjenstander, atskilt fra almenningen.

I motsetning til førstvoterende kan jeg ikke finne tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at hugsten på teigene ikke har funnet sted i begrunnet god tro. De forklaringer man har fra parter og vitner fra bygden går samstemmig ut på at det har vært den alminnelige oppfatning at teigene tilhørte eierne av Grøtt og Lillebakken med full eiendomsrett. Til dette kommer at man har positive opplysninger som viser at også skogvesenets folk nokså langt tilbake i tiden må ha vært av den oppfatning at tidligere engesletter av det slag det her gjelder, tilhørte eierne av de eiendommer de lå under. Jeg sikter her i første rekke til den av førstvoterende nevnte overenskomst i 1925 angående de to deler av «Hugstret». Disse overenskomster kan vanskelig forståes eller forklares på annen måte enn at skogvesenets folk gikk ut fra at stykkene - de er uttrykkelig kalt «skogstykker» - var private eiendomsområder, atskilt fra almenningen. Så langt man kan dømme om det etter opplysningene i saken, sto de to delene av «Hugstret» ikke i noen annen stilling enn de teiger det her gjelder. Jeg peker i samme forbindelse på det som førstvoterende

Side:921

har nevnt om at grensene for de teiger det her gjelder i 1940 ble avmerket i marken av folk fra skogvesenet. De forhold som her er nevnt - særlig overenskomstene fra 1925 - kaster etter min oppfatning lys bakover; det er naturlig å se skogvesenets opptreden som en bekreftelse på hva oppfatningen på forhånd var.

Det fortoner seg usikkert om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, Røroskommisjonens innstilling har vært kjent - og forstått - i bygden. Den ble i hvert fall ikke på noen måte kunngjort for bygdefolket. Om den har vært kjent av enkelte, er det rimelig å tro at den var gått i glemmeboken på den tid da hugsten tok til. Kommisjonens oppfatning var jo heller ikke i noen henseende bindende for bygdefolket. Bruksreglene for almenningen fra 1876 må man gå ut fra har vært kjent, men den bestemmelse i reglene som i denne forbindelse kunne ha betydning, nemlig §1, ble utelatt i reglene allerede før århundreskiftet. Størst tvil på dette punkt volder etter min oppfatning den av førstvoterende nevnte dom fra 1904 i sak mellom Landbruksdepartementet og Gudbrand Rønning vedkommende «Lilleeidet». Jeg er enig med førstvoterende i at denne dom må ha vært kjent i bygden, og etter det man vet sto «Lilleeidet» i vesentlig samme stilling som de teiger man har å gjøre med i denne sak. Man kjenner imidlertid ikke de konkrete forhold i og omkring saken. Og når det så ikke ble reagert på noen som helst måte fra skogvesenets side mot hugsten i teigene, er det naturlig å tro at den tvil eierne av Grøtt og Lillebakken måtte ha vært i ble ryddet bort. Det kan i denne forbindelse nevnes at det ble hugget til salg på Grøtthammeren omkring 1913 og på Bakkehammeren i 1903 og 1911.

På bakgrunn av det man positivt vet om bruken og om skogvesenets og almenningsstyrets opptreden fra 1925 og fremover, skal det nokså mye til for nå å kunne konstatere at eierne av Grøtt og Lillebakken ikke har vært i begrunnet god tro i hevdstiden. Jeg kan ikke finne at de opplysninger om forhold av langt eldre dato som staten har påberopt seg med sikte på å vise at eierne av Grøtt og Lillebakken må ha forstått eller burde ha forstått at de ikke var eiere av teigene, er tilstrekkelige i så henseende.

