Rt-1960-1427

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-12-03
Publisert:	Rt-1960-1427
Stikkord:	Beskatning av ekspropriasjonserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 122 B/1960
Parter:	Fana kommune (høyesterettsadvokat Gustav Wiig) mot Hans L. Flesland (høyesterettsadvokat Finn R. Schjødt).
Forfatter:	Helgesen, Endresen, Heiberg, Bahr, Berger
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §43, §42, Skatteloven (1911), LOV-1953-07-03-8, Jordloven (1955)

Dommer Helgesen: I sak som Hans L. Flesland har anlagt mot Fana kommune om kommunens rett til med hjemmel i landsskattelovens §43, siste ledd å beskatte ekspropriasjonsgevinst, avsa Midhordland herredsrett dom 2. desember 1957 med denne domsslutning:

«1. Saksøkte kjennes uberettiget til å inntektsligne saksøkeren for «grunnerstatningsgevinst» i 1953 kr. 10.039,- og i 1954 kr. 168.615,- i samband med ekspropriasjonen for Flesland flyplass.

2. Saksøkerens ligning for 1955/56 (inntekt 1954) endres for de nedenfor 2 nevnte punkter:

a. Skogerstatningen kr. 9.000,- skal legges til det beløp kr. 168.615,- som nå er lagt til grunn ved den betingede skattefritning for 1955/56.

b. Ingen del av ulempeerstatningen er gjenstand for inntektsbeskatning.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fana kommune påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 19. desember 1959. Ved dommen ble herredsrettens dom stadfestet i den utstrekning dommen var påanket Saksomkostninger ble heller ikke tilkjent for lagmannsretten. En av dommerne stemte mot at saksomkostningene ble opphevet for lagmannsretten.

Anken til lagmannsretten gjaldt den del av herredsrettens dom som avgjorde spørsmålet om retten til å inntektsligne som ekspropriasjonsgevinst kr. 10.039 for inntektsåret 1953 og kr. 168.615 for inntektsåret 1954.

Fana kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor kommunen har nedlagt denne påstand: «Fana kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Hans L. Flesland har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Fana kommune har i ankeerklæringen angrepet lagmannsrettens dom på det grunnlag, at lagmannsretten har tatt feil

Side:1428

når den «har funnet ikke å kunne anta at overskjønnets fastsettelse av grunnerstatningen i vesentlig grad har vært influert av andre momenter enn dem som er kommet til uttrykk i skjønnets begrunnelse».

Videre gjør kommunen i ankeerklæringen gjeldende, at lagmannsretten har tatt feil «når den ikke har gitt den ankende part medhold i at inntektsbeskatningen er begrunnet uansett jordbruksverdien på eierens hånd, når det er anvendelsen til forretningsmessige formål eller lignende, jfr. landsskattelovens §43 i.f., som har gjort det mulig å realisere verdien ved frivillig eller tvunget salg, mens avhendelse til jordbruksformål bare ville betinget en vesentlig lavere pris».

I ankeerklæringen var også nevnt som en feil ved lagmannsrettens dom at retten i sine premisser overhodet ikke hadde nevnt og tatt standpunkt til det synspunkt, at inntektsbeskatning iallfall er begrunnet såfremt den fastsatte erstatning etter ligningsmyndighetenes skjønn i vesentlig grad overstiger jordbruksverdien, og dette skjønn ikke settes til side av domstolene som vilkårlig. Dette ankepunkt er imidlertid frafalt under ankeforhandlingen for Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til fremstillingen i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Utgangspunktet for ligningsmyndighetenes beregning av den skattbare ekspropriasjonsgevinst på Hans L. Fleslands hånd er de takster som er avgitt av det overskjønn, som for Hans L. Fleslands vedkommende ble avhjemlet 29. april 1953. Det er fremlagt atskillig nytt bevisstoff - således nyere statistisk materiale - til ytterligere belysning av spørsmålet om jordbruksverdien kan ha vært lagt til grunn for disse takster.

Fana kommune, som var saksøker i ekspropriasjonssaken, har ikke påanket overskjønnet, og de fastsatte erstatninger er derfor endelige.

På samme måte som det bevisstoff som ble lagt frem for herredsretten og lagmannsretten, tar også dette nye stoff sikte på å overbevise retten om at skjønnets takster - til tross for det som er sagt i skjønnsgrunnene - må antas i vesentlig grad å være bestemt ved muligheten av grunnens anvendelse «for utnyttelse i industrielt eller annen forretningsmessig øyemed eller lignende», eller med andre ord at takstene har vært bestemt ikke av jordbruksverdien, men av arealets forretningsmessige verdi.

Det nye bevisstoff har etter min mening ikke brakt saken i en annen stilling enn tidligere.

Den ankende part Fana kommune har erkjent at overskjønnets begrunnelse i og for seg er klar, og ikke kan tolkes på annen måte enn at skjønnet har lagt jordbruksverdien til grunn for takstene. Kommunen mener imidlertid for det første at angivelsen i skjønnsgrunnene av jordbruksverdien som takseringsgrunnlag er fiktiv - ikke reell -, og for det annet at

Side:1429

skjønnets takster - selv om skjønnsretten virkelig har ment å bygge på jordbruksverdien - iallfall ligger så åpenbart «utenfor alle land», at skjønnets begrunnelse ikke kan være avgjørende for det foreliggende beskatningsspørsmål. Om jordbruksverdien har vært bestemmende for takstene og ikke muligheten for å nytte grunnen til flyplass, er - hevder den ankende part - et rent bevisspørsmål. Domstolene må her stå fritt og kan ikke være bundet av skjønnsgrunnene. Det domstolene i et tilfelle som det foreliggende må ta standpunkt til er om takstene objektivt bedømt kan sies å være bestemt av jordbruksverdien. Finner retten at dette ikke er tilfelle, må ligningen stadfestes fordi det da må være klart at det er den forretningsmessige verdi som i vesentlig grad har vært bestemmende for ekspropriasjonserstatningen.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig kan tiltre.

