Rt-1961-499

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-04-25
Publisert:	Rt-1961-499
Stikkord:	Arv, Testament, Dødsgaver
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 55
Parter:	Ole J. Horpestads dødsbo (høyesterettsadvokat Ole Helliesen) mot Borghild Halland Vevik (høyesterettsadvokat John R. Parr).
Forfatter:	Bendiksby, Helgesen, Gaarder, Eckhoff, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §65

Dommer Bendiksby: Saken gjelder påstand fra Borghild Halland Vevik om fastsettelsesdom for, at hun er eier av sparekonto nr. 8321 i Jæren Privatbank som avdøde Ole J. Horpestad har opprettet under hennes navn.

Saken begynte som skiftetvist ved Jæren skifterett, men ble overført til behandling i søksmåls form ved skifteretten. Ved skifterettens dom av 19. juni 1958 ble Ole J. Horpestads dødsbo frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Borghild Halland Vevik påanket saken til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa dom den 29. januar 1960. Dommen gikk ut på at Borghild Halland Vevik er eier av sparekontoen. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Ole J. Horpestads dødsbo har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Boet har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at bankinnskuddet var godtgjørelse for arbeid som Borghild Halland Vevik hadde utført hos Ole J. Horpestad, og at det var blitt hennes eiendom allerede da hun sluttet i tjenesten hos Horpestad i 1953.

Boets påstand går ut på frifinnelse og at det blir tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Borghild Halland Vevik, som har fått bevilling til fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer, har nedlagt slik påstand:

«At lagmannsrettens dom blir stadfestet, dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

At det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:500

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Ytre Sogn herredsrett og Jæren herredsrett til avhøring av Borghild Halland Vevik og 11 vitner, hvorav 9 er nye vitner for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Etter prosedyren for Høyesterett vil jeg tilføye:

Man må, som også lagmannsretten har pekt på, se det som passerte da kontoen ble opprettet og innskuddene gjort, på bakgrunn av de vilkår Borghild Halland Vevik arbeidet under i de nesten 8 år hun var i tjeneste på Horpestad, fra engang i 1946 til høsten 1953. Hun var festet som husholderske og skulle forestå innearbeidet og delta i melkingen. Faktisk kom hun imidlertid ikke bare til å utføre dette arbeidet, men deltok hele tiden i meget betydelig utstrekning i utearbeidet, idet det bare var dreng på gården en av de somrene hun var der. Jeg må gå ut fra at den lønnen som var avtalt ved ansettelsen - 250 kroner i måneden - var vanlig for en husholderske på den tid, men at den var uvanlig lav sett i forhold til det arbeid Borghild Halland Vevik faktisk utførte. Etter opplysningene må jeg videre anta at Horpestad var klar over dette forhold, og at han var meget interessert i å beholde henne. Det er opplyst at Borghild Halland Vevik på et tidlig tidspunkt under tjenesteforholdet reiste krav om større lønn, og at Horpestad stillet seg imøtekommende og sa at han skulle huske på henne, uten at det foreløpig førte til noe mer.

Om det som passerte mellom partene ved opprettelsen av kontoen og da de senere innskudd ble gjort, er det uenighet mellom partene. Det er fra boets side bestridt at Horpestad har vist Borghild Halland Vevik bankboken, og at han har gjort henne kjent med innskuddene. Lagmannsretten har på grunnlag av umiddelbar bevisførsel funnet godtgjort at Horpestad viste henne boken den dagen kontoen var opprettet og sa at hun skulle få innskuddet fordi hun hadde for liten lønn, og at han også senere viste henne boken etterat det var gjort ytterligere innskudd. Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse her. Det kan i denne forbindelse være verdt å peke på at Borghild Halland Vevik i sin forklaring til bruk for Høyesterett har tidfestet opprettelsen av kontoen til «etter et årsmøte i meieriet», og at hun har forklart at det første innskuddet, 4 500 kroner, var «etterskuddet som han hadde til gode i meieriet».

