Rt-1960-663

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-05-14
Publisert:	Rt-1960-663
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 54 B/1960
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten v/overrettssakfører Erik Willoch - til prøve) mot Irma Darre-Brandt (høyesterettsadvokat Jens P. Heyerdal jr.).
Forfatter:	Hiorthøy, Schei, Nygaard, Endresen, Berger
Lovhenvisninger:	Jordloven (1928) §17, Bygningsloven (1924)5, §17, §18, §24, §2, §74, Husleieloven (1939) §39

Dommer Hiorthøy: I søksmål mellom Irma Darre-Brandt som eier av storgården Froen gård, omfattende bl.a. Stubberud, g.nr. 40, b.nr. 1 i Frogn, og Staten v/Landbruksdepartementet om gyldigheten av samtykke til tvangsavståing etter jordloven av 22. juni 1928 §17 tredje ledd nr. 2 a og §18 av plassene Stubberudhytta og Rundvold, begge under Stubberud, avsa Ytre Follo herredsrett (sorenskriveren) 7. april 1956 dom med denne domsslutning (post 1):

«1. De kgl. resolusjoner av 1. april 1955, hvorved Frogn kommune i medhold av §17, 2 a og §18 i lov om ordning av visse jordspørsmål av 22. juni 1928 - gis samtykke til å kreve tvungen avståelse av brukene Stubberudhytta og Rundvold under g.nr. 40, b.nr. 1 Stubberud i Frogn herred, hver med tillegg av inntil 30 da. skog, til fordel for henh.vis Ingvald Johansen og Jens Furu, kjennes ugyldige.»

I saksomkostninger til saksøkeren ble Staten v/Landbruksdepartementet dømt til å betale kr. 1200.

Dommen ble av Staten v/Landbruksdepartementet påanket til Eidsivating lagmannsrett, som 21. juni 1958 avsa dom med slik domsslutning (post 1-2):

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/ Landbruksdepartementet til frøken Irma Darre Brandt 2500 kroner.»

Staten v/Landbruksdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Irma Darre-Brandt har tatt til gjenmæle og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og Staten v/Landbruksdepartementet ilagt saksomkostninger for Høyesterett.

Partenes anførsler og de nærmere omstendigheter i saken fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt enkelte nye skriftlige bevis som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for herredsretten og lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og

Side:664

lagmannsretten, idet jeg med dem antar at «Froen gård» ikke er en «jordoppsamling» i den forstand i hvilken ordet er brukt i jordloven av 22. juni 1928 §17 tredje ledd nr. 2 a. Jeg henviser til herredsrettens og lagmannsrettens begrunnelse, som jeg for dette punkts vedkommende i alt vesentlig er enig i, og skal ellers innskrenke meg til å bemerke:

Herredsretten har med tilslutning av lagmannsretten fremholdt at lovens betegnelse «jordoppsamling» må antas å gi uttrykk for «en bevisst tendens gående ut på oppkjøp av et større antall forskjellige eiendommer for å samle disse på én og samme hånd». Jeg er enig i dette, men antar videre at det gjennom anvendelsen av dette spesielle uttrykk også er kommet tilstrekkelig klart frem i lovteksten, at det må dreie seg om en slik jordoppsamling av forholdsvis nyere dato. Den tendens til konsentrasjon av jordeiendom på enkeltmanns hender som hadde vakt lovgivernes bekymring, og som man bl.a. ved den anførte lovbestemmelse ville møte med motforholdsregler, kan fornuftigvis ikke antas å omfatte lignende foreteelser i en fjernere fortid. Det ville være ytterst irrasjonelt å etablere en særkategori i loven for storgårder som det kunne påvises var oppstått som følge av en bevisst jordoppsamling i ny eller gammel tid. Og dersom tanken virkelig hadde vært å oppfange alle slike større jordansamlinger, uansett tidsmomentet, må man anta at loven hadde valgt mer adekvate uttrykk, f. eks. det opprinnelig foreslåtte «uforholdsmessig meget jord», jfr. Innstilling I fra Jordkommisjonen av 1919 123, jfr. side 93-94. Denne formulering ble imidlertid vraket i Regjeringens forslag og erstattet av de uttrykk som senere gikk over i loven, - ifølge de ledsagende bemerkninger i hensikt å oppnå en fastere og noe snevrere ekspropriasjonsadgang, jfr. Ot. prp. nr. 16 (1926) side 27, jfr. side 15.

Det vil åpenbart i et grenseområde kunne oppstå tvil om hvilken alder og fasthet en jordoppsamling må ha for å gå klar av loven; men jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, da et eiendomskompleks som «Froen gård», som i ca. 300 år vesentlig uforandret har vært eiet som en geografisk og driftsmessig enhet, klarligvis ikke reiser problemer i denne henseende.

Etter det resultat jeg således er kommet til, vil ankemotpartens påstand bli å ta til følge, og det er ikke grunn til å behandle de øvrige innsigelser som har vært anført under saken.

Etter utfallet av anken vil den ankende part måtte tilsvare motparten saksomkostninger også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten v/Landbruksdepartementet til Irma Darre-Brandt 3500 - tre tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:665

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Endresen og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver K. Qvigstad):

- - -

Saksøkeren Irma Darre-Brandt eier følgende til hinannen grensende eiendommer i Frogn:

G.nr. 33, b. nr. 7 og 8, Bjerke S. og N. av skyld 0,10

» 36, » 3, Horgen N. » » 0,04

» 38, » 1, Froen » » 54,83

» 38, » 4, Froen Mølle, » » 4,00

» 39, » 1, Rommerud » » 5,45

» 40, » 1, Stubberud » » 22,86

» 41, » 1 og 3, Flespjeld » » 10,00

» 41, » 2, Flespjeldskogen » » 7,20

» 42, » 1, Mien » » 13,42

samt i Ås:

» 116, » 2, Bekkevold » » 1,26

m. 119,16

Det samlede areal dyrket mark er oppgitt til ca. 1100-1200 da. hvorav på Froen ca. 715 da., på Stubberud ca. 173 da., på Rommerud ca. 100 da. og på Flespjeld og Mien tilsammen ca. 120 da.