Jeg er enig med den ankende part i at skjønnsgrunnene og for seg ikke er avgjørende, når man i den foreliggende sak skal ta stilling til om vilkåret for den foretatte beskatning etter loven er til stede. Men i likhet med lagmannsretten finner jeg ikke å kunne anta, at overskjønnets fastsettelse av ekspropriasjonserstatningen til ankemotparten Hans L. Flesland i vesentlig grad har vært bestemt av andre forhold enn dem som er nevnt i skjønnsgrunnene.

Etter vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper skal den individuelle ekspropriat ha erstattet alt det økonomiske tap han lider ved å bli fratatt sin eiendom, men heller ikke mer. Jeg legger til grunn at skjønnet har fulgt dette prinsipp også for Hans L. Fleslands vedkommende. Skjønnet har gitt ham erstatning på det grunnlag at eiendommen har sin største verdi for Flesland som jordbrukseiendom, og i forbindelse dermed - foruten til den faktiske utnyttelse av eiendommen på skjønnstiden - tatt i betraktning de spesielle, konkrete utnyttelsesmuligheter, som eiendommens drift som jordbruk i videre forstand innebar for - Hans L. Flesland. Jeg viser her blant annet til skjønnsgrunnenes generelle uttalelser om de hensyn som er tatt til jordens bonitet på Flesland, at meget av jorden der er særlig vel skikket til grønnsakdyrkning og til dels også til gartneri.

Ved bedømmelsen av den foreliggende sak finner jeg etter dette å måtte tillegge overskjønnet og dets begrunnelse vesentlig betydning som bevis. Jeg tiltrer for så vidt de momenter som lagmannsretten har fremholdt og lagt vekt på, når det gjelder bedømmelsen av hva som må antas å ha vært bestemmende for erstatningen til Hans L. Flesland. Jeg er derfor enig med lagmannsretten i at man må bygge på at ekspropriasjonserstatningen har vært bestemt av den spesielle jordbruksmessige verdi eiendommen hadde for Flesland, og ikke i vesentlig grad av den verdi arealet måtte ha som flyplassgrunn. Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at

Side:1430

skjønnets takster er fiktive eller ikke reelle. Det bevismateriale av generell art som er påberopt, synes riktignok å vise at den tilkjente erstatning ligger meget høyt i forhold til grunnerstatninger som er tilkjent ved lignende ekspropriasjoner annetsteds, og likeledes i forhold til de priser som annetsteds er betalt ved omsetning av jordbrukseiendommer og til den avkastning slike eiendommer vanligvis gir. Men hverken dette forhold eller de opplysninger som foreligger om Hans L. Fleslands eiendom og avkastningen av den, berettiger til å trekke den slutning at skjønnets fastsettelse av erstatningen i virkeligheten er foretatt på grunnlag av arealets forretningsmessige verdi - i strid med hva skjønnsretten uttrykkelig har uttalt i skjønnets premisser. Hvorvidt skjønnsansettelsen i og for seg er riktig, er selvsagt ikke avgjørende i denne forbindelse. I likhet med lagmannsretten finner jeg det etter dette ikke godtgjort at vilkåret for beskatning etter landsskattelovens §43, siste ledd er til stede.

Jeg er videre enig med lagmannsretten i at kommunens subsidiære anførsel om at det i alle tilfelle foreligger en skattbar realisasjonsgevinst, ikke kan føre frem. Som det fremgår av det jeg har gjengitt foran av ankeerklæringen, er kommunens synspunkt her at inntektsbeskatningen er begrunnet når det som i dette tilfelle er grunnens anvendelse til flyplass som har gjort det mulig å realisere verdien, mens avhendelse til jordbruksformål bare ville betinget en vesentlig lavere pris enn den betaling ankemotparten har fått ved utbetaling av ekspropriasjonserstatningen. Selv om det måtte være så at Hans L. Flesland ved frivillig salg til jordbruksformål ikke ville ha kunnet realisere de eksproprierte arealer for den bruksverdierstatning som ble fastsatt av overskjønnet, må dette etter loven være uten betydning for det foreliggende beskatningsspørsmål. Jeg tiltrer også på dette punkt lagmannsrettens begrunnelse, og tilføyer at etter bestemmelsen i landsskattelovens §43, siste ledd er ett av vilkårene for inntektsbeskatning i dette tilfelle at «salgssummen» - det vil her si ekspropriasjonserstatningen - må antas i vesentlig grad å ha vært bestemt ved muligheten av grunnens anvendelse til utnyttelse i industrielt eller annet forretningsmessig øyemed eller lignende. Etter det syn jeg har på saken finner jeg - som allerede nevnt - å måtte legge til grunn at dette vilkår for beskatning under enhver omstendighet ikke er til stede.