Det er etter min oppfatning ikke noe grunnlag for å anta at Horpestad mente å gi Borghild Halland Vevik en gave da han i februar 1951 opprettet kontoen og satte inn de 4 500 kroner. Slik forholdet var, er det naturlig å tro at han bare mente å gi henne det vederlag som hun etter sitt arbeid på gården hadde rimelig krav på, og som han - i ubestemte ordelag - hadde stillet henne i utsikt tidligere. Det er sannsynlig at det også var et motiv for ham - kanskje et avgjørende motiv - at han på denne måte skulle få henne til å bli på gården.

Side:501

Det som her er sagt gjelder også for de innskudd som ble gjort senere; det kan ikke sees at det er noe grunnlag for å bedømme disse innskudd på noen annen måte enn det første. Det siste innskuddet skjedde riktignok i 1954, altså etterat Borghild Halland Vevik hadde sluttet i tjenesten, men etter det som er opplyst må jeg gå ut fra at Horpestad på dette tidspunkt fremdeles var interessert i å få henne tilbake, og at han ikke hadde oppgitt tanken om det. At Borghild Halland Vevik hadde fått bankinnskuddet som vederlag for arbeid på gården, støttes også av forklaringer fra naboer til Horpestad og fra folk som Borghild Halland Vevik har snakket med om forholdet før Horpestad døde og saken kom opp.

Jeg kan ikke se at Horpestads brev til Borghild Halland Vevik av 7. april 1956 kan føre til noe annet resultat. Jeg viser til lagmannsrettens bemerkninger om dette og tilføyer, at brevet ble skrevet etterat Horpestad var blitt kjent med at Borghild Halland Vevik hadde giftet seg, og at det således ikke var noen utsikt til at hun ville komme tilbake til Horpestad.

Etter resultatet finner jeg at boet må betale saksomkostninger for alle retter. Omkostningene for skifteretten og lagmannsretten blir å tilkjenne Borghild Halland Vevik. For Høyesterett har hun fri sakførsel, og det offentlige må da tilkjennes omkostninger. Hennes prosessfullmektig for Høyesterett, som er bosatt i Stavanger, er imidlertid oppnevnt med vanlig bostedsforbehold, og i saksomkostningene til det offentlige blir ikke innbefattet hans utgifter til reise fra og til Stavanger og hans godtgjørelse for reisefravær. Denne del av omkostningene for Høyesterett blir å tilkjenne Borghild Halland Vevik.

Jeg stemmer for slik

dom:

Borghild Halland Vevik kjennes å være eier av sparekonto nr. 8321 lydende på B. Halland i Jæren Privatbank.

I saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Ole J. Horpestads dødsbo til Borghild Halland Vevik 3 200 - tre tusen to hundre - kroner og til det offentlige ved Justisdepartementet i saksomkostninger for Høyesterett 2 600 - to tusen seks hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Eckhoff og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av skifterettens dom:

Det er på det rene at Ole J. Horpestad den 24. februar 1951 opprettet en konto i Jæren Privatbank pålydende Borghild Hallands navn. Horpestad satte samme dag inn kr. 4 500 på kontoen, og for beløpet ble det av

Side:502

banken utstedt en bankbok lydende på Borghild Halland. Bankboken har nummer 8321. Det er videre i bankboken inntatt en klausul om at banken blir fri ved betaling til bokens ihendehaver.

Etter den 24. februar har Horpestad ved flere anledninger satt penger inn på kontoen, hvilket hver gang er blitt anført i bankboken. Den 1. januar 1958 var det i alt med renter innestående på boken kr. 12 729,36.

Ole J. Horpestad døde den 1. desember 1956. Hans bo ble overtatt av Jæren skifterett til offentlig skiftebehandling den 5. desember 1956. Bankboken var ved Horpestads død i avdødes besittelse. Dødsboet besitter bankboken nå.

Ved brev til Jæren skifterett den 29. januar 1957 fra overrettssakfører Martin Åfelt, har denne på vegne av saksøkeren gjort krav på utlevering av bankboken. - - -

Retten skal bemerke:

Under hovedforhandlingen har saksøkeren avgitt forklaring, og det er ført 2 vitner. Videre er det fremlagt et brev fra Horpestad til saksøkeren av den 7. april 1956. Dertil er det fremlagt en av Horpestad ført dagbok, samt den angjeldende bankbok.

