Rt-1960-631
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1960-05-07 |
| Publisert: | Rt-1960-631 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 50 B/1960 |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Nygaard, Bahr, Hiorthøy, Leivestad, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Valutalova (1950) §10, §2, Valutalova (1950), Straffeprosessloven (1887) §377, Tolloven (1928) §190, §204, Mellombels lov om innførsleforbod (1946) §6, §8, Valutalova (1950) |
Dommer Nygaard: Politimesteren i Trondheim og Strinda utferdiget 14. september 1959 forelegg mot A for overtredelse av §10 jfr. §2 i lov om valutaregulering av 14. juli 1950 jfr. §8a i Handelsdepartementets bestemmelser av 29. juli 1955. Grunnlaget for forelegget var at «han den 22. juli 1959 i Trondheim overlot til B, som er fast bosatt i Sverige, kr. 1500 i norsk valuta som kjøpesum for Renault personbil, modell 1950, med svensk kjennetegn Y-18074, som var innført hit til landet for salg uten innførselslisens og fortolling». Forelegget gikk ut på en bot stor kr. 150, subsidiært fengsel i 18 dager. Samtidig ble han i henhold til §204 jfr. §190 i tolloven av 22. juni 1928 og §6 i mellombels lov om innførsleforbod av 13. desember 1946 forelagt å tåle inndragning av personbilen til fordel for statskassen.
Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken sendt Trondheim byrett til behandling etter reglene i straffeprosesslovens §377, 4. ledd. Byretten avsa 17. desember 1959 dom med slik domsslutning: «A, født xx.xx.1911, dømmes for forseelse mot lov om valutaregulering av 14. juli 1950 §10, jfr. §2, jfr. Handelsdepartementets bestemmelser av 29. juli 1955 §8a til en bot til statskassen stor 150 kroner. Betales ikke boten inntrer fengselsstraff i 18 dager.
Side:632
I medhold av tolloven av 22. juni 1928 §190, jfr. §204, og mellombels lov om innførsleforbod av 13. desember 1946 §6, 2. ledd, dømmes han til å tåle inndragning av personbil Renault R-1060 - CV 1950 med svensk kjennetegn Y-18074 i ufortollet stand til fordel for statskassen.
I erstatning til det offentlige for saksomkostninger betaler domfelte 50 kroner innen 2 uker fra dommens forkynnelse.»
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - og lovanvendelsen. Det heter i ankeerklæringen: «Jeg befant meg både i faktisk og i rettslig villfarelse m. h. t. straffbarheten av handlingen». Domfelte har ikke for øvrig gitt noen begrunnelse for anken.
Jeg finner at anken må forkastes.
Etter byrettens domsgrunner må det bygges på at Odd B objektivt sett var «utlending» i valutalovens forstand, jfr. lovens §8,1 og II. Videre må jeg legge til grunn at domfelte befant seg i en villfarelse, idet han ikke var klar over at B var «utlending».
Jeg forstår domsgrunnene slik at byretten har funnet at domfelte har gjort seg skyldig i en uaktsom overtredelse av valutalovens og Handelsdepartementets bestemmelser. Etter min mening er domsgrunnene her tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen. Jeg kan heller ikke se at byretten har stillet for strenge krav til den aktsomhet som etter loven må kreves i et tilfelle som det foreliggende. Jeg viser til de momenter som er nevnt av byretten, og fremhever særlig at domfelte var fullt klar over at B arbeidet i Sverige og for tiden var på ferie i Norge, og at bilen var kommet fra Sverige idet den hadde svensk kjennetegn. Under de faktiske omstendigheter som forelå, kan jeg ikke se at byretten har bygget på en uriktig aktsomhetsnorm når den har funnet at domfelte, som er forretningsmann, burde ha foretatt nærmere undersøkelser før han innlot seg på denne transaksjon.
