Rt-1960-1333
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1960-11-11 |
| Publisert: | Rt-1960-1333 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 161/1960 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Bendiksby, Gaarder, Helgesen, Rode, Skau |
| Lovhenvisninger: | Samferdselsloven (1947) §27, §7, Straffeprosessloven (1887) §377 |
Dommer Bendiksby: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Østerdal den 30. oktober 1959 ble A forelagt en bot stor 300 kroner - subsidiært fengsel i 15 dager - for forseelse mot samferdselslovens §27, jfr. §7 - «bestemmelsen om at fortenestkøyring utan rute ikkje er lovleg utan etter løyve frå samferdslenemnda», ved at han i Trysil gjentatte ganger i 1959 har kjørt sin skolerutebuss i fortjenestekjøring uten rute, dvs. som drosje, og uten å ha bevilling fra Samferdselsnemnda i Hedmark, idet den bevilling han har for denne motorvogn kun omfatter skolerutekjøring.
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt til Sør-Østerdal herredsrett til pådømmelse i samsvar med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Ved dom avsagt av herredsretten - dommerfullmektigen med domsmenn - den 20. mai 1960 ble A frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse.
Politimesteren i Østerdal har påanket dommen til Høyesterett. Det er gjort gjeldende at frifinnelsen beror på en uriktig forståelse av loven når retten har funnet at den kjøring det gjelder ikke var «fortenestkøyring» i lovens forstand. Videre er det gjort gjeldende at domsgrunnene er ufullstendige. Jeg bemerker at dommen ikke er påanket for så vidt angår den kjøring med bussen som bestyreren av drosjesentralen har gitt tillatelse til, frifinnelsen er altså endelig når det gjelder denne kjøring.
Jeg finner at anken må tas til følge og at dommen må bli å oppheve i den utstrekning den er påanket.
Det fremgår av domsgrunnene at kjøringen med bussen i alle tilfelle er skjedd mot betaling, og det er videre bygget på at den betaling som ble ytet, i enkelte tilfelle ga fortjeneste, i noen tilfelle ikke. Når herredsretten er kommet til det resultat at kjøringen ikke var «fortenestkøyring» i lovens forstand, har den lagt avgjørende vekt på «at bruken av bussen til drosjekjøring bare har forekommet leilighetsvis, at fortjenesten har vært liten, at A ikke har brukt bussen i den hensikt å oppnå fortjeneste ved det, men at han har brukt den fordi passasjerene ikke kunne eller ville bruke den annen drosje i Østby, og at disse (passasjerene) ville kjørt med privatbil hvis de ikke hadde fått bussen, videre at bussen er registrert for personbefordring, og at A hadde bevilling til personbefordring uten rute (drosjekjøring) med en annen bil og ellers hadde dette som yrke».
Jeg kan ikke se at de momenter som herredsretten her har
Side:1334
fremhevet er tilstrekkelige til å fastslå at kjøringen ikke var «fortenestkøyring» i lovens forstand.
At kjøringen med bussen bare har forekommet leilighetsvis, er riktignok et moment som kan ha betydning for spørsmålet om kjøringen er «fortenestkøyring», men det er ikke i seg selv tilstrekkelig til å gjøre kjøringen rettmessig, jfr. kjennelse i Rt-1952-747. Skal en slik leilighetsvis kjøring uten bevilling være rettmessig, må det dessuten foreligge særlige forhold som omhandlet i den nevnte kjennelse, men om dette er det ikke sagt noe i domsgrunnene. Det er i premissene bare nevnt at kjøringen med bussen «ikke har skjedd regelmessig og ikke særlig mange ganger, og bare etter spesielle, enkeltvise og leilighetsvise anmodninger». Dette er etter min oppfatning ikke tilstrekkelig.
De andre momenter som herredsretten har fremhevet, er - hverken enkeltvis eller tilsammen - av avgjørende betydning for spørsmålet om kjøringen var «fortenestkøyring», og jeg finner således at herredsretten har bygget på en uriktig forståelse av loven når den har latt disse forhold være utslagsgivende.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves så langt den er påanket.
