Rt-1960-1092

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-09-17
Publisert:	Rt-1960-1092
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 88 B/1960
Parter:	Johan A. Stadheim (høyesterettsadvokat John Kjellevold) mot Kristi Stadheim (overrettssakfører Gunnar Østreng - til prøve).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Endresen, Thrap. Mindretall: Eckhoff, Gaarder
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §16, §1, §25, §26, §2, §5

Dommer Eckhoff: Saken gjelder spørsmålet om motparten for Høyesterett Kristi Stadheim etter odelslovens §16 fjerde ledd, tilkommer føderåd i eiendommen Njøs i Leikanger, som eies av den ankende part Johan A. Stadheim.

Bakgrunnen for saken er denne: Etter Arne Stadheims død høsten 1953 ble fellesboet etter ham og gjenlevende hustru fra annet ekteskap, Kristi Stadheim, tatt under behandling ved Ytre Sogn skifterett. I boet oppsto det tvist mellom eldste sønn i første ekteskap, Johan Stadheim, og stemoren, Kristi Stadheim, om odelsretten til eiendommen. Tvisten gjaldt forståelsen av odelslovens §5 sammenholdt med lovens §1, jfr. §2.

Ved dom avsagt av Ytre Sogn skifterett 17. september 1954 fikk Johan Stadheim medhold i at han hadde odelsrett og at stemoren ingen odelsrett hadde, og det ble bestemt at eiendommen skulle utlegges ham etter skiftetakst til full verdi etter gangbar pris. Dommen ble stadfestet av Gulating lagmannsrett 23. april 1955 og av Høyesterett 15. mars 1956. Jeg viser her til gjengivelsen av dommene i Rt-1956-296 flg.

Etterat odelsspørsmålet endelig var avgjort, ble det 10. april 1956 holdt skiftesamling i boet. Til det tidspunkt hadde Kristi Stadheim drevet eiendommen som bestyrer for boet, men Johan Stadheim krevet at skifteretten straks skulle gi ham skjøte, og at Kristi Stadheim skulle flytte fra eiendommen innen en frist på 3 måneder. Kristi Stadheim motsatte seg ikke at skjøte ble gitt, men hun anmodet om at tidspunktet for overtagelsen ble utsatt til 1. januar 1957. Samtidig krevet hun kår etter bestemmelsen i odelslovens §16 fjerde ledd. Johan Stadheim avviste kravet på kår med den begrunnelse at Kristi Stadheim ved prosessene hadde

Side:1093

lagt ham alle mulige hindringer i veien, og at føderåd alene skulle gis «Forsaavidt Fravigelsen skeer i Mindelighed», et vilkår som han mente ikke var oppfylt. Skifteretten bestemte i kjennelse den følgende dag at Johan Stadheim skulle overta eiendommen allerede fra 16. april 1956, men den forutsatte at Kristi Stadheim fikk bo i våningshuset en kortere tid, og i juli 1956 flyttet Kristi Stadheim for godt.

Hun brakte deretter tvisten om kårytelsen inn for Ytre Sogn herredsrett med påstand om at Johan Stadheim pliktet å svare kår av eiendommen som nærmere bestemt i odelslovens §16 fjerde ledd, fra 16. april 1956 uten fradrag i løsningssummen. Johan Stadheim påsto frifinnelse for enhver forpliktelse til å gi saksøkeren kår.

Ytre Sogn herredsrett avsa dom i saken 14. desember 1957. Herredsretten fant at Kristi Stadheim, etter hva der var passert mellom partene, ikke kunne sies å ha fraveket eiendommen i minnelighet, og Johan Stadheim ble frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Kristi Stadheim anket til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten kom ved dom avsagt 14. mars 1959 til det motsatte resultat, og retten godtok under dissens fra en lagdommer Kristi Stadheims påstand om kår. Domsslutningen lyder:

