Rt-1961-1300

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1961-12-09
Publisert:	Rt-1961-1300
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 136/1961
Parter:	Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A m.fl. (forsvarer høyesterettsadvokat John Parr).
Forfatter:	Eckhoff, Skau, Schei, Rode, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902), Domstolloven (1915) §108, §152, Domstolloven (1915), Bygningsloven (1924) §131, §152, Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §47, Håndverksloven (1913), §60, §60, Bygningsloven (1924), Bygningsloven (1924)

Dommer Eckhoff: Politimesteren i Rogaland har 16. september 1960 utferdiget forelegg mot sjåfør A, mekaniker B og boktrykker C for overtredelse av bygningsloven av 1924 §152 nr. 1, jfr. lovens §131, punkt 1 første del, med en bot på henholdsvis 1 000, 500 og 1 000 kroner.

Bestemmelsen i §131 lyder i forelegget: «som bestemmer at uten en forutgående anmeldelse til bygningsrådet og deretter mottatt tillatelse må der ikke foretas gravningsarbeider til eller for øvrig påbegynnes ny bygning, forstøtningsmur eller innhegning mot gaten - - -».

Side:1301

Beskrivelsen i foreleggene går for alles vedkommende ut på at de våren 1960 grov ut en tomt og støpte grunnmuren til et bolighus, til tross for at deres søknad om byggetillatelse var avslått av Hetland bygningsråd.

Da foreleggene ikke ble vedtatt, sendte politimesteren sakene til Hafrsfjord herredsrett til pådømmelse i samsvar med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Herredsretten behandlet sakene 23., 24. og 25. mai 1961. Det ble under forhandlingene ved siden av de tiltalte hørt 8 vitner og 2 sakkyndige, det ble foretatt en omfattende dokumentasjon for å belyse bygningsrådets praksis i byggesaker, og tomtene ble befaret. Retten avsa dom 30. mai 1961, og domsslutningen lyder: «De tiltalte A, B og C dømmes for forseelse mot lov om bygningsvesenet av 22. februar 1924 §152 nr. 1, jfr. §131 nr. 1, første del, til en bot til statskassen, for As vedkommende stor kr. 1 000, for Bs vedkommende stor kr. 500 og for Cs vedkommende stor kr. 1 000. I bøtenes sted inntrer, om de ikke erlegges, en fengselsstraff av henholdsvis 6, 3 og 6 dager.»

Før jeg går over til ankene i sakene, nevner jeg fra herredsrettens redegjørelse at det strøk i Stavanger nabokommune hvor de tiltalte har bygget ikke er regulert, og at strøket etter hva der ble opplyst for herredsretten heller ikke kan sies å stå for tur til regulering. Herredsretten fant det for øvrig bevist at de tiltalte som anført i foreleggene hver på sin eiendom våren 1960 hadde foretatt arbeidene, og at ingen av dem hadde tillatelse av Hetland bygningsråd i medhold av bygningslovens §131 nr. 1 første del. Når det i foreleggene ble anført at søknadene om byggetillatelse var avslått av bygningsrådet da de tiltalte grov ut og støpte, var dette etter herredsrettens fremstilling riktig for Bs og Cs vedkommende. A hadde derimot ikke søkt tillatelse før han gikk i gang med arbeidet. Da han var ferdig med utgravningen og gikk over til grunnmuren, fikk han av bygningssjefen beskjed om å stoppe arbeidet øyeblikkelig. Han søkte så og fikk avslag, men fortsatte likevel arbeidet på huset. Retten bemerket derfor at forelegget var korrekt nok når det gjaldt det vesentligste av arbeidet med grunnmuren, men at det for utgravningens vedkommende burde ha stått at den ble gjort uten at det forelå tillatelse fra bygningsrådet. Jeg nevner til slutt at det er på det rene at bygningsrådets nektelser av å gi de tiltalte byggetillatelser er begrunnet med en henvisning til bygningslovens §60 nr. 2. Det fører ikke offentlig kloakkledning frem til det strøk hvor de tiltalte har eiendommene, og det er faren for tilsig til Stokkavatnet og hensynet til den alminnelige hygiene for øvrig som er påberopt som grunnlag for avslagene.

Herredsrettsdommen ble avsagt under dissens. For domfellelse stemte rettens formann sorenskriver K. B. Helland og sivilingeniør Kasper Boye. Den annen domsmann, byggmester Ole Torjussen, stemte for frifinnelse av de tiltalte. Kort gjengitt fremholdt det dissenterende medlem av retten at bygningsrådets

Side:1302

praksis ikke hadde vært forsvarlig, idet søkere som etter mindretallets syn sto i samme stilling som de tiltalte hadde fått byggetillatelse. De tiltalte kunne som en følge av denne forskjellsbehandling ikke være bundet av de avslag som var gitt dem, og de kunne heller ikke straffes når de satte seg utover dem og gikk i gang med byggeforetagene. Mindretallet la dessuten vekt på at bygningsrådet ikke hadde foretatt en tilfredsstillende inspeksjon av tomtene for sammen med de tiltalte å drøfte hensiktsmessigheten av de løsninger av kloakkavløpene som de tiltalte aktet å foreslå. Også av denne grunn var bygningsrådets (departementets) avgjørelser ugyldige, og de tiltalte måtte straffritt kunne sette seg ut over dem etter mindretallets mening.

