Rt-1961-477

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-04-18
Publisert:	Rt-1961-477
Stikkord:	Navnerett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 52
Parter:	Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom).
Forfatter:	Bahr, Gaarder, justitiarius Terje Wold. Mindretall: Skau, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §337, §69, Handelsnæringsloven (1935) §2, §63, §67, Navneloven (1923) §20, Navneloven (1923), §112, §28, §29, Handelsnæringsloven (1935)

Dommer Bahr: Oslo politikammer forela den 5. januar 1960 Knut André Jensen en bot på 400 kroner, subsidiært 15 dagers fengsel, for forseelser mot: I. handelsloven av 8. mars 1935 §112, jfr. §28 og §29, jfr. §2, 1. og tredje ledd, og II. straffelovens §337, jfr. lov om personnavn av 9. februar 1923 §20, jfr. straffelovens §63. Grunnlaget for forelegget var, for så vidt angår post I, at siktede som kjøpmann med handelsrett i Oslo og innehaver av firmaet Gnisten, Maridalsveien 34, drev en midlertidig filial i Stortingsgaten 28 i tiden 1. november 1957-15. januar 1958 og en midlertidig filial i Stortingsgaten 8 i tiden 1. desember 19584. januar 1959. Med hensyn til post II var grunnlaget at siktede til tross for at han har Jensen som familienavn og er døpt Knut André Jensen, har antatt navnet André som etternavn, idet han daglig bruker dette navn og bl.a. har inngått ekteskap ved ambassaden i Haag i 1958 under navnet Knut André.

Siktede nektet å vedta forelegget, og saken ble oversendt til Oslo byrett, som den 18. mai 1960 avsa dom med slik domsslutning:

«Knut André Jensen, født xx.xx.1921, dømmes for forseelse mot handelsloven av 8. mars 1935 §112, jfr. §28 og §29, jfr.

Side:478

§2,1. og tredje ledd, samt straffelovens §337, jfr. strl. §63 første ledd, til en bot til statskassen stor kr. 200 eller til en straff av fengsel i 9 dager, hvis boten ikke betales.

I saksomkostninger til det offentlige pålegges han å betale kr. 75.»

Det fremgår av domsgrunnene at siktede delvis ble frifunnet for tiltalens post I, idet byretten fant at adgangen til å reise straffesak for det forhold som gjaldt tiden 1. november 1957-15. januar 1958, var bortfalt ved foreldelse.

Domfelte har påanket byrettens dom til Høyesterett. For så vidt angår tiltalepost I, angriper han lovanvendelsen og med følgende begrunnelse:

«Jeg antar at byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at det i dommen beskrevne filialsalg i Stortingsgt. 8 i tiden 1. desember 19584. januar 1959 - et salg som hadde funnet sted i julemånedene i flere år på rad - ikke har foregått fra «fast utsalgssted» i handelslovens forstand. Handelsloven stiller ved legaldefinisjonen av «fast utsalgssted» i §2 intet krav til varigheten av salget, men sier tvertom at salgsvirksomheten kan drives «med eller uten avbrytelse». Mitt filialsalg i julemånedene har inngått som ledd i min ordinære forretningsvirksomhet, og det kan ikke være lovens mening at et slikt salg skal kunne karakteriseres som omførselshandel, jfr. §2 tredje ledd.»

Med hensyn til post II hevder domfelte prinsipalt at straffansvaret er foreldet. Subsidiært angriper han også for denne posts vedkommende byrettens lovanvendelse. Etter det resultat jeg er kommet til i foreldelsesspørsmålet, er det ikke nødvendig for meg å gjøre nærmere rede for anken over lovanvendelsen.

Når det gjelder post I, er jeg kommet til at anken må forkastes, idet jeg ikke kan finne at byrettens premisser vedkommende denne post gir uttrykk for noen uriktig lovanvendelse.

Det er riktig, som fremholdt i ankeerklæringen, at tidsmomentet - hvor lenge salgsvirksomheten er beregnet å vare - ikke er gjort til noe ledd i legaldefinisjonen av «fast utsalgssted» i handelslovens §2. Det avgjørende etter loven er om salgsvirksomheten er beregnet på flytning. Men byrettens premisser i den foreliggende sak gir etter min mening ikke holdepunkt for at retten har ansett det som i og for seg avgjørende at domfeltes salgsvirksomhet i Stortingsgaten 8 var ment bare å skulle vare en kort tid - nemlig fra 1. desember 1958 til 4. januar 1959.

