Rt-1960-159
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1960-01-28 |
| Publisert: | Rt-1960-159 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 17/1960 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Schei, kst. dommer Nissen, Hiorthøy, Bahr, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §385, Jordloven (1955) §54, Jordloven (1955), §377, §55 |
Dommer Schei: Politimesteren i Sarpsborg utferdiget den 14. januar 1959 forelegg mot A for overtredelse av jordloven av 18. mars 1955 §54, hvor det er bestemt: «Dyrka jord må ikkje utan tvingande grunn nyttast til føremål som ikkje tar sikte på jordbruksproduksjon.» Forelegget lød på en bot av 4000 kroner, subsidiært 30 dagers fengsel, og grunnlaget for det var «at han i mai 1958 på en parsell som delvis var dyrket jord av gården Kirkeng på Kallak i Rødenes, påbegynte
Side:160
og senere på det nærmeste fullførte byggingen av et forretningsbygg med bensinstasjonanlegg, uten at det kan sies å foreligge noen tvingende grunn til slik disponering av det dyrkede område, og uten på forhånd gjennom jordstyret å ha lagt spørsmålet frem for fylkeslandbruksstyret til avgjørelse».
Siktede vedtok ikke forelegget, og saken ble sendt Heggen og Frøland herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Ved herredsrettens dom av 25. april 1959 ble A frifunnet og tilkjent 300 kroner i erstatning for forsvarsutgifter.
Politimesteren i Sarpsborg har påanket herredsrettens dom til Høyesterett på grunn av påståtte feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Når det gjelder anken over saksbehandlingen, bemerker jeg at det ikke er angitt hvilke feil som antas å foreligge. Bestemmelsen i straffeprosesslovens §385 første ledd, annet punktum, er således ikke iakttatt, og Høyesterett kan da ikke ta denne del av anken under behandling.
Anken over lovanvendelsen er begrunnet således: «Herredsretten har bygget sin frifinnelse på at når jordlovens §54 ikke har påbudt at spørsmålet om adgangen til å nytte dyrket mark til annet formål enn jordbruksproduksjon på forhånd gjennom jordstyret skal forelegges fylkeslandbruksstyret, må deri ligge at det er overlatt den enkelte å vurdere spørsmålet om der foreligger «tvingende grunn», og om spørsmålet er av så tvilsom art at fylkeslandbruksstyret bør aveskes en forhåndsuttalelse. Dette mener man må være uriktig da lovens bestemmelser i så tilfelle vil være uten slagkraft.»
Under sakens behandling for Høyesterett har aktor frafalt denne ankegrunn og sagt seg enig i herredsrettens lovforståelse på dette punkt. Aktor har imidlertid som ny innvending mot lovanvendelsen gjort gjeldende, at herredsretten ved sin vurdering av om tiltalte hadde «tvingende» grunn til å bygge på tomten, har gått ut fra en feilaktig forståelse av loven. Det anføres også at det som er sagt i domsgrunnene om de subjektive straffbarbetsbetingelser er uriktig. Forsvareren har på sin side reist spørsmålet om ikke anken må ansees begrenset til den feil som var angitt i ankeerklæringen, slik at Høyesterett ikke kan prøve andre sider ved lovanvendelsen.
For så vidt dette formelle spørsmål angår, antar jeg at Høyesterett, når det er anket over lovanvendelsen, også kan prøve om det foreligger andre feil ved denne enn den feil ankeerklæringen nevner. Jeg viser for så vidt til Høyesteretts kjennelse i Rt-1939-430.
Jeg finner at anken over lovanvendelsen må forkastes. Jeg er enig med aktor i at den ankegrunn mot lovanvendelsen som var angitt i ankeerklæringen, ikke kan føre frem. Det avgjørende spørsmål i saken er om tiltalte har bygget på tomten uten at det forelå «tvingende grunn» i lovens mening. Herredsretten har nøye gjort rede for de hensyn, som gjorde det viktig for tiltalte
Side:161
å gjøre bruk av parsellen, og har under hensyn til de stedlige forhold også vurdert styrken av de grunner som talte mot å anvende stykket til andre formål enn jordbruksproduksjon. Jeg forstår dommen slik at herredsretten, etter korrekt å ha veiet de motstridende interesser mot hverandre, har funnet tiltaltes behov for tomten så tungtveiende, at det ikke kan konstateres at han har bebygget den uten å ha slik grunn som loven krever. Spørsmålet om hva som i det enkelte tilfelle skal til for at fyldestgjørende grunn etter jordlovens §54 kan sies å foreligge, vil i høy grad bero på et konkret skjønn, og jeg kan ikke se at det er brakt frem noe i saken som gir holdepunkt for å fastslå at herredsrettens vurdering her bygger på en uriktig forståelse av loven.