Det samlede skogareal er oppgitt til ca. 5000 da. hvorav faller på Stubberud ca. 2000 da. og på de øvrige eiendommer tilsammen ca. 3000 da.

Under Stubberud g.nr. 40, b.nr. 1 ligger 2 husmannsplasser Stubberudhytta bestående av ca. 12-15 da. dyrket mark med hus, samt Rundvold, bestående av ca. 15 da. dyrket mark og hus. Stubberudhytta ligger i det såkalte Kirkeveifelt ved veien som fører fra Frogn kirke til hovedveien fra Bundefjorden til Nesodden, og Rundvold ligger i eller ved det såkalte Vaktåsfelt, som ligger nær sydenden av Bundefjorden ved hovedveien Bundefjorden-Nesodden.

Saksøkeren har i de senere år etter krigen latt utarbeide planer for utparsellering av større arealer til hyttebebyggelse og til industritomter, og Frogn formannskap har den 3. februar 1955 i medhold av bygningsloven vedtatt reguleringsvedtekter for disse arealer, godkjent av Kommunal- og arbeidsdepartementet den 30. juni s. å. Det dreier seg her om 4 hyttefelter og 3 industrifelter som dog ikke omfatter Stubberudhytta og Rundvold. Imidlertid har saksøkeren senere i 1955 fremlagt for Frogn bygningsråd en ny utparsellerings- og reguleringsplan basert på fast boligbebyggelse samt industri, omfattende et areal av omkring 1000 da. bestående for den overveiende del av skogmark, og i tillegg hertil en plan for vann og kloakk i det samme areal. Den nye utparselleringsplan som bl.a. omfatter også Stubberudhytta og Rundvold og de tidligere omtalte hytte- og industrifelter, er av Frogn bygningsråd oversendt vedkommende departement til uttalelse og er under behandling der.

Retten vil i forbindelse med de ovennevnte utparselleringsplaner bemerke, at det i de senere år har vært en sterk og økende etterspørsel etter tomter i Frogn så vel for hyttebebyggelse som for faste boligbygg. Etter

Side:666

kjøpetilbud og pristakster som er legitimert under hovedforhandlingen, finner retten det litet tvilsomt at så vel Stubberudhytta som Rundvold har en tomteverdi som - alt etter deres beliggenhet nær vei med atkomst til rutebil - kan ligge mellom kr. 1,50-2,25 pr. m2.

Også Frogn kommune har større skogarealer som den i den senere tid delvis har utparsellert til hyttebebyggelse, nemlig på Søndre Hallangen. Derimot disponerer kommunen ikke dyrket jord etterat innmarken er frasolgt den nevnte eiendom i 1920 årene.

Avstanden fra kommunens skog til Stubberudhytta er 6 1/2 km og til Rundvold 7 1/2 km.

Samtlige ovennevnte gårds- og bruks-nr. går inn under hva der vanligvis betegnes som Froen gård, og har etter det opplyste vært drevet som ett stort bruk hvor g.nr. 38, b.nr. 1 Froen har vært og er hovedbruket.

Froen gård - opprinnelig «Fraun» eller «Fraunar» - er gammel i historien. Den var således i 1190 i Sverreettens eie, men kom senere under Hovedøens kloster, og gikk ved reformasjonen over til å bli krongods. I 1661 kom Froen i privat eie idet den av Fredrik den 3dje ved gavebrev ble skjenket til tolder i Svinesund, Mathias Bjørn. Eiendommen, som i slutten av 1600 årene omfattet 15 store gårder, var så på forskjellige private hender inntil den i 1763 ble kjøpt av Peder Schøyen. Eiendommen omfattet allerede på den tid de foran nevnte gårder, Froen, Stubberud, Rommerud, Flespjeld og Mien som nå eies av saksøkeren, og i tillegg hertil gårdene Vassum, Horgen, Huseby, Økern og et par andre. De sistnevnte eiendommer er senere frasolgt hovedbruket.

Fra Peder Schøyen gikk eiendommen over til hans brorsønn av samme navn, og etter dennes død ved enkens giftemål i 1816 med Ole Petter Brandt over i den families eie som senere har sittet på eiendommen - alene med et avbrudd fra 1911 til 1915, da eiendommen ble tatt tilbake på odel av saksøkerens far, Nils Darre-Brandt.

Ifølge Coldevin: «Norske Storgårder», 1950, var Froen i Ole Petter Brandts tid et gårdsbruk på nær 6 1/2 skippund skyld, medregnet Stubberud, Rommerud, Flespjeld og Mien som ble drevet sammen med hovedgården, og det ble den gang fødd 70 kyr og 18 hester på eiendommen.

Det er av saksøkeren under henvisning til Wladimir Moe: «Norske Storgårder», 1920, og gjentatt av Coldevin, gjort gjeldende at eiendommen ved odelsløsningen i 1915 hadde 17 000 da. skog og 1700 da. innmark, som deretter i tiden frem til nå skulle være blitt redusert til henholdsvis 5000 og 1100 da. Imidlertid må de ovennevnte oppgaver over arealet i 1915 åpenbart være uriktige, idet de samme eiendommer som var gjenstand for odelsløsningen fremdeles eies av saksøkeren, uten at det kan sees å ha foregått noen utstykning og salg av betydning - hvilket bl.a. fremgår av den omstendighet at den samlede eiendoms skyld siden 1915 alene er forminsket med 0,10 skyldmark.