«Johan A. Stadheim har plikt til å svare kår etter odelslovens §16 fjerde ledd, av eiendommen Njøs, g.nr. 24, b.nr. 10 med andel i g.nr. 55, b.nr. 1 i Leikanger til Kristi Stadheim fra 16. april 1956, uten fradrag i overtagelsessummen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Johan Stadheim har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han bestrider ikke at Kristi Stadheim, da bobehandlingen begynte, i prinsippet hadde krav på føderåd, men denne rett har hun forspilt fordi hun først fravek eiendommen etter prosess. Etter den ankende parts mening har man som gjort av lagmannsretten ikke hjemmel i loven for å skjelne mellom tvist om odelsretten på den ene side og besittelsen etter §16 på den annen. Det avgjørende er at det er reist en prosess fra hennes side som har berørt eller forsinket fravikelsen, og da er fravikelsen ikke skjedd i minnelighet. Hun fravek etter den ankende parts mening heller ikke gården i minnelighet etter høyesterettsdommen. Det ble atter gjort innvendinger, som endte med en kjennelse fra rettens side hvor tidspunktet ble fastsatt. Påstanden lyder:

«Ytre Sogn herredsretts dom av 4. desember 1957 stadfestes.

Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Motparten Kristi Stadheims påstand lyder:

«Gulating lagmannsretts dom av 14. mars 1959 stadfestes og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som den forelå for herredsretten og lagmannsretten, og prosedyren har fulgt de samme linjer som tidligere.

Side:1094

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan på vesentlige punkter tiltre flertallets begrunnelse.

Den ankende part har fremholdt at Kristi Stadheim, etterat høyesterettsdommen falt i odelssaken, opptrådte på en måte som ikke var forenelig med lovens krav om fravikelse i minnelighet. Etter min mening kan denne påstand ikke føre frem, og jeg viser for så vidt til flertallets begrunnelse.

Spørsmålet blir da alene om det forhold at Kristi Stadheim reiste odelssaken, og forfulgte den til en dom i Høyesterett som gikk henne imot, lar seg forene med bestemmelsen.

Jeg nevner først at forbeholdet («forsaavidt Fravigelsen skeer i Mindelighed») kom inn under lovbehandlingen i Stortinget i 1821, men at man savner opplysninger om bakgrunnen for forslaget og om den begrunnelse som måtte være gitt i Stortinget, jfr. Storthings Forhandlinger 1821 545 nederst. Man må dog etter min mening tolke bestemmelsen som en formaning til foreldre og steforeldre om å ordne fravikelsen uten å påkalle domstolenes medvirkning. Dog bør det fremheves at man ikke fra lovgiverens side har fått noen veiledning om det er en grense, eller om forholdet er dette at enhver uoverensstemmelse som berører fravikelsen i tilfelle av prosess går på foreldrenes risiko.

Man kan jo her tenke seg forskjellige muligheter: Det kan være så at §16 fjerde ledd, forutsetter at odelsspørsmålet er på det rene, og at man har hatt for øye andre uoverensstemmelser som melder seg ved avslutningen av brukstiden, f. eks. spørsmålet om foreldrene har oppfylt plikten til underhold av barna eller til vedlikehold av eiendommen, manglende oppgjør for driften av gården i brukstiden, at det vises sendrektighet i tilfelle hvor vilkårene for overtagelse som alder og ekteskap foreligger, eller at overtagelsen skytes ut ved en prosess som i navnet gjelder odelsretten, men hvor målet er å forhale overtagelsen. Fra disse mer kurante saker som vil melde seg under fravikelsen, er det dog et skritt videre, om man også gjør forbeholdet anvendelig på en tvist om odelsretten, som har ført til utsettelse med fravikelsen, selv om grunnlaget for søksmålet var reelt og forsvarlig.

Etter mitt syn følger denne løsning ikke av lovens ord eller av den foreliggende rettspraksis. Jeg nevner først at gir man §16 fjerde ledd, anvendelse på prosess mellom brukeren og odelsløseren om odelsretten, får man løsninger som synes tilfeldige og savner en naturlig sammenheng. Legger man med lagmannsretten til grunn av gården på skifte er utlagt en mindreårig odelsberettiget, kan brukeren drive prosess om odelsretten uten at det får noen virkning for føderådet, forutsatt at tvisten er løst før fravikelse ble aktuelt etter oppnådd alder eller ekteskap. Tenker man seg videre at tvisten er innbrakt for domstolene før fravikelse ble krevet, men dommen faller etter det tidspunkt, forekommer det meg lite rimelig å fastslå at nå foreligger det tvist, og dermed er føderådet tapt, om dommen går foreldrene imot, selv om søksmålet i og for seg var vel begrunnet. Men det må så vidt jeg ser bli resultatet om man sier at fravikelse i minnelighet

