Rt-1962-1163

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-12-08
Publisert:	Rt-1962-1163
Stikkord:	Kjøp
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 150/1962
Parter:	A/S Tento overrettssakfører Gunnar Thommesen - til prøve) mot Jobra Fabrikker A/S (høyesterettsadvokat M Dahl-Hansen).
Forfatter:	Heiberg, Hiorthøy, Nygaard, Berger, Mindretall: Roll Matthiesen
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §43, §47, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, §24, Kjøpsloven (1907)

Dommer Heiberg: Denne sak er anlagt av Jobra Fabrikker A/S - heretter kalt Jobra - mot A/S Tento - heretter kalt Tento - med krav om erstatning, begrenset oppad til kr. 65 000, for skade som følge av levering av påstått kontraktstridig pasta til kulepenner. Tento anla motsøksmål med krav om betaling av restkjøpesum kr. 675,80.

Oslo byrett avsa 23. mai 1957 dom i saken med domsslutning:

«1. I hovedsøksmålet: A/S Tento frifinnes.

2. I motsøksmålet: Jobra Fabrikker A/S frifinnes.

3. I motsøksmålet: Saksomkostninger ilegges ikke.»

Etter anke fra Jobra avsa Eidsivating lagmannsrett - som var satt med sakkyndige domsmenn - 20. mai 1961 dom med domsslutning:

«A/S Tento dømmes til å betale til Jobra Fabrikker A/S 35 000 kroner med 4 prosent årlige renter fra 13. april 1950 til betaling skjer.

I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler A/S Tento til Jobra Fabrikker A/S 5 000 kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Tento har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt påstand:

«1. A/S Tento frifinnes.

2. A/S Tento tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Side:1164

Jobra - som ikke har erklært motanke - har nedlagt påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, og A/S Tento tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter.»

Om sakens sammenheng viser jeg til de tidligere dommer.

Partenes anførsler er i det vesentlige de samme som for lagmannsretten.

Tento bestrider således heller ikke for Høyesterett at den pasta som ble levert, har tært på kulene i pennespissene med den følge at pennene ble ubrukelige. Men det fastholdes at skaden delvis også kan skyldes feil ved spissene eller andre årsaker, idet det dog erkjennes at de spisser som var levert av det danske firma Geleff & Sebelin var i orden.

Tento hevder imidlertid at det under enhver omstendighet er fri for ansvar.

Prinsipalt gjøres gjeldende at kjøpet fant sted i henhold til prøver, og at kjøperen da etter kjøpslovens §47 ikke kan påberope seg mangler som han selv burde ha oppdaget ved å undersøke prøvene.

Subsidiært hevder Tento at lagmannsretten har tatt feil når den har bygget ansvar på at Tento har utvist uaktsomhet. Heller ikke foreligger vilkårene for ansvar uten skyld etter kjøpslovens §43, siste ledd. Det dreier seg i dette tilfelle om et «halvgenerisk» kjøp hvor mangelen knytter seg til hele den produksjon kjøpet angår, uten at selgeren ved avslutningen av kjøpet burde ha tatt den i betraktning, jfr. henvisningen i §43, siste ledd til §24. Det objektive ansvar etter kjøpsloven omfatter heller ikke følger av den art det her gjelder, jfr. Rt-1945-388 og 1948 121 og Andenæs: Avhandlinger og foredrag side 56 flg., særlig side 63.

Atter subsidiært hevder Tento at Jobras tap iallfall delvis er selvforskyldt, og at det derfor må skje ansvarsfordeling etter ikrafttredelseslovens §25.

Størrelsen av det påståtte tap bestrides som ulegitimert.

Tento gjør ikke for Høyesterett gjeldende sin tidligere innsigelse, at produksjonen ble utført på Jobras vegne av ingeniør Dirro og derfor var Tento uvedkommende.

Jobra har i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens dom. Firmaet har spesielt fremhevet at Høyesterett må vise forsiktighet med å fravike det resultat lagmannsretten - som var satt med sakkyndige domsmenn - er kommet til, både når det gjelder bevisvurderingen og bedømmelsen av Tentos forhold som uaktsomt. Jobra hevder imidlertid også at skaden kan kreves erstattet på objektivt grunnlag etter kjøpslovens §43, siste ledd, og at §47 ikke kommer til anvendelse.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Oslo byrett avhørt partsrepresentantene disponent Nils Andreas Poulsson og direktør Harald Lars Schage og i alt 14 vitner - av disse var 8 også avhørt i lagmannsretten. Det er fremlagt en del nytt bevisstoff som jeg i fornøden utstrekning skal komme tilbake til.