Som ovenfor anført er det av saksøkeren prinsipalt gjort gjeldende at pengene må ansees som vederlag for arbeid saksøkeren har utført hos Horpestad. Saksøkeren har i retten oppgift at hun tjente kr. 250 pr. måned i den tiden hun var ansatt hos avdøde. Hun har videre fremholdt at hun hadde svært meget å gjøre hos Horpestad, hvilket også er blitt bekreftet av 2. vitne Arnold Knutsen. Som tidligere nevnt har saksøkeren fremholdt at Horpestad hadde sagt at hun skulle ha pengene forat hun hadde vært slik en «trugen slæpar» på gården. På bakgrunn av det som er kommet frem under hovedforhandlingen finner retten imidlertid ikke at det er ført bevis for at pengene er vederlag for utført arbeid.

Det neste spørsmål blir da om det foreligger en livsgave. Retten skal innledningsvis bemerke at en ikke ser forholdet slik, at saksøkeren har ervervet noen rett til pengene bare ved at Horpestad har satt inn penger i en bank på saksøkerens navn, jfr. Arnholm, Alminnelig avtalerett, Oslo 1949 8, og Arnholm, Sammensatte Avtaler, Oslo 1952 34, samt Knoph, Arverett, utgave 2, side 224.

Dertil finner retten at gavetransaksjonen, på bakgrunn av de opplysninger som foreligger i saken, under ingen omstendighet kan betraktes som fullbyrdet, idet bankboken ikke er overlevert til saksøkeren, jfr. Knoph, Arverett, 2. utgave, side 226.

Etter rettens syn blir spørsmålet da om Horpestad har gitt saksøkeren et ugjenkallelig løfte på pengene, og at forholdet ikke rammes av arvelovens §65.

Som tidligere nevnt har saksøkeren forklart at Horpestad ved flere anledninger hadde meddelt henne, at de pengene som sto på kontoen skulle hun ha. Videre har 1. vitne Ane Refsnes forklart at Horpestad hadde fortalt til henne at han hadde opprettet en bankkonto i Jæren Privatbank pålydende saksøkerens navn, og at pengene på kontoen skulle Borghild Halland Vevik ha. Horpestad hadde fortalt vitnet dette siste gangen hun hadde talt med ham, noen måneder før han døde. 2. vitne Arnold Knutsen har forklart at Horpestad til ham flere ganger hadde talt om at han hadde opprettet angjeldende konto, og Horpestad hadde

Side:503

sagt til vitnet at saksøkeren skulle ha pengene. Videre har vitnet forklart, at Horpestad umiddelbart før han avgikk ved døden 1. desember 1956, hadde bedt vitnet om å oversende saksøkeren bankboken. Vitnet hadde imidlertid ikke gjort dette, da han ikke ønsket å ha noe med saken å gjøre. Etter vitnets forklaring var Horpestad mentalt sett helt frisk da han hadde bedt vitnet sende bankboken. Vitnet har imidlertid forklart at han var overbevist om at grunnen til at Horpestad da ville oversende bankboken var, at Horpestad på daværende tidspunkt selv mente at han ikke hadde lenge igjen å leve. Det er på det rene at Horpestad led av en alvorlig sykdom, og at han herfor flere ganger hadde vært innlagt på sykehus. 2. vitne som var Horpestads hjelpeverge en tid under hans sykdom, har forklart at Horpestad var en meget påholden mann, en mann som aldri ga fra seg penger som han en gang hadde satt inn i en bank.

Som tidligere nevnt har saksøkte gjort gjeldende at en ikke kan legge noen vekt på Horpestads brev til saksøkeren av den 7. april 1956. På bakgrunn av de opplysninger som foreligger i saken, finner retten imidlertid å måtte tillegge brevet beviskraft. I brevet skriver Horpestad bl.a.: «Ein annan ting som du sikkert ikkje hev sjøna at eg i Jærens Privatbank hev sett inn lenge før du reiste noko kvart år - kr. 12 116,07 som eg ville du skulle ha, det står på B. Halland og du kan bare heva det om eg plusseleg skulle døy burt - ingen veit. Og du hev vore så trugen slæpar her på gården at du hev vel gjort likt for det, men eg tenkte me kunne ha det til hygja når me vart gamle slik var min tanke - og så veit du eg sjølv var ikkje så pengelens at det kunde skada noko.»