Side:1095

ikke kan foreligge, når det verserer en prosess mellom partene om odelsretten. I vårt tilfelle har man en tredje variant, for her kom prøvelsen av odelsspørsmålet samtidig med at kravet på overtagelse av eiendommen meldte seg. Jeg synes som lagmannsretten at den blotte omstendighet at det ble reist sak om partenes odelsrett, ikke kan være tilstrekkelig til å dekretere at i og med at saken ble tapt, var også føderådet forspilt.

Jeg ser det slik at om man vil si at spørsmålet om fravikelse i minnelighet ikke bare gjelder de mer ordinære oppgjørsspørsmål ved opphøret av brukstiden, men også uoverensstemmelser om selve odelsretten, må man legge den begrensning i lovens ord at utfallet av saken alene får virkning for føderådet, hvor det kan belastes foreldrene at de tok odelsspørsmålet opp til rettslig prøvelse. Jeg mener at en slik forståelse av bestemmelsen gir den en rimelig begrensning, samtidig som den tvinger foreldrene til nøye å overveie spørsmålet før det gåes til et søksmål som kan bringe retten til kår i fare. Etter min mening er ikke dommen i Rt-1926-638 i strid med dette syn. Høyesterett erklærte seg der enig med lagmannsretten i at prosessen hadde vist at eiendommen ikke var fraveket i minnelighet, men i denne uttalelse kan jeg ikke legge mer enn at prosessgrunnlaget der var over grensen for det forsvarlige, en karakteristikk jeg finner at man ikke kan legge til grunn i den foreliggende sak.

Jeg er klar over at det er uttalelser i Motzfeldt: Odelsretten side 106 og side 108 og Brandt: Tingsretten side 304, som kan tas til inntekt for et annet syn. Det siktes her til uttalelser om at føderådet må sees som en gave fra odelsmannens side (se dog Rt-1951-154 på side 157 om dommen av 1853), og til det forhold, at har den bruksberettigede tidligere fått gården utlagt til eiendom, kan han kreve takst uten å tape føderådet, forutsatt at han deretter avslutter saken med forlik etter den nå opphevede §25 i odelsloven. Men etter min mening kan man ikke bygge videre på disse uttalelser og tillegge dem avgjørende betydning for løsningen av de spørsmål som denne sak gjelder.

Da jeg vet at min mening ikke deles av rettens flertall, har jeg ikke formet noen konklusjon.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og jeg kan - som lagmannsrettens mindretall - i det alt vesentlige slutte meg til herredsrettens begrunnelse.

Odelslovens §16 fjerde ledd setter som betingelse for foreldres og steforeldres rett til føderåd at «Fravigelsen skeer i Mindelighed». Bestemmelsen er etter sin ordlyd klar, og jeg kan ikke se at det er noen hjemmel for å fortolke bestemmelsen derhen at den bare sikter til tvist om selve fravikelsen etter §16 og ikke til tvist om odelsretten. Det må etter min mening være likegyldig om innsigelsen mot å fravike eiendommen gjelder påstått bruksrett - fortsatt eller ny - etter §16, slik som i den sak som er referert i Rt-1926-638, eller om innsigelsen bygger på at gjenlevende ektefelle krever eiendomsrett i kraft av en påstått bedre odelsrett enn «barnet», slik som i den foreliggende sak.

Side:1096

Jeg kan ikke se at det er riktig når ankemotparten som argument mot denne forståelse hevder at odelslovens §16 fjerde ledd har for øye at gården på skifte er utlagt den odelsberettigede arving, etterat odelsspørsmålet allerede da eventuelt var klarlagt - om nødvendig gjennom rettssak - slik at den gjenlevende ektefelle bare hadde bruksretten etter §16 å påberope seg for sin besittelse av eiendommen.