De tiltalte har anket over herredsrettens saksbehandling og over lovanvendelsen og straffutmålingen.

Det er hevdet at domsmannen sivilingeniør Boye, som sammen med formannen utgjorde flertallet, ikke burde ha vært dommer, da det forelå særegne omstendigheter som var skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet, jfr. domstollovens §108. Det er her fremholdt at ingeniør Boye var medlem av ingeniørutvalget i Hetland kommune, som samarbeider med bygningssjef og bygningsråd, og, det er det viktigste etter forsvarerens mening, at Boye i tidens løp har hatt betydelige arbeider for kommunen. Da det i saken ble rettet en sterk kritikk fra de tiltaltes side mot de kommunale myndigheter, burde Boye ikke ha vært dommer, og forsvareren ville, om han hadde kjent forholdet, krevet at Boye skule ha veket sete. Jeg finner at innsigelsen om inhabilitet ikke kan føre frem. I denne forbindelse nevner jeg at det fra ingeniør Boyes side er opplyst at ingeniørutvalget er et rådgivende utvalg som samarbeider med kommuneingeniøren, men vanligvis ikke med bygningssjef og bygningsråd. Hva oppdragene angår, er det meddelt at Boye sammen med en kompanjong, sivilingeniør Waage, eier firmaet Boye og Waage, som er et konsulentfirma i bygningsbransjen. Firmaet driver i konkurranse med andre konsulenter en selvstendig virksomhet, som mottar oppdrag fra almenheten, og det har derfor også hatt oppdrag for Hetland kommune. Over en tiårsperiode er det opplyst at honorarer fra kommunen for nå avsluttede arbeider har utgjort ca. 3 % av firmaets bruttoinntekter. Det er for øvrig på det rene at Boye ikke har hatt å gjøre med de tiltaltes byggearbeider, og at han i mange år har vært medlem av Hetland skjønnskommisjon, hvor kommunen normalt er part uten at noen motpart har krevet at han på grunn av sin konsulentvirksomhet burde vike sete. Jeg kan etter dette ikke anta at det foreligger omstendigheter som synes egnet til å svekke Boyes habilitet som dommer i saken.

De tiltalte har hevdet at herredsrettens lovanvendelse er uriktig. Straffebudet i bygningslovens §152 punkt 1 rammer bare den som «påbegynner - - - et arbeide uten at den foreskrevne byggetillatelse er meddelt». Etter denne bestemmelse kan man etter forsvarerens mening bare ramme den foretatte utgravning av tomtene, men ikke fortsettelsen, det vil her si støpningen av

Side:1303

grunnmurene. Jeg antar som herredsretten at det er riktig å se §152 punkt 1 i sammenheng med §131 punkt 1, som gjelder både foretagelse av gravningsarbeider og påbegynnelse av ny bygning, slik at oppføringen av grunnmuren også rammes av straffebudet. Om man bør gå videre som antatt av herredsretten, er det i denne sak ikke grunn til å gå nærmere inn på.

I tilknytning til dette spørsmål har de ankende A og B hevdet at herredsretten har funnet bevist at de, etter å ha mottatt meddelelsen fra D i slutten av januar 1960 om at deres eiendommer lå utenfor Hetland bygningsdistrikt, i god tro gikk i gang med og fullførte utgravningen. Da loven som allerede nevnt etter forsvarerens mening bare rammer påbegynnelsen av arbeidet, må det være uten betydning om de ble berøvet sin gode tro da de foretok støpningsarbeidet, og under enhver omstendighet må rettsvillfarelsen være unnskyldelig. Jeg mener som sagt at bestemmelsene i forelegget dekker så vel gravningssom støpearbeidet. For øvrig antar jeg at det er en feil, når det fra forsvarets side blir hevdet at herredsretten har uttalt at A og B var i god tro da de foretok gravningsarbeidet. Herredsretten lar det spørsmål ubesvaret, og sier bare at, om de måtte være i god tro på det tidspunkt, var villfarelsen ikke unnskyldelig. Herredsrettens nærmere begrunnelse på dette punkt finner jeg overbevisende, og viser til den.

Det er videre fremholdt fra de tre tiltaltes side at avslagene på deres søknader om byggetillatelse som forvaltningsakter var ugyldige, og at de tiltalte derfor ut fra nødvergebetraktninger måtte være berettiget å sette seg ut over avslagene.

I denne sammenheng er det pekt på at bygningsrådet så vel i sin alminnelige praksis som når det gjelder behandlingen av de tiltaltes søknader har gått ut over den ramme som bygningslovens §60 punkt 2 trekker opp. Det er her for det første anført at bygningsrådet skulle ha behandlet søkerne etter tur og gransket den enkelte søkers løsning av kloakkspørsmålet, og, når metningspunktet for avløpet til kanalen eller vannet var nådd, gitt avslag på alle senere søknader. Men denne linje har bygningsrådet ikke fulgt, og praksis har fått et vilkårlig og tilfeldig preg, fordi man har lagt vekt på utenforliggende momenter: tilknytning til gårdeieren, personlige velferdsgrunner, salgsvilkår m.v. Forsvareren har tatt opp mindretallets synspunkt i dommen, og supplert fremstillingen med en rekke eksempler på tillatelser som bygningsrådet har gitt. Jeg finner heller ikke at dette angrep kan føre frem, og viser til flertallets begrunnelse for berettigelsen av den linje bygningsmyndighetene har valgt. I denne forbindelse er det også hevdet at bygningsrådet har overskredet den myndighet det måtte ha etter §60 punkt 2. Man har etter de tiltaltes mening forfulgt et videregående mål, som har ført til byggeforbud for enkelte strøk og konsentrasjon av bebyggelsen til andre strøk. Men dette er etter de ankendes mening bestemmelser som må treffes i en reguleringsplan fastsatt med hjemmel i bygningslovens kapitel 111, men ikke etter bestemmelsen i §60 punkt 2.