Som det fremgår av den første passus i sitatet av Horpestads brev, sier Horpestad at han ville at saksøkeren skulle ha pengene om han plutselig skulle dø, jfr. «du kan bare heva det om eg plusseleg skulle døy burt - ingen veit.»

I den neste setningen sier han at «du (saksøkeren) hev vore så trugen slæpar her på gården at du vel hev gjort likt for det men eg tenkte me kunne ha det til hygja når me vart gamle slik var min tanke - - - ». På bakgrunn av det som er kommet frem under hovedforhandlingen, er det på det rene at Horpestad flere ganger hadde ytret ønske om å flytte hjem til saksøkeren når han ble gammel. Det samme kommer også til uttrykk i brevet av den 7. april 1956. Som det fremgår av den siterte passus, sier Horpestad at det var hans tanke at de da «kunne ha det til hygja».

Imidlertid sier Horpestad i den første passus i sitatet, at i fall han dør kan saksøkeren bare heve pengene. På bakgrunn av dette, sammenholdt med de øvrige omstendigheter i saken, finner retten ikke bevis for annet enn at det må ha vært forutsetningen at pengene først skulle overføres saksøkeren etter giverens død. Retten vil påpeke at en ikke finner grunn til å legge vekt på saksøkerens anførsel om, at Horpestad ikke hadde oppgitt pengene i sin selvangivelse og således skilt pengene ut fra sin formue, idet 2. vitne Knutsen har forklart at Horpestad aldri oppga i selvangivelsen de pengene han hadde i banken. Retten vil dessuten påpeke at heller ikke saksøkeren har oppgitt i sin selvangivelse de angjeldende penger.

I henhold til dette finner retten derfor at gaven må bli å betrakte som en dødsgave, og dermed underkjennes i medhold av arvelovens §65, idet gaven ikke er gitt i testaments form, jfr. Rt-1929-869. - - -

Side:504

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Jonas Madsø, ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Bernt Vedeler og byfogd C. W. Bang):

- - -

Ole J. Horpestad var født xx.xx.1906. Han var eldste sønn på gården Horpestad og overtok gården etter faren under krigen. Han ble også under krigen gift og har en sønn Svein Magne, født xx.xx.1944, fra ekteskapet. I januar 1945 flyttet hustruen fra ham og de ble etter flere års separasjonssak, separert og skilt. Gutten har vært hos moren hele tiden. Ved skilsmissen beholdt Horpestad hele eiendommen, idet hustruen hadde fraskrevet seg retten til noe av det han hadde brakt inn i fellesboet.

Horpestad ble syk i 1955, og i oktober-november samme året ble Arnold Knutsen, som var gift med Horpestads søskenbarn, og som Horpestad hadde hatt meget omgang med, oppnevnt som hjelpeverge for ham. Horpestad hadde en svulst på hjernen, og etter Knutsens opplysninger var han fysisk og mentalt syk hele 1955, og ble sløvere og sløvere og var i oktober 1955 nærmest fra sans og samling. Han ble da operert på Rikshospitalet, kom seg før jul 1955 og var klar inntil ca. 1 uke før han døde. Han fikk tilbakefall i oktober-november 1956, og døde 1. desember 1956. Det var kreft han hadde, men det visste han ikke selv, mener Knutsen. Horpestad trodde ikke det var noe alvorlig som feilte ham før Knutsen sa til ham søndag før den lørdagen han døde, at han ikke hadde lang tid igjen å leve. Det var da Horpestad ville ha Knutsen til å gå i banken og hente bankboken og sende den til fru Vevik.