Det er etter min mening ikke holdepunkter for å gå ut fra at lovgiverne av 1821 bare hadde slike situasjoner for øye. Idet jeg henviser til Motzfeldt: Odelsretten side 56 flg., må jeg anta at det også den gang forekom at eiendommen ble utlagt gjenlevende ektefelle på skifte, og man hadde også den gang en viss adgang til å sitte i uskiftet bo, jfr. Hagerup: Skifte og arvebehandling side 77. Det kunne vel også forekomme at skifte ble unnlatt av en eller annen grunn, f. eks. fordi boet ikke ville gi noe til arv. Jeg minner for øvrig også om at det først ved dommen i Rt-1844-596 ble avgjort at den rett som tilkommer odelsarvingers kjødelige far eller mor etter §16 første ledd bare er en bruksrett, på samme måte som loven selv i annet ledd uttrykkelig har uttalt for steforeldre. Og §16 fjerde ledd gjelder like meget de virkelige foreldre som steforeldrene.

Jeg ser retten til føderåd etter odelslovens §16 fjerde ledd som en begunstigelse som er tilstått foreldre eller steforeldre ut fra slekts- og pietetshensyn og som en tilleggsbyrde for den odelsberettigede, som ved skifteoppgjøret ikke får det vanlige fradrag i takstsummen for føderådet. Som en begrensning av denne begunstigelse og av denne tilleggsbyrde har da loven positivt fastsatt, at retten til føderåd tapes hvis forholdet mellom partene forrykkes derved at det av en eller annen grunn blir tvist om fravikelsen, slik at denne ikke kan sies å være skjedd i minnelighet. For ordens skyld tilføyer jeg at hvis tvisten dreier seg om føderådets størrelse og beskaffenhet, blir ikke dette en tvist om fravikelsen.

Jeg finner støtte for mitt standpunkt i det som er anført av Motzfeldt: Odelsretten side 108 og av Brandt: Tingsretten (3. utg.) side 304. Begge disse forfattere drøfter spørsmålet om avståelsen kan sies å ha skjedd i minnelighet, hvis en føderådsberettiget, som på skifte har fått odelsgodset til eiendommen, først avstår godset ved forlik etter den dagjeldende odelslovs §25, det vil si etterat det foreligger en endelig takst. Begge kommer til at da rettergangen i dette tilfelle har innskrenket seg til taksten, som i alle tilfelle var nødvendig, er avståelsen skjedd i minnelighet. Det tilfelle som foreligger i nærværende sak drøftes hverken av Motzfeldt eller Brandt, men av sammenhengen må det etter min mening kunne sluttes at de begge fant at det ikke kunne bli spørsmål om føderåd, hvor forlik etter §25 ikke kom i stand og odelssaken derfor gikk videre. Jeg tilføyer at etter min mening gir den tidligere §26 i odelsloven en viss veiledning ved fortolkningen av §16 fjerde ledd, idet §26 snakker om «mindelig avgjørelse» og sikter hermed til forlik etter §25.

Side:1097

Det er innvendt mot den løsning av spørsmålet jeg mener er riktig, at den vil medføre at vedkommende blir avskåret fra å gå til domstolene med en tvilsom og prosedabel sak. Jeg kan imidlertid ikke se at denne konsekvens fortoner seg annerledes i et tilfelle som det foreliggende, enn i det tilfelle som ble avgjort ved den tidligere nevnte dom i Rt-1926-638.

Etter det anførte blir mitt resultat at Johan A. Stadheim må frifinnes, og det er unødvendig for meg å komme inn på det som skjedde etterat høyesterettsdommen av 15. mars 1956 forelå.

Saken er tvilsom, og jeg antar at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne dom:

Johan A. Stadheim frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil dog bemerke at jeg er enig med lagmannsretten i at den situasjon som §16 fjerde ledd må antas å ha for øye, er den vanlige situasjon at den odelsberettigede er blitt utlagt gården til eiendom, og at den gjenlevende av foreldrene eller steforeldrene bare har en bruksrett. Når den gjenlevende er en stefar eller stemor, er det vel dette som alltid vil foreligge. Jeg mener det under disse omstendigheter er riktig å tolke fjerde ledd strengt og slik, at det bare sikter til tvist om selve fravikelsen og ikke til tvist om odelsretten, som i tilfelle vil være en tvist om et preliminært spørsmål. «Fravikelsen» refererer seg etter min mening til en fravikelse av bruk og besittelse. Jeg behøver da ikke å ta standpunkt til om en tvist om selve fravikelsen i alle tilfelle har til følge at retten til kår faller bort.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende.