Side:1304

Etter min mening kan heller ikke denne innsigelse føre frem, og jeg viser særlig til herredsrettens bemerkning om at det er hensynet til ordnede kloakkforhold som ligger til grunn for bygningsrådets vedtak.

Når det gjelder de foreliggende avslag fra bygningsrådets side, er det hevdet at de lider av særlige feil. For det første skulle Bs og Cs saker vært forelagt for helserådet før bygningsrådet avgjorde dem, og videre skulle det vært foretatt en besiktigelse med varsel til de tre tomteeiere og med en virkelig gransking av de løsninger for avløp som de ville foreslå. Når det gjelder dette siste spørsmål om inspeksjon fra bygningsråds og helseråds side, har de ankende parter påberopt seg mindretallets begrunnelse. Disse anførsler kan heller ikke føre frem, og jeg viser til herredsrettens enstemmige fremstilling om det spørsmål som gjelder helserådets medvirkning i sakene, og til flertallets begrunnelse vedrørende inspeksjonen av tomtene.

Det er som tidligere nevnt også anket over utmålingen av straffene. Etter min mening er det etter de foreliggende opplysninger ikke et åpenbart misforhold mellom overtredelsene og bøtenes størrelse, og jeg finner derfor at også denne anke må forkastes.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Rode og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver K. B. Helland med bygningskyndige domsmenn Kasper Boye og Ole Torjussen):

- - -

Det fremgår av det som er sitert fra bygningsrådets avslag at dette for alle tre tiltaltes vedkommende er skjedd under henvisning til §60 nr. 2 i bygningsloven. Det fører ikke offentlig kloakk frem til vedkommende områder, og hverken bygningsråd eller helseråd har villet godkjenne noen annen ordning av kloakkavløpet.

Tiltalte As eiendom ligger i et temmelig vidt dalstrøk som skråner ned mot Duseviken ved Byfjorden. I dalsøkket er det myrstrekninger, og det er for atskillige år siden anlagt en åpen kanal fra disse ned til Duseviken. Strøket er meget søkt av husbyggere, og i årenes løp er det gitt en del byggetillatelser, jfr. nedenfor, og en del har også bygget ulovlig. Følgen er blitt at det i kanalen flyter atskillig kloakkvann, hva der volder tilstopning som følge av plantevekst og tillike volder stank. Det er kommet klager til bygningsrådet fra beboere og medberettigede i kanalen ved dens nedre løp. Da en del byggesøknader for noen år siden av bygningsrådet ble oversendt kanalstyret til uttalelse, erklærte styret at byggerne måtte forhandle med hver enkelt grunneier langs kanalen, styret kunne ikke gi noen tillatelse på disses vegne. Allerede i 1952

Side:1305

uttalte bygningsrådet da det innvilget byggesøknad fra en Einar Nilsen, at det ville gjøre oppmerksom på at man ikke kunne regne med å få byggetillatelse på flere tomter her, og tilføyet at man nå må konsentrere all bygging i Hetland om strøk som blir opparbeidet i byggestrøk og forsynt med vann og kloakk. Helserådet tiltrådte dette vedtak. Tilsvarende uttalte bygningsrådet seg også i 1957 i anledning av en søknad fra Arthur Håland. Det heter i vedtaket som ga Håland tillatelse: «En regner med at det ikke vil bli gitt flere byggeløyver i dette strøket før det blir ordnede kloakkforhold her.» Det er i årenes løp avslått en stor del søknader om byggetillatelse i strøket.

Tiltalte Bs eiendom ligger på vannskillet vest for det nevnte dalsøkk og kan få avløp enten til dette eller i retning mot Store Stokkavann. Det gjelder for området omkring hans eiendom det samme som er sagt vedkommende As. Den ovennevnte Arthur Hålands tomt ligger således like i nærheten av Bs.

For tiltalte Cs vedkommende er det som nevnt hensynet til Store Stokkavann som har vært det avgjørende for bygningsråd og helseråd. Også strøket her ville ellers ligget godt til rette for husbyggere.

