Rt-1960-707
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1960-05-21 |
| Publisert: | Rt-1960-707 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 91/1960 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.B. Hjort). |
| Forfatter: | Rode, Leivestad, Eckhoff, Bahr, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §339, §63 |
Dommer Rode: I straffesak mot A avsa Oslo byrett den 16. november 1959 dom med slik domsslutning: «A født xx.xx.1907 dømmes for forseelse mot straffelovens §339 nr. 2, jfr. politivedtektene for Oslo §1 første ledd, §3 første ledd og §15 fjerde ledd, alt sammenholdt med straffelovens §63, til en bot til statskassen stor 100 kroner, subsidiært fengsel i 3 dager. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger dømmes han til å betale 30 kroner.» Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. Som det sees av disse, omfattet forelegget også overtredelse av politivedtektene for Oslo §3 annet ledd. Han ble for så vidt frifunnet.
A har begjært fornyet behandling, subsidiært påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg har avslått begjæringen om fornyet behandling, men henvist anken til behandling i Høyesterett. Under hovedforhandlingen for Høyesterett er det hevdet at en riktig lovforståelse må føre til at domfelte frifinnes. For så vidt angår domfellelsen for overtredelse av politivedtektenes §1 er det subsidiært hevdet at det er feil ved saksbehandlingen, idet det ikke av domsgrunnene kan sees om byretten har bygget på en riktig forståelse av denne bestemmelse.
Jeg finner at anken må tas til følge.
A er dømt for å ha overtrådt 3 bestemmelser i politivedtektene for Oslo, nemlig §1 første ledd, §3 første ledd og §15 fjerde ledd. Etter min oppfatning rammer de 2 siste bestemmelser, riktig forstått, ikke det faktiske forhold som er beskrevet i forelegget og dommen, og A må derfor for så vidt frifinnes. Jeg finner det da naturlig å behandle disse bestemmelser først.
Politivedtektenes §3 første ledd lyder: «Ingen må uten tillatelse av politiet dele ut eller spre annonser, reklame eller liknende på annen måte enn ved direkte overlevering av enkelte eksemplarer. Heller ikke må noen foranstalte vandrende eller kjørende reklame uten tillatelse av politiet.» Som det fremgår av dommen er A dømt for å ha overtrådt forbudet i leddets annet punktum mot å «foranstalte - - - kjørende reklame», derved at han uten politiets tillatelse har utstyrt sin varebil med en rekke plakater. I forelegget sies det at det var plakater «dels med forretningsreklame, dels med politiske angrep og annen kritikk». I
Side:708
dommen heter det imidlertid: «De plakater bilen har vært forsynt med, fremtrer i første rekke som politisk propaganda og ikke som noen reklame for den avis som tiltalte utgir. Slik som tiltalte har anvendt bilen, må det anses som en så vel ambulerende som stasjonær reklame for de politiske synspunkter tiltalte hevder.» Han blir så dømt for å ha «anvendt bilen som ambulerende og stasjonær reklame for sine politiske synspunkter uten på forhånd å innhente tillatelse fra politiet derom».
Jeg forstår byretten derhen at den har funnet at det plakatene måtte inneholde av reklame for den avis som domfelte utgir, så å si blir borte mot plakatenes propagandamessige innhold, slik at en vanlig iakttager vil oppfatte det samlede plakatutstyr som en propaganda for visse politiske synsmåter. Dette er en faktisk vurdering som Høyesterett må være bundet av, og hvis riktighet jeg for øvrig heller ikke kan se at det er grunn til å betvile.
Spørsmålet blir så om slik «politisk propaganda» eller «reklame for politiske synspunkter» går inn under det som er ment med reklame i politivedtektenes §3 første ledd. Dette spørsmål finner jeg må besvares med nei. Jeg antar at politivedtektene bruker uttrykket reklame med det etter vanlig sprogbruk naturlige innhold. Jeg viser i denne forbindelse til at i det komitéforslag til de någjeldende politivedtekter som ble forelagt Oslo bystyre, lød §3 første ledds første punktum slik: «Ingen må uten tillatelse fra politiet dele ut eller spre brosjyrer, aviser, annonser eller reklame o. l. på annen måte enn ved direkte overlevering av enkelte eksemplarer.» I de stadfestede vedtekter er ordene «brosjyrer, aviser» ikke kommet med, idet de ble strøket under formannskapets og bystyrets behandling av komitéforslaget. Den nærmere begrunnelse for strykningen er ikke opplyst. Jeg antar imidlertid at det må være berettiget å se den som uttrykk for at bystyret har villet begrense den forutgående politikontroll til bare å omfatte det som etter vanlig sprogbruk forståes med annonser og reklame. Uttrykket reklame i leddets annet punktum kan ikke bety noe annet eller mer enn det gjør i første. Byrettens anvendelse av uttrykket «reklame» faller etter mitt skjønn utenfor den herved gitte ramme. Vanlig sprogbruk identifiserer i den grad reklame med salgsreklame som har til formål å fremme omsetningen av varer og tjenester, at det ikke føles naturlig å bruke betegnelsen reklame om bestrebelser på å utbre politiske synsmåter. En naturlig betegnelse på slike bestrebelser er den som byretten også har gjort bruk av: propaganda.
