Rt-1960-782
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1960-06-03 |
| Publisert: | Rt-1960-782 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 102/1960 |
| Parter: | 1. A, 2. B. 3. C (overrettssakfører Erling M. Torkildsen - til prøve) mot Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker). |
| Forfatter: | Heiberg, Bendiksby, Thrap, Gaarder, justitiarius Wold |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1854) §76, Arveloven (1854), Skatteloven (1911) §42, §43, Skatteloven (1911) |
Dommer Heiberg: Tre av arvingene etter fru Johanne Ingier: fru Alice Juul, Harald Sundt jr. og Eivind Sundt, ble ved statsskatteligningen for 1958/59 ilignet inntektsskatt av gevinst ved salg av tomter av de arealer de hadde arvet. Ved beregningen av kostprisen ble lagt til grunn eiendommens verdi ved fru Ingiers død i 1937. Boet hadde stått under offentlig skiftebehandling inntil det i 1952 ble tilbakelevert arvingene og umiddelbart deretter skiftet privat.
De nevnte arvinger mente at ved fastsettelsen av salgsgevinsten skulle kostprisen beregnes etter verdien ved tilbakeleveringen av boet. De hadde anlagt fastsettelsessøksmål mot staten ved Oslo byrett, som 28. november 1959 avsa dom med domsslutning:
«Staten v/Finansdepartementet frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Arvingene har med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg påanket byrettens dom direkte til Høyesterett.
De faktiske forhold og partenes anførsler fremgår av byrettens dom. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for byretten.
Påstanden fra de ankende parter lyder:
«1. Ved statsskatteligningen 1958/59 ansees de eiendommer som i 1952 ble utlagt fru Alice Juul, Harald Sundt jr. og brukseier Eivind Sundt som arvinger i fru Johanne Ingiers dødsbo - i den utstrekning eiendommene kan anses som ervervet ved arv - i relasjon til landsskattelovens §42, jfr. §43 for å være arvet ved ekstradisjonen fra Oslo skifterett 10. oktober 1952.
2. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for begge retter.»
Statens påstand lyder:
«Byrettens dom stadfestes.
De ankende parter tilpliktes in solidum å betale prosessens omkostninger for byrett og Høyesterett.»
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Avgjørelsen i Rt-1925-1048 som byretten påberoper, er neppe direkte avgjørende for den foreliggende sak. Det var der tale om beskatning av et dødsbo, og noe annet tidspunkt enn dødsfallet som utgangspunkt for
Side:783
verdistigningen var ikke på tale. Indirekte har imidlertid så vel denne dom som de øvrige dommer byretten henviser til i Rt-1925-1068 (ikke 1059 som anført i byrettsdommen) og Rt-1929-166 atskillig interesse også for denne sak.
Det må erkjennes at den omstendighet at en verdistigning under offentlig skiftebehandling vil bli tillagt virkning både for beskatning og arveavgiftsberegning, kan føre til resultater som i enkelte tilfelle kan virke urimelig. Jeg er imidlertid enig med byretten i at dette ikke kan medføre noen annen tolkning av skattelovens bestemmelser på dette punkt. Jfr. mindretallets uttalelse i den dom som er inntatt i Rt-1957-1087, særlig side 1093. Så vidt jeg har forstått, vil for øvrig disse spørsmål bli tatt opp i forbindelse med den revisjon av arveavgiftsreglene som for tiden pågår.
Etter resultatet må de ankende parter betale saksomkostninger for Høyesterett. Derimot finner jeg ikke grunn til å foreta noen endring i byrettens omkostningsavgjørelse.
Jeg stemmer for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Alice Juul, Harald Sundt jr. og Eivind Sundt - en for alle og alle for en - 1800 - ett tusen åtte hundre - kroner til Staten ved Finansdepartementet.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Gaarder og justitiarius Wold: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Odd Pløen):
Fru Johanne Ingier døde 16. august 1937. Hennes særeiebo ble tatt under offentlig skiftebehandling idet det var umyndige arvinger i boet.
Fru Ingier hadde opprettet et testament hvori hennes gjenværende eiendommer ble fordelt mellom barnebarna og barnebarnsbarn, idet hennes direkte livsarvinger ifølge testamentet hadde fått så stort arveforskudd at det skulle tilsvare disse arvingers pliktdelsrett. Det ble videre truffet bestemmelser i testamentet om at de arvede eiendommer skulle forvaltes under ett av selskapet A/S M. & H. Ingier, hvis aksjer tilfalt livsarvingene etter en i testamentet nærmere fastsatt fordeling. Boet ble stående under skifterettens forvaltning til 1952. På det tidspunkt var noen av arvingene utløst. I 1952 ble boet ekstradert til arvingene som foretok et privat skifteoppgjør og fordelte eiendommene mellom seg. Det er på det rene at den form for sameie som var fastsatt i testamentet ikke ble gjennomført. Boet ble i alle år det sto under skifterettens forvaltning, lignet som vanlig for dødsboer.