Retten vil her innskyte at den har funnet det nødvendig å redegjøre så vidt utførlig for Froen gårds historie av hensyn til de innsigelser som saksøkeren delvis har bygget sin påstand på og som vil bli nærmere behandlet nedenfor.

Den tidligere husmannsplass Stubberudhytta har siden 1939 vært bebodd og brukt av Ingvald Johansen, som i alt vesentlig i den etterfølgende tid har arbeidet på Froen eller Stubberud. Fra høsten 1949 har han vært

Side:667

ansatt som fast gårds- og skogsarbeider hos saksøkeren. Hans arbeidskontrakt som er datert 23. september 1950, gjengis her i sin helhet:

«1. Ingvald Johansen ansettes hos eieren av Froen gård, Irma Darre-Brandt, fra 15. august 1949 som gårds- og skogsarbeider.

Oppsigelse av arbeidsforholdet skjer som bestemt i gjeldende overenskomst mellom N. S. L. F. og Jordbrukets Arbeidsgiverforening av 20. august 1948, §10 annet ledd, 3. og 4. punktum.

2. Ingvald Johansen leier for den tid denne avtale varer, hus i Stubberudhytta. Herfor betales den leie som fastsatt av kontrollnemnda. Husleien betales forskuddsvis pr. måned gjeldende fra 15. august 1949. Betales ikke leien forskuddsvis, kan den trekkes fra i lønnsoppgjøret.

Der undertegnes særskilt husleiebok mellom partene overensstemmende med vanlig trykt skjema. I husleieboken inntas bl.a. bestemmelsen i Husleielovens §39 første ledd.

Brudd på arbeidsavtalen eller oppsigelse av denne fra en av partenes side medfører også at husleieforholdet opphører.

3. Forøvrig skal lønnsbestemmelser og alminnelige bestemmelser i overenskomsten mellom N. S. L. F. og Jordbrukets Arbeidsgiverforening av 20. august 1948 og med Det Offentlige Skogvesen av 1. september 1948 samt forlik mellom N. S. L. F. og eieren av Froen gård av 27. oktober 1949 gjelde mellom partene.

4. .......... kan begynne sitt arbeid etter 8 dagers forutgående varsel herom fra eieren av Froen gård.

5. Leien for det av Ingvald Johansen overtatte husrom i Stubberudhytta er for tiden etter kontrollnemndas bestemmelse kr. 32,50 pr. mnd.»

Høsten 1954 søkte Ingvald Johansen Frogn kommune om bistand til å erverve Stubberudhytta etter jordloven, og etter innstilling fra Frogn jordstyre krevet herredstyret tvungen avståelse av eiendommen med tillegg av inntil 30 da. skog til husbehov og delvis oppdyrking. Ved kgl. res. av 1. april 1955 fikk Frogn kommune samtykke til tvungen avståelse av eiendommen med det ovenfor nevnte tillegg i medhold av jordlovens §17, 2. pkt. a og §18.

Landbruksdepartementets foredrag, som ligger til grunn for den kgl. resolusjon, gjengis her som følger:

«Med påtegning av 12. oktober 1954 fra fylkesmannen i Oslo og Akershus har departementet mottatt søknad fra Frogn kommune om samtykke til i medhold av jordloven å kreve tvungen avståelse av den tidligere husmannsplass Stubberudhytta under g.nr. 40, b.nr. 1, Stubberud i Frogn herred, Akershus fylke, til fordel for Ingvald Johansen. Herredstyrets vedtak om å kreve avståelse av 8. oktober 1954 var enstemmig.

Søker Ingvald Johansen er 46 år gammel, gift og har 6 barn i alderen 25 til 1 år og av disse er 4 hjemme. Søkeren er jord- og skogsarbeider. Han har arbeidet på eierens gårdsbruk, visstnok fra 1939 og har bodd i Stubberudhytta.

Under den tvist som i de siste år har pågått mellom eieren frk. Brandt og hennes søster fru Christiansen om eiendomsretten til Stubberud, har søkeren hovedsakelig arbeidet for den sistnevnte.

Den omsøkte eiendom har ca. 15 dekar dyrka jord og er på alle kanter omgitt av Stubberud skog. Det ligger ved bygdeveien. Det er ganske bra hus på bruket og det er godt drevet.

Side:668

Eieren frøken Irma Darre-Erandt eier i alt 5 bruk med tilsammen ca. 1100 dekar dyrka jord og ca. 5000 dekar skog. Dessuten hører det til eiendommen en del underbruk og boliger, i alt 11 hus med 12 leiligheter og tilsammen ca. 130 dekar dyrka jord. Foruten at det er flere leiligheter i bygningene på hovedbruket Froen er det også utenom dette 7 hus med 13 leiligheter, men til disse hører det lite eller ingen jord. Eieren protesterer mot tvungen avståelse fordi Stubberudhytta i alle år har vært brukt som bolig for en fast gårdsarbeider som har vært lønnet etter gjeldende tariff. Det foreligger således et arbeidsforhold med et tilknyttet husleieforhold og dette gjelder også søkeren Ingvald Johansen. Eieren hevder derfor prinsipalt at det ikke er lovlig adgang til avståelse og subsidiært at ulempene ved en avståelse vil bli betydelig større enn de fordeler som oppnåes.

Jordstyret har enstemmig anbefalt tvungen avståelse.