Jeg tilføyer til slutt at man her har å gjøre med områder av meget begrenset størrelse, som ligger i utkanten av almenningen og ganske nær de gårder de hører under.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff og Skau: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Johan Chr. Hjorth med domsmenn Iver Rugelsjøen og Ole J. Kverneng):

Saksøkte Gunnar Bakken er eier av Lillebakken g.nr. 48 b.nr. 1 av skyld mark 0,50 i Haltdalen. Ved makeskifte med Per Grøtt, eier av eiendommen Grøtt, g.nr. 33 b.nr. 4 i Haltdalen, overtok Gunnar Bakken den 8. januar 1953 Per Grøtts rettigheter til engeslettet Grøtthammeren.

Side:922

Etter makeskiftet har Gunnar Bakken hugget en del tømmer på Grøtthammeren, i alt ca. 188 m3.

Tidligere har han og faren Ellef Bakken, som eiet Lillebakken før ham, drevet hugst på et annet engeslette, Bakkehammeren, som fra gammelt av har tilligget Lillebakken.

Gården Lillebakken ligger på sørsiden av Gaula og grenser til elven. Bakkehammeren ligger et stykke oppe i åsen sør for Lillebakken. Grøtthammeren grenser til Bakkehammeren og ligger nedenfor og nordøst for denne. Avstanden fra Lillebakken til Grøtthammeren antas å være ca. 400-500m. - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at Gunnar Bakken ikke har noe kongeskjøte eller annet atkomstdokument som uttrykkelig gjelder Bakkehammeren. At «Trøen» i kongeskjøtet av 1832 skulle være identisk med Bakkehammeren, anser retten for helt usannsynlig. Riktignok har både saksøkte og hans far, Ellef Bakken, som var eier av Lillebakken før saksøkte, forklart at de ikke kan forstå hva som menes med Trøen hvis det ikke skulle være Bakkehammeren. Men av Røroskommisjonens innberetning fremgår, som anført av saksøkeren, at Trøen ligger innenfor innhegningen på Lillebakken. Bakkehammeren er derimot i innberetningen, befaringsprotokollen side XI beskrevet som et engeslette som ligger ovenfor Grøtthammeren og er begrenset mot denne ved en berghammer og for øvrig omringet av almenningen.

Det har fra saksøktes side vært hevdet at en ikke kan legge så stor vekt på Røroskommisjonens innberetning. Det fremgår imidlertid av innberetningen side 3 at kommisjonen har sett det som sin oppgave å undersøke forholdet mellom statens eiendom og privat eiendom, også annen privat eiendom enn den som tilhørte Røros Verk; likeså almuens rettsforhold til statsskogene. Det fremgår også av befaringsprotokollen side IX at kommisjonen i 1876 under sitt opphold på gården Ramlo i Haltdalen, brukte 10 dager til å konferere med oppsittere i Dragås. I betraktning av dette finner retten når det gjelder bedømmelsen av forholdene i 1876 å måtte legge avgjørende vekt på de spesielle opplysninger som Røroskommisjonen har anført i sin innberetning, liksom den finner at også kommisjonens generelle anførsler må tillegges stor betydning.

Når det gjelder Grøtthammeren, utleder saksøkte sin rett til denne fra det ovenfor nevnte makeskifte med Per Grøtt. Per Grøtt har ikke kunnet fremlegge noe dokument som viser hans hjemmel til Grøtthammeren. Han har opplyst at han overtok gården Grøtt g.nr. 33 b.nr. 4 i 1947 eller 1948 fra sin bror, men han har drevet den siden 1925. Til gården hører skog i 10 «rom», og så vidt han vet har Grøtthammeren aldri vært spesielt nevnt i overdragelsesdokumenter på eiendommen. Grøtthammeren har hørt til gården så lenge han har kjennskap til, uten at han kan si noe om opprinnelsen til dette.