Jeg er i likhet med byretten kommet til at Tento må frifinnes, men begrunner resultatet noe annerledes enn byretten.

Side:1165

Med de tidligere instanser finner jeg at det ikke er fremkommet noe som tyder på at de spisser som ble brukt til Jobras kulepenner ikke i enhver henseende var i full orden. Også jeg finner derfor å kunne slå fast som bevist at det var den pasta Tento hadde levert, og utelukkende den, som var årsaken til at pennene etter noen tid ikke skrev, idet pastaens innhold av fri eddiksyre medførte tæring og dannelse av belegg på stålkulen i pennespissen.

Når det så gjelder spørsmålet om Tento kan gjøres ansvarlig for den økonomiske skade Jobra ble påført ved at pennene på denne måte ble ubrukelige, finner jeg det naturlig først å behandle spørsmålet om kjøpslovens §47 fører til ansvarsfrihet for Tento.

Det er på det rene at det ikke foreligger noen skriftlig avtale om salgsvilkårene, men at direktør Schage i Jobra ba kontorsjef Berg hos Tento om å få tilsendt noen prøver, og at Jobra senere foretok bestillinger på grunnlag av disse. Jobra hevder at det var en klar forutsetning fra begge sider at prøvene bare tok sikte på en undersøkelse av pastaens konsistens og farge, selv om det ikke var sagt noe uttrykkelig om det mellom partene.

Tento hevder på sin side at det var klart for Jobra at det ikke dreiet seg om noen vanlig handelsvare, og at det derfor i enhver henseende måtte være Jobras sak på grunnlag av de tilsendte prøver å avgjøre om pastaen var brukbar for formålet. For å kunne ta standpunkt til rekkevidden av kjøperens undersøkelsesplikt finner jeg det nødvendig å komme noe nærmere inn på forholdene da bestillingen fant sted.

Kulepennner var den gang - tidlig i 1949 - et forholdsvis nytt og uprøvet produkt i Norge. Det samme gjaldt kulepennpasta som tidligere bare hadde vært kjøpt fra utlandet, bortsett fra at Tento kort tid i forveien hadde påtatt seg å fremstille noe pasta til firmaet Norway Penholder, hva Jobra også kjente til.

Om den fremgangsmåte som ble benyttet ved fremstillingen, foreligger en del nytt materiale for Høyesterett. Således er fremlagt et brev av 24. august 1962 fra Statens Teknologiske Institutt ved overingeniørene Snekvik og Thun hvor det heter: «Vi mener - - - at ingeniør Dirros fremgangsmåte totalt kan regnes å være vanlig og forsvarlig i forbindelse med teknisk-kjemisk produksjon. - - - Anvendes imidlertid produktet til et slikt formål og på en slik måte at det kan oppstå korrosjonsproblemer, så er som nevnt først og fremst kontrollen og også fremgangsmåten utilstrekkelig.» Jeg legger denne vurdering til grunn.

Jeg finner videre å måtte bygge på ingeniør Dirros forklaring om at han ikke hadde noen tanke på korrosjonsfaren. Han mener at han den gang ikke hadde sett en kulepenn, men han hadde hørt om dem og tror nok han visste at prinsippet bygger på en kule som roterer.

Jeg må også legge til grunn at det ikke gjaldt en regulær handelsvare i Tentos produksjon, men et spesielt produkt som Tento skulle tilvirke etter bestilling. Jobra var i en vanskelig situasjon på grunn av de importrestriksjoner som gjaldt den gang, samtidig

Side:1166

som det hastet med å få pastaen levert for å kunne utnytte den store etterspørsel det den gang var etter kulepenner. Både Jobra og Tento hadde på dette tidspunkt generelle erfaringer som fabrikanter av vanlig blekk, og begge hadde lett adgang til å søke sakkyndig bistand.

Under disse forhold, hvor det gjelder en forretning mellom presumptivt like kyndige parter, finner jeg å måtte legge avgjørende vekt på at Jobra, som satte pennene sammen og førte dem på markedet, ikke på forhånd hadde sendt Tento penner for å få prøvet av Tento om pastaen var tjenlig for formålet. Når da Jobra i stedet avtaler at Tento skal sende prøver, er det etter min mening ikke naturlig å forutsette at en undersøkelse hos Jobra skulle være begrenset til å omfatte pastaens farge og konsistens, selv om disse faktorer naturlig måtte komme i forgrunnen. Jobra var den som hadde kjennskap til pennene, og som under disse forhold måtte undersøke om pastaen kunne brukes i dem.