Jordstyret finner at det arbeidsforhold som har bestått ikke kan være til hinder for at søkeren blir eier av bruket. Når eieren hevder at Stubberudhytta er nødvendig som bolig for en gårdsarbeider henviser jordstyret til at eieren har en rekke andre bosteder som for en stor del er bortleid til folk som ikke har noe med driften av eiendommen å gjøre. Jordstyret anbefaler også at bruket ved avståelsen får tillagt ca. 30 dekar skog som ligger inn til bruket. Av dette kan 5-6 dekar dyrkes. Skogrådet har erklært seg enig i jordstyrets forslag. Jordstyret mener som tidligere nevnt at det er ca. 15 dekar dyrka jord på bruket, mens eieren hevder at det er noe mindre, ca. 12 dekar.

Departementet antar at vilkårene for tvungen avståelse av bruket foreligger etter jordlovens §17, 2 a. En anser det ikke tvilsomt at Froeneiendemmene med 1100-1200 dekar dyrka jord og ca. 5000 dekar skog, må regnes som en jordoppsamling i jordlovens forstand. Departementet antar at det vil være riktig å legge til bruket et mindre skogareal og finner jordstyrets forslag om ca. 30 dekar skog passende, særlig i betraktning av at 5-6 dekar av dette kan dyrkes. Etter §17, jfr. §74 første ledd, antas det å være adgang til å gi samtykke til avståelse av bruket selv om det ikke er av en slik størrelse at det helt ut kan beskjeftige familiens egen arbeidskraft. Det antas etter det som er opplyst at det på stedet er lett og varig adgang til jord- og skogsarbeid utenom bruket.

En antar at betingelsene for avståelse av skog etter jordlovens §18 er til stede idet et skogareal på ca. 5000 dekar må antas å være uforholdsmessig meget etter forholdene i Frogn.

En vil tilrå:

I medhold av §17, 2 a, og 18 i lov om ordning av visse jordspørsmål av 22. juni 1928 gis det samtykke til at Frogn kommune krever tvungen avståelse av bruket Stubberudhytta under g.nr. 40, b.nr. 1, Stubberud i Frogn herred, Akershuus fylke, til fordel for Ingvald Johansen.»

Ved det påfølgende skjønn etter jordloven den 29. juni 1955 ble erstatningen satt til kr. 38 000 på grunnlag av jordbruksverdien, idet skjønnsnemnda fant at eiendommen ikke egnet seg til utparsellering mer enn vanlige jordbruk i Frogn. Overskjønn er forlangt men ennå ikke avholdt.

Husmannsplassen Rundvold har siden 1930 vært bebodd og drevet av Jens Furu. Den daværende eier, Nils Darre-Brandt, opprettet skriftlig forpaktningskontrakt med Furu til 14. april 1931 og denne kontrakt ble

Side:669

senere fornyet 2 ganger til 14. april 1933. Etter den tid har Jens Furu bodd og drevet Rundvold uten særskilt kontrakt.

I 1951 og senere i 1954 søkte Jens Furu Frogn kommune om bistand til å erverve Rundvold etter jordloven. Etter innstilling fra jordstyret krevet herredstyret tvungen avståelse av eiendommen med tillegg av 30 da. skog til husbehov til fordel for Jens Furu, og ved kgl. res. av 1. april 1955 fikk Frogn kommune samtykke til å ekspropriere eiendommen med nevnte tillegg etter jordlovens §17, §2a og §18 .

Landbruksdepartementets foredrag som ligger til grunn for den kgl. resolusjon av 1. april 1955 gjengis her:

«Med påtegning av 12. oktober 1954 fra fylkesmannen i Oslo og Akershus har departementet mottatt søknad fra Frogn kommune om samtykke til i medhold av jordloven å kreve tvungen avståelse av en tidligere husmannsplass Rundvold under g.nr. 40, b.nr. 1, Stubberud i Frogn herred, Akershus fylke, til fordel for Jens Furu.

Herredstyrets vedtak av 8. oktober 1954 om å kreve tvungen avståelse var enstemmig.

Søkeren Jens Furu er 57 år, gift og har 5 voksne barn, hvorav 1 er hjemme. Han er småbruker og har tidligere drevet med jord- og skogsarbeid. Han har brukt den omsøkte eiendom fra 14. april 1390 mot årlig avgift kr. 275. Kontrakten var inngått for 1 år og har senere vært fornyet for 1 år ad gangen på samme vilkår, dels ved påtegning på kontrakten og dels stilltiende. Etter kontrakten hadde leieren beiterett og vedrett i eierens skog. Bruket Rundvold har et dyrket jordareal på ca. 15 dekar som ligger samlet og er lettbrukt. Det ligger ved hovedveien til Nesodden i den nordøstre del av eiendommen, Stubberud, og omgitt av eiendommens skog mot øst hvor det grenser til plassen Bund som også tilhører Froen. Mulighetene for utvidelsen av det dyrkede areal er små. Søkeren antar at det inntil jorda ligger ca. 6 dekar skogmark på nordre side av veien som muligens kan dyrkes, men jordstyret kan ikke anbefale dette. Søkeren har i det siste også drevet jorda på bruket Øvre Bråten. Eieren frk. Irma Darre-Brandt eier i alt 5 hovedbruk med tilsammen ca. 1100 dekar jord og ca. 5000 dekar skog. Dessuten hører det til eiendommen en del underbruk og boliger, i alt 11 hus med 12 leiligheter og tilsammen ca. 130 dekar dyrka jord. Foruten at det er flere leiligheter i bygningene på hovedbruket Froen er det også utenom dette 7 hus med 13 leiligheter, men til disse hører det lite eller ingen jord. Eieren er ikke villig til å selge og protesterer mot tvungen avståelse fordi hun trenger eiendommen som bolig for faste gårds- og skogarbeidere. Dessuten ligger eiendommen i et område som er tenkt utlagt til tomter. Eieren hevder derfor prinsipalt at det ikke er lovlig adgang til avståelse og subsidiært at ulempene ved en avståelse vil bli vesentlig større enn de fordeler som oppnåes.