Saksøkte har anført at Grøtthammeren skulle ha hørt til Grøtt fra så lang tid tilbake at statsalmenningen ennå ikke var oppstått. Dette er en antagelse som retten ikke finner noe grunnlag for. Selv om gården Grøtt er nevnt i Aslak Bolts jordebok fra 1450, kan en ikke derav slutte at gården er oppstått før almenningen, jfr. om opprinnelsen til statsalmenninger Gjelsvik: Norsk Tingsrett 3. utgave side 124. En kan heller

Side:923

ikke gå ut fra at Grøtthammeren har hørt til Grøtt så lenge gården har eksistert. Per Grøtt har opplyst at Grøtthammeren ligger ca. 1 km fra Grøtt.

Etter dette kommer retten til at atkomsten til Bakkehammeren og Grøtthammeren må bedømmes på samme måte, og at det ikke for noen av dem kan påvises annen hjemmel enn bruk fra gammel tid.

Etter det som er anført i Røroskommisjonens befaringsprotokoll side X og XI ansees det på det rene at Grøtthammeren hørte under gården Grøtt og Bakkehammeren under plassen Lillebakken i 1876. Om begge teiger opplyses det at de besto av «Skovslaat med Løvskov».

Når det gjelder bedømmelsen av hvilke rettigheter gårdene hadde til de to engesletter på den tid, finner retten i likhet med saksøkeren, jfr. ovenfor, å måtte gå ut fra at den bare omfattet rett til slått, altså ikke eiendomsrett til grunnen eller rett til hugst. Dette synes å ha vært den vanlige forståelse av kongeskjøter og bygselkontrakter vedkommende engesletter i Dragås-Haltdalen statsalmenning. I mangel av motsatte opplysninger, kan da retten ikke anta at de gårdbrukere som ikke har noe atkomstdokument skulle ha en større rett.

Etter 1876 har forholdene endret seg, idet man har sluttet å slå på disse engesletter på grunn av den overgang fra ekstensiv til mer intensiv drift i jordbruket som har funnet sted. Når man sluttet å slå på Grøtthammeren og Bakkehammeren, er ikke på det rene, men retten antar at det iallfall ikke har vært slått i dette århundret.

Det avgjørende spørsmål blir da om også rettsforholdene er endret etter 1876 ved hevd eller alders tids bruk.

Når det gjelder hevd, er retten enig med saksøkeren i at dette er utelukket allerede i henhold til lov av 23. mai 1874 §1, da det ikke på noen av engeslettene har vært noen stadig for brukens skyld anbrakt innretning.

Som betingelser for rettserverv på grunnlag av alders tids bruk må en kreve at bruken har vært i strid med retten, at den er utøvet i god tro og at den er pågått i alders tid.

Det er da for det første på det rene at en bruk som bare besto i slått, ikke kan danne grunnlag for erverv av noen større rett på grunn av alders tids bruk. Det er nemlig helt på det rene og heller ikke bestridt av saksøkeren at eierne av Lillebakken og Grøtt har hatt rett til slått på engeslettene.

Den bruk som må legges til grunn, er i tilfelle hugsten eller annen bruk i forbindelse med denne.

Saksøkte har opplyst at det har vært hugget ved og tømmer på Bakkehammeren så lenge han kan huske, og denne hugsten har aldri skjedd etter utvisning fra skogforvaltningen. Blinkingen har foregått på samme måte som i privat skog. Han husker spesielt at det ble hugget ved og tømmer i Bakkehammeren i 1945-46. Tidligere eier av Lillebakken, saksøktes far Ellef Bakken, har som vitne opplyst at han ble eier av Lillebakken i 1919, da han overtok bruket etter sin bestefar som hadde hatt det i ca. 50 år. Ellef Bakken hadde alltid oppfattet det slik at Bakkehammeren var en del av Lillebakken, og tilhørte denne med full eiendomsrett fra lang tid tilbake. Han husker at hans bestefar hugget bjerk på Bakkehammeren da vitnet var i 10-årsalderen, altså omkring 1894. I 1903 hugget hans far tømmer der som ble «solgt på elven». Det samme ble gjort i 1911. i 1920-årene hugget

Side:924

han favnved til salg, og i 1930-årene hugget vitnet tømmer på Bakkehammeren som ble solgt på sag. Så lenge de slo på Bakkehammeren, antagelig til omkring år 1900, var engesletten inngjerdet, men senere forfalt gjerdet.