Dommer Gaarder: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Rode og Skau: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tor Falch med domsmenn Lars Hammer og Ragnhild Nordgård):
- - -
Etter bevisførselen legger retten følgende til grunn:
A har bevilling for kjøring av en drosje fra sitt bosted i Østby i Trysil. Til denne drosjekjøring bruker han en vanlig 5-seters bil, som bevillingen gjelder for. Han har dessuten bevilling til kjøring av bilruter, nemlig en skolerute (kjøring av skolebarn til og fra skolen) og en kombinert melkerute og postrute. Til rutekjøringen bruker han en «buss», som er registrert for 13 personer medregnet sjåføren. Han har bevilling til å ta også andre passasjerer enn skolebarna med i bussen når han kjører rutene. A har til dels leiet hjelp, fortrinsvis en venn av seg, B, til å kjøre så vel drosjebilen som bussen.
A har noen ganger brukt bussen til transport av personer uten rute. Det har under hovedforhandlingen fremkommet opplysninger som peker i retning av at dette delvis har foregått som turvognkjøring, det vil si kjøring av større selskaper som samlet er med fra turens utgangspunkt og tilbake. Turvognkjøring er imidlertid av påtalemyndigheten holdt utenfor saken under bevisførselen og prosedyren, og retten har ikke tatt dette forhold under bedømmelse.
Når A ellers har brukt bussen til transport av personer uten rute, har det hatt forskjellige grunner. Det har dels vært fordi de personer
Side:1335
som har bestilt drosje hos A, har vært for mange til å komme med på en tur med drosjebilen. Det har da hendt at A har brukt bussen og kjørt alle med den i en tur. Dels har han i disse tilfelle vært uttrykkelig bedt om å ta bussen, dels har han gjort det av eget tiltak. Han har da ikke tatt større betaling enn høyeste tillatte drosjetakst, dvs. 5 øre mer pr. kilometer enn han kunne tatt for en tur med drosjebilen. Han ville således ha tjent på å kjøre 2 eller flere turer med drosjebilen. Bussen er bensindrevet og drosjebilen er dieseldrevet, slik at bussen er dyrere i drift enn drosjebilen.
I andre tilfelle har A brukt bussen til drosjekjøring, enten fordi det ikke har vært mulig å få tak i annen drosje i Østby, eller fordi passasjerene har nektet å kjøre med den annen drosje i Østby. Foruten A er det ytterligere en innehaver av drosjebevilling i Østby. Denne har til dels vært vanskelig å komme i forbindelse med for å få bestilt drosje, da han ikke hele tiden har bodd fast i sitt hjem, dessuten har han hos en del av befolkningen i Østby vært lite populær, slikt at enkelte helt har nektet å la seg kjøre av vedkommende og har gitt uttrykk for at de heller ville leiet privat skyss. Bortsett fra drosjene i Østby finnes nærmeste drosje i Nybergsund, 14 kilometer fra Østby. A har i disse tilfelle brukt bussen bare når hans drosjebil har vært opptatt i drosjekjøring, slik at han da samtidig har brukt drosjebilen og bussen til drosjekjøring, - den ene har vært kjørt av leiet hjelp. Han har tatt vanlig drosjetakst for kjøring med bussen. Kjøringen med bussen har imidlertid ikke vært beregnet på fortjeneste, han har kjørt for å hjelpe dem som har bedt ham, og for å yte service.
Etter klager fra den annen bevillingsinnehaver i Østby over drosjekjøring med bussen, har bestyreren for drosjesentralen i Innbygda i Trysil, Sverre Magnus Strinæs, noen ganger gjort A oppmerksom på klagene og sagt at A jo selv vet hvor langt han kan gå. A har selv noen ganger henvendt seg til bestyreren og spurt om han har kunnet bruke bussen til drosjekjøring i bestemte tilfelle; og i tilfelle hvor folk har gjort oppmerksom på at de ikke kan få tak i den annen bevillingsinnehaver i Østby, eller aldeles nekter å kjøre med ham, har bestyreren sagt til A at han heller får ta bussen. Men det har også hendt at A har brukt bussen til drosjekjøring uten å ha snakket med bestyreren på forhånd. Det er for øvrig ikke ualminnelig i Trysil at drosjesentralen eller de enkelte bevillingsinnehavere henvender seg til private og ber dem kjøre, når det er etterspørsel etter flere turer med drosje enn bevillingsinnehaverne makter å ta.
Hvor mange ganger eller hvor ofte bussen har vært brukt til drosjekjøring - alene eller sammen med drosjebilen - i det tidsrom tiltalen omfatter, nemlig i året 1959, er ikke klarlagt, og retten finner å måtte legge til grunn at det ikke har skjedd regelmessig og ikke særlig mange ganger, og bare etter spesielle, enkeltvise og leilighetsvise anmodninger.
