Rt-1960-1521
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1960-12-22 |
| Publisert: | Rt-1960-1521 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 132 B/1960 |
| Parter: | Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.B. Hjort). |
| Forfatter: | Eckhoff, Heiberg, Gaarder, Thrap. Mindretall: Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, §35, Straffeloven (1902) §52 |
Dommer Eckhoff: Statsadvokaten i Østfold og Hedmark besluttet 5. august 1960 å sette A under tiltale for overtredelse av «militære straffelovs §35 første ledd jfr. §34, for i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt rettsstridig å ha blitt borte fra det sted hvor det påligger ham som militær plikt å være til stede, derved at han i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt ikke møtte til sammenhengende HV-tjeneste på Høyvang i Vang i tiden 23. mars - 26. mars 1960, som han hadde mottatt innkallelse til, og uten at hans uteblivelse var begrunnet i at det stred mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militær tjeneste av noensomhelst art».
Ved dom avsagt av Nord-Hedmark herredsrett 21. september 1960 ble A funnet skyldig i overtredelse av den militære straffelovs §35 første ledd, jfr. §34, og dømt til fengsel i 4 måneder med utsettelse av fullbyrdelsen i en prøvetid på 2 år, jfr. straffelovens §52.
Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann fant at straffen burde settes til 3 måneders ubetinget fengsel.
Statsadvokaten har påanket dommen til Høyesterett, fordi han mener at fullbyrdelsen av straffen ikke burde vært utsatt.
Side:1522
Jeg finner å burde ta påtalemyndighetens anke over utmålingen av straffen til følge. Etter Høyesteretts praksis - jeg viser bl.a. til dommer gjengitt i Rt-1955-1247, 1956 387, 1959 824 og sak pådømt 19. november 1960 l.nr. 167 A*) - fastsettes straffen i saker av denne art som regel til ubetinget fengsel. Det foreligger etter mitt syn ikke særlig formildende omstendigheter i saken. Man kan således som gjort av herredsrettens flertall ikke legge større vekt på det forhold, at tiltalte følte seg skuffet over å bli innkalt etter i mange år å ha vært fritatt for tjeneste. Den skriftveksel som har foregått mellom de militære myndigheter og tiltalte før fremmøte til øvelsen skulle ha funnet sted, viser som nevnt av herredsrettens flertall at tiltalte må ha et vanskelig sinn, men jeg finner heller ikke at dette forhold kan føre til at det her gis betinget dom.
- ) Side 1370 foran.
Jeg antar at straffen bør fastsettes til fengsel i 90 dager. Sammenholdt med at det gjaldt en innkallelse til tjeneste på 4 dager, synes reaksjonen streng, men domstolene er avskåret fra å gå under lovens minimumsstraff.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen fastsettes til fengsel i 90 - nitti - dager.
2. Bestemmelsen om utsettelse av straffens fullbyrdelse går ut.
Dommer Bendiksby: Jeg er enig med herredsretten i at straffen bør være betinget og stemmer for at anken forkastes. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til herredsrettens begrunnelse som jeg ikke finner noe grunnlag for å sette til side.
Jeg tilføyer at jeg er enig med førstvoterende i at minimumsstraffen - 90 dagers fengsel - i et tilfelle som det foreliggende virker streng, og jeg ser også dette som et moment som taler for å gjøre straffen betinget.
Dommer Heiberg: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder og Thrap: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Rost med domsmenn Asbjørn Solberg og Jørgen Ellefsæter):
- - -
Tiltalte er født xx.xx.1922, er skogsarbeider og bor på Tjernset i Vang. Han er gift og forsørger hustru og 1 barn. Sin årlige inntekt har han oppgitt til ca. kr. 6500. Han er ikke tidligere tiltalt eller straffet.
Retten legger følgende faktiske forhold til grunn:
Tiltalte ble innrullert i Heimevernet etter krigen og deltok i noen kveldsøvelser høsten 1949. Etter hva han selv har forklart har han tjenstgjort i alt 13 timer. Den 5. september 1949 ble han undersøkt av HV's
Side:1523
lege og ble kjent hjelpedyktig A. Etter dette ble han midlertidig dimittert, idet HV på det tidspunkt ikke hadde bruk for andre enn de stridsdyktige mannskaper. Tiltalte hørte ikke så mer fra HV før han i 1959 ble innkalt for en HV-legenemnd bestående av DK-legen/DKØ og regimentlegen/Hamar. Legenemndas kjennelse av 1. august 1959 gikk ut på at tiltalte var arbeidsdyktig A IV. Samtidig ga nemnda tiltalte følgende attest:
«Vedkommende er en flabbete, uoppdragen kjeftesmelle med en særdeles uvennlig innstilling overfor forsvaret. Han er meget utfordrende i sin oppførsel. Det er sannsynlig at det blir mange vanskeligheter med ham.»
Ved rekommandert brev av 10. januar 1960 ble tiltalte innkalt til sammenhengende øvelser på Høyvang i Vang i tiden 23.-26. mars 1960. Han svarte på dette med at han ikke hadde det nødvendige utstyr. Områdesjefen meddelte ham da at han på fremmøtedagen ville få det utstyr han manglet. Korrespondansen fortsatte inntil områdesjefen i et brev av 8. februar 1960 sluttet med å si, at han anså seg ferdig med saken og ikke ville gi tiltalte flere svar. Tiltalte skrev så den 13. februar 1960 til distriktssjefen for HV, oberstløytnant Jens Kjelsås, og meddelte at han ikke kom til å møte etter innkallingen.
