Rt-1961-494

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1961-04-22
Publisert:	Rt-1961-494
Stikkord:	Samferdselsloven
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 51 B
Parter:	Statsadvokat Anton Hiorth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Peter F. Holst).
Forfatter:	Bahr, Schei, Leivestad, Heiberg, Skau
Lovhenvisninger:	Samferdselsloven (1947) §7, Samferdselsloven (1947), Straffeprosessloven (1887) §392, Lov om erverv og bortfraktning av skip (1946) §27, LOV-1947-07-11-§27, LOV-1947-07-11-§7, §24, §27, §8

Dommer Bahr: Politiadjutanten i Vest-Agder forela den 27. mai 1960 A, Flekkefjord, en bot på 100 kroner, subsidiært 9 dagers fengsel, for overtredelse av samferdselsloven av 11. juli 1947 §27, jfr. §7 - bestemmelsen om at fortjenestekjøring uten rute ikke er lovlig uten løyve fra samferdselsnemnda. Grunnlaget for forelegget var at A «skjønt han ved Vest-Agder samferdselsnemnds vedtak av 18. februar 1955 ble gitt tillatelse til drosjekjøring fra bopel lørdag, søndag og helgedager for øvrig, hvilken tillatelse ble fornyet ved nemndas vedtak av 15. desember 1958 - har kjørt sin drosje K-8857 med passasjerer også andre dager i 1959/60 enn de i tillatelsen angitte og uten at kjøringen foregikk fra bopel eller etter bestilling dertil, således bl.a. en hverdag (ikke lørdag) i september 1959 fra jernbanestasjonen i Flekkefjord kjørte B til Fjeldså i Nes, mandag den 28. mars 1960 fra jernbanestasjonen i Flekkefjord kjørte en sønn av C til Grønnesveien».

Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble oversendt til Flekkefjord byrett, som den 12. desember 1960 avsa dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1899, dømmes for overtredelse av lov av samferdsla av 11. juli 1947 §27, jfr. §7, til en bot til statskassen kr. 10, subsidiært 3 dagers fengsel.

Saksomkostninger blir ikke ilagt.»

Domfelte har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen. Ankebegrunnelsen er utformet i 4 punkter, men ingen av dem er opprettholdt for Høyesterett, og jeg refererer dem derfor ikke. Utenom anken har forsvareren for Høyesterett gjort gjeldende at dommen må oppheves i henhold til straffeprosesslovens §392, 2. ledd på grunn av feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen.

Når det gjelder saksbehandlingen anføres det, at det er en mangel ved domsgrunnene at byretten ikke har drøftet og vurdert om de transporter tiltalen gjelder, kunne vært utført på lettvint måte av noen av innehaverne av de ordinære drosjebevillinger i Flekkefjord. Dette spørsmål er nemlig - hevder forsvareren - av betydning ved bedømmelsen av om transportene kunne betraktes som «høvetransporter», jfr. samferdselslovens §24. Han har i den forbindelse henvist til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1952-747 (Vognild-saken).

Med hensyn til lovanvendelsen gjøres det gjeldende at departementets avslag i 1948 på domfeltes søknad om

Side:495

drosjebevilling var ulovlig og ugyldig. Etter en riktig anvendelse av de retningslinjer som var trukket opp i 1947 for utstedelse av bevillinger til ervervsmessig kjøring etter samferdselsloven, og etter Høyesteretts praksis, jfr. spesielt Mortvedt-dommen, Rt-1951-19 flg., hadde A under de foreliggende omstendigheter som innehaver av drosjebevilling fra før krigen i virkeligheten krav på å få ny bevilling, eller på å få fornyet sin eldre bevilling. Når departementet ulovlig har nektet ham dette, må forholdet bedømmes som om han fremdeles var innehaver av sin eldre bevilling. Denne bevilling var ikke undergitt noen slik begrensning med hensyn til kjøredager og holdeplass som den midlertidige bevilling av 18. februar 1955 fra samferdselsnemnda. Under disse omstendigheter kan den kjøring som er omhandlet i saken, ikke betraktes som rettsstridig.

Jeg finner at disse angrep på dommen ikke kan føre frem.

