Rt-1960-962
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1960-08-27 |
| Publisert: | Rt-1960-962 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 129/1960 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.B. Hjort). |
| Forfatter: | Roll Matthiesen, Skau, Nygaard, Endresen, justitiarius Wold |
| Lovhenvisninger: | Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §52, Motorvognloven (1926) §17, §29 |
Dommer Roll Matthiesen: A, født xx.xx.1919, ble av politimesteren i Bodø satt under tiltale for å ha kjørt moped i påvirket tilstand ved 2 forskjellige anledninger den 13. juni 1959. Ved Salten herredsretts dom av 21. mai 1960 ble han frifunnet for den ene kjøring, mens han ble dømt for den annen. Herredsrettens dom har følgende domsslutning:
«A dømmes for forseelse mot lov nr. 2 av 20. februar 1926, §29 annet ledd, jfr. §17 annet ledd, til fengsel i 21 dager.
Med hjemmel i straffelovens §52 flg. bestemmer retten at straffens fullbyrdelse skal utstå med en prøvetid på 2 år uten tilsyn.
Tiltalte frifinnes for tiltalens post 2.»
Politimesteren i Bodø har påanket dommen på grunn av straffutmålingen, idet han mener at straffen ikke skulle ha vært gjort betinget.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
For herredsretten var fremlagt erklæring av 22. mars 1960 fra distriktslegen i Saltdal, Leif Vaag. Herredsretten har i sin dom redegjort for innholdet av denne erklæring. For Høyesterett er fremlagt en ny erklæring fra distriktslege Vaag, datert 12. august 1960. Erklæringen er sålydende:
«Herr A født xx.xx.1919, X. Han var den 14. juni 1959 ude for et ulykkestilfælde, og blev indlagt Bodø Sygehus under diagnosen contusio cerebri. Efter udskrivelsen har han gåt til behandling hos undertegnede i ca. 2 1/2 måned for et svært brandsår pådraget ved ovennævnte ulykkestilfælde.
Under denne behandling var han i begyndelsen rolig og virkede ligevægtig. Eneste klage udtalt søvnløshed. Men efterhånden som behandlingen - og retssagen - skred frem, blev han tiltagende nervøs, urolig, nærtagende med udtalte angstfornemmelser og tendens til gråd - blev efterhånden helt fiksered i den tanke at en eventuel straf ville være ødelæggende for ham selv og familien. Samtidig klagede han over at denne tilstand influerede betydeligt på hans arbejdsevne.
Efterhånden udviklede der sig en dyp depression bunden i
Side:963
angst for fremtiden. I samme tidsrom har jeg behandlet hans hustru for nervøsitet og let depression, en tilstand som hun angivelig har været i i lange perioder de senere år. Det er mit indtryk at forholdene i hjemmet på grund af begge ægtefællernes nervøsitet er tiltagende ustabile, hvilket - efter deres udsagn - går ud over børnene.
Herr A var den 5. mai 1960 til undersøgelse (samtale) hos overlæge Grinaker, Rønvik Sygehus. Diagnose: Psykogen depression. Mulighed for indlæggelse i klinikafdeling ventileredes.
Konklusjon: Det er mit indtryk - slig som herr A's og hustrus tilstand har udviklet sig - at en fængsling vil være at betragte som absolut skadelig, vil betyde et helbredsmæssigt krak for begge parter på det sjælelige område, idet begge parter må være at betragte som i høj grad disponerede til depression og svigtende sjælelig balance.»
Jeg bemerker at det ulykkestilfelle som er nevnt i erklæringen fant sted den 13. juni 1959 i forbindelse med den mopedkjøring nevnte dag som domfelte ble frifunnet for av herredsretten.
Jeg finner å måtte legge distriktslege Vaags erklæring til grunn for min bedømmelse av saken, idet det ikke er fremkommet noe som gir grunn til å tvile på riktigheten av det han har anført. Og på dette grunnlag finner jeg at anken bør forkastes, da det her foreligger særlige forhold som gjør det forsvarlig å anvende betinget frihetsstraff. Etter distriktslege Vaags erklæring vil en soning av straffen kunne medføre en alvorlig fare for domfeltes helbredstilstand på det sjelelige område og med fare for varige skadevirkninger, for øvrig ikke bare for ham, men også for hans hustru. Soning vil derfor her kunne bety en langt større påkjenning for domfelte enn i normale tilfelle, og en større påkjenning enn en rimelig reaksjon mot den begåtte handling bør tilsi. Dette resultat er så vidt skjønnes i overensstemmelse med Høyesteretts praksis, jfr. bl.a. dommer i Rt-1951-342 og Rt-1957-436.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Skau: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Endresen og justitiarius Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Viggo Dunér med domsmenn Hilmar Nordvik og Hans J. Løkås):
A er født i Y den 3. mai 1919. Han er banevokter i Norges Statsbaner, bor på X, er gift, har 2 barn på 2 og 9 år, oppgir sin formue til ca. kr. 6 000 og sin årlige inntekt til kr. 13 500. I 1951 ble han botlagt ved Bodø politikammer for forseelse mot løsgjengerlovens §17. - - -
Ved straffens fastsettelse tar retten i skjerpende retning i betraktning, at tiltalte har kjørt i påvirket tilstand gjennom tettbebyggelsen på Z og frem til Æ, en strekning på ca. 1 km, på en lørdags ettermiddag da den
Side:964
kjørte strekning er særlig sterkt beferdet av kjørende og gående. I samme retning tas hensyn til at tiltalte er en moden mann, og til at almenpreventive hensyn sterkt taler for en streng reaksjon. I formildende retning tas omsyn til at tiltalte tydeligvis dypt angrer sin handling. Han nærer en sterk frykt for at handlingen kan få konsekvenser for hans stilling i Norges Statsbaner. Dette er i og for seg ikke en omstendighet som berettiger til mildere behandling, men den er en vesentlig årsak til at han etter handlingen har forstått hvor alvorlig den er. Som en konsekvens har han opplyst at han har solgt mopeden. Retten er blitt stående ved at en straff av fengsel i 21 dager vil være passende. Den oppriktige anger som tiltalte har vist berettiger retten til å anta at straffens fullbyrdelse ikke vil være nødvendig for å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger. Under tilvisning til det som er sagt i formildende retning, og til den nervøse spenning mellom ektefellene som er nevnt, kan det antas at en soning av dommen vil få uheldige bivirkninger, som ikke står i forhold til de omstendigheter som taler for en ubetinget straff. Straffen bør derfor gjøres betinget. - - -