Jeg nevner til slutt at landbruksselskapet og Landbruksdepartementet har funnet byggingen i strid med jordlovens §54, og at det i saken har vært reist spørsmål om ikke denne vurdering er bindende for domstolene. Jeg finner det klart at så ikke er tilfelle. Det hører under domstolene å avgjøre om §54 er overtrådt eller ikke.
Etter det resultat jeg er kommet til, behøver jeg ikke å ta standpunkt til den innvending mot lovanvendelsen som gjelder de subjektive straffbarbetsbetingelser.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Kst. dommer Nissen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Bahr og Holmboe: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Jørstad-Hansen med domsmenn Torstein Moen og Johannes Eiebakke):
- - -
Tiltalte A driver en landhandel med bensinpumpe ca. 400 meter fra Kallakkrysset i Redenes og innehar også stillingen som poståpner. Postmesterstillingen og forretningen overtok tiltalte i 1930 etter sin far. Over gårdsplassen på tiltaltes eiendom gikk en gammel bygdevei som ble nedlagt ved ombygging av veien fra Kallakkrysset til Kroksund. Ved denne ombyggingen av veien ble tiltaltes forretning liggende et stykke fra veien, og da forretningslokalene og rommet for posten var uhensiktsmessig og umoderne, ville tiltalte sette opp et nytt forretningsbygg og hadde i lengre tid gjort forsøk på å få kjøpt en dertil egnet tomt.
Tiltalte fikk så løfte på kjøp av tomt ved Kallakkrysset av 4. vitne disponent Ragnvald Kværner, eier av eiendommen Kirkeng g.nr. 34 b.nr. 2. Skylddeling på denne tomt og skjøte fra disponent Kværner ble tinglyst 4. juni 1958.
Den utskilte tomt «Kallakkrysset» g.nr. 34 b.nr. 3 er på noe under 2 mål, beliggende ved Kallakkrysset med grenser så vel mot riksveien Ørje-Oslo som mot veien til Kroksund sydøst for og i flukt med dyrket jord
Side:162
under eiendommen Kirkeng. Den gamle bygdevei gikk over den utskilte tomt således at det ble igjen en smal stripe dyrket jord mellom den gamle og nye vei, og bortsett fra denne stripe og den gamle veigrunn og tas hensyn til det areal disponent Kværner har forbeholdt seg til bussholdeplass, var det på tomten antagelig ikke stort mer enn halvparten av tomten dyrket mark.
Omtrent på samme tid var det spørsmål om utskillelse av ca. 12 mål til skoletomt av samme dyrkede jorde. Fylkeslandbruksstyret har samtykket i denne utskillelse og skolebygning er nå satt opp på denne tomt. Ved salget til tiltalte hadde disponent Kværner tatt forbehold om nødvendig plass for holdeplass, lagerhus m.v. for bussene på den side av tomten som vender ut mot riksveien.
Etterat tiltalte hadde fått løfte om kjøp av tomten, begynte han antagelig i første halvdel av mai 1958 å rydde denne. 1. vitne herredsagronom Guldbrandsen ble oppmerksom på denne rydning og nevnte for tiltalte, at denne på grunn av tomtens grenser burde kontakte landbruksselskapet. Tiltalte fortsatte med rydning og gravning, og antagelig 3. juli 1958 ble fylkeslandbrukssjef Lyche - 7. vitne - under en befaring av skoletomten oppmerksom på forholdet. Fylkeslandbrukssjef Lyche har som vitne forklart at han da hadde en samtale med tiltalte, og herunder gjorde denne oppmerksom på bestemmelsene i jordlovens §54 og oppfordret tiltalte til å sende en søknad til fylkeslandbruksstyret. Da det ikke kom noen søknad fra tiltalte, gjorde landbruksselskapet i skriv av 12. juli 1958 tiltalte på ny oppmerksom på jordlovens §54 og at han burde sende inn søknad. Tiltalte sendte så 18. juli 1958 en begrunnet søknad til Rødenes jordstyre.