Om den eksproprierte grunn i og for seg på ekspropriasjonstiden i lovens forstand måtte ansees som skikket for utnyttelse i «forretningsmessig øyemed eller lignende», behøver jeg ikke å ta standpunkt til.

Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom stadfestes. Etter utfallet av anken må ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Derimot finner jeg at herredsrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser bør bli stående og stemmer for denne

Side:1431

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Fana kommune til Hans L. Flesland 10.000 - ti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Bahr og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Knut J. Hougen):

Til ervervelse av grunn til Flesland flyplass er det i årene 1952 til 1955 holdt en rekke ekspropriasjonsforretninger. Fra saksøkeren, Hans L. Flesland, ble det ved den første av forretningene, avholdt i 1952-53, ekspropriert den største del av hans gårdsbruk, g.nr. 109, b.nr. 9 i Fana. Ved overskjønnet, som ble avgitt den 29. april 1953, ble grunnerstatningen for Hans L. Fleslands vedkommende satt til kr. 3 300 pr. da innmark og kr. 1 400 pr. da utmark. I tillegg hertil fikk han erstatning for skog m.v. og ulempeerstatning.

Grunnerstatningen utgjorde følgende beløp:

29.16 da dyrket innmark à kr. 3 300 kr. 96 228

74.59 da utmark å kr. 1 400 » 104 426

Tilsammen kr. 200 654

Av dette beløp fikk han utbetalt kr. 15 000 i 1953 og restbeløpet, kr. 185 654 i 1954.

Fana ligningskontor har meddelt saksøkeren at av den utbetalte grunnerstatning anser ligningskontoret et beløp på kr. 10 039 som ekspropriasjonserstatningsgevinst oppebåret i 1953, og kr. 168 615 som gevinst oppebåret i 1954. Beløpene er fremkommet ved at det er gjort fradrag for den antatte «kostpris» for den avståtte grunn. Samtidig er det meddelt at disse beløp vil bli inntektsbeskattet i vedkommende skatteår, dersom de ikke blir endelig fritatt for gevinstbeskatning etter lov nr. 8 av 3. juli 1953 på grunn av gjenanskaffelse av fast eiendom. Saksøkeren er i medhold av den nevnte lov gitt betinget skattefritagelse med frist i 6 år fra erstatningen ble utbetalt.

Etter ligningskontorets beregning vil de nevnte gevinstbeløp, dersom de tas med ved inntektsbeskatningen for 1954/55 og 1955/56, bli beskattet med skatter på tilsammen ca. kr. 58 000. For disse eventuelle skatter har saksøkeren stillet godkjent sikkerhet.

Både saksøkeren og mange andre som har måttet avstå grunn til Flesland flyplass, har protestert overfor ligningskontoret mot den bebudede gevinstbeskatning. Som representant for en rekke av disse grunneiere har høyesterettsadvokat Finn R. Schjødt tatt opp med ligningssjefen i Fana spørsmålet om å finne frem til de tilfelle som er mest representative og derfor egnet som «prøvesaker», for å få avgjort de oppståtte rettsspørsmål om skatteplikten. Uten egentlig å ta standpunkt til om saksøkeren Hans Fleslands tilfelle er representativt, har ligningssjefen ikke hatt noe å bemerke til dette tilfelle som «prøvesak», og det er heller

Side:1432

ikke reist noen innvending mot at saken prøves før saksøkeren har bestemt seg for at han ikke vil benytte seg av adgangen til å slippe skattlegging ved å anskaffe ny fast eiendom. - - -

- - -

Retten bemerker:

I overskjønnet av 29. april 1953 er det gitt følgende begrunnelse for fastsettelsen av grunnerstatningene:

«Hvor ikke annet er sagt under omtalen av de enkelte takstnummer har overskjønnsretten funnet, at de eiendommer som omfattes av ekspropriasjonen, har sin største verdi som jorbrukseiendommer i eierens bedrift, og at det altså ikke her dreier seg om hva det i prisbestemmelsene for faste eiendommer er kalt «salgseiendommer». Erstatningen vil derfor bli å utmåle overensstemmende med reglene i prisbestemmelsenes §26, 3. ledd, i samsvar med prisnivået slik som det har dannet seg på grunnlag av prismyndighetenes takster. - - -

Eiendommene verdsettes under hensyntagen til deres beliggenhet og beskaffenhet, således som det har kunnet konstateres ved åstedsbefaring, og ellers ved veiledning i de av oppmålingssjefen i Fana utarbeidede korrigerte arealoppgaver med de beriktigelser med hensyn til jordens bonitet, hvortil de foreliggende forklaringer har gitt anledning. Det vil i denne forbindelse bl.a. komme i betraktning, at det drives en ganske utstrakt grønnsakdyrkning på Flesland, hvortil meget av jorden er særlig vel skikket og til dels også gartneri. Når et mindretall innen overskjønnsretten i noen tilfelle er kommet til å votere for en høyere grunnerstatning enn flertallet, beror dette på deres vurdering av jordens betydning for en sådan produksjon.

Hvor ikke annet er sagt, blir i grunnerstatningen medregnet erstatning for trær og busker, som vokser på den grunn som eksproprieres, fastsatt overensstemmende med skjønnsforutsetningenes punkt 8.

Torvmyr vurderes under hensyntagen til de foreliggende forklaringer om torvlagenes dybde og fremlagte profiler for så vidt angår området innenfor flyplassen. Og videre tas i betraktning at det som forholdene nå er, i alminnelighet ikke har noen aktualitet å utnytte torvmyrene til torvdrift.»

