Rt-1961-641

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-05-27
Publisert:	Rt-1961-641
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 60 B
Parter:	Svein Erik Sandbekk ved verge Rolf Sandbekk (høyesterettsadvokat Harald Wellen) mot Arthur Amundsen, prosessvarslet: Drosjeforsikringen, gjensidig, (overrettssakfører Magne Bølviken - til prøve).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Hiorthøy, Gaarder, Nygaard, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926), Motorvognloven (1926) §30, Bilansvarslova (1961)

Dommer Roll Matthiesen: Svein Erik Sandbekk, født xx.xx.1942, kom til skade ved bilulykke den 14. november 1954. Han reiste erstatningssak mot drosjeeier Arthur Amundsen og Drosjeforsikringen, gjensidig, som begge påsto frifinnelse fordi skadelidte hadde utvist grov uaktsomhet, mens det på den annen side ikke var noe å bebreide drosjesjåføren. Eiker, Modum og Sigdal herredsrett fant at grov uaktsomhet ikke var utvist. Herredsrettens dom av 18. mars 1959 har denne domsslutning:

«1. Arthur Amundsen og Drosjeforsikringen, gjensidig, dømmes til en for begge og begge for en å betale Svein Erik Sandbekk erstatning med kr. 41 000 med fradrag av kr. 4000 som er betalt. For Drosjeforsikringen, gjensidig, begrenses beløpet til kr. 16 000.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Oppfyllingsfristen er 2 uker fra forkynningen av dommen.»

Svein Erik Sandbekk fant erstatningen for lav, og han påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett i forholdet til Arthur Amundsen. Drosjeforsikringen, gjensidig, hadde da i alt utbetalt erstatning med kr. 20000. Arthur Amundsen motanket og påsto frifinnelse med samme begrunnelse som for herredsretten. Lagmannsretten fant heller ikke at det var utvist grov uaktsomhet, og den avsa dom den 15. februar 1960 med slik domsslutning:

«1. Arthur Amundsen dømmes til å betale Svein Erik Sandbekk erstatning med 41 500 kroner med fradrag av 20000 kroner som er betalt og med 4 % årlig rente av 21 500 kroner fra 15. februar 1960 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Oppfyllingsfristen er 2 uker fra forkynningen av lagmannsrettens dom.»

Svein Erik Sandbekk har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har nedlagt sådan påstand:

«Drosjeeier Arthur Amundsen, Krokstadelva, Nedre Eiker, dømmes til å betale Svein Erik Sandbekk v/vergen Rolf Sandbekk og hustru erstatning efter Høyesteretts skjønn, begrenset oppad til kr. 100 000 - med lovlige renter, - med fradrag av kr. 20 000 som er betalt, samt saksomkostninger for alle retter.»

Arthur Amundsen har for Høyesterett ikke opprettholdt sin

Side:642

innsigelse om at skadelidte utviste grov uaktsomhet. Saken dreier seg således nå utelukkende om utmålingen av erstatningen. Amundsen hevder at den av herredsretten og lagmannsretten fastsatte erstatning må være tilstrekkelig, og han har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger er ikke påstått.

Drosjeforsikringen, gjensidig har vært prosessvarslet for Høyesterett, og selskapet har møtt ved samme prosessfullmektig som Arthur Amundsen.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett til avhør av Svein Erik Sandbekk og hans far murerhåndlanger Rolf Sandbekk. Det er fremlagt en del nye dokumenter, bl.a. legeerklæringer og en rekke uttalelser om inntektsforholdene i elektrikerfaget og for reklametegnere. Det er opplyst at Svein Erik Sandbekk sommeren 1960 ble ferdig med en ett-årig handelsskole i Drammen, og at han den 15. september 1960 begynte som elev av Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo i fagavdeling Reklame. Normalt vil en elev kunne få vitnemål der etter 3 år, og etter 4 år vil han få anledning til å avlegge diplomprøve. Skolepengene utgjør kr. 80 pr. år, hvortil kommer skolemateriell med ca. kr. 600 pr år. Svein Erik bor hjemme i Mjøndalen og hans reiseutgifter er oppgitt til ca. kr. 200 pr. måned. Skoleåret er på 8 måneder og Svein Erik har i mai 1961 fått vitnesbyrd for å ha gjennomgått det første prøveår ved skolen med karakterer som ligger under gjennomsnittet, men dog så vidt gode at han kan fortsette.

Professor Chr. Bruusgaard undersøkte Svein Erik Sandbekk på ny i desember 1960. Om denne undersøkelse har professoren den 30. desember 1960 avgitt erklæring med følgende konklusjon:

«Tilhelingen av skadedes leggbrudd er skjedd med et betydelig mén. Det er en forkortelse av venstre legg på 8 cm, en forkortelse av venstre lår på 2 1/2 cm, betydelig atrofi av musklene i lår og legg og betydelig innskrenket bevegelighet i venstre ankelledd. Det er videre en atrofi av foten som uttrykk for en veksthemning, det samme kan sies om venstre lår. Skadede går nu ganske godt ved hjelp av en stokk og ved å bygge opp støvelen på venstre ben, men han har fremdeles smerter ved gang og må i vanskelig føre bruke bil.