Jordstyret har enstemmig anbefalt tvungen avståelse. Jordstyret antar at de mulige ulemper ved en avståelse vil bli helt ubetydelige for eieren sammenlignet med fordelene ved å få opprettet et selveierbruk. Når eieren hevder at eiendommen er nødvendig som bolig for en fast arbeider peker jordstyret på at eieren har en rekke andre bosteder som for en stor del er bortleid til folk som ikke har noe med driften av eiendommen å gjøre. Med hensyn til eierens anførsler om at Rundvold ligger i et område som tenkes utparsellert til tomter bemerker jordstyret at med det samlede areal som

Side:670

frk. Brandt eier, er det ingen mening i at dyrket jord blir lagt ut til tomter. Jordstyret har videre anbefalt at bruket rår tillagt ca. 30 dekar skog sør for eiendommen og inntil innmarka.

Skogrådet har erklært seg enig i dette.

Departementet antar at vilkårene for tvungen avståelse av bruket foreligger etter jordlovens §17, 2 a. En anser det ikke tvilsomt at Froeneiendommene med 11-1200 dekar dyrka jord og ca. 5000 dekar skog må regnes som en jordoppsamling i jordlovens forstand. Departementet antar at betingelsene for avståelse av skog etter jordlovens §18 er til stede idet et skogareal på ca. 5000 dekar må antas å være uforholdsmessig meget etter forholdene i Frogn. Departementet antar derfor at det vil være riktig å legge til bruket et mindre skogareal og finner jordstyrets forslag om ca. 30 dekar skog passende. De nærmere grenser for skogen blir å fastsette av skjønnet, jfr. jordlovens §24. Etter jordlovens §17, sammenholdt med §74 første ledd, antas det å være adgang til å gi samtykke til avståelse av bruket selv om det ikke er så stort at det helt ut kan beskjeftige søkerens og hans families arbeidskraft. Det antas etter det opplyste at det på stedet er lett og varig adgang til arbeid utenom bruket.

En vil tilrå:

I medhold av §17, 2 a, og §18, i lov om ordning av visse jordspørsmål av 22. juni 1928 gis det samtykke til at Frogn kommune krever tvungen avståelse av bruket Rundvold under g.nr. 40, b.nr. 1, Stubberud i Frogn herred, Akershus fylke, til fordel for Jens Furu.»

Jordlovskjønn ble avholdt den 29. juni 1955 og erstatningen fastsatt til kr. 43 000. I skjønnsgrunnene uttaler skjønnsnemnda at den har tatt hensyn til mulighetene for utparsellering av eiendommen til tomter. Overskjønn er begjært men ennå ikke avholdt. - - -

Retten skal bemerke:

Ifølge de kgl. resolusjoner som påståes underkjent som ugyldige, er samtykket til tvangsavståelse gitt i medhold av jordloven av 22/6 1928 §17, 2 a og §18. Da saksøkeren bl.a. gjør gjeldende den innsigelse at de nevnte bestemmelser etter en riktig forståelse av jordloven ikke hjemler adgang til tvangsavståelse i det foreliggende tilfelle, er det naturlig at retten først drøfter og tar standpunkt til dette spørsmål, som - hvis det må besvares som av saksøkeren hevdet - vil gjøre enhver behandling av saksøkerens øvrige innsigelser overflødig.

Da videre avståelsen av skogarealene alene fremtrer som et tillegg til kravet om tvungen avståelse av den dyrkede jord, vil retten behandle hjemmelen for dette krav først.

Jordlovens §17 som omhandler adgangen til «avståelse av jord fra innenbygdsbeende», inneholder i de 2 første avsnitt en negativ begrensning av denne adgang, og deretter i tredje ledd følgende positive begrensning:

«Ellers kan kommunen med Kongens samtykke til jordbruk og utvidelse av jordbruk kreve tvungen avståelse av:

1. Udyrket jord når det gjelder:

a) - - -

b) - - -

2. Såvel dyrket som udyrket jord når:

a) Eiendommen er ledd i en jordopsamling.

b) Eieren eier flere jordbruk i herredet i hvilket tilfelle avståelsen

Side:671

kan kreves av bruk som ikke skjønnes å være nødvendig for driften av det bruk eieren velger å beholde eller hensiktsmessig å burde drives i forbindelse med dette bruk eller nødvendig for å skaffe underhold og arbeide for en familie. Dog kan eieren kreve å beholde ett bruk til såfremt han eller hans ektefelle eller barn har odelsrett til det, og han driver jordbruket på en måte som står fullt på høide med godt drevne jordbruk i bygden eller innen en av jordstyret fastsatt frist bringer det opp i forsvarlig hevd og derefter driver det som nevnt.

c) Eiendommen er et større bruk og det gjelder jord som ligger adskilt fra den dyrkede mark og på grunn av sin beliggenhet, avgrensning eller andre forhold best egner seg til eget bruk eller som tillegg til annet bruk for å gjøre dette mer skikket som eget bruk. Jord som i de siste 30 år er dyrket opp av eieren eller hans ektefelle eller med noen med hvem han er beslektet eller besvogret i rett op- eller nedstigende linje, kan dog ikke kreves avstått. - - -»

Noen nærmere forklaring om hva der skal forståes ved «en jordoppsamling» inneholder loven ikke og det foreligger - så vidt vites - heller ikke noen domsavgjørelse som løser dette spørsmål. I sproglig henseende er uttrykket «jordoppsamling» lite eksakt, idet det gir spillerom for et temmelig vidt skjønn; så meget må det dog kunne legges i den nevnte betegnelse at den - i motsetning til «jordansamling» - gir uttrykk for en bevisst tendens gående ut på oppkjøp av et større antall forskjellige eiendommer for å samle disse på en og samme hånd.