Grunnerstatningen til saksøkeren ble satt til kr. 3 300 pr. da for innmarken og kr. 1 400 pr. da for utmarken, og den bygger ikke på noen begrunnelse avvikende fra den siterte alminnelige begrunnelse for vurderingen. I en parentes er det føyet til for saksøkerens vedkommende, at 2 av skjønnsmennene stemte for at beløpene settes henholdsvis til kr. 3 500 og kr. 1 500, en dissens som altså skyldtes deres vurdering av jordens betydning for grønnsakdyrkning og til dels gartneri.

Overskjønnets begrunnelse for utmålingen av grunnerstatningen gir intet holdepunkt for at det har vært meningen - for saksøkerens vedkommende - å ta hensyn til at grunnen skulle være skikket til tomter eller annen forretningsmessig utnyttelse eller lignende, f. eks. til flyplass, slik at grunnerstatningen var «i vesentlig grad bestemt ved muligheten av grunnens anvendelse til formål av foran nevnte art» (landsskattelovens §43, siste ledd i.f.) Det kan riktignok synes noe uklart hva som er ment når det i overskjønnets begrunnelse heter, at erstatningen vil bli å utmåle overensstemmende med reglene i prisbestemmelsenes §25 tredje ledd,

Side:1433

«i samsvar med prisnivået slik som det har dannet seg på grunnlag av prismyndighetenes takster». Isolert sett kunne denne bemerkning synes å sikte på salgsverdien. Formuleringen minner om det prinsipp som ble fastslått bl.a. I høyesterettsdom i Rt-1951-87. Men sett i sammenheng med bestemmelsene i §26 tredje ledd og som ledd i overskjønnets begrunnelse for øvrig, gir ikke denne passus grunn til tvil. Etter begrunnelsen i overskjønnet er det eiendommens verdi som gårdsbruk som har vært bestemmende. Eiendommens bruksverdi for eieren har vært vurdert høyere enn omsetningsverdien, og han er derfor tilkjent erstatning for sitt tap ved å måtte avstå eiendom med slik høy bruksverdi. Etter denne vurdering kan prisen - hvis vurderingen er reell - ikke være bestemt av at grunnen ansåes skikket til tomter eller anlegg av flyplass.

Når det bl.a. er lagt vekt på at meget av jorden finnes vel skikket til grønnsakdyrkning, er det ikke usannsynlig at det er tatt hensyn ikke bare til bruksverdien av jorden som den lå i 1953, men også til mulighetene for slik mer lønnsom utnyttelse ved fremtidig oppdyrkning. Da kan grunnerstatningen delvis også antas å dekke tap av mulig fremtidig formuesforøkelse. Retten finner ikke at dette moment kan gi grunnlag for noen inntektsbeskatning helt eller delvis av grunnerstatningen, hverken etter §43, siste ledd eller med annen hjemmel, bl.a. fordi formuesforøkelse vunnet ved nydyrkning ikke er gjenstand for inntektsbeskatning, jfr. §42 annet ledd.

Etter det som er opplyst om prisforholdene i strøket omkring Flesland flyplass, synes de utmålte grunnerstatninger å være påfallende høye til å være basert på jordbruksverdien. Ved sammenligningen med de eksempler som er trukket frem må det dog tas i betraktning, at det gjelder takster avgitt under innflytelse av de prisbestemmelser som holdt prisene på faste eiendommer vesentlig lavere enn de ville vært ved fri prisdannelse. På den annen side kunne det tenkes å være fristende under de forhold hvor salgsprisen holdes nede på et kunstig lavt nivå, ved ekspropriasjon å utnytte mer enn strengt tatt riktig prisbestemmelsenes §26, 3. ledd - om at bruksverdien i tilfelle kunne settes høyere. Man kan også ha sin tvil om erstatningen ville blitt utmålt etter så høye verdier ved en ekspropriasjon etter jordloven.

Retten har lagt særlig vekt på at overskjønnsretten må ha vært klar over også den skattemessige betydning av dens begrunnelse for erstatningsutmålingen. Dette var understreket i overskjønnsbegjæringen og det er opplyst av saksøkte, at kommunen under overskjønnet søkte å påvise at de takster det dreiet seg om ikke hadde noe med jordens bruksverdi å gjøre. Det er derfor grunn til å anta at overskjønnsretten nøye har vurdert disse momenter, og det skal da meget til for å fastslå i forbindelse med beskatningen at begrunnelsen ikke er reell. Dertil kommer at de fleste etterfølgende ekspropriasjonsskjønn for en rekke eiendommers vedkommende bygger på den samme begrunnelse, og grunnerstatningene har i tiden 1953-55 stort sett holdt seg på det nivå som ble etablert ved det første skjønnet, som det er spørsmål om i nærværende sak. Samtlige disse skjønn, styrt av mange forskjellige dommere, måtte da også rammes av den innvending at begrunnelsen for utmålingen av grunnerstatningene ikke er reell. I denne forbindelse har det sin betydning å se at i en av ekspropriasjonssakene var det fremlagt sakkyndig uttalelse fra driftskonsulent

Side:1434

Aksel Tveitnes (dok. 6 bilag 11 og 13), som gikk ut på å sette den kapitaliserte jordbruksverdien av utmark som kunne utnyttes til jordbruksformål til kr. 1.550,- pr. da.

