Rt-1961-1153

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-11-04
Publisert:	Rt-1961-1153
Stikkord:	Arv, Testament, Dødsgaver
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 120/1961
Parter:	Elsa Nordmark m.fl. (overrettssakfører Gottfred H. Greve - til prøve) mot Kjellaug Skarderud (høyesterettsadvokat Ørger Solbjør).
Forfatter:	Skau, Bahr, Eckhoff, Schei, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §59, §50

Dommer Skau: I boet etter Halvor Halvorsen og hans hustru Thora Marie Halvorsen, som ble behandlet ved Oslo skifterett, Akeravdelingen, oppsto det tvist mellom fru Halvorsens slektsarvinger ved Elsa Nordmark på den ene side og Kjellaug Skarderud på den annen side. Tvisten ble overført til behandling i søksmåls former, og skifteretten avsa dom den 1. juni 1960 med slik domsslutning:

«1. Halvor Halvorsens testamentariske bestemmelse av 22. februar 1955 til fordel for Kjellaug Skarderud kjennes gyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Thora Halvorsens arvinger ved Elsa Nordmark anket til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom 10. oktober 1960 stadfestet skifterettens dom. Saksomkostninger ble heller ikke tilkjent ved lagmannsretten.

Lagmannsrettens dom har Thora Halvorsens arvinger ved Elsa Nordmark påanket til Høyesterett med slik påstand:

«1. Boet etter fru Thora Halvorsen utlegges fru Thora Halvorsens arvinger etter loven.

2. Kjellaug Skarderud dømmes til å betale sakens omkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Kjellaug Skarderud har tatt til motmæle og har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til å betale ankemotparten saksomkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler, som i det vesentlige er de samme som tidligere, viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

For Høyesterett er som nytt lagt frem en erklæring av 6. desember 1960 fra overlege dr. med. Axel Øwre og en erklæring av samme dato fra oversøster Evinda Snartum, begge ved Ullevål sykehus. Erklæringsutstederne er dessuten avhørt ved bevisopptak ved Oslo byrett den 7. mars 1961, hvor de har forklart seg nærmere om Thora Halvorsens tilstand under hennes opphold på Ullevål. Ved fortsatt bevisopptak den 22. mars ble avhørt et

Side:1154

tredje vitne, Palma Johansen, som også har forklart seg om Thora Halvorsens tilstand. Endelig har dr. Øwre og oversøster Snartum avgitt tilleggserklæringer, datert henholdsvis 11. mars og 22. august 1961.

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsretten. Etter de ankende parters angrep på lagmannsrettens dom er det et springende punkt i saken om Thora Halvorsens sinnstilstand på eller etter det tidspunkt da mannen disponerte over sin halvdel til fordel for sin kusine Kjellaug Skarderud ved tillegget av 22. februar 1955, var slik at tillegget, som formelt er en gyldig testamentsbestemmelse, må settes ut av betraktning fordi hustruen ikke ble underrettet. Som allerede nevnt er det for Høyesterett lagt frem en del nytt bevisstoff om dette spørsmål. Jeg kan imidlertid ikke se at dette er egnet til å endre det bilde som lagmannsretten hadde dannet seg på grunnlag av de opplysninger som forelå for den. Som det fremgår av lagmannsrettens dom, hadde overlege Øwre den 20. februar 1959 avgitt en erklæring om at Thora Halvorsen på grunn av sin åndssvakhet mangler evnen til å dra omsorg for seg og sitt gods. Ved den før nevnte erklæring av 6. desember 1960 har overlegen så svart nei på et spørsmål fra de ankende parters prosessfullmektig om man av erklæringen av 1959 kunne utlede at fru Halvorsen ville være ute av stand til å oppfatte en underretning fra mannen om en endring i ektefellenes testament. Ved det etterfølgende bevisopptak har overlegen bl.a. uttalt:

«Vitnet tilføyer at han mener at Thora Halvorsen i februar 1955 til tider var i stand til å oppfatte en underretning om forandring i testamentet - etter vitnets mening til tider også etter februar 1955. Så sent som i 1958 kunne hun etter noteringer i journalen svare adekvat på enkelte spørsmål. Om dette er diktert til journalen av vitnet eller om det er diktert til journalen av en av de andre leger som behandlet henne, kan vitnet ikke nå si.»