Vedkommende Grøtthammeren har vitnet Per Grøtt opplyst at han vet det ble hugget på Grøtthammeren i hans bestefars tid. Bestefaren ble 88 år og døde i 1907. Vitnet husker også at hans far hadde hugget der. I 1914-1915 ble det således kjørt elvetømmer fra Grøtthammeren på isen og solgt til Thams i Trondheim. I 1927 ble det fra samme sted levert 2 jernbanevogner til Lundamo Bruk. Vitnet har også selv hugget i Grøtthammeren. Hans far plantet skog der i 1904. Dette er bekreftet av vitnet Anna Brennås som har opplyst at hun var med skolen og plantet på Grøtthammeren i 1903 eller 1904. Hun husker også at det ofte ble hugget der da hun var ung. Hun er nå 66 år. Da hun plantet var det mest bjerk og rogn der, men også enkelte grantrær. Per Grøtt har videre opplyst at det antagelig omkring 1924-1927 ble drevet kulturarbeid og uttynning. Hans bror fikk i sin tid utvirket at skogrekruttskolen grøftet på Grøtthammeren.

Både eierne av Grøtthammeren og Bakkehammeren har fått utvisning i almenningen til dekning av sin husbehovsrett, uten at det i denne forbindelse har vært tatt hensyn til hugsten på engeslettene.

Retten anser det etter dette bevist at det på begge engesletter har vært drevet hugst med jevne mellomrom i strid med almenningsretten fra omkring århundreskiftet, for Bakkehammerens vedkommende kanskje ennå tidligere.

Retten må så ta standpunkt til om denne bruken har vært utøvet i god tro. Man har da på den ene siden Røroskommisjonens innberetning som antas å gi uttrykk for oppfatningen i 1876. Innberetningen må vel antas å ha vært kjent av bygdens folk umiddelbart etterat den ble avgitt, men da slike skrifter vel sjelden blir lest av folk flest, finner retten det ikke usannsynlig at den har vært ukjent for de fleste av bygdens folk omkring år 1900. På den annen side har en Ellef Bakkens og Per Grøtts utsagn om at de, som er henholdsvis 71 og 59 år, aldri har hørt annet enn at Bakkehammeren og Grøtthammeren skulle tilhøre Lillebakken og Grøtt med full eiendomsrett.

Saksøkeren hevder at de iallfall må ha kjent til dommen i 1904 mot Gudbrand J. Rønningen. Dette finner retten ikke å kunne legge vekt på. Når det nemlig ble anlagt sak mot en, men ikke mot andre som også hugget ulovlig, kunne dette like gjerne være egnet til å bestyrke disse i deres gode tro.

At oppfatningen i bygden har vært den samme som opplyst av Ellef Bakken og Per Grøtt, eller vært den at disse iallfall hadde rett til hugst, anser retten bevist ved de øvrige avgitte vitneprov. Den eneste som har hatt en annen mening, er skogvokter Ottar Øie som tiltrådte som skogvokter i 1948. Han har opplyst at etter det han hadde lest, anså han de omtvistede engesletter for statens eiendom. Retten vil ellers spesielt nevne vitnet Lars Dotterud som har bodd i Haltdalen siden 1919 og vært formann i almenningsstyret fra 1940 til 1943 og fra 1946 til 1948. Han opplyser at så vidt han vet har almenningsstyret alltid hatt den oppfatning at Bakkehammeren og Grøtthammeren var privat eiendom og at dette har vært respektert av staten.