Retten har ikke funnet det tilstrekkelig godtgjort at overskjønnets begrunnelse ikke er reell, og at erstatningen er blitt så høy fordi den i virkeligheten i vesentlig grad har vært påvirket av de forretningsmessige utnyttelsesmuligheter, særlig utnyttelsen til flyplass. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad og Sverre Nygaard og ekstraordinær dommer, byfogd Norvald Hagen):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Landsskattelovens §43, siste ledd, som er den bestemmelse som Fana kommune påberoper seg som hjemmel for å inntektsbeskatte Hans L. Flesland og flere andre av ekspropriatene under ekspropriasjonsskjønnene vedkommende Flesland flyplass, er sålydende: «Gevinst der erverves ved salg av tomter såvel som gevinst ved avhendelse av forretning eller virksomhet, av patent, forfatter, kunstnerrett og lignende, regnes alltid som inntekt. Som salg av tomter regnes også salg av en hel eiendom eller en større del av en sådan, selv om salget omfatter delvis bebygget areal, når grunnen efter sin beliggenhet og naturlige beskaffenhet finnes skikket for bygning av boliger, herunder også sommerboliger m.v. eller for utnyttelse i industrielt eller annet forretningsmessig øiemed eller lignende, og salgssummen må antas i vesentlig grad å ha vært bestemt ved muligheten av grunnens anvendelse til formål av foran nevnte art.»

Anvendt på det foreliggende forhold forstår lagmannsretten denne bestemmelse, sammenholdt med §43 for øvrig, slik at dersom ikke salgssummen ved salg av en jordbrukseiendom antas i vesentlig grad å ha vært bestemt av annet enn rent jordbruksmessige hensyn, skal gevinstbeskatning ikke finne sted.

Den siterte skattebestemmelse har for øye omsetning ved fritt salg, men etter rettspraksis får den tilsvarende anvendelse ved ekspropriasjon.

Ved fritt salg vil det være skattemyndighetenes oppgave å vurdere hvorvidt den foreliggende salgssum må antas i vesentlig grad bestemt ved slike momenter som etter §43, siste ledd begrunner gevinstbeskatning.

Også når «salgssummen», som her, er fastsatt ved et ekspropriasjonsskjønn, vil skattemyndighetene måtte vurdere om betingelsene for gevinstbeskatning foreligger, her dog med den innskrenkning som følger av at skjønnet i sin begrunnelse har slått fast hvilke momenter det er som har manifestert seg i «salgssummen». Til rådighet ved denne skattemessige vurdering står da skjønnets begrunnelse og den sum skjønnet har fastsatt. Ved vurderingen må skattemyndighetene kunne fortolke skjønnsgrunnene i den utstrekning disse tillater - det, det vil si i den utstrekning de måtte være uklare (eller ufullstendige). Fremtrer grunngivningen derimot som klar og grei, vil det ikke være plass for noen direkte fortolkning av den. Det eneste vurderingsmoment som da gjenstår er i tilfelle hvorvidt den fastsatte sum er av en slik størrelsesorden at den må antas i vesentlig grad å ha vært bestemt ved hensyn som etter §43, siste ledd begrunner gevinstbeskatning, og som trass i skjønnsgrunnenes klare utformning ikke er kommet til uttrykk i dem.

Side:1435

Overskjønnet for bl.a. Hans L. Fleslands vedkommende ble avhjemlet 29. april 1953. Det ble ikke påanket. Erstatningen til Hans L. Flesland ble satt til kr. 3 300 pr. dekar dyrket innmark og kr. 1 400 pr. dekar utmark. Det ble fra ham ekspropriert all utmark (74.59 dekar), og av dyrket innmark 29.16 dekar av de ca. 45 dekar han hadde. Hans bruk hadde før fraskillelsen en skyld mark av 2.27, og etter fraskillelsen mark 0.67.

Overskjønnets begrunnelse, så vel den generelle for samtlige behandlede takstumre, som den spesielle for Hans L. Fleslands eiendom, er sitert i herredsrettens dom. Det vil sees at disse skjønnsgrunner, slik de er gitt uttrykk i rettsboken for overskjønnet, ikke gir noe holdepunkt for å anta at det ved verdsettelsen for Hans L. Fleslands vedkommende er tatt annet enn rent jordbruksøkonomiske hensyn. Det sies dessuten klart og tydelig at overskjønnet har for denne eiendoms vedkommende funnet, at den har sin største verdi som jordbrukseiendom i eierens bedrift, og det fremgår klart at erstatningen også er utmålt på dette grunnlag. Det kan i denne forbindelse nevnes at underskjønnet - som for øvrig kom til omtrent samme erstatningsbeløp som overskjønnet - ifølge det for underskjønnet protokollerte ved sin verdsettelse bl.a. tok hensyn til «grunnens utnyttelsesmuligheter i det hele». Noe tilsvarende er ikke uttalt av overskjønnet.

Da overskjønnets begrunnelse er klart og presist formulert, blir det ikke plass for noen direkte fortolkning av den.

Fana kommune hevder prinsipalt at det trass i overskjønnets klare uttalelse likevel må ha gjort seg gjeldende også andre momenter ved verdsettelsen, enn dem som er kommet til uttrykk i begrunnelsen. Dette må, mener kommunen, være utvilsomt når en ser på de svære beløp overskjønnet har satt arealenes verdi til, og det må også være opplagt, anføres det, at disse beløp må antas i vesentlig grad å ha vært bestemt ved muligheten av grunnens anvendelse til flyplass, hvorfor gevinstbeskatning etter §43, siste ledd må være begrunnet.

