Rt-1960-611
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1960-04-30 |
| Publisert: | Rt-1960-611 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 47 B/1960 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Leivestad, Bendiksby, Gaarder, Helgesen, justitiarius Wold |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §68, §69, Motorvognloven (1926) §17, §29 |
Dommer Leivestad: Politimesteren i Tønsberg forela 23. desember 1959 A bot kr. 40, subsidiært fengsel i 4 dager, for overtredelse av motorvognlovens §29, jfr. §17 første ledd punkt 2 og veilovens §69 og §68 jfr. trafikkreglenes §36 jfr. §16, for som fører av en rutebil i et veikryss ikke å ha vist tilbørlig forsiktighet og tatt tilstrekkelig hensyn til trafikk fra høyre side, med den følge at han kolliderte med en bil som han hadde vikeplikt for.
Side:612
Forelegget ble ikke vedtatt, og ved Jarlsberg herredsretts enstemmige dom av 5. februar 1960 ble A frifunnet. Saksforholdet går frem av domsgrunnene.
Politimesteren i Tønsberg har påanket dommen på grunn av feil lovanvendelse, subsidiært mangelfulle domsgrunner. Herredsretten har bygget sin frifinnelse på trafikkreglenes §16 nr. 1, 2. ledd og antatt at trafikken på den ene vei må sees i forhold til den kryssende veis trafikk og ikke isolert for den enkelte vei. Dette står klart i strid med høyesterettsdom i Rt-1959-1014 hvor det uttales, at trafikken på den kryssende vei i seg selv må være liten for at trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd skal kunne komme til anvendelse. Videre hevdes det i anken at selv om denne bestemmelse skulle komme til anvendelse, hadde tiltalte vikeplikt for trafikk fra høyre etter vanlige regler.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Herredsretten bygger så vidt jeg kan se på at spørsmålet om trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd kommer til anvendelse, beror på trafikken på den ene vei sett i forhold til trafikken på den annen vei, og ikke isolert.
Dette er imidlertid uriktig: uansett om det er avgjort større trafikk på den ene vei enn på den annen, er det et vilkår for at trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd skal få anvendelse, at det ene er en vei med liten trafikk. Jeg viser her til Rt-1959-1014.
Jeg finner det uklart hva herredsretten har ment når den uttaler at den er enig med påtalemyndigheten i, at tiltalte isolert sett har overtrådt de bestemmelser som er anført i forelegget, men fordi trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd kommer til anvendelse, finner at det er vist den fornødne aktsomhet ved passeringen av veikrysset. Likedan er det uklart hva herredsretten mener når den uttaler at den som kjører på den åpenbart mer betydelige vei har større rett enn det som følger av §16 nr. 1 første ledd. Hvis dette betyr at herredsretten mener at vikeplikten etter trafikkreglenes §16 nr. 1 første ledd ikke gjelder når bestemmelsens annet ledd får anvendelse, innebærer det en uriktig lovforståelse annet ledd er åpenbart rettet mot den som kjører på en slik trafikert vei inn på eller over en åpenbart mer betydelig vei, og pålegger ham en særlig plikt til hensyn. Men det opphever ikke plikten for den som kjører på hovedveien til å vike for trafikk fra høyre.
Jeg stemmer for slik
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Helgesen og justitiarius Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Gunnar Løvig med domsmenn Ingrid Markussen og Arne Vigulf Aas):
- - -
Side:613
Etter de forklaringer som er avgitt i retten av tiltalte og de 2 vitnene, bygger retten på følgende faktum:
Ved innkjøringen i Presterødkrysset kjørte tiltalte med moderat fart - antagelig ca. 15 km/t. Tiltalte var oppmerksom på bilen som kom fra Råel, men kjørte frem fordi det så ut til at den annen bil ville stoppe, fordi tiltalte lå endel nærmere krysset enn den annen bil - riktigheten av dette fremgår av det forhold at rutebilen ble truffet i høyre side bak bakhjulene. Den annen bil kom fra sidevei til høyre for rutebilens kjøreretning. Det var vinterføre og snevær.
Retten har henvendt seg til Vestfold fylkesveivesen for å få faktiske opplysninger om skilter og eventuell annen oppmerking i nevnte kryss. Kontoret har opplyst at det er oppsatt skilter som markerer veikryss, og at det ved innkjøringen på Valløveien er malt en gul sammenhengende strek på tvers av veien fra Råel for å markere at man her kjører inn på hovedvei.
Retten er enig med påtalemyndigheten i at tiltalte Isolert sett har overtrådt de bestemmelser som er anført i forelegget. Retten er imidlertid av den oppfatning at foreliggende tilfelle må sees i sammenheng med trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd. Bestemmelsen taler om den som kjører fra vei med liten trafikk inn på en åpenbart mer betydelig vei. Denne kjører skal vise hensyn og i rimelig utstrekning la trafikken på den større vei passere først. Herav må en etter rettens oppfatning slutte at den som kjører på den åpenbart mer betydelige vei har større rettigheter enn det som følger av samme paragrafs nr. 1 første ledd.
Spørsmålet blir etter dette om veien fra Råel er en vei med liten trafikk og om Valløveien er en åpenbart mer betydelig vei. Det kan her for det første være tvil om forståelsen av «en vei med liten trafikk». Retten antar at trafikken på den ene vei må sees i forhold til den kryssende veis trafikk og ikke isolert sett for den enkelte vei. Videre antar retten at det er den gjennomsnittlige trafikk på de respektive veier som må være avgjørende.
Når det tas hensyn til at Valløveien er riksvei og gjennomgangsvei og at veien fra Råel er bygdevei, og at Vestfold fylkesveivesen har markert med gul strek på tvers av veien fra Råel at Valløveien er hovedvei, finner retten at foreliggende tilfelle kommer inn under trafikkreglenes §16, nr. 1, 2. ledd.
På dette grunnlag finner retten at tiltalte i foreliggende tilfelle har utvist den fornødne aktsomhet ved passeringen av Presterødkrysset.
Retten vil ikke unnlate å bemerke den usikkerhet som trafikkreglenes §16 nr. 1 annet ledd skaper spesielt for folk som ikke er lokalkjente, og videre det uheldige forhold at varsler som er markert i veibanen som i det foreliggende tilfelle, ikke er synlige på vinterføre og derved skaper en ytterligere usikkerhet.
Retten har etter dette kommet til at tiltalte blir å frifinne. Saksomkostninger idømmes ikke. - - -
Side:614