Da som nevnt jordlovens tekst ikke gir tilstrekkelig veiledning, blir retten henvist til ved en undersøkelse av lovens forarbeider å søke å bringe på det rene hvilket faktisk forhold det har vært lovgiverens hensikt å ramme ved betegnelsen «ledd i en jordoppsamling».

Spørsmålet om tvungen avståelse av jord til den jordløse landbefolkning har som bekjent vært og er fremdeles et spørsmål av stor politisk interesse, og avstedkom allerede før jordloven av 22. juni 1928 en rekke kommisjonsuttalelser, proposisjoner og komitéinnstillinger, hvori de forskjellige politiske partiers syn kom til uttrykk i avvikende fraksjonsinnstillinger.

Til grunn for bestemmelsen i §17, 2 a i jordloven av 1928 ligger i siste hånd Ot. prp. nr. 28/1928, fremsatt av den daværende venstreregjering med statsråd Aarstad som sjef for Landbruksdepartementet. På dette punkt bygger imidlertid proposisjon av 1928 på en tidligere Ot.prop. av 1926, og herom uttales det i Ot. prp. av 1928 1, i bl.a.:

«Departementet under sin nuværende chef har samme syn på jordspørsmålet som det der er gjort gjeldende i Ot. prp. nr. 16 for 1926 (fremsatt av den daværende Mowinckels regjering). Idet departementet viser til denne proposisjon og den begrunnelse som der er gitt, vil man derfor foreslå at proposisjonen fremsettes påny. Man har dog foretatt enkelte formelle endringer i lovteksten av hensyn til de nye rettergangslover som siden den tid er trådt i kraft.»

Går en så tilbake til Ot. prp. nr. 16/1926, finner en at Landbruksdepartementet med statsråd Haakon Five som sjef i alt vesentlig sluttet seg til den innstilling til jordlov som forelå fra fraksjon A innen den i 1919 oppnevnte jordkommisjon, hvis innstilling i ble avgitt i mars 1923.

Side:672

Fraksjon A's innstilling om avståelse av jord fra innenbygdsboende, §16, 2, hadde følgende ordlyd (side 123, I og II):

«2. Såvel dyrket som udyrket jord når eieren:

a. eier flere jordbruk, i hvilket tilfelle avståelse kan kreves av bruk som er i vanhevd og ikke innen en av jordstyret fastsatt frist bringes opp i vanlig hevd og av bruk som ikke skjønnes å være nødvendig for driften av det bruk hvor eieren bor eller velger å bo eller til nødvendig utvidelse av dette bruk. Såfremt eieren ikke bor på noget av brukene, kan intet av dem kreves undtatt fra avståelsen medmindre eieren avgir erklæring overensstemmende med §18 annet ledd og overholder denne. Eller

b. har jord som ligger således til at den ikke hensiktsmessig kan drives sammen med gårdens øvrige dyrkede mark, eller

c. han og hans nærmeste familie eier uforholdsmessig meget jord i herredet. Til nærmeste familie regnes eierens ektefelle samt barn under 18 år eller hvis eieren er under 18 år også hans foreldre samt søskend under 18 år.»

Som det vil sees tales det i denne innstilling fra fraksjon A ikke noe sted om «jordoppsamling» men i pkt. c om jordeier som sammen med sin nærmeste familie «eier uforholdsmessig meget jord i herredet».

Derimot finner en uttrykket «ledd i en oppsamling av jordbruk» i innstillingen fra jordkommisjonens fraksjon C men her i §15 som handler om «avståelse av jord fra selskaper og utenbygdsboende m.v.». Pkt. 2 i §15 har følgende ordlyd (side 147 II):

«2. Utenbygdsboende.

Tilhører vedkommende eiendom en odelsberettiget kan dog avståelse kun kreves såfremt eiendommen er ledd i en opsamling av jordbruk eller der foreligger sådanne betingelser som i §17 er fastsatt for avståelse fra innenbygdsboende. Hvorvidt en eiendom er ledd i en jordopsamling avgjøres i tvisttilfelle med endelig virkning av styret i vedkommende fylkes landbruksselskap.»

I sine bemerkninger til §15 anfører fraksjon C på side 117 II og 118 I:

«Man har bygder, hvor en større del av såvel det dyrkede som udyrkede areal ved opkjøp av gård efter gård eies av enkeltmann. Når der er jordtrang, idet mange vil ha seg et bruk for å bosette seg på det og drive det selv, må en sådan jordopsamling ikke stå iveien. Ellers må der efter vår mening ikke røres ved odelseiendomme uten i rene undtagelsestilfelder. For odelseiendomme er som regel ikke erhvervet i spekulasjonsøiemed, og det vil ofte være rent urimelig å kreve dem avstått. Det vil f. eks. være rent urimelig å kreve avstått gårde som ved arv er kommet på utenbygdsboendes hender eller seterbruk, som det er oppsittet odel på, og som eies av en gårdbruker i nabobygden.»

Som det vil sees taler fraksjon C her om «oppkjøp av gård etter gård» og senere i samme forbindelse om erverv «i spekulasjonsøiemed» - i motsetning til «gårde som ved arv er kommet på utenbygdsboendes hender.. ».

Dette er, så vidt retten har kunnet konstatere, den første og eneste gang at betegnelsen «jordoppsamling» er benyttet i jordkommisjonens omfangsrike innstilling.

