Rt-1960-426
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1960-03-19 |
| Publisert: | Rt-1960-426 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 58/1960 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Hiorthøy, Schei, Nygaard, Berger |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §52, Motorvognloven (1926) §15, §17, §29 |
Dommen Roll Matthiesen: Onsøy forhørsrett avsa den 15. oktober 1959 dom med denne domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 annet ledd og §15 første ledd, til fengsel i 24 dager og til en bot til statskassen stor 100 kroner, subsidiært fengsel i 9 dager.
Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 år, uten tilsyn.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Saksforholdet og domfeltes personalia fremgår av forhørsrettens dom.
Side:427
Politimesteren i Fredrikstad har påanket dommen på grunn av straffutmålingen, idet han mener at fengselsstraffen ikke burde ha vært gjort betinget. Etter å ha nevnt de skjerpende momenter forhørsretten la vekt på - betydelig påvirkning av alkohol og kjøring over et større område - anfører politimesteren i ankeerklæringen:
«Påtalemyndigheten mener at de generalpreventive hensyn tilsier en strengere reaksjon enn den retten er kommet til i dette tilfelle. Utviklingen viser at det nu blir stadig mer alminnelig at unge gutter kjøper seg biler som de benytter som mer eller mindre leketøy. Kjøringen foretas ofte i forbindelse med fester og da ofte også i forbindelse med alkohol.»
Jeg finner at anken bør forkastes. Domfelte var bare 17 år og 9 måneder da kjøringen fant sted, og det foreligger ikke noe annet ufordelaktig om ham. Selv om det må legges betydelig vekt på det som er anført av forhørsretten i skjerpende retning, er jeg enig med forhørsretten i at det er i samsvar med Høyesteretts praksis å gjøre fengselsstraffen betinget i dette tilfelle.
Til det jeg før har sitert fra ankeerklæringen bemerkes:
Spørsmålet har tidligere vært reist, bl.a. i den avgjørelse som er referert i Rt-1958-686 og som forhørsretten har henvist til. Førstvoterende i Høyesterett uttalte i nevnte sak - med tilslutning av de øvrige dommere - at såfremt påtalemyndigheten mener at en skjerpet straffereaksjon er nødvendig overfor ungdom på grunn av økning av tilfellene av promillekjøring, bør det skaffes til veie statistisk materiale til bedømmelse av utviklingen, ikke bare for et enkelt politidistrikt, men for landet generelt. Noe slikt materiale foreligger ikke, men forsvareren har henvist til en artikkel av politifullmektig Elg Elgesem i «Vernelagsnytt» nr. 4/1959: «Promillekjøring - et kriminalpolitisk problem.» Etter å ha opplyst at det i 1958 ble dømt nærmere tre ganger så mange promillekjørere som i 1949, behandler politifullmektig Elgesem en undersøkelse han har foretatt for så se hvilke personer som utgjør denne store kriminalitetsgruppe». Fra artikkelen siterer jeg følgende som har interesse her:
«Materialet som nedenfor skal refereres utgjør samtlige domfelte promillekjørere i Oslo gjennom 1 år, nemlig fra 1. oktober 1957 til 30. september 1958. Dette materialet har på den ene siden vært overkommelig stort for en foreløpig undersøkelse, og dessuten har det vært av interesse å holde seg til et geografisk avgrenset område av grunner som senere skal presiseres. På den annen side gjør utvelgelsen av materialet at man selvsagt må være varsom med å trekke sikre konklusjoner for andre deler av landet.
For å ta de yngste aldersgrupper først, så viser materialet at disse er meget sparsomt representert innenfor denne spesielle kriminalitet, idet bare ca. 1 pst. av klientelet er under 18 år. Tar man med aldersgruppene inntil 23 år, blir det fremdeles bare ca. 4 pst. av det samlede antall som er pågrepet for
Side:428
promillekjøring. Selv i de tilfelle hvor promillekjøringen har vært kombinert med biltyveri, som Jo særlig er ungdommens doméne, viser det seg at det er de litt eldre årganger av biltyver som har vært på ferde. Dette er jo et gledelig faktum i en by som Oslo, som på mange andre måter er så rik på ungdomsproblemer.