P.g.a. sin sterkt forkortete og delvis atrofiske venstre underekstremitet er Svein Erik Sandbekk i betydelig grad yrkesvalghemmet. Han kan ikke påta seg noe arbeide som vil kreve virksomhet utover relativt stillesittende arbeide. Han må velge et yrke i form av kontorarbeide eller annen stillesittende virksomhet. Hans muligheter i arbeidslivet er derfor betydelig begrenset. Det kan ikke ventes ytterligere bedring, muligheter for senere opptreden av giktiske plager i venstre ankelledd og mulig i både kneledd og rygg og hofteledd er til stede. Jeg synes det er rimelig å betrakte ham som varig 40 % invalid.»

Side:643

Svein Erik Sandbekk var innlagt i Kronprinsesse Märthas Institutt i 2 perioder i tiden 17. juni 1958 til 5. februar 1959. Overlege Nissen-Lie har den 29. oktober 1960 avgitt en erklæring, hvori han i alt vesentlig uttaler det samme som professor Bruusgaard har uttalt i sine erklæringer. Overlege Nissen-Lie tilføyer at det kunne bli spørsmål om delvis å motvirke skadene som følge av 2 ulike lange ben ved å forkorte høyre ben ved operasjon. Spørsmålet om en slik operasjon har vært forelagt professor Chr. Bruusgaard, som i erklæring av 25. januar 1961 uttaler herom:

«Det er mulig ved operativ behandling av lårbenet på den friske side å forkorte dette ben ihvertfall 5 cm., mulig noe mer. En slik operasjon burde ikke være ledsaget av særlig stor risiko, og med de moderne behandlingsmåter med margnagling burde betingelsene for heling være meget tilfredsstillende. Et risikomoment er det imidlertid ved enhver operasjon, og det er naturligvis en risiko for at man ikke skal få en tilfredsstillende heling av det operative brudd, selv om disse muligheter er små.

Med alt det Svein Erik Sandbekk har gjennomgått og med de forskjellige vanskeligheter som har inntruffet i den tidligere sykehistorie, vil jeg ikke på det nuværende tidspunkt tilråde noen operativ behandling. De sekundære forandringer som kan opptre i ryggen vil vel ennu la vente på seg en del år, slik at man har adskillige års respit. Det ville være rimelig å ta opp spørsmålet om operativ forkortelse av lårbenet på den friske side f. eks. om 5 år, når den skadede er kommet til skjels år og alder og formodentlig er mer moden end han er idag.»

Jeg er kommet til at erstatningen bør settes en del høyere enn gjort av herredsretten og lagmannsretten.

Svein Erik Sandbekk var bare 12 år da ulykken hendte. Fra november 1954 frem til februar 1959 hadde han mange sykehusopphold og et stort antall operasjoner. Ulykken har ført til en betydelig invaliditet, og han er i høy grad blitt yrkesvalghemmet og hans utdannelse er blitt forsinket. Han er nå gått i gang med utdannelse til et yrke, hvor hans nåværende invaliditet vil spille mindre rolle. Det er for tidlig å ha noen bestemt mening om hvorledes Svein Erik vil passe i yrket som reklametegner, men jeg tilføyer at 2 av hans lærere ved skolen den 18. mai 1961 har avgitt en uttalelse, som konkluderer med at «skal man dømme etter det vi hittil har sett, må vi anta at han innen sitt fag vanskelig kan tenkes å drive det lenger enn til den håndverksmessige side, dvs. utførelsen av den tekniske del av reklameyrket». Men at han etter endt utdannelse vil kunne oppnå en brukbar inntekt i faget må antas, forutsatt at hans helbredstilstand ikke blir vesentlig forverret. Som det imidlertid fremgår av professor Bruusgaards erklæringer er det muligheter for senere giktiske plager i ledd og rygg, og jeg forstår det slik at disse plager eventuelt kan medføre ytterligere invaliditet. Forkortelse av høyre ben ved operasjon kan redusere invaliditeten og fremtidige nye plager, men etter det som foreligger opplyst, kan det ikke bebreides Svein Erik om han viker tilbake for denne operasjon. Muligheten for

Side:644

bedring ved operasjon må man derfor etter min mening se bort fra ved fastsettelse av erstatningen nå.