Forsvareren gjør dernest gjeldende at de tiltalte - særlig A og B - har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse da de påbegynte arbeidet. Forsvarerens oppfatning her henger sammen med hans ovennevnte syn på hva der er det alene straffbare: det første spadestikk. A og B begynte utgravingen omtrent samtidig, i februar/mars 1960, og hadde da hørt hva D hadde sagt om grensen for bygningsdistriktet, for Bs vedkommende direkte fra D, for As vedkommende via B, jfr. foran. Da B en tid etter 15. mars fikk høre om utvidelsen av bygningsdistriktet i 1939, var utgravingen avsluttet. At han deretter uten å være i god tro i juni-juli støpte grunnmuren, kan etter forsvarerens syn på lovens §131 nr. 1 ikke få noen betydning. A var ferdig med utgravingen og mulig også begynt på støpningen av grunnmuren da han mottok bygningssjefens skriftlige stoppordre av 11. mai 1960. Han oppsøkte da bygningssjefen og fikk høre at hele Hetland sogn var underlagt bygningsloven, med en enkelt unntagelse. Etter forsvarerens syn på loven rammes da det som tiltalte på tross derav fortsatte å gjøre av støpnings- og byggearbeid, ikke av §131 nr. 1, så at hans mangel på god tro under dette arbeid ikke får noen betydning.

Retten må ut fra sitt syn på lovens §131 nr. 1 se annerledes på dette. Så vel A som B har utført støpningen av grunnmuren etter å være berøvet sin gode tro, A i hvert fall det meste av støpningen og B hele støpningen. Den gode tro som måtte ha foreligget da de grov ut tomten, er da ikke tilstrekkelig.

For øvrig er retten av den oppfatning at en unnskyldelig god tro overhodet ikke har foreligget. B hadde ved kjøpet av tomten omkring 1. januar 1957 fått beskjed av selgeren om at bygningsrådet i 1956 hadde gjort oppmerksom på at det ikke ville bli gitt byggetillatelse fordi det ikke var offentlig kloakk i området. Selv fikk han i mai 1959 avslag på sin søknad. Og han hadde kjennskap til at bygningsrådet i det hele traff bestemmelser for distriktet der ute. Ds avvikende beskjed,

Side:1306

som bygget på departementets grensebeskrivelse av 1934, burde da fått ham til å søke kontakt med bygningssjefen før han tok til å grave ut tomten. Et fremlagt brev av 1. mars 1960 fra bygningssjefen til advokat Parr (i anledning av saken mot D) viser at bygningssjefen var fullt orientert om bestemmelsen av 1939, noe som også er selvsagt. Det var fra 1939 bygningsrådet begynte å befatte seg med byggesaker for området utenfor grensen av 1934. Forsvareren har ment å kunne påvise at bygningssjefen så sent som i november 1959 ikke kjente til noen senere utvidelse enn den av 1934. Det beror imidlertid på en misforståelse. Hva bygningssjefen i et brev av 2. november 1959 til politimesteren uttalte seg om, var det sted på Jåtten hvor D hadde bygget, og der var det allerede bestemmelsen av 1934 som etter hans mening hadde fått betydning. Derfor henviste han til den og ikke til bestemmelsen av 1939.

Hva retten her har anført vedkommende B, gjelder også A. Han hadde i april 1958 søkt bygningsrådet om tillatelse til oppmåling av tomten og fått tillatelse 14. juni s. å. med en uttrykkelig tilføyelse om at det ikke kunne regnes med byggetillatelse så lenge det ikke førte offentlig kloakk til området. Fra 1958 til begynnelsen av 1960 var tiltalte således klar over at bygningsloven gjaldt for strøket og hadde kjennskap til at bygningsrådet traff bestemmelser for dette området. Etter da i januar 1960 å ha hørt referert på den måte som foran er omtalt, at strøket skulle ligge utenfor bygningsdistriktet, var det uforsiktig av ham og uforsvarlig uten nærmere undersøkelse å gå i gang med utgraving. Det er forståelig at så vel han som B stusser da de hører den opplysning som kom fra D, men etter det som var gått forut når det gjaldt deres egne og andres eiendommer der i egnen, måtte de spurt seg nærmere for og ikke uten videre satt seg utover hva bygningsrådet allerede hadde bestemt vedkommende deres eiendommer.

Når det gjelder C, har han i sin forklaring ikke selv påberopt seg til sin unnskyldning noen rettsvillfarelse. Forsvareren har likevel anført at selv om en god tro i noen grad måtte bebreides C, måtte den likevel sies å ha vært til stede og derfor kunne tas hensyn til.

Det er på det rene at Cs tomt falt innenfor bygningsdistriktet like fra 1934. Så hvis han hadde spurt seg for hos bygningsrådet, ville han fått bekreftet det han også selv hele tiden hadde gått ut fra, at det krevedes byggetillatelse. Retten finner at Cs rettsvillfarelse - om den overhodet kan sies å ha foreligget - er bygget på et så løst grunnlag, og at tiltalte selv var oppmerksom på det, så at den ikke kan frita ham for ansvar.

Det neste grunnlag forsvareren bygger sin frifinnelsespåstand på er, at bygningsråd og helseråd har handlet vilkårlig og ikke utøvet et forsvarlig skjønn når de ga de tiltalte avslag. Følgen derav må da være at avslaget er ugyldig så at de tiltalte ikke kan straffes for å ha satt seg utover det. De tiltalte har etter forsvarerens mening hatt en rett til nødverge like overfor inngrepet i hva der var deres rett, å stå på linje med andre ansøkere. Eller det kunne etter forsvarerens mening bli tale om gjennom saksanlegg å få bygningsmyndighetene tilpliktet å gi tillatelse, slik det ble gjort i saken anlagt av 3 drosjeeiere mot Samferdselsdepartementet, jfr. Rt-1951-19.