Den 25. februar 1960 skrev distriktssjefen således som følger til tiltalte:
«Innkalling til sammenhengende øvelser.
1. Distriktet viser til ditt brev datert 13. februar 1960, hvor du blant annet viser til korrespondanse med områdesjefen, HV-lt. Knut Jerven. Du skriver videre at du ikke akter å møte til den beordrede sammenhengende øvelse. Hvis du ikke mot formodning blir fritatt for videre tjeneste er du villig til å ta den straff som måtte bli ilagt.
2. Distriktet har fått oversendt din korrespondanse med områdesjefen om denne sak og en finner at det må bero på dårlig vilje at du ikke forstår de ordrer områdesjefen har gitt.
Det skulle være helt klart at du skal møte til sammenhengende øvelser på Høyvang i tida 23.-26. mars d. å. frammøte den 23. mars kl. 0900.
Du skal møte i full utrustning. Dette betyr eventuelt mottatte våpen og utstyr. Det du ennå ikke har mottatt vil du få ved frammøte.
Når det gjelder det øvrige utstyr som er nevnt i innkallingsordren, vises til områdesjefens svar på ditt skriv av 17. januar 1960. Dette svaret skulle være klart og utvetydig.
Med hensyn til fritak for videre tjeneste er dette avhengig av en udyktighetskjennelse fra legenemnd.
Områdesjefen har i den innkalling du har mottatt henvist til DK-legen, videre er det opplyst at det vil bli anledning til å bli framstilt for lege ved frammøte.
Hvis du ikke møter til tjeneste som beordret, eller sender inn legeattest som angitt i innkallingsordren, vil disiplinær forføyning bli tatt.
Jens Kjelsås Ø. Innset
ob/lt, distr.sjef kapt. /adj.»
Tiltalte svarte i brev av 27. februar 1960 således:
«Herr oberstlt. distr.sjef Jens Kjelsås, Elverum.
Har i dag mottatt HV distrikt svar på mitt brev datert 13. februar
Side:1524
1960 og meddeler at jeg forstår tilfulle dets innhold så noen gjentagelser her finner også jeg unødvendig.
Jeg for mitt vedkommende fastholder innholdet i mitt skriv av 13. ds. og tar konsekvensen av det som måtte følge av min beskjed.
Når jeg nå efter 10 år har hatt samme adresse, og på ny kommer i søkelyset om tjenestgjøring mot min samvittighet og har kun min arbeidsfortjeneste og leve av. Men jeg gjentar at jeg ikke akter og møte fram på lokalet «Høyvang» Vang den 23. mars fk. som ordren lyder på.
Ærbødigst
A.»
Det er på det rene at tiltalte ikke møtte etter innkallingen.
Tiltalte har i sin forklaring i retten påberopt seg at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militær tjeneste av noen som helst art. «Det strider mot min samvittighet å motta opplæring til å drepe mennesker,» sier han. Han har videre forklart at han er religiøst interessert for så vidt som han regelmessig hører på gudstjenestene i radio, men ellers har han ikke deltatt i noe religiøst arbeid. Han er ikke interessert i politikk.
Retten finner ikke å kunne godta at tiltaltes vegring skyldes samvittighetsgrunner. Den fremlagte korrespondanse viser etter rettens mening at vegringen skyldes vranghet og misnøye med å bli utkalt etterat han ikke hadde hørt noe om sitt forhold til HV på over 10 år. Påstanden om at tjenstgjøringen ville stride mot hans samvittighet, fremkom først i brevet 27. februar 1960, og den virker ikke overbevisende. Allerede i brevet av 13. februar 1960 hadde tiltalte kategorisk meddelt at han ikke kom til å møte, og de grunner han inntil da hadde påberopt seg, kunne bare sees som utslag av krangleaktighet, uten at det var nevnt noe som kunne tyde på at det forelå samvittighetsgrunner.
Retten finner derfor at bestemmelsen i militære straffelovs §35, siste ledd, om fritagelse for straff ikke kan komme til anvendelse, og at tiltalte må bli å dømme overensstemmende med tiltalebeslutningen. Det bemerkes at retten har funnet det godtgjort at tiltalte har handlet i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt.
Rettens flertall, de 2 domsmenn, stemmer for at straffen settes til fengsel i 4 måneder og at den gjøres betinget med en prøvetid av 2 år. De legger vekt på at tiltalte, da han i 1949 ble dimittert, hadde grunn til å tro at han var endelig ferdig med HV, og den skuffelse han meget naturlig måtte få da det i 1959 gikk opp for ham at dette ikke var tilfelle. De legger også vekt på at tiltalte synes å ha et vanskelig sinn. Det kan ikke ansees utelukket at det vil få følger for hans mentale tilstand, dersom han må sone straffen.
Mindretallet, rettens formann, stemmer for at straffen fastsettes til fengsel i 3 måneder, og at den gjøres ubetinget. Han legger vekt på at det av generalpreventive hensyn er betenkelig å gi betinget dom for overtredelser av denne art. - - -