Til støtte for disse anførsler er det fra kommunens side dokumentert et rikholdig sammenligningsmateriale. Således er det vist til at grunnerstatningene ved overskjønn 15. august 1953 i anledning av ekspropriasjon av grunn til Ørland flyplass, beløp seg til gjennomsnittlig ca. kr. 800.- pr. dekar for dyrket mark og ca. kr. 300.- pr. dekar for utmark, til at takstene i anledning av ekspropriasjonen til Rygge flyplass (22. desember 1952, kontinuert 22. juni 1953) ble for innmarken fra kr. 800.- til kr. 1 500.- pr. dekar (i et enkelt tilfelle kr. 1 750.-), og at under ekspropriasjonen til Torp flyplass (25. juli 1953, overskjønn 9. november 1953), ble skogen gjennomgående taksert til kr. 1 000 pr. dekar, inklusive bestokning. Videre er vist til at takstene ved ekspropriering av grunn til A/S Esso Raffineriet i Østre Slagen (16. juli 1958, overskjønn 16. oktober 1958), dreiet seg om fra kr. 1 300.- til kr. 2 000.- pr. dekar dyrket mark, og (iflg. utregninger fra Fana kommunes side), gjennomsnittlig ca. kr. 1 150.- pr. dekar grunn med skog.

Videre er det vist til statistiske opplysninger om Hypotekbankens takster for årene 1946-1955, og særlig for så vidt angår takstene for Vestlandet. Av disse opplysninger fremgår bl.a. at den gjennomsnittlige hypotektakst for de eiendommers vedkommende hvor takst var holdt av bankens hovedtakstmenn i Bergens-avdelingen (Vestlands-avdelingen) i

Side:1436

1953 var kr. 961,- pr. dekar for «dyrket mark m/hus, beite m.v.» og kr. 312.- pr. dekar for «innmark m/hus», og gjennomsnittsverdien pr. skyldmark var kr. 24.350.-. Det var 94 eiendommer som var taksert, med en skyld på gjennomsnittlig mark 1.54. Kommunen har pekt på at Hans L. Fleslands bruk var 1 1/2 gang så stort som denne gjennomsnittsstørrelse, men han fikk likevel, og uten at bygningene var med, en takst som skulle tilsvare en skyldmarkverdi på det mangedobbelte (mellom kr. 125 000 og kr. 130 000).

Når det ellers gjelder skyldmarkverdien er det vist til tabellene til «Priser på faste eiendommer i 1956» (særtrykk av Statistiske meldinger nr. 11-1957). Av disse sees bl.a. at den gjennomsnittelige verdi av skyldmarken for hele riket (Finnmark unntatt) i 1953 var kr. 13.473.-, og for Hordaland fylke kr. 10.606,-. Disse oppgaver er bygget på solgte vanlige jordbrukseiendommer i fri omsetning til fremmede og med minst 24 øre i skyld, og bygninger er medtatt. Høyeste gjennomsnittspris pr. skyldmark hadde i 1953 Rogaland fylke med kr. 17 464.-.

Under henvisning til forelesninger (fremlagt i ekstrakt) over jordbrukets lønnsomhet, holdt i 1947 av dr. phil. Odd Aukrust, er det hevdet at det er lite lønnsomt å drive jordbruk i Norge, og at det privatøkonomisk sett er ulønnsomt å dyrke opp utmark. Dette er sikkert også grunnen til, hevdes det, at det f. eks. på Flesland-brukene bare hadde funnet sted nydyrkning av beskjedne arealer. Og at det heller ikke på Flesland eller i Fana kan være noe særlig lønnsomt å drive jordbruk, synes skatteligningene å vise. Det er således opplyst at den gjennomsnittlige årsinntekt for gårdbrukere i Fana er ca. kr. 6 000, og at brukenes gjennomsnittlige størrelse omtrent som Hans L. Fleslands. Kommunen vil på den annen side ikke bestride at det så vel på Flesland som andre steder er mulig å skaffe seg en ganske stor inntekt ved f. eks. å gå inn for grønnsakdyrkning. Skal denne drives i større målestokk må det dog leiet hjelp til, og på grunn av avtgningsforholdene lar det seg bare gjøre å bruke meget begrensede arealer slik.

Fra kommunens side er dokumentert en del takster og skjønn etter jordloven, hvorav nevnes: kr. 10.900.- i 1934 for et bruk i Os av skyld mark 2.85, (med 32 dekar dyrket, 4 dekar dyrkbar og 7 dekar uproduktiv innmark, påstående bygninger og ca. 600 m3 hugstmoden skog). Taksten ble opphevet og ved ny prisankenemndtakst i 1937 ble verdien satt til kr. 8.200, kr. 9.000 i 1950 for et annet bruk i Os, av skyld mark 0.88 (uten våningshus som var brent ned), kr. 25.000.- i 1951 over nok et bruk i Os, av skyld mark 2.08 (bruket hadde atskillig verdifull skog), kr. 28.000.- i 1956 over et bruk i Sveio, av skyld mark 0.82 (37 dekar innmark hvorav ca. 35 dekar dyrket, ca. 4 dekar vanlig beitemark, et kulturbeite på 17 dekar og 60 dekar utmark i 3 teiger, bygningene gamle), kr. 63.000.- i 1957 over et annet bruk i Sveio (ca. 20 dekar innmark, middels bra jord, og 3 utmarkstykker på henholdsvis 50, 15 og 3 dekar, gode bygninger), kr. 45.200.- i 1958 over et bruk på Samdal i Fana (41 dekar dyrket innmark, ca. 86 dekar heimebeite, ca. 100 dekar blandet løv- og barskog, og andel i et fellesbeite, bygninger i dårlig stand).

