Rt-1961-668
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1961-06-02 |
| Publisert: | Rt-1961-668 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 66 B |
| Parter: | Statsadvokat Johs. Risting, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen) |
| Forfatter: | Schei, Hiorthøy, Roll Matthiesen, Nygaard, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §171, Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926) §17, §52, §62, §29 |
Dommer Schei: Midhordland forhørsrett avsa 9. mars 1961 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1938, dømmes for forbrytelse mot strl. §171 nr. 1 og for forseelse mot motorvognl. §29, jfr. §17 tredje ledd, alt sammenholdt med strl. §62, til fengsel i 30 dager.»
Domfelte har anket over dommen, idet han mener at straffen burde vært gjort betinget.
Jeg finner at anken bør tas til følge. Jeg er enig med forhørsretten og påtalemyndigheten i at de forhold tiltalte er dømt for, i seg selv kvalifiserer til ubetinget fengselsstraff.
Når jeg likevel er kommet til at det må være forsvarlig å gjøre dommen betinget, skyldes det nye opplysninger som foreligger for Høyesterett om domfeltes sjelelige tilstand. Etter erklæring fra dr. Sigstad ved Haukeland sykehus 20. mars 1961 gjorde domfelte et selvmordsforsøk dagen etterat kjøringen fant sted. Han ble innlagt på sykehuset med sterk forgiftning, fremkalt ved at han hadde tatt inn et stort antall tabletter. Det heter i erklæringen at tiltalte også etter utskrivningen har vært nedfor, og at han til stadighet bruker nerveberoligende midler. Statsadvokaten har opplyst at han umiddelbart før ankeforhandlingen henvendte seg til dr. Sigstad for å få nyere opplysninger om domfeltes tilstand. Dr. Sigstad opplyste da at A var inne i en kritisk periode, og at man ikke kunne svare for følgene om fengselsstraffen skulle sones. Det var ikke utenkelig at selvmordsforsøket kunne bli gjentatt. Domfeltes depresjon skyldes de forhold saken gjelder, men har også konstitusjonelt grunnlag. Under disse omstendigheter ville påtalemyndigheten for sin del ikke ha noe å bemerke til at dommen ble gjort betinget.
Etter det som således foreligger, må jeg anta at det er fare for at fullbyrdelse av straffen kan medføre store og uberegnelige skadevirkninger, og at det derfor foreligger særlige grunner som taler for å gjøre dommen betinget. Jeg viser om Høyesteretts
Side:669
praksis i lignende tilfelle til Rt-1960-962 og til de rettsavgjørelser som er nevnt der.
Jeg stemmer for denne
dom:
I forhørsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av straffen utstår overensstemmende med bestemmelsene i straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Roll Matthiesen, Nygaard og Holmboe: Likeså.
Av forhørsrettens dom (dommerfullmektig Arne Jacobsen):
Siktede A er født xx.xx.1938. Han bor X, og er entreprenør (eget firma). Han er gift og forsørger kone og 2 barn. Han er uformuende og oppgir sin årsinntekt til kr. 8-9 000. Han er tidligere ustraffet og heller ikke bøtelagt, men ble i 1958 tildelt en advarsel for overtredelse av trafikkreglenes §15. - - -
Retten finner det bevist at siktede kjørte alene i bil O- - - - fra Y ca. kl. 02 natt til 16. oktober 1960, at han kjørte den i fjellveggen ved - - - i Z ca. 1/2 time senere, og at han deretter forlot den i ramponert tilstand og tok drosje tilbake til Y. Straks han kom tilbake dit, og mindre enn 6 time etterat kjøringen hadde funnet sted, drakk han noen drammer brennevin, til tross for at han var bekjent med at dette var straffbart, fordi han samtidig forsto at kjøreuhellet ville kunne føre til politietterforskning.
Dette forhold rammes av motorvognlovens §17 tredje ledd.
Videre finner retten det bevist at siktede om morgenen den 16. oktober 1960 ringte til Æ politistasjon og meldte at en utleiebil (O- - - -), som han dagen før hadde leiet, var blitt frastjålet ham fra Y natten forut. Siktede var klar over at han dermed anmeldte en straffbar handling som ikke var forøvet, idet han visste at det bare var ham selv som hadde kjørt bilen om natten.
Dette forhold rammes av strl. §171 nr. 1. - - -
I straffskjerpende retning er lagt vekt på at siktede ved forøvelsen av de straffbare handlinger også begikk et grovt tillitsbrudd mot bilens eier (Utleiebyrået), ved ikke straks å melde fra til dette om hva som var skjedd, men i stedet prøvet å skyve ansvaret fra seg ved å melde bilen stjålet til politiet, riktignok uten å henlede mistanke på noen bestemt annen person. Etter rettens oppfatning må det av almenpreventive hensyn reageres strengt overfor falske anmeldelser til politiet. - - -
Side:670