Med hensyn til saksbehandlingen kan jeg ikke se at domsgrunnene lider av noen mangel som gjør at dommens riktighet fremstiller seg som tvilsom. Med hensyn til spørsmålet om det forelå «fortenestekøyring» eller «høvetransport» i lovens forstand, uttales det i domsgrunnene:

«Etter rettens mening kan det ikke være tvilsomt at tiltaltes kjøring må betegnes som «fortenestekøyring» i lovens forstand. Det ansees på det rene at tiltalte ved de 2 i forelegget omhandlede anledninger, og også noen ganger tidligere i 1959/60, uten forhåndsbestilling til bopel, har møtt opp med sin drosje til jernbanestasjonen til ankommende tog, til andre hverdager enn lørdag, og derfra kjørt passasjerer mot betaling, hvilket nettopp er typisk fortjenestekjøring. Om tiltalte også kan ha hatt et privat ærend til stasjonen samtidig, kan ikke bevirke at en her får med «høvetransport» å gjøre, jfr. samferdselslovens §24. Heller ikke at kjøringen kan sies å være bagatellmessig, kan begrunne det.»

I et tidligere avsnitt i domsgrunnene fastslåes det bl.a. at tiltalte utførte de turer som var beskrevet i forelegget «uten at det på forhånd var inngitt bestilling til bopel, idet tiltalte på eget initiativ med bilen møtte opp til vedkommende togs ankomst».

Etter det retten her har funnet bevist, måtte det etter min mening fremstille seg som så klart at kjøringen var av ervervsmessig karakter, at det ikke var noen oppfordring for retten til særskilt å drøfte om kjøringen kunne ha vært utført av en annen bevillingshaver.

Jeg går så over til å behandle angrepet på lovanvendelsen.

Her nevner jeg først at som det fremgår av domsgrunnene, brakte A ikke Samferdselsdepartementets nektende avgjørelse av 21. desember 1948 inn for domstolene; han innrettet seg etter den og opphørte med sin drosjeforretning i 1949. Han begynte så ikke å kjøre igjen før han i 1955 hadde fått den begrensede bevilling av samferdselsnemnda.

Byretten har funnet at den nevnte avgjørelse av departementet ikke kan karakteriseres som vilkårlig, men at den bygget på uriktig faktisk grunnlag.

Side:496

Jeg er enig med byretten i at det i dette tilfelle ikke er noe grunnlag for å konstatere vilkårlighet. Og om det skulle være så at avslaget hvilte på sviktende faktisk grunnlag, og at A - uansett den lange tid som er gått - kunne kreve avgjørelsen kjent ugyldig ved dom, ville dette ikke innebære at han kan betrakte seg som innehaver av en ordinær, ubegrenset drosjebevilling. Hans eldre bevilling var, som alle bevillinger etter den tidligere lovgivning på dette område, satt ut av kraft. For lovlig å kunne drive drosjekjøring måtte han ha ny bevilling etter samferdselsloven, og når han kjørte uten slik bevilling, eller rettere med overskridelse av grensene for den midlertidige bevilling han hadde fått, var det i strid med loven. Jeg nevner i denne forbindelse at domfelte for Høyesterett ikke har opprettholdt sin tidligere anførsel om, at de begrensninger som var satt i den midlertidige bevilling var uten hjemmel i samferdselsloven og derfor må settes ut av betraktning.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Heiberg og Skau: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Jakob Bleskestad med domsmenn Gabriel Hansen og Elias Meland):

- - -

Etter det under hovedforhandlingen fremkomne legger retten følgende saksforhold til grunn:

I årene etter 1926 drev tiltalte, fra bopel, som drosjesjåfør i Flekkefjord, idet det videre er opplyst at han hadde såkalt holdeplassbevilling fra 1. juli 1930. I tiden frem til høsten 1942 drev han fortsatt som sjåfør, inntil det stoppet opp med kjøringen under krigen på grunn av mangel på bensin. På sistnevnte tid fjernet videre okkupasjonsmakten fordelingsskiven fra bilen, slik at han også av den grunn var avskåret fra å fortsette i yrket. Han monterte ikke generator på bilen. Ved siden av drosjekjøringen har tiltalte gjennom årene drevet som fotograf, på bopel, men han har forklart at dette arbeid har vært av forsvinnende omfang og har kun gitt minimale inntekter.