Da landbruksselskapet ikke mottok noen søknad fra tiltalte, ble anmeldelse på tiltalte sendt politiet etterat søknaden av 18. juli var sendt jordstyret.
Tiltalte har påstått seg frifunnet og har begrunnet dette i 2 hovedpunkter:
1. Det gjelder her en enkeltstående utskillelse av tomt på under 2 mål, og en sådan utskillelse mener tiltalte etter jordlovens §55 er fri og behøver ingen tillatelse fra myndighetene. Er utskillelsen fri, må også en slik tomt kunne brukes til annet formål enn jordbruksproduksjon.
2. Tiltalte mener at det for ham var «tvingende grunn» til å nytte tomten til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon.
Ved siden av at tiltalte måtte skaffe seg nye og bedre lokaler til sin forretning og ikke minst nye lokaler for sin virksomhet som poståpner, medførte omleggingen av den gamle bygdevei, at det er av avgjørende betydning for hans eksistensmuligheter å flytte forretningen til et mer sentralt sted, hvilket også hans funksjon som poståpner krever.
Etterat retten har besiktiget tiltaltes nåværende forretning og beliggenheten av denne, kan det ikke være tvil om at forretningen er så vidt trang og umoderne, at den ikke kan sies å tilfredsstille de krav en må sette til en landhandel. At tiltalte alene av denne grunn må gå til oppsetting av nytt forretningsbygg synes helt klart. Retten er også enig i at omleggingen av den gamle bygdevei medfører, at tiltalte vanskelig kan drive en lønnsom forretning på det sted han nå har sin forretning. Enn klarere må dette være med hensyn til driften av en bensinstasjon - et foretagende som i våre dager krever et absolutt sentralt beliggende sted.
Side:163
Med hensyn til postkontoret kan bemerkes, at tiltalte hadde et bord og en reol stående i et hjørne i et lagerrom og - etter det opplyste - ble posten ekspedert ut på den måte, at brev, aviser osv. ble lagt ut på disken i forretningen.
En nærmere begrunnelse for at en slik ordning ikke på noen som helst måte tilfredsstiller de krav så vel postverket som publikum kan og må stille til et poståpneri, synes unødvendig.
Det kan heller ikke være tvilsomt at den tomt tiltalte har kjøpt helt ut egner seg for et forretningsbygg, bensinstasjon og poståpneri. Etter det opplyste har tiltalte hatt vanskeligheter med å skaffe seg tomt til sitt nye forretningsbygg, og det er for retten heller ikke fremkommet noen opplysninger om at han kunne få tomt på andre steder.
Slik som denne tomt er beliggende i forhold til den tilstøtende dyrkede mark, blir det her ikke spørsmål om en oppstykning slik at driften av den øvrige dyrkede jord generes eller hindres. Det gjelder jo her utskillelse av et areal på ca. 1 mål dyrket mark og en utskillelse av et så vidt lite areal har selvsagt ingen betydning for driften av en så vidt stor gård som hovedbøllet Kirkeng er.
Etter ekspedisjonssjef Nærstads kommentar til jordloven er formålet med jordlovens §54 «å gi beskyttelse mot at dyrket jord i utrengsmål blir brukt til andre formål enn de jordbruksmessige» (se side 123). Sees dette lovens formål i relasjon til lovens uttrykk «uten tvingande grunn», har retten forstått bestemmelsen slik at det må foretas en avveiing mellom de forskjellige interesser - altså her tiltaltes interesser i å få satt opp sitt nye forretningsbygg mot jordlovens formål å bevare så meget av den dyrkbare mark som mulig for jordbruket. Om det enn ikke kan sies at tomten ved Kallakkrysset er det eneste sted hvor tiltalte kan sette opp sitt nye forretningsbygg, må det iallfall kunne hevdes, at det for ham er avgjørende for lønnsomheten av hans landhandel og lønnsomheten for driften av bensinstasjonen. En kan vel si at bensinstasjoner er det på andre steder nok av, mens en på den annen side ikke kan se bort fra at en forretning hvor de omboende kan få kjøpt sine varer, er det behov for så vidt langt det er til neste kjøpmann i disse trakter. Det kan vel også sies at tiltaltes landhandel ikke er et så innbringende foretagende, at han ikke behøver de biinntekter han kan få ved en bensinstasjon. Slik som forholdene nå ligger an på tiltaltes gamle forretningssted, er det vel nokså sikkert at bensinsalget ikke vil lønne seg, og det ville vel være noe hårdt å frata tiltalte denne biinntekt ved forretningen av den grunn at myndighetene har funnet å måtte legge om den gamle bygdevei.