For de tiltalte As og Bs vedkommende peker

Side:1307

forsvareren særlig på at det etterat B i mai 1959 hadde fått avslag, er gitt byggetillatelser til en del andre med kloakkavløp i det samme dalsøkk mot Duseviken, og forholdene lå i hvert fall ikke bedre an for disse søkeres kloakkavløp enn for de tiltaltes. Det er anført navn på 7 slike søkere. Videre har det i årenes løp vært gitt en rekke tillatelser hvor det har dreiet seg om en sønn eller datter på gården som fikk seg overlatt en tomt. Og når det gjelder C, er det for årene 1952-58 pekt på flere byggetillatelser for tomter med avløp mot Stokkavannet, altså på en tid da dette var byens drikkevann, mens C har fått avslag etterat det er redusert til reserve da Interkommunalt Vannverk høsten 1959 kom i drift. Også blant de her nevnte tilfelle er det slike hvor det er tatt hensyn til at det dreiet seg om en sønn eller datter som fikk overlatt en tomt av gården. C er selv ikke gårdbrukersønn, men dog dattersønn av den siste som drev gården.

Retten har gjennomgått hele det fremlagte materiale og har ved vurderingen av hvorvidt bygningsmyndighetene kan sies å ha satt seg utover et forsvarlig skjønn i sin vurdering av de enkelte søknader og dermed handlet vilkårlig overfor de tiltalte, delt seg i et flertall og et mindretall.

Det er enighet om at bygningsmyndighetene i Hetland like siden det etter krigen på ny ble adgang for folk til å skaffe seg byggematerialer, har befunnet seg i en etterhånden stadig mer og mer vanskelig situasjon. Den må nå betegnes som overordentlig vanskelig. Muligheten for å få tomter innenfor Stavanger bys grenser har avtatt, og mengden av byggesøkende i det omliggende Hetland herred har øket på. Samtidig har herredets økonomiske evne satt en grense for hvor hurtig nye strøk kan gjøres byggeklare med vei, vann og kloakk. Det har måttet skje en gradvis tilstramning i bygningsmyndighetenes praksis når det gjelder strøk uten offentlig kloakk. Så lenge det er klart at der ikke kan bli noen større pågang etter tomter fordi grunneierne i strøket er lite villige til å selge tomter, har tillatelser kunnet gis når bygningene ble skaffet et helsemessig betryggende avløp for kloakkvann. Men når det så ser ut til at en sone vil bli gjenstand for stor pågang av byggesøkende, må det holdes igjen inntil det kan bli anledning til å anlegge offentlig kloakk. Grunnen er bl.a. at de private kloakkavløp vil kunne forurense brønnene. Åpne kanaler som den i dalføret på Tasta, er helsemessig uheldige.

Rettens flertall, formannen og domsmann Boye, har funnet at bygningsråd og helseråd har fulgt en fast linje når de har gitt og avslått søknader, uten at det dermed er sagt at det ikke kan ha forekommet noen få tilfelle hvor det synes som om avslag heller burde vært gitt. For begge de strøk nærværende sak gjelder, spiller kloakkavløp fra et enkelt hus ikke noen rolle for graden av forurensningen. Når derfor bygningsmyndighetene har hatt for seg tilfelle der særlige hensyn gjorde seg gjeldende, har de funnet å kunne dispensere. I de fleste av disse tilfelle har det dreiet seg om en gårdbruker som har ønsket å overlate sønner eller døtre tomter av gården som forskudd på arv. At man har funnet å kunne være lempeligere der, skyldes at det bare kunne bli tale om et begrenset antall hus. Utenfor kretsen av gårdbrukerens egne sønner og døtre gikk man ikke, og det er ikke påvist noen innvilget søknad fra personer i samme situasjon som C hvor det ikke var foreldrene, men

Side:1308

besteforeldrene som hadde drevet gårdsbruk. For øvrig er det skjedd en tilstramning også når det har dreiet seg om Sønner og døtre, fordi det etterhånden ble så mange av den slags søknader. I et tilfelle hvor først sønn, så datter hadde fått byggetillatelse, ble en annen sønn nektet fordi det i mellomtiden var kommet klage fra en nedenforboende gårdbruker over kloakktilsig. Det er videre tilfelle hvor gårdbrukeren selger gården og tar av en tomt til seg selv. Videre tilfelle hvor en eldre gårdbruker tar folge (føderåd). De unge trenger huset og han selv må få seg et nytt på gården. Byggetillatelser som har vært gitt noen år tidligere, men ikke den gang kunne nyttes på grunn av særlige forhold, er på søknad blitt fornyet. Et eldre hus rives og erstattes med et nytt, hvor de sanitære forhold da blir bedre. Et tilbygg med en ytterligere leilighet i et eldre hus er blitt påvist å være innvilget. Jfr. om dette tilfelle nedenfor. Et tilfelle som de tiltalte har pekt på av tillatelser ved Stokkavannet, skrev seg fra 1955 og hadde sin årsak i, at kommunen ønsket en tomt annetsteds i herredet overlatt til en større industribedrift som ville sette i gang virksomhet. Eieren gikk med på å overlate tomten mot å få innvilget byggetillatelse ved Stokkavannet, og man strakte seg av den grunn langt. Vilkåret var at han kjøpte hele gårdsbruket her og ikke utparsellerte det. Samtidig ble tillatt oppført forpakterbolig. Også i et par andre tilfelle har det vært satt som vilkår at kjøperen skaffet seg et større areal omkring tomten så at det ikke ble noen tettbebyggelse. I et tilfelle ble det gitt tillatelse for kjøperen av en gård til å oppføre en 2-manns bolig da selgeren tok unna det eldre hus til seg selv.