Etter frigjøringen, da det ble aktuelt i 1946 og utover, meldte tiltalte seg som søker til drosjebevilling, idet han i den første tid etter freden i 1945 fortsatte å kjøre på sin gamle bevilling. Imidlertid ble han plasert som nr. 10 på en oppsatt preferanseliste, jfr. rundskriv nr. 7/1946 M fra Arbeidsdepartementet, og da antallet bevillinger som ble gitt, ble begrenset til 6, fikk tiltalte ikke bevilling. Så vidt skjønnes av det som er opplyst under saken, er den egentlige årsak til at tiltalte er kommet så langt ned på preferanselisten, at det er angitt at hans egentlige yrke er fotograf, og at han nærmest har drevet drosjesjåføryrket som binæring. Dette forklarer tiltalte nå er fullstendig uriktig, idet det rette

Side:497

forhold var omvendt, fotografyrket var en binæring. Etter anke fra tiltaltes side til departementet over samferdselsnemndas avgjørelse, hvorved tiltalte ikke ble gitt bevilling, sees Samferdselsdepartementet 21. desember 1948 å ha tilskrevet nemnda slik: «Anke fra A avslåes på grunn av annet yrke (fotografisk forretning) og fordi han bare delvis har utøvet drosjetrafikk.»

Tiltalte forsøkte ved fornyede søknader til myndighetene å oppnå bevilling, men forgjeves. Han fikk avviklingsfrist til 30. juni 1949, senere forlenget til 1. oktober 1949.

Den 18. februar 1955 ble det av samferdselsnemnda i Vest-Agder truffet slikt enstemmig vedtak: «Som en foreløpig ordning godkjenner nemnda at A inntil videre kjører drosje fra sin bopel lørdag, søndag og helgedager for øvrig.»

I møte den 15. desember 1958 har samferdselsnemnda vedtatt fornyelse av bevillingen på samme vilkår som før. Denne avgjørelse er ifølge skriv av 12. januar 1960 fra samferdselskonsulenten innanket for Samferdselsdepartementet, som har stadfestet vedtaket.

I tiden etter 18. februar 1955 har tiltalte så drevet som drosjesjåfør fra bopel etter den begrensede bevilling. Imidlertid har han også etter den forklaring han har gitt under hovedforhandlingen endel ganger i løpet av 1959/60, med sin drosje K-8857 kjørt passasjerer på andre hverdager enn lørdag, fra jernbanestasjonen, uten at det på forhånd var inngitt bestilling til hans bopel, som angitt i den begrensede bevilling. Blant de turer tiltalte har kjørt ansees godtgjort de i forelegget nevnte, i september 1959 med B som passasjer til Fjeldså i Nes mot betaling kr. 6, og D (sønn av C) til Grønnesveien mot betaling kr. 3, begge turer fra jernbanestasjonen, uten at det på forhånd var inngitt bestilling til bopel, idet tiltalte på eget initiativ med bilen møtte opp til vedkommende togs ankomst.

Forsvareren overrettssakfører Håkon Nilsen har gjort gjeldende at det her ikke dreier seg om fortjenestekjøring i lovens forstand, idet tiltaltes kjøring, uten at bestilling på forhånd er inngitt til bopel, har vært så tilfeldig og rent bagatellmessig at det hele må karakteriseres som «høvetransport», jfr. samferdselslovens §24. Videre er reist den innsigelse at den begrensning eller de vilkår samferdselsnemnda har inntatt i bevillingen ikke er hjemlet i loven, jfr. §8. Kjøring «fra sin bopel lørdag, søndag og helgedager forøvrig» er vilkår som ikke direkte er blant de eksempler §8 nevner, og det spørsmål kan reises om lovens formål tilgodesees ved slike begrensninger. Forat tiltalte skal kunne straffes må hans handlemåte være rettsstridig, hvilket det hevdes den ikke er når det som her foreligger ulovhjemlede vilkår. Tiltalte må bli å anse som om han hadde en generell bevilling uten begrensning. Tiltalte har videre handlet i aktsom god tro, liksom det også er gjort gjeldende at det vil virke særdeles urimelig og støtende mot alminnelig samfunnsoppfatning om tiltalte blir straffedømt for et forhold av her omhandlede art. Tiltalte har drevet som drosjesjåfør helt siden 1926, det har gjennom alle år intet vært å utsette på ham i hans yrke, hvorfor en bot nå vil virke i aller høyeste grad støtende, all den stund han kun har fortsatt i sitt gamle yrke. Forsvareren har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.