Domfelte har festet seg ved rettens bruk av ordet «midlertidig» i disse uttalelser: «Utsalgsstedet var således beregnet på å være og var av midlertidig karakter», og «Det ansees godtgjort at tiltalte var klar over sin handlemåte, således også at den virksomhet han drev i Stortingsgaten 8 som nevnt var midlertidig - altså beregnet på flytning». Men allerede den sistnevnte passus viser - og det bekreftes etter min mening av domsgrunnene for øvrig - at retten har vurdert om salgsvirksomheten i det foreliggende tilfelle var beregnet på flytning, at den på grunnlag av sin bedømmelse av bevisene har funnet at dette spørsmålet måtte

Side:479

besvares med ja, og at utsalgsstedet derfor i lovens forstand ikke kunne ansees som «fast». I rettens henvisninger til utsalgsstedets eller salgsvirksomhetens midlertidige karakter legger jeg ikke noe annet eller mer enn, at den har tatt dette tidsmoment i betraktning ved bedømmelsen av om salgsvirksomheten var beregnet på flytning. Men heri ligger ikke noen uriktig lovanvendelse. Jeg henviser i denne sammenheng til førstvoterendes bemerkninger om forståelsen av handelslovens §2 i saken mot Magnus Torgersen (l.nr. 51),*) som nettopp er pådømt av Høyesterett.

• ) Se foran side 472.

Hva angår post II er jeg blitt stående ved at straffansvaret må ansees bortfalt ved foreldelse, og at resultatet således for denne posts vedkommende må bli frifinnelse.

Overtredelser av straffelovens §337 straffes med bøter, og adgangen til å reise straffesak foreldes da i 1 år, jfr. straffelovens §67, siste ledd.

Straffetruselen i §337 er rettet mot den som «forandrer Navn eller Navnets Skrivemande eller antager noget Navn». Tiltalen i saken gjelder at tiltalte til tross for at han har Jensen som familienavn og er døpt Knut André Jensen, har antatt navnet André som etternavn. Det retten har funnet tiltalte skyldig i, er at han uten hjemmel i navneloven har forandret sitt etternavn. Jeg lar det stå hen hvilket av de to alternativer i gjerningsbeskrivelsen i §337 som her i tilfelle skulle komme til anvendelse. Avgjørende for meg er, at enten man bygger på det ene eller det annet alternativ, må straffebudet etter sin ordlyd ansees rettet bare mot det forhold at noen tar i bruk et navn som han etter loven ikke har rett til. Det rammer ikke den videre bruk av det forandrede eller antatte navn. Bestemmelsen skiller seg for så vidt fra det tilsvarende straffebud i §19 i den danske navnelov av 22. april 1904, som setter bøtestraff for den «der benytter et ham ikke tilkommende Slægtsnavn som sit».

Det er meget som taler for at vårt straffebud, på samme måte som det danske, burde ramme også det å bruke et ulovlig antatt eller forandret navn. Men det er i tilfelle lovgivningsmaktens og ikke domstolenes sak å rette på denne mangel.

Med hensyn til utgangspunktet for foreldelsesfristen antar jeg at det straffbare forhold etter §337 i et tilfelle som dette må regnes som avsluttet, jfr. straffelovens §69, når vedkommendes bruk av det ulovlig forandrede eller antatte navn har festnet seg på en slik måte, at han må sies å ha gått over til faktisk å nytte dette navn i stedet for det riktige.

Jeg innskyter her: Aktor for Høyesterett har gjort gjeldende at et navn i forhold til straffelovens §337 må ansees forandret eller antatt på ny hver gang vedkommende bruker det, og at foreldelse i så fall ikke er inntrådt i dette tilfelle, idet tiltalte fremdeles kaller seg André. Men dette syn på forståelsen av §337 kan jeg ikke være enig i.

Side:480

Byretten har ikke fastslått på hvilket tidspunkt tiltaltes bruk av André som slektsnavn hadde fått en slik festnet karakter som nevnt. Men etter rettens beskrivelse av saksforholdet legger jeg til grunn at tidspunktet ligger atskillig lenger tilbake enn 1 år før straffesaken ble reist.