Helserådets ordfører, distriktslege Einar Bø, har som vitne uttalt at etter hvert som man har fått mer erfaring for hvordan det virker å slippe bebyggelsen løs, har det vært nødvendig å se strengere på søknadene. Det blir mer og mer alvorlige kloakkproblemer rundt omkring i herredet, og det må tungtveiende grunner til for at helserådet kan tillate bebyggelse utenfor strøk med offentlig kloakk. Angående Stokkavannet som reservedrikkevann har han uttalt at det er drikkelig uten koking hvis det tilsettes klor. I denne forbindelse bemerkes at det har fremgått av de oppnevnte sakkyndiges utredninger at Stokkavannet er forurenset, men ikke i den grad at en kan la være å bruke det som en reserve for byens vannforsyning. Men skal dette kunne skje, tåles det ikke ytterligere forurensning. Rådgjerder som tas for å gjøre den enkelte eiendoms kloakkavløp mer betryggende, betyr ikke nok. Om nemlig hele søkermassen gjorde det på samme måte, ville det tilsammenlagt like godt bli forurensning. Da en fjernelse av avløpsvannet ved kommunal foranstaltning ikke lar seg gjennomføre, er det ingen måte til å unngå at det tilflyter Stokkavannet innhold fra bebyggelsen. Den gjæring som septiktankene er basert på, medfører ifølge de sakkyndige ingen særlig reduksjon av bakterieinnholdet i avløpsvannet fra tankene. Den ene av de oppnevnte sakkyndige, sivilingeniør Jensen, har tilføyet at det er absolutt nødvendig å ta drastiske forholdsregler for å sette en stopper for den ulovlige husbygging i Hetland.

Helseassistent Arne Thorsen har som vitne uttalt seg i samme retning som distriktslegen. Thorsen har vært knyttet til helsevesenet i herredet siden 1947 og kjenner nøye forholdene i alle strøk. - - -

Rettens flertall har funnet at det ikke på grunnlag av det som er

Side:1309

kommet frem i retten lar seg si, at bygningsrådets og helserådets avgjørelser vedkommende de tiltalte er vilkårlige, og heller ikke at avgjørelsene med god grunn kunne oppfattes som vilkårlige av de tiltalte. Hva de tiltalte påberoper seg, er tillatelser som etter deres mening ikke burde vært gitt når det sammenlignes med deres egne tilfelle. Derimot er det ikke pekt på avslag som etter deres mening ikke burde vært gitt, utenom de avslag de selv fikk. Men med hensyn til tillatelsene er å si at dels ligger de i tid forut for de tiltaltes søknader, og tilstramningen i bygningsmyndighetenes praksis er skjedd suksessivt. Dels ligger de i tid etter avslagene til de tiltalte. Men det har da i hvert enkelt tilfelle foreligget særlige forhold. Rettens flertall kan ikke se annet enn at bygningsmyndighetenes skjønn stort sett har vært fullt forsvarlig.

Det kan nok sies at når politiet nå gikk til det skritt å øke bøtene i foreleggene fra tidligere kr. 200 til kr. 500 og kr. 1 000, var det uheldig at nettopp en husbygger som C ble rammet siden bygningsrådet gjerne har satt sønner og døtre på gårdene i en særstilling, og han i hvert fall ætter i annet ledd fra gårdens eier. Likevel avviker tilfellet som nevnt ikke fra tidligere fulgt praksis fra bygningsmyndighetenes side.

Sammenlignes As tilfelle med Magne Olsens, er det den forskjell at det for sistnevntes vedkommende dreiet seg om et igangværende gartneri på farens gård. Det ligger helt annerledes an for As vedkommende. Han visste dessuten alt fra kjøpet av at det ikke kunne regnes med byggetillatelse. Han gikk i gang med utgraving og støpning uten å søke slik tillatelse og fortsatte byggearbeidet tross avslag fra bygningsrådet.

Rettens mindretall, domsmann Torjussen, mener at bygningsrådet ikke har hatt lovlig adgang til å se lempeligere på søknader fra sønner og døtre på gårdene enn fra fremmede personer, idet han mener at det på den måte ikke blir likhet for loven. Det stiller seg annerledes når gårdbrukeren ved salg av gården tar unna våningshuset til eget bruk.

Som følge av den nevnte ulikhet der har vært praktisert, foreligger det etter mindretallets mening en vilkårlighet i avgjørelsene som måtte fortone seg som urimelig for de tiltalte, og som må lede til at de ikke kunne være bundet av de avslag de selv fikk, og derfor heller ikke kan straffes for å ha satt seg utover avslagene. Det har etter mindretallets mening ikke vært anvendt et forsvarlig skjønn når bygningsrådet har valgt ut en gruppe og satt den i en særstilling, mens de øvrige er behandlet annerledes.

