Rt-1961-1298
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1961-12-08 |
| Publisert: | Rt-1961-1298 |
| Stikkord: | Militærvesen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 134/1961 |
| Parter: | Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Schei, Rode, Eckhoff, Skau, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, Heimevernloven (1953) §32, §33, Heimevernloven (1953), Straffeloven (1902) §52, §63, §35, Militære Straffelov (1902), Krigsskadeerstatningsloven (1953)9-§32, Krigsskadeerstatningsloven (1953)9 |
Dommer Schei: Hafrsfjord herredsrett avsa den 29. september 1960 dom med denne domsslutning:
«Tiltalte A dømmes for forseelse mot lov om Heimevernet av 17. juli 1953 §32 nr. 2 og for forbrytelse mot samme lovs §33 sammenholdt med §32 nr. 2 og strl. §63 annet ledd, til fengsel i 100 dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av strl. §52 med en prøvetid av 2 år.
I saksomkostninger til det offentlige utreder tiltalte innen 2 uker fra dommens forkynnelse kr. 50.»
Dommen er påanket både av domfelte og av påtalemyndigheten. Domfeltes anke gjelder lovanvendelsen, som han mener er uriktig. Han anfører at han ikke vil kunne beholde sin stilling som skipper på et fartøy i «storkystfart» hvis han skal møte på heimevernskursene. Etter hans mening kan Heimevernet da ikke ha adgang til å innkalle ham til vanlige øvelseskurs. Subsidiært anker han over at han er dømt etter heimevernslovens §33, idet han ikke har ment å unndra seg sine militære tjenesteplikter. Påtalemyndighetens anke gjelder straffutmålingen og er begrunnet med at straffen ikke burde ha vært gjort betinget.
Under sakens behandling for Høyesterett har generaladvokaten reist spørsmålet om herredsrettens lovanvendelse er riktig, når domfeltes forhold er subsumert under heimevernslovens straffebestemmelser. Etter generaladvokatens mening rammes forholdet av militære straffelovs §34 annet ledd, og denne bestemmelse skulle, slik han ser det, vært anvendt i saken.
Jeg behandler dette spørsmål først.
Det forhold tiltalen gjelder, er at domfelte ved 2 anledninger i 1957 og 1958 «unnlot å møte til beordret sjøheimevernkurs - - -». For dette ble han satt under tiltale «etter lov om Heimevernet av 17. juli 1953 §33, jfr. §32 pkt. 2, for forsettlig eller uaktsomt uten gyldig forfall å ha uteblitt fra møte som han er innkalt til etter lov om Heimevernet og derved søkt å unndra seg tjeneste i Heimevernet».
Høyesterett har i en rekke avgjørelser lagt til grunn at militære straffelovs §34, eventuelt §35, rammer ulovlig fravær fra tjeneste i Heimevernet. Jeg viser for så vidt til Rt-1951-849 hvor det uttales at det ikke kan være gjenstand for tvil at Heimevernet er en del av «rikets væpnede makt». Av andre dommer hvor soldater i Heimevernet er dømt etter militære straffelovs §34 eller 35 for ulovlig farvær fra øvelser, kan nevnes Rt-1956-467 og 918 (§34), 1957 272 og 387 (§35) og Høyesteretts dom av 30. september 1961 i sak påtalemyndigheten mot John
Side:1299
Odd Kurås (§34). Spørsmålet blir da om også heimevernslovens straffebestemmelser rammer forhold som det foreliggende, slik at disse bestemmelser kan anvendes i stedet for bestemmelsene i den militære straffelov.
Jeg nevner her først at komitéen som utarbeidet utkast til lov om Heimevernet kort berører forholdet til den militære straffelov i sin innstilling II. Det heter her under avsnitt IV, straffebestemmelser, side 21:
«Bestemmelsene i dette kapitel er utformet i analogi med det tilsvarende kapitel V i komitéens utkast til ny vernepliktslov. De retter seg i hovedsaken mot de samme forhold som der og omfatter overtredelse eller forsømmelse av de plikter som pålegges for å gjennomføre heimevernsplikten og -tjenesten. Man skal for øvrig bemerke at militære straffelov får den samme anvendelse for heimevernsmenn som for vernepliktige, og at det derfor her like så litt som i vernepliktsloven er grunn til å innta straffebestemmelser rettet mot slike straffbare forhold som dekkes av militære straffelov.» Det synes således ikke å ha vært komitéens mening at heimevernsloven skulle gi straffebestemmelser for forhold som går inn under den militære straffelov.
Etter min mening rammes domfeltes forhold i denne sak ikke av heimevernslovens §32 nr. 2 og §33. Etter §32 nr. 2 straffes den som forsettlig eller uaktsomt «uten gyldig forfall uteblir fra eller kommer for sent til møte som han er innkalt til i medhold av denne lov, møter i ikke edru tilstand, forlater møtet uten tillatelse eller ved sin opptreden hindrer eller forstyrrer møtets gang». Etter vanlig sprogbruk er det ikke rimelig å betegne vanlig heimevernstjeneste som et «møte» den tjenestepliktige innkalles til. Det synes heller ikke å kunne ta sikte på selve heimevernstjenesten når det i samme bestemmelse settes straff for den som forlater «møtet» uten tillatelse eller ved sin opptreden forstyrrer «møtets gang». Hverken formuleringen av g 32 nr. 2 eller arten av de pliktovertredelser §32 for øvrig omhandler, gir holdepunkt for å anta at det er selve tjenstgjøringen i Heimevernet loven her har for øye. Jeg nevner i denne forbindelse at komitéen som utarbeidet utkast både til heimevernsloven og til den nye vernepliktslov selv betegnet de bestemmelser §32 knytter seg til, som bestemmelser av mer sekundær art. Det heter om dette i innst. II under kap. III, forskjellige bestemmelser, side 20:
«I dette kapitel har komitéen samlet en del bestemmelser av mer sekundær art, vesentlig om heimevernsmennenes plikter i forbindelse med personellkontrollen, beredskapet, bruken av egne klær m.v. - - -.»
I innst. I har komitéen om de tilsvarende bestemmelser i utkastet til lov om verneplikt, kap. IV side 38, anført: «- - - Stort sett dreier det seg imidlertid om visse plikter hovedsakelig av mer sekundær art, som er nødvendige til gjennomførelse av utskrivningen og verneplikten og som derved frembyr visse fellestrekk - - -.»
Jeg er etter dette kommet til at heimevernslovens §32 nr. 2
Side:1300
ikke rammer de forhold tiltalte er dømt for. Heller ikke lovens §33 kan da komme til anvendelse, idet det er et vilkår etter denne bestemmelse at det foreligger en «forgåelse som nevnt i §32 nr. 1 eller 2». Herredsrettens dom må derfor oppheves.
Det har under ankeforhandlingen i saken vært reist spørsmål om Høyesterett kan avsi ny dom, med subsumering av forholdet under militære straffelovs §34. Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet om vilkårene for dette foreligger, fordi det etter min mening under enhver omstendighet vil være riktig at spørsmålet om domfeltes forhold er straffbart etter den militære straffelov i tilfelle blir drøftet og avgjort ved ny behandling av saken i første instans.
Etter det resultat jeg er kommet til går jeg ikke inn på domfeltes anke.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Rode: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Skau og justitiarius Terje Wold: Likeså.