Dommer Thrap: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jon Chr. Løken):

- - -

Saksforholdet er følgende:

Johan Ingebrigtsen Tennefoss fikk den 26. november 1888 skjøte på eiendommen Njøs, g.nr. 24 b.nr. 10, med andel i Snytta, g.nr. 55 b.nr. 1, i Leikanger. Skjøtet ble tinglyst den 6. mai 1889. Hans datter Synneva ble den 12. november 1899 gift med Arne Arnesen Stadheim. Ektefellene, som begge var født i 1874, hadde felleseie. I sitt ekteskap hadde de 4 barn, hvorav saksøkte var den eldste sønn. Ved skjøte 11. oktober, tinglyst 14. desember 1903, overdro Johan Tennefoss eiendommen Njøs og anparten i Snytta til sin svigersønn Arne Stadheim. Synneva døde den 18. april 1914 og enkemannen ble sittende i uskiftet bo.

Den 10. april 1923 giftet Arne Stadheim seg på nytt med Kristi Njøs,

Side:1098

og han skiftet da med sine barn etter første ekteskap. På skiftet ble de faste eiendommer utlagt til Arne Stadheim, mot at denne dekket alle passiva og utbetalte eller svarte panterettsutlegg til arvingene det de skulle ha i arv.

I sitt annet ekteskap hadde Arne Stadheim også 4 barn.

Arne Stadheim døde den 11. september 1953, og fellesboet mellom ham og hans hustru Kristi er under skiftebehandling ved Ytre Sogn skifterett.

På skiftesamling den 28. januar 1954 oppsto det uoverensstemmelser, dels mellom arvingene innbyrdes, dels mellom 3 av arvingene i 1. ekteskap og gjenlevende ektefelle. Således var det uenighet med hensyn til 3 parseller som var utskilt, gyldigheten av en opprettet ektepakt og om hvem som var den best odelsberettigede - enten den gjenlevende enke (saksøkeren denne sak) eller eldste sønn i 1. ekteskap (saksøkte i denne sak). Det ble åpnet tvist om de forskjellige spørsmål. Tvisten om odelsretten ble overført til søksmåls former, og den 17. september 1954 avsa Ytre Sogn skifterett dom med slutning om, at dødsboets faste eiendommer skulle utlegges saksøkte Johan Stadheim etter skiftetakst, hvor eiendommen settes til full verdi etter gangbar pris i egnen. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Dommen ble påanket til Gulating lagmannsrett som den 23. april 1955 stadfestet skifterettens dom. I saksomkostninger ble saksøkeren tilpliktet å betale kr. 600. Lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett som den 15. mars 1956 stadfestet lagmannsrettens dom. I saksomkostninger for Høyesterett ble saksøkeren dømt til å betale kr. 1 200.

Så lenge odelssaken verserte, drev saksøkeren de faste eiendommer i henhold til skifterettens beslutning.

Etterat Høyesteretts dom var falt, ble det holdt skiftesamling i boet den 10. april 1956. Saksøkte fremsatte der krav om at skifteretten straks skulle gi ham skjøte på eiendommen, og at saksøkeren skulle flytte derfra innen en frist av 3 måneder. Saksøkerens prosessfullmektig anmodet om at skifteretten måtte fastsette tidspunktet for overtagelsen av eiendommen til 1. januar 1957. Samtidig fremsatte saksøkerens prosessfullmektig krav om kår for saksøkeren i henhold til odelslovens §16. Saksøktes prosessfullmektig bestred saksøkerens rett til kår.

Ved skifterettens kjennelse av 11. april 1956 ble det fastsatt, at fravikelsen skulle skje den 16. april s. å. Fra samme dag overtok saksøkte eiendommen og saksøkeren flyttet fra den i juli 1956. Da spørsmålet om kårrett ikke hadde noen betydning for skiftet etter avdøde Arne Stadheim, besluttet skifteretten at dette spørsmål skulle behandles utenom skiftet. Etter denne avgjørelse tok saksøkeren ut forliksklage den 23. juli 1956. Saken ble henvist til retten den 1. august s. å.