For As vedkommende må etter det samme mindretalls mening også et annet forhold lede til frifinnelse. Den tidligere eier av gården hvorav hans tomt er utskilt, hadde deltatt i anlegget av kanalen og hadde vedlikeholdsplikt med hensyn til denne. Det samme gjelder tiltalte som nåværende eier av en parsell av gården. Det må da etter mindretallets oppfatning tilligge ham en rett til å bruke kanalen som avløp. Også i denne relasjon ser mindretallet det som en vilkårlighet at sønner og døtre på fjernereliggende gårder, som ingen rett har i kanalen, har fått tillatelse til å bygge med kloakkavløp den veien, mens A som er medberettiget i kanalen er blitt nektet.

Rettens flertall ser dette annerledes. Gårdenes og dermed tomtenes rettigheter i kanalen omfatter bruk av den til avløp for dreneringsvann.

Side:1310

Bygningsrådet og helserådet må derfor være berettiget til å nekte dens bruk som kloakkavløp av helsemessige grunner.

På enda et punkt ser mindretallet en vilkårlighet, nemlig for så vidt som As eiendom er et småbruk og ikke kan utnyttes uten at det er hus der.

Forsvareren har videre hevdet at det kleber formelle mangler ved bygningsmyndighetenes behandling av de tiltaltes byggesøknader, nemlig derved at bygningsrådet har avslått dem før de har vært forelagt helserådet. Forsvareren har ment at det var forholdt slik for alle tre tiltaltes vedkommende. Dette er dog ikke riktig. As søknad ble behandlet av helserådet 9. juni 1960 og avgjort av bygningsrådet 16. s. m. Når det gjelder B, var avslaget til ham gitt 28. mai 1959, mens behandlingen i helserådet fant sted 9. april 1960 da Bs søknad til departementet om byggeløyve var kommet til bygningsrådet til uttalelse. Det viste seg at helserådet hadde samme syn på forholdet som bygningsrådet. Dette ekspederte saken tilbake til departementet 3. mai 1960 og henviste bl.a. til nettopp dette. Retten henviser her videre til de to før refererte brev av henholdsvis 23. og 27. mai 1960 fra departementet og bygningsrådet. Jfr. foran under omtalen av behandlingen av Bs søknad. Søknaden har vært behandlet i helserådet før den øverste instans i bygningssaker, Kommunaldepartementet, avgjorde den, og departementet har i sin avgjørelse av 19. august 1960 ikke gjort noen bemerkning ved at den ikke hadde foreligget for helserådet før bygningsrådets avslag i 1959.

For Cs vedkommende er helserådsvedtaket av 9. april 1960, mens bygningsrådets nektelse er av 23. november 1959.

Retten er enstemmig av den oppfatning, som også bygningsrådets og helserådets vedkommende har gitt uttrykk for, at det loven fordrer i §60 nr. 2, er at bygningsrådet ikke skal godkjenne en privat ordning av kloakken uten at helserådet har uttalt seg. Er derimot bygningsrådet - hvor jo helserådets ordfører er medlem - av den oppfatning at en tillatelse ikke under noen omstendighet bør gis, uansett om helserådet ville tilråde en ordning, kreves det ikke at saken har vært forelagt helserådet før bygningsrådet gir avslag. Dertil kommer at da saken senere ble forelagt helserådet, hadde dette samme oppfatning som bygningsrådet. Unnlatelsen har således ingen betydning hatt. Også av den grunn lar bygningsrådets beslutning seg opprettholde som gyldig. Jfr. Castberg: Innledning til forvaltningsretten (utg. 1955) side 219 hvor det heter: «Hvis man i det konkrete tilfelle kan gå ut fra at tilsidesettelsen av lovens krav om innhentelse av uttalelser ingen reell betydning har hatt, må det være forsvarlig å opprettholde forvaltningsakten som gyldig tross forsømmelsen.»

Bygningssjefen har i retten opplyst at det ikke er gitt noen byggetillatelse uten at det forelå uttalelse fra helserådet. Videre har han opplyst at når en søknad om tomteutskillelse i hensikt å bygge har vært forelagt helserådet, er ikke alltid den senere innløpne byggesøknad forelagt det.

Forsvareren har videre hevdet at avslag er gitt de tiltalte uten at den nødvendige besiktigelse av stedet med den påtenkte løsning av kloakkspørsmålet har vært foretatt. Distriktslege Bø har opplyst at han foretok

Side:1311

inspeksjon hos B og C, men uten at de var tilsagt. Kloakkløsningen fremgikk tydelig nok av terrenget. Hos C var det klaringskumme og var gravet utløp for den. Den stenfylte hule som C har gravet ut i tillegg dertil så ikke distriktslegen, men han uttaler at den ikke betydde noen effektiv rensning og ikke hadde noen betydning for vurderingen. Jfr. også foran om de sakkyndiges uttalelse her. Helseassistent Thorsen har forklart at han ikke har foretatt noen inspeksjon hos de tiltalte, men han kjenner forholdene ut og inn. Med hensyn til tiltalte A har det fremgått av bygningssjef Forfangs vitneforklaring, at bygningssjefen selv ble oppmerksom på de grunnarbeider tiltalte hadde gått i gang med uten å søke. Det var etter dette han 11. mai 1960 tilskrev tiltalte om å innstille arbeidet. En spesiell inspeksjon i anledning av As kloakkløsning foretok derimot ikke bygningssjefen. Bs byggested ligger like ved offentlig vei, og bygningssjefen har vært der og sett på stedet. Angående bygningssjefens besøk hos C er talt før.