Alt i alt står man overfor en rekke usikre momenter, og erstatningsfastsettelsen må i høy grad bli skjønnsmessig. Jeg finner at erstatningen i dette tilfelle bør fastsettes til et samlet beløp uten oppdeling i direkte utgifter, tapt inntekt hittil og tap i fremtidig inntekt. Ved fastsettelsen av erstatningen forutsetter jeg at lege- og sykehusutgifter ikke for noen del vil bli krevet refundert av skadelidte.

Etter en samlet vurdering finner jeg at erstatningen bør settes til kr. 55 000, heri inkludert det beløp på kr. 1 500 som faren ble tilkjent av lagmannsretten som refusjon for utlegg. Fra beløpet gar kr. 20 000 som er betalt av Drosjeforsikringen, gjensidig. Partene er enige om at erstatningen skal forrentes fra avsigelsen av lagmannsrettens dom.

Jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for herredsretten. Svein Erik Sandbekk var for øvrig tilstått fri sakførsel for nevnte rett. Etter resultatet finner jeg imidlertid at saksomkostninger bør tilkjennes for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Arthur Amundsen dømmes til å betale til Svein Erik Sandbekk 35 000 - trettifem tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 15. februar 1960.

I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Arthur Amundsen til Svein Erik Sandbekk 5 000 - fem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Nygaard og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Bj. Rognlien):

Denne sak gjelder krav om erstatning for skade ved kollisjon mellom bil og en akende gutt.

Svein Erik Sandbekk, som er født xx.xx.1942, kom søndag ettermiddag 14. november 1954 akende på en rattkjelke nedover Skarbakken, Mjøndalen, sammen med en litt eldre kamerat, som satt foran og styrte. Det var delvis flat vei til bakketoppen, men derfra en forholdsvis bratt bakke ca. 170 m. Det var en del sne, klart, stille, tørt vær. Veien var 3,80 m. bred.

Nederst i bakken fikk de se en drosjebil F. 670 komme oppover, men de fortsatte med god fart først midt i veien, og så på sin høyre side, idet de mente at det var plass til å passere. Det var en del barn i bakken. Disse var under passeringen veket til side i oppkjørselen til Olsens hus på de ankendes venstre side, 120 m. fra bakketoppen.

Side:645

Drosjebilen, som kjørtes av Ove Bodahl, eies av saksøkte Arthur Amundsen, som har ansvarsforsikring i Drosjeforsikringen, gjensidig. Bilen var 1,86 m bred, og det var en passasjer med.

Sjåføren har forklart at han ikke så rattkjelken straks, men passerte en mann med barn og sparkstøtting og hadde sin oppmerksomhet rettet på en del barn som var foran på hans høyre side. Da han hadde passert sparkstøttingen, så han rattkjelken midt oppe i bakken komme med stor fart, og svingte da bilen over mot høyre side igjen. Han kjørte på 2. gear, og bilens fart har han anslått til 25-30 km. Han mente også at det var plass til å passere.

Imidlertid tok Svein Eriks venstre ben inn i bilens bakre støtfanger, så gutten ble slengt av kjelken og inn i veien og fikk venstre legg brukket av. En ca. 10 cm lang splint av skinnebenet ble funnet i veien. Rattkjelken var ikke i berøring med bilen. - - -

Retten finner ikke at saksøkeren har vist grov uaktsomhet. Det var ikke forbudt å ake i Skarbakken, og veien var såpass bred at kjelken under de foreliggende forhold kunne ha passert bilen uten skade. Riktignok må kjelken ha hatt stor fart, især hvis guttene ikke har bremset. Men mannen med sparkstøttingen så at de bremset «bredbeint», og hvis saksøkeren har skrubbet, vil dette forklare at hans venstre ben kom inn i støtfangeren, mens kjelken og kameraten gikk fri.

Hadde det vært voksne folk som hadde aket på denne måten, måtte en kanskje ha karakterisert det som grovt uaktsomt. Men dette var en 12 års gutt sammen med en 15 års kamerat - og da kan en ikke stille samme aktsomhetskrav som til voksne. Guttene har vel ikke oppført seg annerledes enn gutter i den alderen gjør. De tar sjansen hvor en voksen ville passe seg. Se høyesterettsdom i Rt-1954-623.

Dessuten er det den eldste av guttene som satt ved rattet og hadde ledelsen. Han skrek til saksøkeren «sitt rolig, sitt rolig,» da han fikk se bilen, og denne hadde vel ikke stort annet å gjøre. Har han skrubbet, er det naturlig og kan ikke bebreides ham.

Etter motorvognlovens §30 har saksøkeren krav på full erstatning for sitt tap.

Det er enighet om at faren har krav på kr. 1 000 for utlegg til syketransport og for tapt arbeidsfortjeneste, og at forsikringsselskapet har utbetalt å konto kr. 4000, som blir å trekke fra.