Det er altså en typisk «voksen» kriminalitet vi står overfor - - -.»
Undersøkelsen refererer seg til et tidsrom som ligger 1 1/2 år tilbake i tiden. Hensett hertil og hensett til at undersøkelsen bare omfatter Oslo, kan resultatet ikke direkte anvendes på forholdene i Oslo nå eller på forholdene i andre deler av landet. Men det synes ikke å være grunnlag for å anta at bildet for Oslos vedkommende er særlig endret. Og jeg antar videre at det ikke er grunn til å tro at forholdene i Oslo på dette felt er bedre enn på de fleste steder i landet for øvrig, snarere tvert imot. På bakgrunn herav kan jeg ikke se at utviklingen har vært slik at generalpreventive hensyn tilsier en strengere reaksjon og dermed en endring av Høyesteretts praksis i promillesaker mot unge mennesker. Jeg tilføyer dog at politifullmektig Elgesems undersøkelse ikke omfatter påtaleunnlatelser, og at det alminnelige bilde kanskje kan bli noe forskjøvet hvis disse tas med. Spørsmålet om hvorvidt påtaleunnlatelse skal gis, tilligger imidlertid påtalemyndigheten alene, og det foreligger for øvrig meg bekjent ikke noen oversikt over i hvilken utstrekning det blir gitt påtaleunnlatelse for promillekjøring.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommene Schei, Nygaard og Berger: Likeså.
Av forhørsrettens dom (dommerfullmektig Sverre Heier):
Siktede A er født xx.xx.1940, og bosatt på X i Y. Han angir seg for tiden uten fast arbeid og inntekter av betydning og er uformuende. Han er ugift, uten forsørgelsesbyrde og er tidligere ikke straffet.
Ved siktedes uforbeholdne tilståelse som er avgitt i retten, og hvis riktighet styrkes ved de opplysninger som foreligger i saken, finner retten bevist at siktede den 20. juli 1958 ca. kl. 03.00 kjørte bil B- - - - i Onsøy fra Torp til Vikene og videre til Engelsviken, derfra til Gaustad, tilbake til Engelsviken, videre til Manstad skole og så til Solstad, til tross for at han da ikke var edru, idet han senere samme morgen ble undersøkt av lege J. Th. Hvistendahl, som fant ham påvirket, og blodprøver tatt samtidig fra siktede kl. 9.40 og 10.55 viste et innhold av flyktig reduserende substans svarende til henholdsvis 1.39 og 1.14 promille alkohol.
Siktede har således gjort seg skyldig i overtredelse av motorvognloven av 20. februar 1926 §29, jfr. §17 annet ledd.
Side:429
På samme måte finner retten bevist at siktede ved nevnte anledning ikke hadde gyldig førerkort for motorvogn utstedt av politiet, og at han heller ikke hadde dette under sin kjøring av samme bil den 7. juli 1958 ved Solstad og Ytterstad i Onsøy og den 8. juli 1958 ca. kl. 15.00 samme sted.
Siktede har således også gjort seg skyldig i overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §15 første ledd. - - -
Ved straffutmålingen har retten i skjerpende retning lagt vekt på at kjøringen under alkoholpåvirkning foregikk over et heller større område, og at siktede etter de blodprøver som er tatt fra ham ca. 5 timer etter, må ha vært betydelig påvirket av alkohol da kjøringen fant sted. - - -
I formildende retning har retten ved straffutmålingen tatt hensyn til siktedes unge alder, og at kjøringen med bil må ha frembudt en særlig fristelse for ham som har vokset opp mellom biler på sin fars bilverksted. - - -
Retten har i samsvar med Høyesteretts senere praksis, jfr. Rt-1957-1046 og 1958 686 av hensyn til siktedes unge alder funnet det forsvarlig å gi betinget fengselsstraff. Siktede var da overtredelsene fant sted 17 år og vel 8 måneder.
Selv om siktede nå straks er 19 år, antar retten at en soning av fengselsstraffen nå kan medføre at siktede i trass forgår seg på ny. En utsettelse av fengselsstraffen sammen med risikoen for at førerkort ikke vil bli utstedt til ham, ansees av retten å være et tilstrekkelig effektivt vern mot nye straffbare handlinger. - - -