Det er fra tiltaltes side hevdet at driften av forretningen på det gamle sted medfører, at sideveien til forretningen må holdes oppe om vinteren, hvilket vil medføre både besvær og atskillige omkostninger for ham. Etter å ha besiktiget forholdene finner retten at dette er riktig.
Etter rettens mening kan en heller ikke se bort fra at det - som tiltalte har hevdet - foreligger et visst offentlig hensyn som også kommer i betraktning. Dette gjelder ikke alene at tiltaltes kundekrets lettere får adgang, idet det også må legges en viss vekt på tiltaltes funksjon som poståpner.
Det er opplyst og bekreftet av 6. vitne postmester Jacobsen, at posten sendes med rutebiler og at hensynet til hurtig og effektiv postgang til en
Side:164
viss grad er avhengig av, at poståpneriet får sentralt beliggende lokaler i Kallakkrysset. Postmesteren har som vitne opplyst at post sendes med buss til Kallak, hvor bl.a. videresortering av post til beboerne på veien til Kroksund blir foretatt. En buss fra Mysen går således at det blir tid til sortering på Kallak før bussen går videre med posten til Kroksund. Postmesteren fremhevet at det var nødvendig for utførelsen av en slik sortering, at leveringen kunne skje ved Kallakkrysset, og at en transport fra Kallakkrysset til det nåværende poståpneri til sortering der og deretter transport av posten tilbake til Kalakkrysset, ville forsinke postgangen.
Retten er således enig i at det er så vel reelle som vitale kjensgjerninger som ligger til grunn for at tiltalte vil sette opp sitt nye forretningsbygg på tomten i Kallakkrysset. Ser en så på de jordbruksproduksjonsmessige hensyn kan en vel si, at utskillelsen av ca. 1 mål dyrket mark ingen innflytelse kan ha på den gjenværende del av hovedbøllet. Som tidligere nevnt ligger den utskilte tomt til veien og danner ikke noe skille eller dele i den gjenværende dyrkede mark, likeså litt som 1 mål kan ha noen innflytelse på driften av hovedbøllet som jordbruk.
Fylkeslandbrukssjef Lyche fremholdt som vitne at det var frykten for ytterligere utparsellering av den dyrkede mark langs riksveien som hadde vært av avgjørende betydning for fylkeslandbruksstyrets avgjørelse. Hertil er å bemerke at det etter det opplyste hadde vært vanskelig for tiltalte å få kjøpt tomt av eiendommen Kirkengs grunn i det hele, og dertil må det etter rettens mening sies, at dette er bygget på en antagelse som det ikke foreligger noe bevis for.
Etter rettens mening kan det vanskelig sies at det her foreligger bruk til andre formål enn de jordbruksmessige «i utrengsmål.»
Uten å gå nærmere inn på en diskusjon om fylkeslandbruksstyrets nektelse, er retten av den mening at det under alle omstendigheter er meget tvilsomt om det her ikke foreligger «tvingande grunn» i lovens forstand. Etter jordlovens §54 er det ikke påbudt at spørsmålet om adgangen til å nytte dyrket mark til annet formål enn jordbruksproduksjon på forhånd gjennom jordstyret skal forelegges fylkeslandbruksstyret. Heri må ligge at det er overlatt den enkelte å vurdere spørsmålet om det foreligger «tvingande grunn», og om spørsmålet er av så tvilsom art at fylkeslandbruksstyret bør aveskes en forhåndsuttalelse.
Betingelsene for at straff kan anvendes må her - som ellers - være at bl.a. de subjektive betingelser for straff foreligger.
Som tidligere nevnt anser retten spørsmålet om det foreligger «tvingande grunn» eller ikke meget tvilsomt. Det er for retten ikke fremkommet noen opplysninger som peker hen på at tiltalte forsettlig har satt seg ut over lovbestemmelsen. Som forholdene her ligger an finner retten at det heller ikke kan bebreides tiltalte som noen uaktsomhet, at han på forhånd ikke avesket fylkeslandbruksstyret en uttalelse. Tiltalte må således bli å frifinne. - - -
Side:165