Svein Erik har vært behandlet 11 ganger på Drammen sykehus og deretter 7 ganger ved Rikshospitalet, idet bruddet var komplisert og i 1956 gikk opp igjen. 31. mai 1957 ble det foretatt bentransplantasjon og etter den sakkyndiges erklæring viste kontrollen 17. juni 1958 fullstendig tilheling, men med 7-10 cm forkortelse av leggen, betydelig muskelsvinn (atrofi) i lår og legg og betydelig bevegelsesinnskrenkning i ankelleddet. Ytterligere bedring kan ikke ventes, bortsett fra atrofien. Bevegeligheten i ankelleddet vil neppe bedres særlig. Den medisinske invaliditetsgrad har han satt til 40-50 %. Gutten vil derfor ikke egne seg til kroppslig arbeid.

Retten legger vekt på at Svein Erik er blitt hindret i å få den opplæring som en ung gutt ellers vil kunne få. Det er tvilsomt om han vil egne seg til utdannelse i teoretisk retning, men derimot som fagarbeider eller håndverker. Det er antydet at han hadde lyst til å bli elektriker, og

Side:646

at han har evner som tegner, og i begge disse henseender vil hans legemslyte spille liten rolle. Når han nå blir ferdig med sykehusbehandlingen, og får han en erstatning som kan sette ham i stand til å få den nødvendige opplæring i et passende fag, mener retten at han har utsikt til å forsørge seg selv og tjene like godt som sine kamerater. Men han er blitt 4-5 år forsinket og har fått en lyte som gjør at han står svakere i konkurransen og har et betydelig mindre valg av ervervsmuligheter.

Etter en samlet vurdering av de foreliggende forhold finner retten at den økonomiske skade bør settes til kr. 40 000 med tillegg av kr. 1 000 for vergens utlegg m.v., men med fradrag av de å konto utbetalte kr. 4 000. Renter er ikke påstått. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Aas, T. Brun Fretheim og Sigurd Fougner Hagen):

- - -

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at Svein Erik Sandbekk ikke har vist grov uaktsomhet, og derfor har krav på full erstatning av Arthur Amundsen som eier av bilen. En viser til herredsrettens domsgrunner som lagmannsretten her i alt vesentlig tiltrer.

Svein Erik Sandbekk er 4. februar 1960 undersøkt på nytt av overlege Chr. Bruusgaard, som i sin erklæring av 9. februar 1960, fremlagt under ankeforhandlingen, konkluderer med blant annet følgende:

«Tilheling av skadedes leggbrudd er skjedd med et betydelig mén. Det er en forkortelse av leggen på 7 cm og det er en betydelig atrophi av musklene i lår og legg, og betydelig innskrenket bevegelighet i venstre ankelledd. Det er videre en atrophi av foten som uttrykk for en veksthemning. Skadede går nu ganske godt ved hjelp av en stokk og ved å bygge opp støvlen på venstre ben. Han har fremdeles noen smerter ved gang, men er relativt lite genert.

Min konklusjon i dag kan gjøres praktisk talt lik som min konklusjon i brev av 8. september 1958.

På grunn av sin sterkt forkortede og delvis atrophiske venstre underekstremitet er Svein Erik Sandbekk i betydelig grad yrkesvalghemmet. Han kan ikke påta seg noe arbeide som vil kreve virksomhet utover et relativt stillesittende arbeide. Han må velge et yrke i form av kontorarbeide eller annen stillesittende virksomhet. Hans muligheter i arbeidslivet er derfor betydelig begrenset. Det kan ikke ventes ytterligere bedring. Jeg vil fremdeles anse ham som værende 40 % varig invalid.»

Svein Erik Sandbekk går nå på handelsskole i Drammen. Han reiser fra Mjøndalen hver dag.

Herredsretten har satt erstatningen for tap i fremtidig erverv til kr. 40 000 og lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å fravike herredsrettens skjønn. Også her kan lagmannsretten vise til herredsrettens domsgrunner, men vil under henvisning til overlege Bruusgaards erklæringer av 20. august 1958 og 9. februar 1960 (jfr. ovenfor) for tydelighets skyld tilføye, at Svein Erik Sandbekks lyte antas i tilfelle å ville kunne hemme ham som elektriker og i andre yrker, hvor det ofte er en vesentlig fordel å kunne bevege seg omkring. Lagmannsretten legger til grunn at han praktisk talt bare i stillesittende virksomhet vil være helt ubesværet av skaden i benet.

Side:647

For herredsretten var det enighet om at faren hadde krav på kr. 1 000 for utlegg til syketransport og for tapt arbeidsfortjeneste, og herredsrettens dom er i samsvar med dette. Under ankeforhandlingen er partene blitt enige om at beløpet skal settes til kr. 1 500. Dessuten er det enighet om at det nå er utbetalt i alt kr. 20 000 som skal gå til fradrag i det samlede erstatningsbeløp. Med disse endringer blir lagmannsrettens resultat det samme som herredsrettens. - - -