Jeg tilføyer at jeg på dette punkt ikke finner å kunne legge noen avgjørende vekt på at lagmannsretten på grunnlag av umiddelbar bevisførsel er kommet til et annet resultat. Det er nemlig på det rene at spørsmålet om hva prøvene skulle omfatte i det hele ikke ble berørt under drøftelsene mellom partene.

Spørsmålet blir da om Jobra «ved undersøkelsen burde oppdaget» mangelen, jfr. kjøpslovens §47. Selv om det her dreier seg om en egenskap som ikke uten analyse ville vise seg før etter noen tid, mener jeg at det med rimelighet må kunne kreves at Jobra som et ledd i sine undersøkelser av prøven også burde ha fylt noen penner og latt dem ligge en tid for å se om de fortsatt var brukbare. I denne sammenheng nevner jeg at Jobras daværende danske produksjonsleder, Knud Pedersen, som vitne har forklart: «Jeg kan huske at det hos A/S Jobra ble foretatt noen forsøk for å finne ut mulige feil ved pastaen. Det foregikk visstnok sist i juli eller først i august. Herr Halvorsen satte til side i noen glass penner fylt med henholdsvis engelsk pasta, pasta fra Rosendahl og pasta fra A/S Tento. Så ble pennene stående i en 10-14 dagers tid, hvoretter de ble prøveskrevet. Det viste seg da at de penner som var fylt med engelsk pasta eller med pasta fra Rosendahl skrev - mens pennene med pasta fra A/S Tento ikke skrev.»

Var denne fremgangsmåte blitt fulgt allerede ved undersøkelsen av prøvene, ville det straks blitt konstatert at blekket ikke kunne brukes i Jobras penner. Jeg viser også til de prøver de sakkyndige for byretten foretok, som ifølge byrettsdommen ga lignende resultater.

Det er også klart at om Jobra, som visste at kulene var av stål, hadde reist spørsmålet om korrosjon overfor Tento, ville Tento ha foretatt undersøkelser.

Jobra har som en innsigelse mot å anvende kjøpslovens §47 gjort gjeldende, at Tento satt inne med relevante opplysninger uten å gi dem videre til Jobra, et forhold som hevdes å måtte likestilles med svik i lovens forstand. Det siktes her til at den ene av Tentos daværende disponenter, ingeniør Leif Jantzen, som

Side:1167

vitne har forklart under bevisopptaket: «Da jeg fikk beskjed om at kulepennene ikke skrev, har jeg nok - jeg er jo kjemiingeniør - også tenkt på den ting at grunnen kunne være at pastaen hadde angrepet kulen.»

Jeg finner det uten videre klart at innsigelsen ikke fører frem allerede av den grunn, at det her dreier seg om et tidspunkt lenge etter avtaleslutningen, nemlig da det flere måneder senere ble reklamert. At ingeniør Jantzen da kan ha tenkt på korrosjon som en mulighet uten å meddele det til den annen part før forholdet var nærmere undersøkt, kan selvsagt ikke bebreides ham, langt mindre likestilles med svik.

Etter mitt syn på det prinsipielle spørsmål i saken er det ikke grunn for meg til å gå nærmere inn på de øvrige spørsmål.

På grunn av sakens vanskelige og tvilsomme karakter finner jeg at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

A/S Tento frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men på et annet grunnlag.