Jeg tilføyer: Det faktiske forhold i saken er noe komplisert ved at tiltalte - etter det byretten har funnet bevist - i 1948 fikk utstedt et pass lydende på Knut André Jensen, og at han i 1956 fikk fornyet dette pass eller utstedt nytt pass lydende på samme navn. Men det er etter byrettens beskrivelse på det rene at han ellers har brukt og fremdeles bruker André som slektsnavn. Det fremgår også av dommen at passet i 1948 ble utstedt i anledning av at tiltalte tenkte å utvandre til U.S.A., at den amerikanske ambassade forlangte dåpsattest, og attesten lød på Knut André Jensen. For meg er det ikke naturlig å se det slik, at tiltalte gjorde seg skyldig i en ny overtredelse av straffelovens §337 når han etter sine «tilbakefall» til Jensen-navnet i forbindelse med passaffærene i 1948 og 1956 fortsatte sin tidligere, mangeårige bruk av André som etternavn. For øvrig ville selv under denne forutsetning foreldelse være inntrådt etter mitt syn, idet fornyelsen av passet lydende på Knut André Jensen, eller utstedelsen av det nye pass på dette navn, som før nevnt foregikk i 1956, mens forelegget i saken ble utferdiget i 1960.

At straffansvaret for det omhandlede forhold er foreldet, betyr selvsagt ikke at tiltalte nå har rett til å bruke André som slektsnavn.

Mitt resultat blir, at anken forkastes for post I's vedkommende, men tas til følge - tiltalte frifinnes - for så vidt angår post II. Konsekvensen av dette blir at det må utmåles ny straff - en bot for overtredelsen av handelsloven. Jeg antar at boten bør settes til 150 kroner, subsidiært 9 dagers fengsel.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Knut André Jensen frifinnes for overtredelse av straffelovens §337.

2.Anken over domfellelsen for overtredelse av handelsloven forkastes.

3.Knut André Jensens straff for overtredelse av handelsloven av 8. mars 1935 §112, jfr. §28 og §29, jfr. §2, 1. og tredje ledd, fastsettes til en bot stor 150 - ett hundre og femti - kroner, subsidiært 9 - ni - dagers fengsel.

Dommer Skau: Når det gjelder domfellelsen for overtredelse av loven om handelsnæring, er jeg enig med førstvoterende. Derimot er jeg kommet til et annet resultat enn ham for så vidt angår foreleggets punkt II, spørsmålet om overtredelse av straffelovens §337, jfr. navnelovens §20.

Etter straffelovens §69 første ledd, alternativ 1, som her kommer til anvendelse, er utgangspunktet for foreldelsesfristens løp «den

Side:481

dag da den straffbare virksomhet er avsluttet». Det straffbare forhold i vårt tilfelle er at tiltalte har forandret sitt navn fra Knut André Jensen til Knut André. Han har brukt André som etternavn istedenfor Jensen i lang tid og inntil denne saken ble reist. Etter min mening må dette sees ikke som en «engangshandling», men som et fortsatt forhold - en «virksomhet» som først er avsluttet når bruken av André som etternavn opphører. Legger man dette til grunn, er det på det rene at forholdet ikke er foreldet, da tiltalte brukte etternavnet André så sent som da forelegg ble utferdiget.

Jeg kan ikke se at denne løsning kommer i strid med de avgjørelser av Høyesterett som har vært påberopt fra forsvarets side. Den som «innfinner» seg i riket etter å være utvist - Rt-1916-127, m. fl. - den som oppfører eller forandrer et byggverk i strid med bygningslovgivningen - Rt-1930-781, m. fl. - det aksjeselskap som tar viljesbestemt pant i egne aksjer - Rt-1958-1010 - foretar en straffbar handling, ikke en vedvarende virksomhet.

Når det gjelder anken over lovanvendelsen, finner jeg det klart at den ikke kan føre frem. Jeg stemmer derfor for at domfeltes anke i sin helhet forkastes.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil tilføye at jeg har vært i stor tvil når det gjelder tiltalen etter straffelovens §337, men etter den snevre formulering av det straffbare forhold i denne paragraf er jeg blitt stående ved førstvoterendes resultat.

Dommer Bendiksby: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Skau.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Bahr.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Hans Aubert med domsmenn Olav Lohne og Erling Mørch):

Tiltalte Knut André Jensen er født xx.xx.1921 og bor Slemdalsveien 67, Oslo. Han er ingeniør og innehaver av firma «Gnisten». - - -

Ad foreleggets post I.