Side:498

Etter rettens mening kan det ikke være tvilsomt at tiltaltes kjøring må betegnes som «fortenestekøyring» i lovens forstand. Det ansees på det rene at tiltalte ved de 2 i forelegget omhandlede anledninger, og også noen ganger tidligere i 1959/60, uten forhåndsbestilling til bopel, har møtt opp med sin drosje til jernbanestasjonen til ankommende tog, til andre hverdager enn lørdag, og derfra kjørt passasjerer mot betaling, hvilket nettopp er typisk fortjenestekjøring. Om tiltalte også kan ha hatt et privat ærend til stasjonen samtidig, kan ikke bevirke at en her får med «høvetransport» å gjøre, jfr. samferdselslovens §24. Heller ikke at kjøringen kan sies å være bagatellmessig kan begrunne det.

Hva angår spørsmålet om de satte vilkår er ulovhjemlet, finner retten at så ikke kan være tilfelle. Samferdselslovens formål er bl.a. å søke å ha et transportapparat som dekker det behov som er til stede til enhver tid, og det er nettopp for å tilgodese dette at de angitte vilkår, etter det en må legge til grunn, er fastsatt. Tiltaltes handlemåte rammes derfor av lovens §27 jfr. §7. Med hensyn til tiltaltes rettsvillfarelse kan den ikke godtas som unnskyldelig, både fordi han plikter å kjenne de regler som er fastsatt for hans yrke, og fordi han har fått klare advarsler fra politiet, jfr. bl.a. brev av 29. desember 1955 fra politiadjutanten i Vest-Agder.

Med hensyn til spørsmålet om det vil være åpenbart støtende og stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning at tiltalte straffedømmes for sin handlemåte skal bemerkes, at de opplysninger som er tilrettelagt i saken, ikke gir holdepunkt for å sette avgjørelsen om at tiltalte ikke i sin tid ble gitt vanlig drosjebevilling til side som vilkårlig. Imidlertid sees spørsmålet om hvorvidt tiltalte burde være gitt vanlig bevilling å være behandlet i skriv av 14. juni 1955 fra samferdselskonsulenten i Vest-Agder til Flekkefjord kommune. I dette skriv anfører konsulenten, etter å ha nevnt tiltaltes begrensede bevilling av 18. februar 1955:

«I denne forbindelse vil jeg gjerne få nevne at A gjentatte ganger har hevdet å være urettferdig behandlet ved ikke å få vanlig drosjebevilling. Den ting alene at en søker tidligere har hatt bevilling gir ham ikke uten videre rett til bevilling i medhold av samferdselslovens §7. Hvorvidt, og i hvilken utstrekning vedkommende faktisk har utøvet ervervsmessig kjøring vil være avgjørende. Da Samferdselsdepartementet den 21. desember 1948 forkastet anke fra A, bygget en på de opplysninger som da forelå, nemlig at han har annet yrke og at han bare delvis har utøvet drosjetrafikk. En har imidlertid foretatt nye undersøkelser vedrørende As forhold, og det tyder på at han bør gis vanlig drosjebevilling. ...»

Det annet yrke som tiltalte etter det som er nevnt foran skal ha drevet er som fotograf. Dette har imidlertid etter det tiltalte har forklart under hovedforhandlingen hatt et minimalt omfang, og retten har ingen grunn til å betvile riktigheten herav, jfr. bl.a. det resultat samferdselskonsulenten er kommet til. Som følge herav antas departementets ankeavgjørelse av 21. desember 1948, og samferdselsnemndas forutgående avgjørelse, å hvile på et faktisk uriktig grunnlag. Tiden bør da etter rettens mening nå være inne til at samferdselsnemnda overveier på ny om den ikke bør følge den anvisning konsulenten ga i forannevnte brev av 14. juni 1955, å gi tiltalte vanlig drosjebevilling uten noen

Side:499

begrensninger. Det tilføyes at det under rettssaken uimotsagt er opplyst at tiltalte siden 1926 som hovedyrke har drevet som drosjesjåfør i Flekkefjord - bortsett fra en tid under krigen og i tiden mellom slutten av 1949 og til februar 1955, jfr. foran - og at det intet har vært å utsette på ham som sjåfør. Hvordan det i praksis skal ordnes med en ny bevilling innenfor rammen av det antall det stedlige behov tilsier, er et spørsmål som det ikke her er foranledning til å komme nærmere inn på. - - -