Jeg kan ikke følge førstvoterende når han antar at Jobra etter kjøpslovens §47 er avskåret fra å påberope seg mangelen, fordi det dreier seg om en feil som burde ha vært oppdaget ved undersøkelsen av prøven. Etter min mening må det ha formodningen for seg at det har vært forutsatt mellom partene at undersøkelsen bare skulle gjelde farge og konsistens. Dette var undersøkelsens naturlige omfang, og etter den begrensede erfaring og tekniske viten man på denne tid satt inne med, var det ikke andre forhold som umiddelbart frembød seg som gjenstand for undersøkelse. Jeg legger for øvrig i denne forbindelse atskillig vekt på at lagmannsretten etter en umiddelbar bevisførsel har akseptert Jobras anførsel om, at de tilsendte prøver bare tok sikte på en undersøkelse av konsistens og farge. Bevisførselen for Høyesterett har i hvert fall ikke avsvekket riktigheten av dette. At det gjaldt et nytt produkt som ikke var regulær handelsvare i Tentos produksjon, og at også Jobras vedkommende var mer eller mindre sakkyndige, kan jeg ikke tillegge vesentlig betydning for undersøkelsesplikten. Det må ansees på det rene at ingen av partene på dette tidlige tidspunkt hadde klarhet over faren for korrosjon, og det forekommer meg da rettest å behandle den skadelige egenskap - syreinnholdet - som en skjult feil som ikke kunne påregnes oppdaget ved en undersøkelse av det omfang som forholdene i dette tilfelle tilsa. Å la de påfylte penner ligge noen tid for å se om de fortsatt var brukbare, var tydeligvis noe man først falt på etter at mistanken var vakt ved de mange reklamasjoner.

Lagmannsretten er i motsetning til byretten kommet til at

Side:1168

Tento har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet ved uten forbehold å levere en vare av den omhandlede farlige beskaffenhet. Jeg deler på dette punkt byrettens syn, idet jeg finner at lagmannsretten etter de særegne forhold i saken har lagt en for streng aktsomhetsnorm til grunn. Man må etter min mening ta i betraktning at det dreiet seg om et nytt produkt, at man i 1948/49 på dette område fremdeles befant seg på eksperimentstadiet, og at risikoen for korrosjon var et faremoment som man innenfor bransjen ennå ikke var tilstrekkelig klar over. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at det var oppfordring til noe særskilt forbehold fra Tentos side. Hertil kommer at Tento hadde rimelig grunn til å tro at pastaen var i orden, idet man tidligere uten klage hadde levert samme vare til en annen kulepennfabrikant (Norway Penholder). Tento kan etter det foreliggende ikke overføres uaktsomhet i forbindelse med selve fremstillingsmåten, og det avgjørende må da være om man forsto eller burde ha forstått at pastaen skulle brukes i et korrosjonsfarlig miljø, jfr. skriv av 24. august 1962 fra Statens Teknologiske Institutt. Skjønt spørsmålet nok kan fremby noen tvil, må jeg være enig med den ankende part i at det ikke er godtgjort at dette har vært tilfelle.

Det gjenstår etter dette å undersøke om et erstatningsansvar for Tento kan bygges på objektivt grunnlag, jfr. kjøpslovens §43, siste ledd. Jeg antar for så vidt at den anførte lovbestemmelse i og for seg er anvendelig på forholdet, idet den ankende parts påberopelse av henvisningen til kjøpslovens §24 etter min mening ikke er holdbar. Ved et tilvirkningskjøp som det foreliggende er det ikke grunnlag for å hevde at muligheten for riktig oppfyllelse har vært utelukket ved omstendigheter av den i paragrafen beskrevne art. Det er åpenbart helt andre forhold loven har for øye.

Hermed er imidlertid ikke gitt at erstatningsansvar i alle tilfelle må bli følgen. Det er alminnelig antatt at ansvarsregelen i kjøpslovens §43, siste ledd må undergis visse begrensninger, og dette er også fastslått i rettspraksis, jfr. de av byretten anførte høyesterettsdommer i Rt-1945-388 og 1948 121. Dersom det hadde vært tale om en vanlig handelsvare som var sendt ut på markedet av Tento på ordinær måte, ville jeg ha vært tilbøyelig til å statuere erstatningsplikt, uansett ansvarets uberegnelighet og betydelige omfang sammenlignet med Tentos beskjedne innsats og begrensede økonomiske interesse. Her kommer imidlertid etter min mening de særlige omstendigheter inn: at produktet var nytt og under utprøvning, at begge parter var like nær til å kjenne mulige faremomenter, at Jobra presset på for å kunne utnytte øyeblikkelige gunstige konjunkturer, og at produksjonen ble satt i gang etter anmodning av Jobra under en for firmaet vanskelig situasjon.

Når stillingen er denne, forekommer det meg lite rimelig at selgeren uten hensyn til skyld påbyrdes et stort og tyngende ansvar for skjulte farlige egenskaper ved den leverte vare. Jeg er etter dette kommet til at objektivt ansvar i dette tilfelle etter omstendighetene ikke kan bygges på kjøpslovens §43, siste ledd.

Side:1169

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er som lagmannsretten kommet til at Tento må være erstatningspliktig, og jeg slutter meg i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse for ansvarsspørsmålet.