Saksøkerne i nærværende sak solgte senere en del av de arealer som var arvet. Ved statsskatteligningen 1958/59 ble saksøkerne ilagt
Side:784
inntektsskatt for den gevinst som ble anntatt oppebåret ved disse salg. Ved be. regningen av inntekten ble det for kostprisens vedkommende lagt til grunn eiendommens verdi ved fru Johanne Ingiers død 1937. Saksøkerne er av den oppfatning at det ikke er verdien ved arvelaterens død som skal legges til grunn, men derimot verdien av eiendommene ved boets ekstradisjon i 1952. - - -
Hva sakens realitet angår finner retten at saksøkerne - i den utstrekning de kan sies å ha ervervet eiendommene ved arv etter Johanne Ingier - har arvet disse ved hennes død.
Retten finner at det tidspunkt som arveloven fastsetter for arvefallet (§76), også må være det tidspunkt arven i alminnelighet ansees ervervet i relasjon til landsskattelovens §42 og §43.
Det må etter rettens oppfatning være særlige grunner til stede for å velge et annet tidspunkt for arvefallet i denne relasjon, enn det som arveloven fastsetter, og som det er naturlig å ha som utgangspunkt også på forhold som ikke reguleres av arveloven.
En slik særlig grunn har domspraksis funnet at det er hvor lengstlevende av ektefeller sitter i uskiftet bo.
Begrunnelsen har vært den at arvingene så lenge lengstlevende sitter i uskiftet bo ikke har noen aktuell eiendomsrett til noen del av de enkelte eiendommer som omfattes av bomassen.
Det er lengstlevende som rår over eiendommene og får avkastningen.
Retten er enig med saksøkte i at uskifteboene står i en særstilling og må sees som rene unntagelsestilfelle, og at man ikke kan overføre de samme regler for når arven skal ansees ervervet i relasjon til skattelovene på arvinger i rene dødsboer.
Arvingene får en aktuell eiendomsrett i eiendommene umiddelbart ved arvelaterens dødsfall, selv om denne eiendomsrett, hvor det er flere arvinger, bare omfatter en ideell anpart.
Arvingene i et rent dødsbo har samlet en ganske annen rådighet over arveboets aktiva enn den arvinger har i et fellesbo hvor lengstlevende sitter i uskifte.
Arvingene i et dødsbo får således avkastningen av den eiendom som arves og enhver verdistigning kommer dem til gode.
Retten anser i virkeligheten den i Rt-1925-1048 refererte høyesterettsdom for avgjørende for nærværende sak. Det ble i siterte dom slått fast at arvingene i et dødsbo var skattepliktige for så vidt angikk stigningen i eiendommens verdi fra arvelaterens død til realisasjonen. Eiendommen ble solgt av boet.
I en enstemmig høyesterettsdom gjengitt i Rt-1925-1068 er det forutsetningsvis uttalt, at det kunne være tale om å beskatte det beløp «hvormed overdragelsessummen oversteg verdien ved arvefallet.»
Ved en i Rt-1929-166 gjengitt høyesterettsdom ble det fastslått, at verdistigning av en eiendom ble å beskatte som inntekt på arvingenes hånd i den utstrekning stigningen var skjedd fra dødsfallet til realisasjonen. Det gjaldt her et privat skifte.
Disse tilfelle omfatter salg som foretas av boet.
Retten finner imidlertid ingen grunn til å sette arvingene i noen annen skattemessig stilling om de venter med å realisere gevinsten til boet er skiftet, det være seg ved offentlig eller privat skifte.
Side:785
Heller ikke kan retten se at saken kommer i noen annen stilling ved at boet først skiftes offentlig og deretter ekstraderes til arvingene som så gjennomfører et privat skifte.
Retten finner ikke at det er noen særlig grunn til i disse tilfelle å operere med et annet arvefallsbegrep i relasjon til landsskattelovens §42 og §43 enn det naturlige og alminnelige og som rettspraksis har anvendt ved beskatning av dødsboers salg av eiendommer.
Retten vil til slutt bemerke at det kan virke urimelig at arvingene i slike tilfelle må betale både arveavgift og skatt av verdistigningen.
Dette kan som nevnt i Høyesteretts dom i Rt-1957-1087 ikke få noen avgjørende innflytelse på rettens oppfatning av spørsmålet om når eiendommer skal ansees ervervet ved arv.
Retten finner således at det er eiendommenes verdi ved avdøde Johanne Ingiers død som må legges til grunn for inntektsberegninger ved senere salg, og at ligningsmyndighetene for så vidt har lagt en riktig forståelse av loven til grunn ved statsskatteligningen 1958/59. - - -