I Ot. prp. nr. 16/1926 26, II og side 27, II anvender departementet den av fraksjon C lanserte betegnelse «ledd i en jordoppsamling» så vel

Side:673

i §15, 3 som handler om avståelse fra utenbygdsboende som i §17, 2 a som gjelder avståelse fra innenbygdsboende.

Noen nærmere forklaring på hva departementet legger i den nevnte betegnelse, inneholder proposisjonen ikke - utover hva det kan sluttes av følgende uttalelse om dens rekkevidde i forhold til §16, 2 i fraksjon A's innstilling (se side 15 II):

«Hvad avståelse av udyrket jord angår er man likens enig i de av A foreslåtte bestemmelser. Med hensyn til dyrket jord finner departementet det derimot ønskelig å trekke den ytre ramme for ekspropriasjonsadgangen noget snevrere for derved å minske spillerummet for skjønnet. Det er - hvilket også sees å være kommisjonens standpunkt - først og fremst den udyrkede jord det bør bli spørsmål om når det gjelder å skaffe jord til reisning av nye bruk og til utvidelse av dem som er for små. Departementet vil foreslå at avståelse av dyrket jord kun skal finne sted:

a) Når eiendommen er ledd i en jordopsamling.

b) Eller eieren eier flere jordbruk i herredet i hvilket tilfelle man mener at avståelse bør kunne kreves av bruk som ikke skjønnes å være nødvendig for driften av det bruk eieren velger å beholde eller hensiktsmessig å burde drives i forbindelse med dette bruk.

Med hensyn til uttrykket «flere jordbruk» henvises til bemerkningene foran under §15.

Hva paragrafen forøvrig angår er man enig med A.»

Av den her gjengitte uttalelse kan alene sluttes at den omstendighet at en jordeier og hans nærmeste familie besitter uforholdsmessig meget jord i herredet etter departementets oppfatning ikke i og for seg vil være tilstrekkelig til å karakterisere forholdet som en jordoppsamling i lovens forstand.

De senere trinn i den utvikling som gikk forut for jordlovens behandling i Odelstinget i 1928 - Ot. prp. 3/1927 med Inst. O XXIV for s. å., Ot. prp. 9/24 og 28/1928 med Innst. O. XV for s. å. - synes ikke å bringe mer klarhet om forståelsen av uttrykket «jordoppsamling». Og det samme gjelder - med unntak av de nedenfor gjengitte uttalelser fra representanten Bærøe og statsråd Aarstad - også debatten i Odelstinget så vidt sees fordi en under denne ikke synes å ha sondret tilstrekkelig klart mellom innholdet av pkt. a og b i proposisjonens §17. En finner i denne forbindelse under debatten anvendt uttrykk som «gods», «en samling gardar», «godsoppsamlingar», «godseigarar» og lignende betegnelser som sproglig sett ikke bringer løsningen nærmere.

Mot slutten av debatten om §17 fremkom det dog fra representanten Bærøe følgende uttalelse (side 440 I):

«Men jeg vil gjerne stille statsråden et spørsmål. Når der står i §17,2: «Såvel dyrket som udyrket jord når: a) Eiendommen er ledd i en jordopsamling», vil jeg gjerne høre hvad statsråden legger i et uttrykk som dette «ledd i en jordopsamling» i vårt land. Det hele er så sterkt hvilende på skjønn og kanskje skiftende skjønn, skiftende både fra år til annet og gjennem de politiske strømninger, at det må jo bli ustøtt og uklart det hele. Men som sagt dette med et «ledd i en jordopsamling» ville jeg svært gjerne ha nærmere rede på.»

På dette spørsmål ga statsråd Aarstad følgende svar (side 441 I og II):

«Hr. Bærøe spurde meg kva eg skyna ved «ledd i en jordopsamling».

Side:674

Det er heilt tydelegt og klårt. Det vil segja, at ein mann eig fleire gardar. Som oftas ligg ikkje alle gardane i eitt og same herad; men dei ligg i regelen i fleire herad. For ein del kann dei sjølvsagt liggja innanfor same herad; men likevel må det segjast å vera ei jorduppsamling. Det er ei samling av gardar, som ein og same mann har kjøpt upp, anten for å skipa eit gods eller for på ein annen måte å få seg ei jorduppsamling. Det vil sjølvsagt ikkje vera godt å segja, kor mange gardar han skal ha, for at ein skal kalla dei ei jorduppsamling. Her i landet har me ikkje eigenleg mange av det slag no for tida; men me har havt, og eg skal berre nemna som eit illustrerande døme, at ein gong var det i mi heimbygd ein mann som eigde 104 gardar derav 60 innanfor det herad og resten utanfor. Det var ei jorduppsamling. Noko slikt finn me svært ofte i eldre tider, men mindre no; men det er tendensar, som tyder på noko i same lei. Me har diverre ikkje so få tilfelle, der eigaren må gå frå garden, og denne vert kjøpt upp av ein annan rikmann, som på den måten litt etter kvart fær seg fleire gardar, mange gardar, spreidde rundt kring i bygda. Jamven um han soleis bur i ei bygd og har tvo eller tri gardar der og eig andre utanum, må ein kunna segja at det er led i ei jorduppsamling, og i det tilfelle vil ein no ha rett til å taka t. d. eit av desse bruk ved ekspropriasjonsregelen. Men eg skal vedgå at dette berre vil vera undantak, soleis at regelen her på ingen måte vert noko hovudpunkt i lova.»