Side:925

Dette siste finner retten må ha vesentlig betydning for bedømmelsen av hvorvidt det har foreligget god tro. Det må antas at hverken eierne av Lillebakken eller Grøtt har fått noen innsigelse fra staten mot den foretatte hugst før Ellef Bakken mottok nevnte skriv av 18. mars 1953 fra Røros skogforvaltning. Vitnet Per Tønder Kvernmo, som var skogvokter fra 1926 til 1948, har opplyst at han alltid har betraktet de omtvistede engesletter som privat eiendom, og at både skogforvalter Hennig, som var skogforvalter fra 1906 til 1940 og Helge Holst, som var skogforvalter fra 1940 til 1946 hadde samme oppfatning. Det ble derfor aldri foretatt blinking på disse engesletter for utvisning til de bruksberettigede.

Retten antar etter dette at bruken har vært utøvet i god tro.

Det neste spørsmålet blir da om bruken har vært utøvet i så lang tid at en tilsvarende rett kan ansees ervervet.

Rettens flertall - de to domsmenn - finner at kravet til brukstidens lengde må ansees tilfredsstillet, at bruken har foregått i alders tid.

Rettens formann finner derimot at den tid bruken har foregått, antagelig ca. 55-60 år, er for kort, særlig fordi det her må ansees bevist at brukens opprinnelse er urettmessig.

Omfanget av den rett som ansees ervervet må avhenge av omfanget av den utøvede bruk. Retten finner at bruken ikke er så omfattende at saksøkte har ervervet full eiendomsrett. Det han har ervervet, er en rett til hugst på Bakkehammeren og Grøtthammeren, og denne hugstrett antas å ha samme omfang som den en eier vanligvis har. Den omfatter således også rett til hugst for salg. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart og Harald Sund og sorenskriver Alf Glad):

- - -

Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn herredsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er enig med herredsretten og kan for så vidt tiltre dennes begrunnelse, når herredsretten har funnet at atkomstene til Bakkehammeren og Grøtthammeren må bedømmes på samme måte, og at det ikke for noen av disse kan påvises annen hjemmel enn bruk fra gammel tid. Retten finner i likhet med herredsretten å kunne gå ut fra at det på Røroskommisjonens tid var den alminnelige oppfatning at gårdenes rettigheter til engeslettene i almenningen, herunder Bakkehammeren og Grøtthammeren, kun omfattet en slåtterett og ikke eiendomsrett til grunnen eller rett til hugst.

Foruten kommisjonens bemerkninger om dette spørsmål på sidene 73 og 75-77 legger retten vekt på den omstendighet at kommisjonen i dagene 27. juni-4. juli 1876 forut for befaringen, hadde konferanser med flere av oppsitterne i Dragås-almenningen, og en må gå ut fra at ingen av disse har gjort gjeldende noen fullstendig eiendomsrett til engeslettene, ettersom noe slikt ikke er nevnt i kommisjonens innberetning.

At det offentlige - skogvesenet - har vært av den oppfatning at det var staten som eiet grunnen og skogen på disse engesletter innen almenningsområdet fremgår av de midlertidige hugst- og bruksregler for Dragås statsalmenning, som ble utferdiget av skoginspektøren i januar 1876, noen måneder før Røroskommisjonen foretok sin befaring. Disse regler som er

Side:926

nye for lagmannsretten har i §1 følgende bestemmelse: «Statsalmenningens skove bestyres og forvaltes af skovinspectøren og de under ham ansatte skovfogder. Ogsaa al skov inden slaatter, sætervolde og lignende indhægninger er heri indbefattede og forvaltes af bemeldte skovopsyn.»

Det må videre antas at disse regler var kjent av alle almenningsberettigede, herunder eierne av Lillebakken og Grøtt, og da det ikke foreligger noen opplysninger om at noen bruker av engesletter innen almenningen har protestert mot eller hevdet det syn at skogen på engeslettene var skogvesenet uvedkommende, må en kunne gå ut fra at Røroskommisjonens oppfatning gir uttrykk for både det offentliges og brukernes syn på den tid.