På spørsmål om fru Halvorsen i den tid hun lå på sykehuset var i stand til å gi uttrykk for sin vilje, uttalte overlegen imidlertid at det kunne han ikke svare på. Overlegen sa også at han ikke spesielt husket pasienten, og at han bygget sin forklaring i retten nå på sykehusets journal. Oversøster Evinda Snartum sier i sin erklæring av 6. desember 1960 at hun husker pasienten Thora Halvorsen godt, og fortsetter:

«Graden av hennes sløvhet er et medisinsk spørsmål som jeg ikke kan uttale meg om, men jeg kan uttale som mitt personlige inntrykk at fru Halvorsen i likhet med mange andre sløve pasienter jeg gjennom årene har vært i kontakt med, kunne oppfatte når man snakket til henne om enkle saker.»

Under bevisopptaket vedtok hun erklæringen som sin forklaring. Det heter så videre:

«Vitnet tilføyer på foranledning fra overrettssakfører Greve at hun erindrer at pasienten under sykehusoppholdet hadde et par anfall. Det var vitnets inntrykk at pasienten etter disse

Side:1155

anfallene var redusert. Vitnet kan ikke erindre når pasienten hadde disse anfall. Dette vil imidlertid fremgå av journalen for pasienten.»

I tilleggserklæringen av 11. mars 1961 sier dr. Øwre:

«Etter anmodning opplyses at Thora Halvorsen født xx.xx.1898 hadde en lett hjerneblødning 3. mars 1955. Journalen opplyser at det kom parese i h. ansiktshalvdel, men at hun var klar og orientert.»

Palma Johansen sier i sin forklaring bl.a. at hun under fru Halvorsens sykehusopphold i 1955 besøkte henne flere ganger, og at etter hennes mening var fru Halvorsen klar og kjente vitnet igjen hver gang vitnet besøkte henne. Etter uttalelsene fra overlege Øwre og Evinda Snartum finner jeg det ikke nødvendig å referere vitnets forklaring ytterligere.

Etter dette mener jeg at det er en så sterk formodning for at fru Halvorsens sinnstilstand var slik at jeg i mangel av andre holdepunkter må gå ut fra at en underretning til henne ville vært betydningsløs. Og jeg mener da videre at det under disse omstendigheter hverken er nødvendig eller rimelig å tolke arvelovens §59 slik, at den omstendighet at underretning ikke ble gitt, eller forsøkt gitt, skulle ha til følge at den omtvistede tilleggsbestemmelse av 1955 ble virkningsløs. Et slikt resultat ville etter min mening også i høy grad virke støtende etter det som var passert forut for 1955. Riktignok var tillegget av 1953 ikke en formelt gyldig testamentbestemmelse for så vidt som bare 1 av de 3 tilstedeværende vitner underskrev vitnepåtegningen. Men jeg er enig med skifteretten og lagmannsretten i at dette ikke kan bevirke at tillegget ikke har noen betydning. Det viser nemlig klart at ektefellene da var enige om å sløyfe den opprinnelige ordning - at lengstlevende skulle bestemme hvem som skulle ha boets aktiva etter dennes død. Ektefellene disponerte så samtidig over hver sin halvdel, mannen til fordel for sin nevø, Håkon Halvorsen, hustruen til fordel for sin søsterdatter Elsa Nordmark. Når Halvor Halvorsen i 1955 omgjorde sin disponering til fordel for sin tremenning Kjellaug Skarderud, var det, som det fremgår av den begrunnelse som han ga i tillegget, fordi frk. Skarderud siden fru Halvorsen ble syk og ca. 8 år før «har uegennyttig vært til stor hjelp i huset uten lønn». En slik disposisjon kunne hustruen ikke ha motsatt seg, og jeg kan heller ikke anta at den, om underretning med virkning kunne ha vært gitt og var blitt gitt, ville ha foranlediget at hun på sin side hadde villet gjøre noen endring i den disposisjon som hun hadde gjort til fordel for sin søster, eller ville ha tilbakekalt det gjensidige testament.