Det er mellom partene enighet om at en i denne sak utelukkende skal ta standpunkt til om saksøkeren i det hele tatt har krav på kår, idet kårets størrelse eventuelt blir å fastsette etter reglene i odelslovens §16 fjerde ledd. - - -

Retten skal bemerke: - - -

Retten kan heller ikke se at et tilsvarende tilfelle som dette tidligere har vært behandlet i rettspraksis eller teori. Bestemmelsen i odelslovens §16 fjerde ledd ble inntatt i loven som benkeforslag fra sorenskriver Ingebrigt Knutssøn, og stortingsforhandlingene gir ingen opplysninger om begrunnelsen.

Side:1099

Det avgjørende i dette tilfelle må etter rettens mening være forståelsen av uttrykket «Fravigelse i Mindelighed».

I denne forbindelse finner retten ikke å kunne legge den forståelse i dommen som er inntatt i Rt-1951-154, at rett til kår bare tapes når fravikelsen skjer på grunn av mislighold av de plikter som er nevnt i odelslovens §16 tredje ledd. Etter rettens mening er forutsetningen for å kunne kreve kår, at gjenlevende ektefelle uten innsigelse overlater gården til den odelsberettigede. Dersom forholdet mellom partene er så dårlig at man ikke kan komme frem til noen avtale, må gjenlevende ektefelle likevel ha krav på kår dersom hun ikke gjør noen innsigelse mot overdragelsen. Ellers blir fravikelsen å ordne ved avtale, og kårretten utledes da uten videre av odelslovens §16. Det er her på det rene at det har bestått et meget spent forhold mellom partene. Allerede kort etterat Arne Stadheim i 1923 inngikk ekteskap med Kristi, flyttet saksøkte hjemmefra. Han fortsatte å bo i samme bygd, men han har ikke mer enn én gang besøkt sitt barndomshjem fra 1923 til 1956 da han overtok gården. Han kan ha snakket med sin far en enkelt gang på veien, men forholdet mellom dem var dårlig.

Retten finner det avgjørende at gjenlevende etter mannens død reiste tvist om hvem som var den best odelsberettigede - enten hun eller saksøkte. Denne sak ble ført helt frem til Høyesterett, og saksøkeren tapte saken for alle retter. Hun ble også dømt til å betale saksomkostninger så vel for lagmannsretten som for Høyesterett. Etter premissene har ingen av domstolene funnet spørsmålet tvilsomt, og retten finner at man ikke kan tale om noen minnelig fravikelse når saksøkeren med alle midler forsøker å forhindre overtagelsen. Særlig burde saksøkeren være klar over spørsmålet etter den dom skifteretten avsa i september 1954.

Under hovedforhandlingen opplyste saksøkeren at allerede mens Arne Stadheim levet ble det innhentet muntlig uttalelse fra en fremtredende advokat, som mente at hun hadde den beste odelsrett. Den samme advokat, som i flere år hadde oppholdt seg i bygden på ferie, hadde imidlertid etter saksøktes opplysning gitt uttrykk for det motsatte overfor ham. Retten antar derfor det må bero på en misforståelse når saksøkeren antar at vedkommende advokat skal ha sagt, at det var hun som var den best odelsberettigede. Antagelig må han ha gitt uttrykk for at hennes mann hadde best odelsrett i forhold til sønnen, selv om det var Arne Stadheims svigerfar som hadde begynt å edle eiendommen. Det stemmer for øvrig også med den uttalelse hun først avga for retten. Senere ble uttalelsen rettet til det som er nevnt ovenfor.

Retten finner derfor å måtte legge til grunn at den gjenlevende ektefelle med alle midler har forsøkt å oppnå at eiendommen ble utlagt til henne. Det kan derfor etter rettens mening ikke foreligge noen frivillig fravikelse. Etter rettens mening vil innskrenkningen i odelslovens §16, 4. ledd om rett på kår, miste enhver betydning dersom gjenlevende ektefelle i dette tilfelle skulle ha krav på kår.