Statsrådens svar foranlediget deretter følgende uttalelse fra representanten Bærøe (side 443 I og II):

«Jeg forstod statsrådens uttalelser slik, at der med jordopsamling ikke menes en stor eiendom som kanskje i slektledd har vært på ens hånd, men at det skulle være eiendommer som var samlet sammen ved opkjøp i senere tid. Jeg er forsåvidt fornøid med den forklaring, det var også den jeg håpet skulle legges i det.»

Noen avstandtagen fra Bærøes oppfatning av statsrådens svar fremkom ikke senere i debatten hverken fra statsrådens eller de øvrige representanters side.

Fra behandlingen av §17 i lagtinget - som var meget kort - foreligger om pkt. 2 a alene følgende uttalelse fra representanten Kverneland (side 149 II):

«Dette spørsmålet, um vedkomande gardsbruk er led i ei jorduppsamling, skal no heilt ut verta avgjort etter eit skyn, og me trur at desse skyna i dette spursmål vil vera altfor vilkårlege. Det er ikkje godt å segja kva som er led, og kva som ikkje er led i ei jorduppsamling.»

På bakgrunn av hva der her er gjengitt fra jordlovens forarbeider, vil det etter rettens oppfatning være berettiget å legge den forståelse av §17; 2 a til grunn at det ved «en jordoppsamling» i lovens forstand alene siktes til en samling av jordeiendommer på en hånd, fremkommet ved oppkjøp av et større antall gårder eller bruk av en og samme mann i den senere tid - derimot ikke til et jordkompleks som gjennom en rekke generasjoner har vært i en og samme slekts eie.

Legges dette synspunkt til grunn, finner retten under henvisning til den foran gitte fremstilling av Froen-eiendommens historie at meget taler for at en her har hatt å gjøre med en jordoppsamling hvorav eiendommen Stubberud var et ledd, men denne jordoppsamling har funnet sted på et tidspunkt ikke senere enn 1763 - eller med andre ord for vel 190 år siden.

Side:675

Videre har disse eiendommer, hvoriblant Stubberud, siden 1816 - eller i omkring 140 år - gjennom arv eller salg til arvinger i rett nedstigende linje frem til saksøkeren vært i familien Brandts besittelse, idet det korte tidsrom av 4 år som hengikk før odelsløsning ble gjennomført, i denne henseende ikke kan tillegges betydning.

På grunnlag av hva her er anført er retten kommet til det resultat at de 2 kgl. resolusjoner av 1. april 1955 bygger på en feilaktig forståelse av jordlovens §17, 2 a og derfor må bli å underkjenne.

Hva angår det i de kgl. resolusjoners gitte samtykke til tvangsavståelse av skog, så bygger dette på bestemmelsen i jordlovens §18. Imidlertid er det mellom partene enighet om at de i resolusjonene nevnte 30 da. skog til hvert av de 2 bruk, alene er å oppfatte som et tillegg til den dyrkede jord og derfor må dele skjebne med denne med hensyn til kravet om tvangsavståelse. Saksøkerens påstand vil derfor bli å ta til følge.

Etter det resultat retten således er kommet til, har den hverken grunn eller anledning til å gå inn på de øvrige innsigelser som fra saksøkerens side er fremsatt mot gyldigheten av de kgl. resolusjoner. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Jahren og Otter Boberg og byrettsdommer Finn Thune):

- - -

Lagmannsretten er hva angår fortolkningen av uttrykket «ledd i en jordoppsamling» i jordlovens §17, 2 a under tvil kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse. Man er enig med herredsretten i at uttrykket er lite eksakt, men at man må kunne legge så meget i det at det gir uttrykk for en bevisst tendens gående ut på oppkjøp av et antall forskjellige eiendommer for å samle disse på en hånd.

Spørsmålet blir i hvilken grad tidsmomentet her kommer inn. Omfatter uttrykket eiendommer som er oppsamlet i meget gammel tid og som har vært uforandret i århundrer, eller tar den kun sikte på eiendommer hvor ervervelsen av de forskjellige bruk har funnet sted i senere tid? Lagmannsretten må erklære seg enig med herredsretten i at lovens forarbeider, som for øvrig på ingen måte løser spørsmålet, synes å tyde på at det er den sistnevnte gruppe av eiendommer det siktes til. Det må antas at hvis det var meningen at denne bestemmelse i jordloven skulle omfatte også jordoppsamlinger fra gammel tid, måtte dette kommet tydeligere frem i loven og dens forarbeider. Den tvil som her reiser seg må etter rettens mening avgjøres i favør av ekspropriaten, idet man må erklære seg enig med ankemotparten i at en bestemmelse av denne art i en ekspropriasjonslov som jordloven må fortolkes innskrenkende.

Etter dette blir det - som i herredsretten - ikke nødvendig å komme inn på de øvrige innsigelser mot gyldigheten av de to kongelige resolusjoner.

Retten vil allikevel nevne at den er enig med ankemotparten i at Stubberudhytta står i en særstilling på grunn av den av herredsretten gjengitte kontrakt av 23. september 1950, ved hvilken Ingvald Johansen ble ansatt som gårds- og skogsarbeider hos eieren av Froen gård. De av ankemotparten i denne forbindelse påberopte rettsavgjørelser, Rt-1948-571, og Rt-1949-731, innebærer etter lagmannsrettens forståelse en

Side:676

fortolkning som hindrer at Stubberudhytta kan eksproprieres etter jordloven, idet tilføyes at retten antar at dette bruk må ansees for å være en gårds- og skogarbeiderbolig for Froen-godset. Noen nærmere drøftelse av dette punkt ansees overflødig, liksom retten ikke finner grunn til å behandle de øvrige innsigelser mot gyldigheten av de kongelige resolusjoner, da det som allerede nevnt ikke får betydning for lagmannsrettens avgjørelse. - - -