Det er fra Bakkens side spesielt pekt på kommisjonens uttalelse på side 94, hvor de i saken omhandlede engesletter ikke er blant de engesletter som er «tilbake som Statens Eiendom», men retten kan ikke tillegge denne uttrykksmåte en slik vekt at en kan se bort fra den forståelse kommisjonen ellers gjør gjeldende, og som også har fått tilslutning i flere rettsavgjørelser fra senere tid, således Frostating lagmannsretts dom av 7. august 1948, som gjaldt Kvernliområdet innen samme almenning, en dom som Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke tillot innbrakt for Høyesterett, da kjæremålsutvalget fant det enstemmig klart at anken ikke ville føre frem.

Den av Høyesterett nylig avsagte dom vedrørende Hessdalens statsalmenning ( Rt-1956-1085) kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke oppfattes derhen at Høyesterett inntar et standpunkt i strid med den oppfatning som har fått uttrykk i de tidligere rettsavgjørelser. I de tilfelle hvor brukerne i denne dom ble tilkjent eiendomsretten var engeslettene særskilt matrikulerte bruk, solgt ved kongeskjøter som ikke omfattet annet enn engeslettene. Hvor dette ikke var tilfelle synes Høyesterett i sin dom å være enig i at det kun er en bruksrett som er blitt overdratt.

Retten legger derfor til grunn at også eierne av Lillebakken og Grøtt på Røroskommisjonens tid ikke anså seg som grunneiere til de to engesletter Bakkehammeren og Grøtthammeren.

Spørsmålet blir da om senere eiere av de to gårder har hatt en annen oppfatning, og om utviklingen har tatt en slik retning at det kan sies å foreligge eiendomshevd til disse to områder fra Lillebakkens og Grøtts side.

Betingelsene for eiendomshevd i almenning må være en besittelse og eksklusiv rådighet i aktsom god tro i et tidsrom av 30 år, jfr. N. L. 3-12-2.

Ifølge nevnte bestemmelse forutsettes den strekning hevden gjelder skilt fra almenningen, en forutsetning som i og for seg kunne sies å foreligge, ettersom vi vet at de to engesletter var inngjerdet på Røroskommisjonens tid, men etter det opplyste lot brukerne denne inngjerding forfalle etter hvert som de opphørte med slåtten på engeslettene, med den følge at engeslettene ble mer og mer tilgrodd og trebevokset slik at de forlengst går i ett med den omkringliggende almenningsskog uten noe markert skille.

Slåtten opphørte allerede i 1890-årene, og de rester av innhegning som ble påvist under lagmannsrettens befaring av de to områder viser at det er lenge siden innhegningen fremtrådte som et markert skille mellom to områder.

Da Røroskommisjonen foretok sin befaring i juli 1876 eiedes Lillebakken av Gunder Estensen, Gunnar Bakkens oldefar, som hadde tiltrådt

Side:927

eiendommen året før og som døde i 1897. Gården Grøtt, g.nr. 33 b.nr. 4 eiedes i 1876 av Ingeborg Grøtt, men ble drevet av hennes sønn Hans Simensen, som hadde gården til 1906.

Det kan etter rettens oppfatning ikke bli spørsmål om noen påbegynnelse av hevd i disse tos levetid. I de senere eieres tid må det ansees atskillig tvilsomt om områdene Bakkehammeren og Grøtthammeren har vært skilt fra det øvrige almenningsområdet på en slik måte at det kan bli tale om eiendomshevd, og under enhver omstendighet kan det etter rettens oppfatning vanskelig sies å foreligge en aktsom god tro fra disse eieres side, i ethvert fall inntil 1925.