Retten finner at det ville være feilaktig å legge avgjørende vekt på om akkurat selve fravikelsen skjer i minnelighet, når det fremgår klart at gjenlevende ektefelle har forsøkt alle midler for å hevde sin odelsrett. Det er nok på det rene at saksøkeren bøyet seg for den kjennelse som skifteretten avsa med hensyn til fraflytningen av eiendommen etterat Høyesteretts dom var falt. Men det fremgår på den annen side av

Side:1100

skifteforhandlingsprotokollen at saksøkeren ønsket å sitte med eiendommen frem til 1. januar 1957. Det var således heller ikke her tale om en fravikelse i minnelighet, idet hun i så fall måtte ha godtatt saksøktes krav om at hun straks skulle overdra eiendommen til saksøkte, dog således at hun fortsatt kunne bo der i 3 måneder. Men uten hensyn til hvorledes en betrakter fravikelsen etter Høyesteretts dom, finner retten ikke at det kan være avgjørende i dette tilfelle ved bedømmelsen av hvorvidt saksøkeren har tilfredsstillet lovens vilkår for rett til kår.

Det har vært hevdet at det kan virke urimelig at hun ikke skal ha adgang til å få forelagt spørsmålet om odelsretten for domstolene, uten derved å tape sin rett til kår. Det er jo her på det rene at dersom hun hadde fått medhold i sitt odelssøksmål, ville kårspørsmålet ha falt bort av seg selv. Retten er oppmerksom på at lovbestemmelsen kan gi urimelig utslag, særlig når en ser forholdet på bakgrunn av at saksøkeren i 30 år har hatt sitt arbeid og hjem på gården. Men dette kan likevel ikke forhindre at loven forutsetter at fravikelsen skjer i minnelighet. I dette tilfelle har saksøkeren motsatt seg å overlate eiendommen til best odelsberettigede, til tross for at skifteretten allerede klart har uttalt at hun ikke hadde odelsrett. Retten kan derfor ikke se at lovens betingelser er oppfylt, og saksøkeren kan derfor ikke gis medhold i sitt krav om kår. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommer Otto Maalstad og hjelpedommer Dagfinn Breistein):

- - -

Lagmannsretten - dens flertall, lagmann Eftestøl og lagdommer Maalstad - kommer, skjønt under tvil, til et annet resultat enn herredsretten.

Det en etterlevende kan kreve etter odelslovens §16 er bruksrett, ikke eiendomsrett. Det tilfelle fjerde ledd har for øye er at gården på skifte er utlagt en mindreårig gutt eller ugift jente som odelsberettiget, eller bedre odelsberettiget enn den etterlevende, mens denne i henhold til 1. eller 2. ledd er vedblitt bruken, og at gutten når den nødvendige alder eller datteren blir gift senere under den etterlevendes bruk. Mulig tvist på grunn av strid om odelsretten om barnets rett til å få eiendommen utlagt, vil da være avgjort i forbindelse med skiftet. Om det har vært prosess om spørsmålet og det ved dom er avgjort mot den etterlevende, har denne etter vår mening sin rett til kår i behold hvis han (hun) senere, når barnet oppnår den lovbestemte alder, respektive blir gift, «i minnelighet» gir fra seg bruken og dermed den faktiske besittelse.

I det foreliggende tilfelle har Kristi Stadheim ikke hatt bruken av eiendommen for egen regning eller besittet den i eget navn etter Arne A. Stadheims død. Boet ble straks tatt under behandling av skifteretten, og Johan A. Stadheim forlangte, etter det han har forklart, eiendommen utlagt til seg, mens en sakfører på vegne av Kristi Stadheim hevdet at det var hun som hadde odelsretten eller best odelsrett til eiendommen og i henhold dertil krevet den utlagt til henne. Skiferetten utla foreløpig ikke eiendommen til noen, og heller ikke overtok eller vedble Kristi Stadheim bruken av den etter odelslovens §16. Skifteretten lot i påvente av avgjørelsen av tvisten Kristi Stadheim drive eiendommen for boets regning mot fast lønn for å bestyre den. Driften ga overskudd som gik inn i boet.