Det er også dokumentert en del odelstakster fra Fana. Også takstbeløpene man der kom frem til ligger svært meget lavere enn de erstatningsbeløp Flesland-skjønnene ga som resultat. Eksempelvis kan nevnes

Side:1437

at et bruk på Ytre Hope av skyld mark 1.63 ved overodelstakst 18. juni 1949 ble satt i kr. 62.500.-, hvorav på skogen kr. 6.000.- og på det nye våningshus kr. 33.000.-. Bruket besto av 30 dekar dyrket innmark og ca. 260 dekar utmark (utmarken i fellesskap med en nabo) med et gammelt og et nytt våningshus, en gårdssag, et melkeavkjølingshus og for øvrig vanlige uthus i alminnelig god stand. Av denne eiendom ble det til Flesland flyplass ekspropriert ca. 90 dekar av utmarken som ved ekspropriasjonsskjønn 15. april 1955 ble satt i kr. 1 400 pr. dekar.

Endelig har kommunen vist til at også de priser som er oppnådd for eiendommer så vel i Fana som andre steder, ved fritt salg har ligget meget lavere enn de summer ekspropriasjonsskjønnene til flyplass på Flesland har operert med. Således er det nevnt at kommunen selv i 1948 kjøpte en del av Bergens Ynglingeforenings eiendom Lønningen i Fana etter pristakst for kr. 155.000.- (ca. 24 dekar dyrket mark og ca. 325 dekar utmark, delvis skogbevokset, og med en rekke større og mindre bygninger) og kr. 5.000.- (ca. 5 dekar grunn med strandlinje og et naust). Kommunen som kjøpte eiendommen til gamlehjem, kostet på bygningene ca. kr. 175.000. Av denne eiendom ble samtlige bygninger og det vesentligste av grunnen ekspropriert til flyplassen og ved ekspropriasjonsskjønn av 9. november 1953 og 15. april 1955 ble det fastsatt disse erstatninger: For innmark og slåtteeng gjennomsnittlig kr. 3.000.- pr. dekar, for utmark kr. 1.500.- pr. dekar (for ca. 115 dekars vedkommende dog som tomteland med kr. 2.500 pr. dekar), for skogen kr. 125.000 og for bygningene kr. 482.400.-.

De foran nevnte og de øvrige opplysninger i saken om prisforholdene vedrørende faste eiendommer i Fana og andre steder, har naturlig nok sin begrensede verdi som sammenligningsmateriale i relasjon til de takster skjønnene satte på grunnarealene ved ekspropriasjonene til Flesland flyplass. Således kan forskjellen fra en eiendom til en annen og fra et distrikt til et annet være meget betydelig når det gjelder f. eks. jordens bonitet, eller de muligheter som foreligger for jordens utnyttelse. En del av de nevnte verdsettelser er dessuten avgitt i tider da prisforskrifter var til hinder for fri prisdannelse. Ved Flesland-skjønnene var det grunnarealenes høyeste verdi på eierens hånd som skulle fastsettes, og hva der måtte være oppnådd for faste eiendommer i fritt salg vil derfor Fleslandskjønnenes takster ikke uten videre kunne sammenlignes med. Også beregningene over skyldmarkens verdi bygger på salgspriser. Dessuten kleber det mangler ved selve det statistiske materiale som ligger til grunn for de fremlagte beregninger, (se således det særtrykk av Statistiske meldinger nr. 11-57 side 3 herom anførte).

Etter gjennomgåelsen av det foreliggende materiale sitter lagmannsretten tilbake med det inntrykk, at de ved Flesland-overskjønnet fastsatte grunnerstatninger er særdeles høye til å være basert på jordbruksverdien. På den annen side er forholdet som nevnt at overskjønnet i sin begrunnelse klart og tydelig har gitt uttrykk for, at det er arealenes verdi som jordbrukseiendom på eierens hånd som er funnet å være høyest og som er erstattet. Til dette kommer at de øvrige ekspropriasjonsskjønn på Flesland (det var alt i alt 11 skjønn, underskjønnene iberegnet, og overskjønnet av 29. april 1953, som bl.a. gjelder Hans L. Fleslands eiendom, var nr. 2 i rekken), der hvor man fant at jordbruksverdien var

Side:1438

høyest, fastsatte grunnerstatningene til omtrent de samme beløp som overskjønnet av 29. april 1953 kom til, og med samme begrunnelse som dette.