I motsetning til byretten finner jeg således at A må frifinnes for så vidt angår siktelsen etter politivedtektenes §3, 1. ledd, dvs. for å ha brukt bilen til «ambulerende reklame».
Domfellelsen for overtredelse av politivedtektenes §15 gjelder paragrafens fjerde ledd, første punktum, som lyder: «Det er forbudt på offentlig sted å slå opp eller la slå opp bekjentgjørelser eller plakater uten politiets tillatelse.» Etter domsgrunnene må jeg anta at byretten mener at denne bestemmelse rammer det forhold at A brukte sin varebil til «stasjonær reklame» ved at
Side:709
varebilen, som var utstyrt med en rekke plakater, av ham ble hensatt på offentlig sted, nemlig utenfor Hegdehaugsveien nr. 19 i Oslo. Etter min oppfatning er det imidlertid ikke forenelig med vanlig sprogbruk å si at en slik hensetning av bilen - selv om den er forsynt med plakater - er «å slå opp eller la slå opp - - - plakater». Jeg finner derfor at det forhold som byretten har funnet bevist, ikke rammes av straffebestemmelsen, og at A for så vidt må frifinnes.
Endelig er A dømt for å ha overtrådt politivedtektenes §1 første ledd, som lyder slik: «Enhver er pliktig til straks å rette seg etter de pålegg, tegn og signal som politiet i det enkelte tilfelle gir for å opprettholde orden og å regulere ferdselen.»
Jeg kan ikke finne at det av forelegget sammenholdt med domsgrunnene med tilstrekkelig klarhet kan sees om As bil ga årsak til slik forstyrrelse av ordenen at hensynet til dens opprettholdelse ga politiet rimelig grunn til å kreve bilen fjernet, jfr. Høyesteretts kjennelse i Rt-1949-797. Når byretten har funnet at slik grunn forelå, synes det bygget på at byretten anså bilens plakatutstyr for å være i strid med politivedtektenes ordensforskrifter. Som jeg har redegjort for, kan jeg ikke finne at dette er tilfelle, og jeg antar at byretten da bør gis anledning til å vurdere politiets pålegg og As unnlatelse av å etterkomme dette ut fra denne forutsetning.
Jeg finner derfor at byrettens dom med hovedforhandling bør oppheves for så vidt angår domfellelsen for overtredelse av politivedtektenes §1 første ledd.
Jeg stemmer for slik
dom:
For så vidt A er dømt for overtredelse av Politivedtekt for Oslo §1 første ledd, oppheves byrettens dom med hovedforhandling.
For øvrig frifinnes A.
Dommer Leivestad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Bahr og Holmboe: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Finn Thune med domsmenn Bjørn Rolf Winther og Bernhard Stokke):
Tiltalte A er født xx.xx.1907, dekoratør, bor Huitfeldts gate 4, Oslo, hustru og 2 barn å forsørge, inntekt vel kr. 10 000 pr. år, tidligere straffedømt 1 gang i 1938, og han er dessuten bøtelagt 2 ganger i 1957 etter trafikkreglene.