Ved Horpestads død viste det seg at han var en meget mer velstående mann enn hans ligningsoppgaver hadde gitt uttrykk av. Skiftetaksten på eiendommen Horpestad med besetning og redskap var på ca. kr. 240 000. Dessuten hadde han i alt 24 bankbøker på tilsammen kr. 126 859 inkludert bankboken som lød på B. Halland. De andre 23 bankbøker lød på Horpestads eget navn.

Av opplysningene fra begge parter og fra Knutsen fremgår det at Horpestad var en påholden og gjerrig mann, som ikke ville engasjere tilstrekkelig arbeidshjelp til gården som hadde 26 dyr. Dette var også en årsak til skilsmissen. Det er også på det rene at den ankende utførte meget mer arbeid på gården enn det var vanlig for en tjenestejente, og meget mer enn det arbeid som hennes lønn kr. 250 pr. måned svarte til. Hun har opplyst at i den tiden hun var der fra 1946 til 1953 var det bare 1 år at det var dreng på gården hele sommeren. Ellers var det bare leiet hjelp for kortere tid 1-2 uker av gangen. Ankeparten måtte derfor utenom husarbeidet og melkingen utføre utearbeid, og deltok i oppdyrkingen av jorden og i annet gårdsarbeid, kjørte således sten, gjødsel og høy. - Hun var festet som innejente etter en annonse i Stavanger Aftenblad. Den gangen var hun 30 år.

Hun sluttet hos Horpestad i 1953 og hun har opplyst at grunnen til at hun sluttet var, at hun hadde forslitt en arm i arbeidet på gården. I desember 1955 giftet hun seg.

Den ankende har opplyst at hun allerede tidlig sa til Horpestad at hun hadde for liten lønn for alt strevet hun hadde. Til det hadde Horpestad sagt at han skulle huske på henne. Senere nevnte han at han hadde satt inn penger i banken på hennes navn. Dette fortalte han samme

Side:505

dagen som pengene var innsatt, og han viste henne da bankboken. Horpestad har uttalt til henne at han syntes hun hadde for liten lønn og derfor skulle hun få innskuddet. Han nevnte også senere at han hadde satt inn mer, og hun så bankboken et par ganger, så hun visste noenlunde hva som sto inne på den. Da hun reiste derfra ba hun om å få bankboken, men han beholdt den, idet han sa han ville sette mer inn på den. Hun regnet med at innskuddet var hennes.

Det var nevnt av Horpestad en gang at han var redd for å bli alene når han ble gammel, og hun sa nærmest for spøk at han kunne flytte til hennes foreldres gård i Sogn, og det var heller ikke noe i veien for at han hadde kommet dit om det var aktuelt. Men det var ikke noe snakk om at de skulle ha pengene som sto på bankboken til de var gamle.

Den ankende leste om Horpestads død i Jærbladet. Da det var gått en tid, skrev hun til Jæren Privatbank og spurte om bankinnskuddet, men hun kan ikke gjøre nærmere rede for denne henvendelse og eventuelt svar på den. Hun hadde også 12. mars 1956 skrevet et brev til Horpestad og skrev der blant annet det som er sitert i Horpestads brev av 7. april 1956: «Men no får du no ikkje gå og plaga deg med pengesager og det som skal ut til utgifter, du får gjera rett og skjell for deg for du får noe tenka litt på deg sjølv og sjeli di mens du er her på jordi osv.». Det var hennes mening med brevet å be om bankinnskuddet, men det er uklart hvordan dette egentlig er gjort.

Knutsen har forklart at allerede før han ble oppnevnt som hjelpeverge, hadde Horpestad nevnt at han skulle «skjøna på Borghild». Da han ble hjelpeverge fikk han høre om bankboken på den ankendes navn, og forsto det slik at det var den ankendes penger som var innsatt, og som Horpestad ikke ville levere ut. Horpestad snakket flere ganger om dette.

Ane Refsnes, som er Ole J. Horpestads faster, har forklart at en gang han kom innom etterat den ankende var sluttet hos ham, fortalte han at han hadde en bankbok som var den ankendes. Hun forsto uttalelsen slik uten at hun nå kan huske nøyaktig hvordan ordene falt. Det ble ikke snakket noe mer om det.