Da anken ikke har ført frem, må ankemotpartens påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for Høyesterett tas til følge.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Thora Halvorsens

Side:1156

arvinger ved Elsa Nordmark til Kjellaug Skarderud 1 800 - ett tusen åtte hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Schei og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av skifterettens dom (skifteforvalter Harald Julsrud):

Halvor Halvorsen, født xx.xx.1893 og hustru Thora Marie Halvorsen, født xx.xx.1898 opprettet den 15. juni 1951 gjensidig testament. De var barnløse og levet i formuesfellesskap. Den 20. juni 1958 døde mannen og hustruen overtok fellesboet i medhold av testamentet. Hustruen ble den 16. september 1953 innlagt på Ullevål sykehus' Psykiatriske Avd. under diagnosen «organisk psychose». I erklæring av 20. februar 1959 fra overlege Axel Øwre, meddeles at hun på grunn av åndssvakhet mangler evnen til å dra omsorg for seg og sitt gods, og «der er ingen utsikt til bedring». Fru Thora Halvorsen ble umyndiggjort den 12. mars 1959. Hun døde den 5. november 1959. Boet ble tatt under offentlig skiftebehandling etter begjæring av fru Halvorsens søsterdatter, fru Elsa Nordmark.

I boet er oppstått skiftetvist mellom fru Thora Halvorsens slektsarvinger ved fru Elsa Nordmark på den ene side og frk. Kjellaug Skarderud på den annen side. - - -

Tvisten gjelder forståelsen av testamentet av 15. juni 1951 med tilleggsbestemmelser av 5. mars 1953 og 22. februar 1955. Testamentet med tilleggsbestemmelser er sålydende:

«Gjensidig testamente.

Undertegnede ektefeller, Halvor Halvorsen og hustru Thora Marie Halvorsen, bopel Tåsen allé 22, Oslo, som lever i formuesfellesskap, bestemmer herved som vår siste vilje, at den lengstlevende skal beholde alt, som tilhører vårt fellesbo som sin eiendom. Den lengstlevende har også rett til å bestemme, hvem boets aktiva skal tilfalle ved dennes død.

Oslo, d. 15. juni 1951.

Halvor Halvorsen. Thora Halvorsen.

Undertegnede spesielt tilkalte vitner ved opprettelsen av nærværende testamente, bevitner herved, at ektefellene Halvor Halvorsen og hustru Thora Marie Halvorsen overfor oss har erklært efterat testamentet høit og tydelig var opplest for dem, at det inneholder deres siste vilje. De var begge ved full sans og samling.

D.u.s.

ules. Riege. Cecilie Riege.

Tilleggsbestemmelser:

I tillegg til omstående gjensidig testamente bestemmer vi følgende som vår siste vilje etter lengstlevendes død:

Min halvpart av boet tilfaller Håkon Halvorsen (Elektriker), Våler i Solør. (Siste avsnitt overstrøket i originalen.)

H.Halvorsen.

Side:1157

Min halvpart av boet tilfaller min søsterdatter Elsa Nordmark, Hån, Töksfors, Sverige.

Oslo den 5. mars 1953.

Halvor Halvorsen. Thora Halvorsen.

Undertegnede spesielt tilkalte vitner ved opprettelsen av nærværende tilleggsbestemmelser til tidliger opprettet gjensidig testament, bevitner herved at ektefellene Halvor Halvorsen og hustru Thora Marie Halvorsen overfor oss har erklært - etterat testamentet høyt og tydelig var opplest for dem, at det inneholder deres siste vilje. De var begge ved full sans og samling.

D.u.s.

Reidar Paus Pausett.

Min halvpart av boet tilfaller frk. Kjellaug Skarderud. Grunnen er at hun siden min kone ble syk og ca. 8 år før har uegennyttig vært til stor hjelp i huset uten lønn. Jeg ønsker videre at hun blir boende i Tåsen Allé 22 og svarer mine utgifter overfor Oslo kommune om jeg skulle falle bort før min hustru Thora Marie Halvorsen.