Etter det opplyste legger retten til grunn at tiltalte i 1951 startet et firma han kaller Gnisten. For dette har han båndlagt sitt eget handelsbrev. Fast handelssted var til å begynne med Casparisgt. 4, Oslo. Etter 3 år flyttet han virksomheten til Maridalsveien 34, og der har han vært siden. Dette er da utsalgssted for de varer han omsetter. Varene er vesentlig importerte ting, leketøy-togsett og hobby-ting (flybyggesett m.v.). Han driver også, sier han, engros-salg i Maridalsveien 30. Firmaet er registrert 30. april 1951 under navnet Gnisten, Knut André. - - -

Etter avtale med firmaet Helly Hansen A/S fikk tiltalte leie et lokale for sin salgsvirksomhet i Stortingsgt. 8, Oslo, for tiden 1. desember 1958

Side:482

til 4. januar 1959. Her installerte han fullt butikkutstyr - lokalet var i 2 etasjer - og foretok salg i den nevnte tid av togsett m.v. med full betjening, dvs. med 5 faste og 2 midlertidig ansatte funksjonærer. Handelsbrevet til tiltaltes mor ble båndlagt for denne salgsvirksomhet. For dette lokalet betalte tiltalte kr. 135 pr. dag i leie. - - -

Når det gjelder hans forhold i tiden 1. desember 1958 til 4. januar 1959 finner retten at tiltalte må bli å dømme etter de bestemmelser forelegget angir.

Det ansees på det rene at mens tiltalte drev forretningsvirksomhet fra fast forretningssted i Maridalsveien 34, drev han også salgsvirksomhet med sine varer som nevnt fra filial i Stortingsgt. 8, Oslo, på grunnlag av morens handelsbrev. Moren foresto dette salget, som fant sted i tiden 1. desember 1958 til 4. januar 1959. Lokalet her var leiet med sikte på salg i juletiden, og det var meningen da leiekontrakten ble inngått at flytning av virksomheten skulle skje ved utløpet av leietiden. Utsalgsstedet var således beregnet på å være og var av midlertidig karakter. Den høye leie som ble krevet og betalt viser også dette. At tiltalte la ned betydelige omkostninger i butikkutstyr m.v. finnes å være uten betydning i denne forbindelse.

Handel antas etter dette ikke å ha foregått fra fast utsalgssted i lovens forstand, jfr. handelslovens §2, 1. og tredje ledd.

Det ansees godtgjort at tiltalte var klar over sin handlemåte, således også at den virksomhet han drev i Stortingsgaten 8 som nevnt var midlertidig - altså beregnet på flytning.

Ad foreleggets post II.

Det ansees på det rene ved fremlagt dåpsattest datert 23. mai 1959, at tiltalte er døpt med navn Knut André Jensen. Det ansees videre godtgjort at tiltalte har brukt og fremdeles bruker navnet André som etternavn. Blant annet har han undertegnet med navnet Knut André på forelegget da han ikke vedtok det. Han har også 19. november 1954 fått utstedt pass på navnet André som etternavn ved å forevise som legitimasjon flyktningpass fra Stockholm (oppgitt nummer 695 for 1944) og førerkort for bil. I 1957 fikk han etter søknad under navnet André utstedt nytt pass på dette navn. Dette passet ble brukt da han 16. mai 1958 inngikk ekteskap ved ambassaden i Haag.

Opplysningene ellers viser at han i 1948 fikk utstedt pass lydende på navnet Knut André Jensen i anledning av emigrasjon til Amerika. Den amerikanske ambassade forlangte den gang dåpsattest, og denne lød på Knut André Jensen. Tiltalte fikk videre fornyet dette passet - eller utstedt nytt pass - i 1956. Denne gang på navnet Knut André Jensen.

Tiltalte har ikke søkt departementet om å få forandret sitt etternavn til André. Han har forklart at han gjennom en årrekke har brukt navnet André som etternavn, så vel da han gikk på skole, under Sverigeoppholdet i krigens dager, og i sin forretningsvirksomhet. Hans firma er således også registrert under navnet Knut André. Tiltalte mener at han har brukt navnet så lenge at han må ha hevdet retten til å bruke det.

Retten finner at tiltalte uten hjemmel i navneloven har forandret sitt etternavn, og at han har vært klar over det uberettigede i sin handlemåte. Hans forhold rammes av strl. §337. - - -

Side:483