Jeg er således enig med lagmannsretten i at prøveleveringene ikke kan medføre ansvarsfrihet for Tento etter kjøpslovens §47. Om dette spørsmål tiltrer jeg også i det vesentlige det som er anført av annenvoterende, dommer Hiorthøy. Jeg finner grunn til å tilføye at Tento tidligere hadde levert kulepennpasta til Norway Penholder, og at ingeniør Dirro hadde fremstillet denne pasta etter å ha mottatt en prøve på en engelsk pasta. Dette var Jobra bekjent med. Da Tento leverte prøvene til Jobra, ble det ikke uttalt noe om at det hadde medført vanskeligheter å fremstille varen, eller at det kunne være avvik fra det opprinnelige utgangspunkt - den engelske pasta. Under disse omstendigheter og da Tento heller ikke tok noe forbehold, kan jeg ikke se at Jobra hadde noen grunn til å underkaste prøvene andre undersøkelser enn med hensyn til konsistens og farge.

Jeg er videre enig med lagmannsretten i at Tento må være erstatningspliktig på grunn av utvist uaktsomhet. I tilslutning til det som lagmannsretten har anført herom nevner jeg, at ingeniør Dirro selvsagt var klar over at eddiksyre virker korroderende på stål. Tento hadde dessuten gjennom lang tid fremstillet alminnelig blekk som inneholder syre og som derfor angriper en stålpenn. Selv om ingeniør Dirro ikke kjente nærmere til kulepenner, måtte han være klar over at pastaen skulle fylles i en penn og ved bruken skulle passere metall. Han burde derfor ha undersøkt hvilket metall det var tale om, en undersøkelse som ville ha vært meget enkel. Jeg fremhever i denne forbindelse siste setning i det av førstvoterende nevnte brev av 24. august 1962 fra Statens Teknologiske Institutt, en setning jeg finner grunn til å gjenta: «Anvendes imidlertid produktet til et slikt formål og på en slik måte at det kan oppstå korrosjonsproblemer, så er som nevnt først og fremst kontrollen og også fremgangsmåten utilstrekkelig.» Ingeniør Dirro burde etter min mening ha brakt på det rene at anvendelsen av pastaen medførte korrosjonsfare, og han burde da ha foretatt noe mer for å få fjernet eddiksyren. Under alle omstendigheter burde han ha sagt fra til Jobra at pastaen ikke kunne garanteres fri for eddiksyre.

Førstvoterende har i sin drøftelse av spørsmålet om ansvarsfrihet for Tento etter kjøpslovens §47 lagt avgjørende vekt på at Jobra ikke på forhånd hadde sendt Tento noen penn for å få prøvet av Tento om pastaen var tjenlig til formålet. Jeg skal hertil bemerke at selv om kulepenner på det tidspunkt, februar-mars 1949, var en forholdsvis ny vare her i landet, var det dog i begynnelsen av 1948 igangsatt produksjon av kulepenner av et annet firma, og det var solgt et meget stort antall penner i løpet av 1948. Etter min mening hadde Jobra på bakgrunn herav grunn til å gå ut fra at Tentos folk hadde kjennskap til kulepenner når det ikke kom noen anmodning om å få tilsendt penner. Jeg tilføyer her at kommunikasjonsforholdene mellom Oslo og Drøbak må betegnes

Side:1170

som særdeles gode, og at det overhodet ikke ville ha medført noe tidstap om Tento hadde bedt om og avventet en pakke kulepenner fra Oslo. Jobra kan derfor ikke bebreides for at selskapet ikke tenkte på å sende penner til Tento, og det kan etter min mening ikke trekkes noen konsekvens av denne unnlatelse, hverken med hensyn til Jobras undersøkelsesplikt eller med hensyn til bedømmelsen av Tentos uaktsomhet.

Da jeg står alene med mitt standpunkt, finner jeg ikke grunn til å komme inn på beregningen av erstatningens størrelse.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Lilly Bølviken):

- - -

Retten går ut fra følgende faktiske forhold:

Saksøkeren tok i 1948/49 opp produksjon av kulepenner ved siden av sin tidligere produksjon og omsetning av skrive- og kopiblekk, lim, løschere og annen kontorrekvisita. Ved påsketider 1949 begynte produksjonen av den såkalte Jobrapennen, som denne saken gjelder. Denne penn hadde et enkelt penneskaftlignende plastikkrør, som kulepennblekket eller pastaen ble fylt direkte på. Pennen hadde ingen hette eller hylse. Kulespissen var av messing og den roterende kulen av stål.