Politimesteren i Oslo har den 15. juli 1959 forelagt ham en bot på 100 kroner, subsidiært fengsel i 3 dager, for forseelse mot
straffelovens §339 nr. 2, jfr. politivedtekt for Oslo §1 første ledd, og §3, første og annet ledd, og §15 fjerde ledd, 1. punktum, alt sammenholdt med straffelovens §63:
bestemmelsen om at enhver er pliktig til straks å rette seg etter de
Side:710
pålegg, tegn og signal som politiet i det enkelte tilfelle gir for å opprettholde orden og å regulere ferdselen,
bestemmelsen om at ingen må uten tillatelse av politiet dele ut eller spre annonser, reklame eller lignende på annen måte enn ved direkte overleveringer av enkelte eksemplarer. Heller ikke må noen foranstalte vandrende eller kjørende reklame uten tillatelse av politiet. De som på eller ut mot offentlig sted vil musisere, bruke høyttaler, synge, vise kunster, forevise bilder eller lignende, må innhente politiets tillatelse og følge de anvisninger som politiet gir,
bestemmelsen om at det er forbudt på offentlig sted å slå opp eller la slå opp bekjentgjørelser eller plakater uten politiets tillatelse,
ved at han onsdag den 8. juli 1959 i Hegdehaugsveien ved nr. 19 i Oslo hensatte sin varebil (buss) Z-20302 som var utstyrt med en rekke plakater - dels med forretningsreklame, dels med politiske angrep og annen kritikk - uten å ha søkt politiets tillatelse til plakatfremvisningen, og deretter nektet å etterkomme politiets pålegg om å fjerne bilen med plakatene fra offentlig sted etterat demonstrasjonen hadde vakt oppsikt og det hadde samlet seg folk omkring bilen. - - -
Tiltalte har benektet sin straffskyld. Han gjør gjeldende at han er dekoratør av fag og at han i sitt arbeid benytter seg av en buss hvor han har sitt materiale m.v. Han utgir avisen «Moralsk opprustning i Storting og styringsverk», som er organ for det politiske parti «Liberale Folkeparti». Bussen bruker han også ved distribusjon av avisen. Den omhandlede dag arbeidet han i nærheten av Hegdehaugsveien 19 og hadde parkert bussen på vanlig måte utenfor, mens han var inne og arbeidet. Bilen er forsynt med en rekke plakater, på begge sider er det skrudd inn plakater som har følgende tekst: «Les ovenfor. Når våkner skattyterne?» og «Les ovenfor om den politiske svindleren Gerhardsen og hans lakeyer.» Videre var det oppe på taket bygget opp en plakat som hadde følgende tekst: «Les MOSS og se hvordan menneskeheten skal respekteres og tjeneraanden innføres i Norges Storting. Brødpolitikerne må fjernes, men uten vold.» I vinduene var det satt opp plakater, som var stiftet på, av forskjellig innhold. Et par av dem oppfordret til kjøp av bladet, mens andre inneholdt politiske slagord m.v. Tiltalte anfører at bilen således må ansees å ha vært påført reklamer for hans blad, og dette mente han var berettiget etter en samtale han hadde hatt med politiadjutant Solem. Han hadde brukt bilen med dette utstyr i noen tid uten at det var gjort noen bemerkning fra politiets side, bl.a. hadde han hatt den parkert på Stortorget om ettermiddagene og politiet hadde ikke funnet grunn til å skride inn. Da han etter avsluttet arbeid kom ut til bilen, var politiet der og forlangte at han enten skulle fjerne plakatene eller bringe bilen bort til et sted hvor den ikke kunne sees. Dette nektet tiltalte, idet han mente at han var i sin lovlige rett, når han brukte bilen i sitt daglige arbeid. Bilen ble så tauet bort av politiet og han har senere anmodet om at bilen måtte bli brakt tilbake dit hvor den var hentet, men dette har politiet nektet å gjøre, og han er derved blitt påført et stort tap. Han mener ellers at bilen ikke vakte noen særlig oppsikt. Det var ingen ansamling av folk omkring den og det hadde vært ganske unødvendig for politiet å skride inn.
Retten må for så vidt anse det bevist at tiltalte har forholdt seg til tid og sted slik som i forelegget beskrevet. De plakater bilen har vært forsynt
Side:711
med fremtrer i første rekke som politisk propaganda og ikke som noen reklame for den avis som tiltalte utgir. Slik som tiltalte har anvendt bilen må den ansees som en så vel ambulerende som stasjonær reklame for de politiske synspunkter tiltalte hevder. Det er på det rene at han ikke har fått noen tillatelse av politiet til å foranstalte slik reklame. Det spørsmål som har vært drøftet med politiadjutant Solem har utelukkende vært spørsmålet om en reklame for tiltaltes blad, og det måtte være åpenbart for tiltalte at den reklame som var ført på bilen ikke var vanlig reklame for en avis, men for hans politiske synspunkter. Han kan ikke ha vært i god tro når han hevder at bilen bare reklamerte for hans avis. Det må videre ansees på det rene at politiet hadde adgang til å skride inn og forlange plakatene fjernet eller at bilen ble brakt bort og henstillet på et sted hvor den ikke kunne sees. Ved at tiltalte nektet å etterkomme pålegget herom, som var gitt for å opprettholde de alminnelige ordensforskrifter, har tiltalte overtrådt politivedtektenes §1, og ved at han har anvendt bilen som ambulerende og stasjonær reklame for sine politiske synspunkter uten på forhånd å innhente tillatelse fra politiet derom, har han overtrådt politivedtektenes §3 første ledd, og politivedtektenes §15 fjerde ledd. Derimot antas ikke forholdet å kunne henføres under politivedtektenes §3 annet ledd. - - -