Det er på det rene at den etterlevende har rett til kår etter §16 fjerde ledd

Side:1101

også om barnet ved sin fars (eller mors) død allerede har nådd den nødvendige alder (respektive er gift), således at det ikke blir tale om noen bruksrett etter §16 annet ledd for den etterlevende, jfr. høyesterettsdom i Rt. for 1951 138. Vi antar ikke at loven er slik å forstå at den etterlevende i dette tilfelle mer enn i det loven har for øye, må gi avkall på rettslig prøvelse av tvist om hvem som har (best) odelsrett og dermed rett til å få gården utlagt til eiendom, for å bevare sin rett til kår. Det kan ikke gjøre noen forskjell om den etterlevende forfølger saken gjennom alle instanser.

Det kunne muligens ha vært tale om preklusjon av kårrett etter §16, 4. ledd eller i analogi med denne bestemmelse, hvis Kristi Stadheim hadde regnet det for på det rene at hun ikke hadde rett, men gått til prosess utelukkende for å forhale Johan A. Stadheims overtagelse. Vi finner imidlertid ikke at det kan legges til grunn at så har vært tilfelle.

Kristi Stadheim har overhodet ikke forlangt eller utøvet bruksrett etter odelslovens §16. Vi skal ikke gå inn på om det allikevel kunne blitt tale om preklusjon etter eller i analogi med forbehold i §16 fjerde ledd hvis hun etter høyesterettsdommen ikke hadde gitt opp bruken i minnelighet, skjønt hennes bruk skjedde for skifterettens regning. Vi finner nemlig at hun etter høyesterettsdommen ga fra seg bruken - den hun hadde utøvet - i minnelighet.

Det finnes for lagmannsretten godtgjort at hun ved overrettssakfører Fosse, straks etterat hun var blitt kjent med høyesterettsdommen som var avsagt den 15. mars 1956, ga uttrykk for at hun var villig til å opphøre med driften av eiendommen fra det tidspunkt skifteretten måtte bestemme. Hun henstillet at tidspunktet ble satt til 1. januar 1957. Men da skifteretten ved bestemmelse kalt kjennelse den 11. april 1956 fastsatte tidspunktet for opphør av hennes bruk til 16. s. m., etterkom hun frivillig det. Overensstemmende med tilbud fra Johan A. Stadheim fikk hun beholde husrom på eiendommen i 3 måneder deretter. Hun flyttet frivillig innen den fristen var utløpet. Fravikelsen, dvs. oppgivelsen av bruken, etter høyesterettsdommen er under disse omstendigheter etter vår mening skjedd «i minnelighet».

Høyesteretts dom i Rt. for 1926 638 gjaldt et tilfelle som var forskjellig fra det foreliggende og er etter vår mening ikke avgjørende for saken. Dommen gjaldt en odelsløsningssak. Den etterlevende bestred ikke den annen parts odelsrett, men hevdet at hun var beskyttet mot odelsløsning ved odelslovens §16 femte ledd. Det var altså nettopp utevelsen av en rett for den etterlevende etter §16 hun ikke oppga i minnelighet.

Vi finner etter foranstående at Kristi Stadheim har rett til kår som påstått. At det ikke skal skje fratrekk i overtagelsessummen er på det rene, jfr. høyesterettsdom i Rt. for 1853 680.

Vi har funnet saken så tvilsom at Johan A. Stadheim hadde fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten, og finner at saksomkostninger for lagmannsretten derfor ikke bør tilkjennes, og at det ikke er grunn til å forandre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Hjelpedommer Breistein kommer til samme resultat som herredsretten, og tiltrer i alt vesentlig dens begrunnelse.

Odelslovens §16 fjerde ledd taler om å «fravige Jorden», og sikrer den kår som fraviker i minnelighet. Jeg kan ikke se det annerledes enn at den ankende part hele tiden har strittet imot å «fravige Jorden». Dette gjelder

Side:1102

så vel i relasjon til eiendomsretten, som til bruken av jordveien. Først da hun etter Høyesteretts avgjørelse ikke øynet annen utvei, fravek hun bruket. Men når fravikelsen av odelsjorden ikke finner sted før den fordrevne ingen annen mulighet ser til å bli værende på bruket, kan etter min mening fravikelsen ikke sies å ha funnet sted «i Mindelighed» og følgelig heller ikke berettige til den premiering med kår som odelsloven §16 fjerde ledd yter velvillige foreldre og steforeldre. - - -