Rettens flertall - de samme som før - legger vekt på at det har fremgått av så vel bygningssjefens som helserådsordførerens forklaringer, at selv om det var foretatt en særskilt inspeksjon med henblikk på kloakkspørsmålet, ville det ikke ledet til godkjennelse av arrangementene. Bygningsrådet er dessuten på befaringer flere ganger i årets løp rundt omkring i hele herredet, og alle dets medlemmer kjenner forholdene. Dessuten foreligger kart. Og når forholdet er som her, at bebyggelse ikke må få bre seg i dalsøkket på Tasta med kanalen til Dusevik og i området omkring Store Stokkavann etter bygningsmyndighetenes syn, var det unyttig å ta noen spesiell inspeksjon i anledning av ansøkningene.

Rettens mindretall - domsmann Torjussen - er av den mening at det pålå bygningsrådet å ta en spesiell inspeksjon hos hver enkelt før det avgjorde søknadene. Og da han for sitt vedkommende ikke anser det tilstrekkelig godtgjort at det er forholdt så, må vedtakene etter hans mening ansees ugyldige også av denne grunn, så at de tiltalte straffritt kunne sette seg utover dem.

Forsvareren har reist det spørsmål om bygningsmyndighetene har forstått loven riktig. Tross §60 nr. 2 utelukkende anviser de kloakkmessige forhold som grunnlag for nektelser - og tillatelser - i strøk som ikke er regulert, har de handlet ut fra andre hensyn, som bl.a. dette å konsentrere bebyggelsen i herredet mest mulig å tilgodese mennesker i bestemte situasjoner fremfor andre.

Hva det sistnevnte angår, er det nødvendige sagt foran under omtalen av rettens flertalls og mindretalls syn på hva der er lovlig og forsvarlig vurdering fra bygningsmyndighetenes side. Og når det gjelder den ting å tilstrebe mest mulig konsentrasjon av bebyggelsen, bunner interessen i å oppnå dette etter rettens mening nettopp i bl.a. hensynet til ordnede kloakkforhold.

Det kan være så at om de tiltalte hadde fått lov å bygge, betydde det ikke så meget helsemessig. Men retten mener enstemmig at bygningsrådet må være berettiget til å se på konsekvensene og på det forhold at søkermassen øker og øker så det en gang måtte sies stopp. Tastamyren med kanalen fra den kunne ta en viss mengde avløpsvann, men

Side:1312

omsider er den blitt mettet. Forskjellen i rettens flertalls og dens mindretalls syn på forholdet er da bare det, at mindretallet mener at så måtte det være stopp for alle.

Forsvareren har utfra sitt syn på bygningsmyndighetenes handlemåte som rettsstridig hevdet at vilkårene for nødverge fra de tiltaltes side da har foreligget. De hadde en rett til å utnytte sine eiendommer, men ble utsatt for et rettsstridig angrep på denne rett ved å bli forbudt å utøve en normal utnyttelse som den å oppføre bygning på eiendommene.

Rettens flertall har etter det som er sagt foran, ikke funnet at det foreligger noen rettsstridig handlemåte fra bygningsmyndighetenes side. Og mindretallet finner det tilstrekkelig å begrunne en frifinnelse med sitt syn på avslagene som vilkårlige og ikke bygget på en inspeksjon og derfor ugyldige.

Forsvareren har også ment at de tiltalte befant seg i en nødstilstand hva boligforhold angikk og derfor måtte være straffri etter bestemmelsen i strl. §47. For å redde seg ut av sin boligsituasjon måtte de ansees berettiget til å ofre sin lydighetsplikt overfor offentlig myndighet.

Retten er etter de opplysninger som er gitt om de tiltaltes boligforhold enstemmig av den oppfatning, at det ikke har foreligget en slik bolignød for noen av dem at de av den grunn var berettiget til å sette seg utover bygningsrådets avgjørelse.

Endelig har forsvareren fremholdt at det formentlig må skyldes en villfarelse hos bygningsmyndighetene når de har ment i Tastaområdet å måtte ta hensyn til de nedenforliggende grunneiere langs kanalen. Bygningssjefens frykt for søksmål mot kommunen fra grunneiernes side om det ble tillatt satt kloakkvann ut i kanalen, må etter forsvarerens mening være ubegrunnet. Det måtte bli en sak mellom husbyggerne og kanaleierne. Det er henvist til høyesterettsdom i Rt-1937-505.

Retten skal til dette bemerke at så vel helseråd som bygningsråd må ansees berettiget til å ta hensyn til det for hele strøket uhygieniske i å ha kloakkvann rennende i en åpen kanal hvor bl.a. barn kan komme til, og berettiget til å handle ut fra det.

Når det under saken har vært pekt på så megen ulovlig byggevirksomhet i herredet, og i den forbindelse også mange tilfelle av ulovlig installasjon av vannklosetter i hus hvor det uttrykkelig var forbudt, vil retten anta at en effektiv måte å komme uvesenet til livs på vil være å gjøre håndverksloven gjeldende for Hetland kommune. Håndverkerne vil da melde av til bygningsrådet om sine installasjoner m.v.

Side:1313