Retten legger her atskillig vekt på den dom som ble avsagt av sorenskriveren i Gauldal den 29. oktober 1904 vedrørende gården Mitre Ramlorønningens rettigheter i engeslettet Lilleeidet. Denne dom som fastslo at det var staten som eiet grunnen i engeslettet og skogen på dette, har etter all sannsynlighet vært kjent av alle brukere av engesletter innen Dragås-Haltdal statsalmenning, ikke minst av Lillebakkens eier, som var en av Mitre Ramlorønningens nærmeste naboer. Gunnar Bakkens far, Ellef Bakken, som eiet Lillebakken fra 1919 og frem til 1952. har forklart at han kjente til denne dom, og han erindrer for øvrig at naboen John Tønder Kvernmo, som i 1919 skrev skjøtet på Lillebakken, ved den anledning hadde med seg et eksemplar av Røroskommisjonens innberetning, og at det ble lest en del av denne.

John Tønder Kvernmo skal angivelig ha ment at dommen av 1904 var uriktig, men ettersom engesletten Bakkehammeren ikke er nevnt i skjøtet av 1919, som er forevist i retten, er det grunn til å tro at han og Bakken i ethvert fall har følt seg usikre på det punkt.

Retten mener også at Lilleeidedommen av 1904 har vært så vidt kjent at også eieren av Grøtt må ha vært oppmerksom på den.

På den annen side må det ansees på det rene at det fra skogvesenets side den hele tid etterat skogen vokste opp på engestykkene ikke på noen måte er tilkjennegitt at staten har ansett seg berettiget til skogen, og retten er enig med Gunnar Bakken i at de to fremlagte grenseoverenskomster av 3. februar 1925, mellom eierne av Mitre og Nordre Ramlorønningen på den ene side og Landbruksdepartementet på den annen, gir grunn til å tro at skogvesenets folk den gang antok at skogstykket «Hugstret», som er identisk med det engstykke som i Røroskommisjonens beskrivelse side XI er beskrevet under pkt. 12, ikke tilhørte staten, i ethvert fall ikke skogen. Det er ellers vanskelig å forstå hvorfor skogvesenets folk med Landbruksdepartementets approbasjon skulle medvirke til å få oppgitt og tinglyst en grense for dette området innen statsalmenningen, hvis karakter av engeslette forlengst var opphørt, og som nå, og sikkert også i 1925, fremtrådt som et skogsområde.

Det er derfor meget som taler for at den usikkerhet som Lillebakkens og Grøtts eiere må ha følt med hensyn til sine rettigheter i Bakkehammeren og Grøtthammeren, etter disse grenseoppganger på nabofeltet «Hugstret», kan være avløst av en sikrere tro på at i ethvert fall skogen på engeslettene tilhørte dem, men denne sikrere tro hadde i ethvert fall ikke bestått i 30 år da skogvesenet første gang gikk til en aktiv hevdelse av statens rettigheter ved henvendelse og anmeldelse våren 1953.

Retten er med herredsretten enig i at det ikke kan bli tale om noen

Side:928

brukshevd, jfr. loven av 23. mai 1874. og da retten også er av den oppfatning at hevdsbetingelsen, en aktsom god tro, ikke har vært til stede 1 hevdstid, blir det unødvendig å ta stilling til det av staten reiste spørsmål om den i enkelte år påståtte hugst på de omstridte områder virkelig er foregått, i ethvert fall innen de grenser som ble beskrevet og kartlagt av Røroskommisjonen.

Etter rettens oppfatning kan det ikke bli spørsmål om noe erverv av eiendomsrett eller bruksrett til skogen etter reglene om alders tids bruk. Det gjelder her områder som så sent som i 1870-årene ansåes å tilhøre statsalmenningen, og under de omstendigheter kan det vanskelig bli tale om at reglene om alders tids bruk får anvendelse. For øvrig kan hverken det nødvendige tidsrom eller i god tro sies å foreligge.

Etter dette blir det da lagmannsrettens resultat at staten må ansees som grunneier og eier av skogen i Bakkehammeren og Grøtthammeren og statens påstand må bli å ta til følge, også for så vidt angår de to beløp som Gunnar Bakken brakte ut av hugsten på Grøtthammeren i 1953 og om hvis størrelse partene er enige. - - -