Det kan etter de foreliggende opplysninger ikke være tvilsomt at det har vært Horpestads mening at den ankende skulle ha bankinnskuddet. Det kan også nevnes at Ingeborg Evje som var tjenestejente hos ham til våren 1956 fikk kr. 5 000 hos ham. Dette så Knutsen. Men spørsmålet er om bankinnskuddet var blitt den ankendes før Horpestad døde.

Lagmannsretten finner ikke at Horpestads brev av 7. april 1956 gir noen særlig veiledning om det som var foregått tidligere, både fordi det er uklart i sin form, og fordi det synes å være vanskelig å forstå brevet uten i sammenheng med brevene av 14. november 1954 og 12. mars 1956 fra den ankende, som det vises til i brevet. De 2 brevene finnes ikke nå og den ankende kan nå heller ikke gi nærmere opplysninger om innholdet av dem. Den av herredsretten siterte uttalelse fra brevet av 7. april 1956 kan muligens skyldes at Horpestad trodde at den ankende ikke var helt klar over det de hadde snakket sammen om tidligere, at han selv ikke husket samtalene så nøye eller at det på bankboken senere var innsatt beløp som den ankende ikke visste om. I ethvert tilfelle kan uttalelsen, slik som den foreligger, ikke sees som bevis for at det den ankende opplyser om det som er foregått tidligere ikke er korrekt.

Side:506

Lagmannsretten er kommet til at det har formodningen for seg at forholdet er slik som den ankende har forklart at hun etter Horpestads uttalelser har oppfattet det, nemlig at bankinnskuddet var godtgjørelse for hennes arbeid, og at innskuddet var blitt hennes allerede da hun sluttet i tjenesten hos Horpestad i 1953. Innskuddet kan ikke antas å være mer enn et rimelig tillegg til den faste lønn hun hadde for det arbeid hun hadde utført på gården. Både på grunn av dette og på grunn av de forutsetninger som etter den ankendes og Knutsens forklaring synes å ha vært til stede hos Horpestad og den ankende, må innskuddet betraktes som lønn og ikke som gave. Det er da liten grunn til å tro at det ikke var meningen at innskuddet skulle bli hennes med en gang, da det ikke ville være rimelig at hun skulle vente til Horpestad døde eller til de ble gamle før hun skulle få utbetalt sin restlønn. Horpestad var 47 år da den ankende sluttet i tjenesten, og det foreligger ikke noen opplysninger om at han den gangen regnet med å dø så tidlig. Innskuddet må betraktes som betaling av lønn som hun i henhold til hans uttalelser til henne hadde krav på å få.

Det at bankboken ikke ble utlevert til den ankende viser ikke at Horpestad fremdeles skulle disponere innskuddet. Den ankendes forklaring om at motivet for at han ikke utleverte bankboken var at han skulle sette inn mer på den, synes sannsynlig sett på bakgrunn av at Horpestad også satte inn kr. 3 000 et år etterat hun sluttet i tjenesten. Selv om det ikke var nødvendig for Horpestad å ha bankboken for å få satt inn beløpet på kontoen, var det en praktisk og en vanlig ordning at bankboken ble ajourført ved hvert innskudd. Det må antas at han har beholdt bankboken til oppbevaring for henne.

Lagmannsretten er således kommet til at det etter de foreliggende opplysninger må regnes med at innskuddskontoen var blitt den ankendes allerede da hun sluttet i tjenesten hos Horpestad, og det som foregikk etterpå har da ikke noen avgjørende betydning. Siden Horpestad hadde bankboken, og den ikke inneholdt annet enn en vanlig klausul om at utbetaling skjer til ihendehaveren, kunne han faktisk disponere over bankinnskuddet uten samtykke av den ankende. Men en slik fremgangsmåte måtte i tilfelle ansees som en rettsstridig disposisjon over hennes innskudd og misbruk av det forhold at han oppbevarte bankboken for henne, og denne faktiske adgang han hadde til rettsstridig å disponere over innskuddet kan ikke antas å ha noen betydning for avgjørelsen av om innskuddet skal ansees for overført til henne eller ikke før hans død. - - -

Side:507