Oslo 22. februar 1955.

Halvor Halvorsen.

Undertegnede spesielt tilkalte vidner ved opprettelsen av nærværende tilleggsbestemmelser til tidligere opprettet gjensidig testamente bevidner herved at ektefelle Halvor Halvorsen overfor oss har erklært etterat testamentet høyt og tydelig var opplest for ham, at det inneholder hans siste vilje. Han var ved full sans og samling.

Oslo 22. februar 1955.

Oscar Fageraas Tore Arnedal

Bredo Stabellsvei 7, Tåsen. Vei 723, Ø. Bekkelaget.» - - -

Rettens avgjørelse:

Det er ingen tvist mellom partene om gyldigheten av det gjensidige testament av 15. juni 1951.

Med hensyn til «Tilleggsbestemmelser» i påtegningen av 5. mars 1953 er det enighet om at denne disposisjon ikke kan ansees som en gyldig testamentarisk bestemmelse, da den bare er undertegnet av ett testamentsvitne og således ikke fyller kravene etter arvelovens §50 og derfor er ugyldig som testamentarisk disposisjon å betrakte (jfr. paragrafens 4. ledd).

Det er videre enighet om at bestemmelsen av 22. februar 1955 (til fordel for frk. Kjellaug Skarderud) i formen tilfredsstiller kravet til en gyldig testamentarisk bestemmelse.

Uenigheten gjelder den endring som bestemmelsene av 1953 og 1955 gjør i det gjensidige testaments opprinnelige innhold.

Bestemmelsen om de gjensidige testamenter finnes i arvelovens §59. I denne lovbestemmelse heter det bl.a.: «Ønskes et gjensidig testament av den ene ektefelle forandret eller tilbakekalt, skal den annen derved kalles tilstede og gives al fornøden underretning, da testamentet i manglende fald uforandret forbliver i kraft, forsåvidt ikke ægtefellens samtykke til forandringen eller tilbakekaldelsen er meddelt.»

Retten er enig med saksøkte i at selv om tilleggsbestemmelsen av

Side:1158

5. mars 1953 ikke kan opprettholdes som en testamentarisk disposisjon, så behøver den ikke å være en nullitet. Det som ektefellene i denne tilleggsbestemmelse er blitt enige om er i realiteten å endre den del av det gjensidige testament som sier at lengstlevende skal ha rett til å bestemme «hvem boets aktiva skal tilfalle ved dennes død.» Ved tilleggsbestemmelsen er intet rokket ved gjensidigheten, dvs. at lengstlevende for sin levetid skal beholde og disponere fellesboet som sin eiendom. Slik ble det da også forholdt i dette tilfelle, idet fru Thora Halvorsen overtok det hele bo ved mannens død i 1958. Retten kan ikke finne annet enn at tilleggsbestemmelsen av 1953 tilfredsstiller arvelovens krav i §59 til forandringer i et gjensidig testament. Den ordning som ble etablert ved endringen er for øvrig den vanlige i et slikt forhold, nemlig at hver av ektefellene kan bestemme hvordan det skal forholdes med vedkommendes 1/2 del av boet ved lengstlevendes død. Dette er da også realiteten i bestemmelsen av 1953. At fru Thora Halvorsens ønske om at søsterdatteren fru Nordmark skulle arve hennes halvpart av boet ikke kunne gjennomføres fordi arvelovens testamentsforskrifter ikke var fulgt er en annen sak. Det samme gjaldt for øvrig Halvor Halvorsens bestemmelse ved samme anledning, en bestemmelse han ved senere påtegning på dokumentet uttrykkelig tilbakekalte. Det måtte da stå mannen fritt å testamentere sin halvdel av boet til den han ønsket, i dette tilfelle Kjellaug Skarderud, uten å gi sin da åndssløve hustru ytterligere underretning. Hans testamentariske bestemmelse av 22. februar 1955, som er i formell orden, vil derfor bli å opprettholde.

Under prosedyren er trukket frem fru Thora Halvorsens åndssløvhet og i forbindelse hermed høyesterettsdommen inntatt i Rt-1904-459 flg.

Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, da det iallfall ikke er påstått at det var noe i veien med fru Halvorsens rettslige habilitet i 1953. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommer Arne Jahren og kst. lagdommer Erling Haugen):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten, men med en noe annen begrunnelse.

Etter de opplysninger som er fremkommet ble påtegningen av 5. mars 1953 på det gjensidige testament foretatt i overvær av 3 vitner, men ved en forsømmelse ble vitnepåtegningen underskrevet bare av det ene vitne. Lagmannsretten finner det tvilsomt om man kan gå så langt som skifteretten har gjort og godta at tilleggsbestemmelsen av 1953 tilfredsstiller arvelovens krav i §59 til forandringer i et gjensidig testament. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette. Lagmannsretten ser det slik at uansett om denne tilleggsbestemmelse tilfredsstiller kravene til endring i det gjensidige testament eller ikke, er den av betydning for vurderingen av det som skjedde senere. Ved tilleggsbestemmelsen var ektefellene enige om disponeringen av fellesboet ved lengstlevendes død, idet hver av dem testamenterte sin halvdel til en bestemt av sine slektsarvinger. Etter det som er fremkommet, er det ikke grunnlag for å anta at ektefellene ikke trodde tilleggsbestemmelsen var gyldig. Dette var situasjonen da Halvorsen traff den omtvistede

Side:1159

testamentsbestemmelse av 22. februar 1955. Fru Halvorsen var i mellomtiden blitt åndssløv. Som nevnt av skifteretten ble fru Halvorsen allerede 16. september 1953 innlagt i psykiatrisk avdeling på Ullevål under diagnosen «organisk psychose». For lagmannsretten er opplyst at hun før hun den 3. januar 1955 på ny ble innlagt på Ullevål sykehus hadde vært på pleiehjem noen måneder, hvorfra hun ble overført til Ullevål, visstnok på grunn av benbrudd. I overlege Axel Øwres erklæring av 20. februar 1959, delvis sitert av skifteretten, er det foruten det av skifteretten gjengitte også uttalt: «Umyndiggjørelse vil ikke skade tilstanden. Patienten kan ikke fremstilles i retten.» I skrivelse av 23. januar 1960 uttaler overlege Øwre at fru Halvorsen under oppholdet i Ullevål sykehus, 3. januar 1955 til sin død i. november 1959, var som anført i erklæringen av 20. februar 1959. Det ble under ankeforhandlingen opplyst at fru Halvorsen hadde vært sengeliggende hele tiden under oppholdet på Ullevål.

På grunnlag av de opplysninger som foreligger finner lagmannsretten å måtte gå ut fra, at fru Halvorsen allerede ved innleggelsen på Ullevål 3. januar 1955 var åndssløv i en sådan grad at hun ikke ville kunne vurdere en meddelelse om den omtvistede testamentspåtegning og ikke ville ha kunnet treffe noen gyldig testamentarisk disposisjon.

Den foran omtalte fullmakt av 21. juni 1958 finner lagmannsretten - uten nærmere opplysninger - ikke å kunne tillegge noen vekt i denne forbindelse.

Spørsmålet blir om det kan kreves at Halvorsen allikevel skulle ha gjort et forsøk på å gi henne «fornøden underretning». Ved vurderingen av dette spørsmål antar lagmannsretten at det er berettiget å legge noen vekt også på det som var gått forut, nærmere bestemt den formelt ugyldige testamentspåtegning av 1953. Sett på bakgrunn av denne og fru Halvorsens åndssløvhet i 1955, og videre hensett til at bestemmelsen av 1955 ikke rokker ved gjensidigheten, at den kun gjelder Halvorsens halvdel av boet, og at den ikke er til skade for fru Halvorsen, antar lagmannsretten at det under de spesielle forhold som her var til stede, ikke er rimelig eller nødvendig å fortolke arvelovens §59 slik, at Halvorsens unnlatelse av å forsøke å gi hustruen meddelelse om testamentbestemmelsen av 1955 skulle ha til følge at denne settes til side. - - -