I de 11 skjønn deltok det tilsammen 3 forskjellige dommere og tilsammen 25 forskjellige skjønnsmenn (fra Laksevåg, Os, Askøy, Bergen og Fana) som altså, i henhold til de under rettslig ansvar avgitte skjønnspremisser, har funnet at jordbruksverdien av de eksproprierte grunnarealer etter deres skjønn er så høy som erstatningsbeløpene viser. Det kan i denne forbindelse nevnes at blant disse 25 skjønnsmenn var fylkeslandbrukssjefen i Hordaland. Han deltok i overskjønnet den 22. november 1954, som var nr. 10 i rekken av Flesland-skjønnene. Under nevnte overskjønn ble det for øvrig av grunneierne fremlagt en uttalelse, datert 20. oktober 1954, fra driftskonsulent Aksel Tveitnes («Framlegg til kapitalisering av grunnverdien på garden Grimstad i Fana»), og som bygget på driftsøkonomiske granskninger for årene 1948/51, foretatt av Norges Landbruksøkonomiske Institutt.

Uttalelsen konkluderte med at den kapitaliserte grunnverdi for den del av utmarken på Grimstad som kunne dyrkes og utnyttes for jordbruksformål, hva konsulenten fant utgjorde 90 % av det under forretningen eksproprierte areal, kunne settes til avrundet kr. 1 550.- pr. dekar. I sin grunngiing uttaler overskjønnet bl.a., at det ved verdsettelsen av den del av utmarken som kunne utnyttes til jordbruksformål hadde «gått ut fra den kapitalisering av grunnverdien som driftskonsulent Aksel Tveitnes har lagt fram. Men retten har under befaringene ikke funnet at så stor del av stykkene med rimelighet vil kunne dyrkes, som driftskonsulenten har gått ut fra». Fra Fana kommunes side ble det bl.a. under henvisning til Norges Landbruksøkonomiske Institutts publikasjon av mai 1954, «Driftsgranskninger i jordbruket. Regnskapsresultater 1952-53», fremlagt under ankeforhandlingen, rettet sterk kritikk mot driftskonsulent Tveitnes' foran nevnte beregninger, og det ble bl.a. bebreidet driftskonsulenten at han ikke i tilstrekkelig grad hadde tatt hensyn til tidsfaktoren. Det er imidlertid på det rene at driftskonsulentens beregninger utelukkende bygget på jordbruksøkonomiske momenter, og lagmannsretten finner at det må tillegges en viss vekt ved avgjørelsen av det foreliggende spørsmål, at også de tidligere Flesland-skjønn således overskjønnet av 29. april 1953, er kommet frem til grunnerstatninger som ikke avviker særlig meget fra driftskonsulent Tveitnes' resultat.

Selv om de ved overskjønnet av 29. april 1953 fastsatte grunnerstatninger som foran nevnt synes å være særdeles høye til å være basert på jordbruksverdien, finner likevel lagmannsretten etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger under sterk tvil ikke å kunne anta, at overskjønnets fastsettelse av disse grunnerstatninger i vesentlig grad har vært influert av andre momenter enn dem som er kommet til uttrykk i den klare konsise skjønnsbegrunnelse.

Fana kommunes prinsipale grunnlag for sin påstand fører således ikke frem.

Kommunen finnes heller ikke å kunne gis medhold etter det subsidiære grunnlag.

Kommunens standpunkt er her dette: Eksproprianten er ikke bundet til å gjennomføre en ekspropriasjon uten hensyn til størrelsen av den

Side:1439

erstatning som ekspropriasjonsskjønnet fastsetter. Han kan overveie hvorvidt han på grunnlag av den avgitte takst ønsker å gjennomføre ekspropriasjonen. I det foreliggende tilfelle var forholdet at flyplass skulle anlegges, og at arealene på Flesland var de eneste på disse kanter av landet som egnet seg hertil. Ville eksproprianten ha flyplassen her, måtte han sikre seg disse arealer, nær sagt hvor høy taksten enn ble. Når derfor eksproprianten besluttet seg for å gjennomføre ekspropriasjon, var det fordi han godtok den foreliggende høye «salgssummen» ut fra nevnte hensyn. «Salgssummen» må da antas i vesentlig grad å ha vært bestemt ved muligheten av grunnstykkenes anvendelse til flyplass, og altså ved momenter som etter landsskattelovens §43 begrunner gevinstbeskatning.

Lagmannsretten er ikke enig heri. Landsskattelovens §43, siste ledd taler om «salgssummen», og lar spørsmålet om hvorvidt gevinstbeskatning skal finne sted være avhengig av hvilke momenter som må antas å ha bestemt denne salgssum. Ved ekspropriasjonsskjønn er det skjønnsretten som ved sin takst bestemmer hvor meget det skal betales for eiendommen dersom ekspropriasjonen blir gjennomført, og den takst som avgis skal i sitt beløp tilsvare eiendommens største verdi på eierens hånd. Og må det først aksepteres at skjønnsretten har fastsatt erstatningen på grunnlag av dens verdi for eieren som jordbrukseiendom, og ikke i vesentlig grad på grunnlag av den planlagte utnyttelse til flyplass, må herav følge at gevinsten etter regelen om avhendelse av jordbrukseiendommer i landsskattelovens §43, må fritas for beskatning, uten hensyn til hvilket formål eksproprianten har med eiendommen, eller til hvilke motiver han måtte ha for å akseptere taksten. Det kan da heller ikke spille noen rolle hvorvidt eiendommen som jordbrukseiendom i alminnelig omsetning, hvor for øvrig en rekke faktorer kan spille inn, kunne utbringe et tilsvarende beløp.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste i den utstrekning den er påanket, idet det ikke finnes tilstrekkelig grunn til å endre dens omkostningsavgjørelse. - - -