Jeg forstår ankeerklæringen slik at den ikke gjelder inndragningen av personbilen. Høyesterett er da prosessuelt avskåret fra å behandle inndragningsspørsmålet, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1952-892 flg. og dom av 22. august 1959 i sak mot Olav Hansen Drønen.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Bahr: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Leivestad og Thrap: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Rolv Hovden med domsmenn Erling Horg og Frank Strand):
A er født xx.xx.1911. Han er disponent og bor i Skansegaten 32, Trondheim. Han er gift og har hustru og 2 barn
Side:633
å forsørge. Han har en formue på ca. 20-30 000 kroner, og siste årsinntekt var ca. kr. 20 000. Han er ikke straffedømt, men har en bot for ulovlig parkering.
Retten finner bevist:
I juli 1959 traff tiltalte B på Rosenborg bensinstasjon i Trondheim. B nevnte for ham at han hadde en defekt Renault personbil stående ved Hundhamaren i Malvik og spurte tiltalte om han var interessert i å kjøpe den. Tiltalte tok ikke noe standpunkt med det samme, men da B en times tid senere kom igjen, drøftet han saken med ham, og han ringte til tollvesenet for å få orientering om tollspørsmålet. Samme kvelden kjørte tiltalte til Hundhamaren og så på bilen, som viste seg å være en Renault R. 1060 - CV 1950 med svensk kjennetegn Y-18074. Neste dag kom B igjen, og tiltalte ringte på nytt til tollvesenet og deretter til politiet for å få orientering om registreringsavgiften.
Tiltalte kjente ikke B fra før. Han fikk se hans pass, som viste at han var norsk og hjemmehørende i Stjørna. For øvrig opplyste B at han hadde arbeid i Sverige, at han for tiden var på ferie i Norge og at han manglet penger. Partene ble enige om at tiltalte skulle kjøpe bilen for kr. 2000 og i erklæring av 22. juli 1959 fra B står det at tiltalte skulle betale kr. 1500 kontant og kr. 500 når B hadde levert 2 bakskjermer og 1 venstre bildør. Til slutt i erklæringen står det at «Beløpet betales i norske penger og selgeren må eventuelt være behjelpelig med å skaffe importlisens.» Etter avtalen betalte tiltalte kr. 1500 i norsk valuta til B. Resten av avtalen står uoppfylt fra begge sider. Søknad om importlisens er ikke innsendt.
Tiltalte har erkjent de faktiske forhold som er nevnt foran, men han har under hovedforhandlingen nektet seg straffskyldig med den begrunnelse at han ikke var klar over at transaksjonen var ulovlig. Han holdt seg til opplysningene i passet og til at B snakket trønderdialekt, og det falt ham ikke inn at B kunne være utlending i valutalovens forstand.
B hadde i lengre tid hatt sin bopel i Sverige. Retten anser derfor på det rene at han ikke «bur her i landet eller vanleg held til der» og at han derfor er utlending i valutalovens forstand, jfr. §8, I og II. De objektive vilkår for straff etter valutaloven med tilhørende bestemmelser er således til stede.
Spørsmålet er da om tiltalte fyller de subjektive vilkår for straff. At han har vært i villfarelse anses godtgjort ved hans egen forklaring, som retten ikke finner noen grunn til å tvile på. Retten kan imidlertid ikke finne at villfarelsen under de foreliggende omstendigheter kan betegnes som unnskyldelig. Han kjente til at det var spesielle valutarestriksjoner på dette felt. Hvis villfarelsen skyldes manglende kjennskap til bestemmelsene, burde han som bilmann ha foretatt nærmere undersøkelser for å få spørsmålet om lovligheten klarlagt. Det er opplyst at han ringte 2 ganger til tollkontoret og 1 gang til politiet, men det anses på det rene at disse henvendelsene ikke gjaldt spørsmål om lovligheten av en utbetaling som denne. Hvis villfarelsen var av faktisk art, kan det bebreides ham at han ikke foretok nærmere undersøkelser om Bs tilknytning til Sverige. Han var jo fullt klar over at B arbeidet i Sverige og at bilen var kommet derfra. - - -
Side:634