Retten finner at A ikke har kjørt urettmessig i de tilfelle hvor bestyreren av drosjesentralen har sagt at A får bruke bussen. Retten bygger dette på Samferdselsdepartementets bestemmelser av 20. januar 1948 om opprettelse av og tilslutning til transportformidlingssentralen, punkt 3, hvor det heter: «Hvis et kjøreoppdrag nødvendiggjør tilsetting av biler utenom bevillingshaverens eget materiell, foretar Tfs
Side:1336
(transportformidlingssentralen) denne tilsetting.» Retten finner at transportformidlingssentralen (drosjesentralen) i medhold av denne bestemmelse kan tillate at biler som det ikke er gitt bevilling for, blir brukt til transport («fortenestkjoyring») uten rute, og finner at slik tillatelse er gitt av sentralens bestyrer i de nevnte tilfelle.
For så vidt gjelder de øvrige tilfelle av As bruk av bussen til persontransport uten rute, er rettens medlemmer ikke enige.
Rettens flertall - domsmennene - finner at A må bli å frifinne, idet de finner at hans forhold ikke er «fortenestkjøyring» i den forstand uttrykket er brukt i samferdselslovens §7.
Flertallet finner at A ikke har hatt fortjeneste ved kjøringen de ganger han har kjørt en tur med bussen i stedet for 2 ganger med drosjebilen, selv om han har fått vederlag for kjøringen. I andre tilfelle har kjøringen gitt en viss fortjeneste. Flertallet finner imidlertid at dette ikke er avgjørende, men at også andre omstendigheter er av betydning ved bedømmelsen av forholdet. Det legger således vekt på at bruken av bussen til drosjekjøring bare har forekommet leilighetsvis, at fortjenesten har vært liten, at A ikke har brukt bussen i den hensikt å oppnå fortjeneste ved det, men at han har brukt den fordi passasjerene ikke kunne eller ville bruke den annen drosje i Østby, og at disse (passasjerene) ville kjørt med privatbil hvis de ikke hadde fått bussen, videre at bussen er registrert for personbefordring, og at A hadde bevilling til personbefordring uten rute (drosjekjøring) med en annen bil og ellers hadde dette som yrke. Disse omstendigheter sett i sammenheng er avgjørende for flertallet.
Rettens mindretall - formannen - har funnet at A må bli å felle overensstemmende med forelegget.
Det er på det rene at den drosjebevilling A har er knyttet til en bestemt bil, slik at den bare gir ham rett til å bruke denne bilen til drosjekjøring. Etter Samferdselsdepartementets bestemmelser av 1. august 1955 om alminnelige vilkår for bevilling til ervervsmessig transport av personer med motorvogn uten rute (drosjekjøring), punkt 1, a, gir drosjebevilling for øvrig bare rett til slik transport med personvogn med plass til maksimum 8 passasjerer. As drosjebevilling gir ham således ikke rett til å bruke bussen til drosjekjøring. Rettens formann er enig med flertallet i at det i og for seg ikke er avgjørende for bedømmelsen av om det foreligger «fortenestkjøyring» om A har hatt fortjeneste ved kjøringen, jfr. Rt-1952-747. For ham er det derimot avgjørende at As bruk av bussen til drosjekjøring har inngått som en del - om enn en liten del - av As ervervsmessige virksomhet som drosjeeier og -kjører; slik bruk av bussen har ikke vært noen enkeltstående begivenhet, og A har tatt betaling hver gang. For de passasjerer A har kjørt i bussen, har det ikke vært umulig å få transporten utført på annen, rettmessig måte innen rimelig tid, og heller ikke så vanskelig at det kan berettige As bruk av bussen, idet de har hatt mulighet for å få annen drosje i Nybergsund eller Østby, eller å vente til As egen drosjebil ble ledig. Det er ikke opplyst at passasjerene i de enkelte tilfelle ikke har hatt tid til å vente til dette kunne ordnes. På dette grunnlag finner formannen at A har drevet slik «fortenestkjøyring» som ifølge samferdselsloven, §7 første ledd, og den lovforståelse som er kommet
Side:1337
til uttrykk gjennom Høyesteretts praksis ( Rt-1952-747, 1954 1046 og 1956 873), ikke er lovlig uten bevilling. De omstendigheter som er fremhevet av flertallet, kan ikke føre til et annet resultat.
Rettens formann vil bemerke at han ikke finner dette resultat rimelig, og at straffen etter hans oppfatning burde settes til en bot på kr. 25, idet de av flertallet fremhevede omstendigheter må tas i betraktning som formildende. - - -