Teknisk leder av produksjonen var den danske fabrikant Knud Pedersen, som ifølge kontrakt av 12. mars 1949 skulle ha en godtgjørelse på 15 øre pr. skriveferdig penn. Kulepennspissene med stålkule ble kjøpt ferdig fra det danske firma Geleff & Sebelin. En del kulepennspisser og kuler ble i juli og august 1949 levert av det norske firma Kjell Lassen-Urdahl A/S, Sandvika.

Den kulepennpasta som ble brukt, var først en importert engelsk vare. Senere fikk saksøkeren også noe svensk pasta fra de svenske Rosendal fabrikker. Det ble imidlertid etter hvert meget vanskelig, nærmest umulig, å få lisens som var nødvendig for import av kulepennblekk. Saksøkerens disponent, Harald Schage, forespurte da fabrikkens kjemiingeniør, Bjørn Berntsen, om fabrikken selv kunne produsere pastaen. Ingeniør Berntsen svarte at fabrikken ikke hadde utstyr hertil og ikke kunne få det på kort varsel. Saksøkeren henvendte seg da til saksøkte som var gammel produsent av skrive- og kopiblekk, trykkfarver m.v., med forespørsel om saksøkte kunne levere kulepennblekk. Saksøkte, som kort tid før hadde levert kulepennpasta til firmaet Norway Penholder på en tilsvarende henvendelse, påtok seg også å levere til saksøkeren.

I tiden 15. mars til 11. august 1949 leverte så saksøkte kulepennblekk til saksøkeren for i alt kr. 985,80, etter en kilopris på kr. 40. Til Norway Penholder leverte saksøkte pasta for i alt kr. 794,90 i tiden 15. februar til 16. mai 1949. Dessuten fikk Norsk kulepennservice den 15. mars 1949 en leveranse for kr. 694,60, og Printex Kjemiske Industri A/S et par

Side:1171

leveranser, den første 23. juni 1949, for tilsammen kr. 200. På reklamasjon fra det sistnevnte firma betalte saksøkte, dog uten å erkjenne noe ansvar, i 1950 erstatning med kr. 910, som var halvparten av det beløp firmaet gjorde krav på.

Saksøkerens produksjon og salg av kulepenner øket sterkt utover våren og sommeren 1949. I august, da salget av penner lå på det høyeste, utgjorde kulepennsalget kr. 29 100 av et samlet salg på kr. 33 600. I august begynte imidlertid reklamasjoner på pennene å komme inn, og salget av penner gikk tilbake og lå i januar 1950 på 0. Likevel utgjorde salget av kulepenner i 1949 kr. 158 400 av en samlet omsetning på kr. 323 600, men de tilsvarende tall for 1948 var henholdsvis kr. 52 000 og kr. 178 900 og for 1950 kr. 1 800 og kr. 50 900.

Den 24. september 1949 reklamerte saksøkeren over Tentopastaen ved følgende brev til saksøkte:

«Vi viser til våre reklamasjoner på kulepennpasta med Deres kontorsjef og Deres ing. Jansen. På grunn av at pastaen ikke er kontraktmessig, er vi blitt påført betydelige tap. Vi kan foreløbig meddele at vi har fått i retur ca. 8-9 000 penner.

I tillegg hertil forlanger kulepennens danske konstruktør herr K. Pettersen lisens også for disse penner, idet returen ikke skyldes pennens konstruksjon eller herr Pettersens arbeide. Det skyldes udelukkende Deres pasta.

Vi må forbeholde oss å få dekket våre tap hos Deres firma. En kunde i Trondheim har sendt en penn til Høiskolen for å få en uttalelse om saken. Det skal fremgå at pastaen inneholder et klebestoff som setter kulen fast».

Saksøkte svarte den 26. september 1949:

«Vi har mottatt Deres brev av 24. ds. I hvilket De hevder at den kulepennpasta vi har sendt Dem ikke er kontraktmessig. Som avtalt på vårt kontor, har vi oversendt pennene til undersøkelse ved vårt laboratorium i Drøbak og oversender Dem vedlagt avskrift av den rapport vi har mottatt i sakens anledning. Av denne rapport fremgår det klart at det ikke er blekket, men pennene resp. påfyllingen som har skylden, og vi mener oss derfor å være fri for ethvert ansvar overfor Dem og Deres lisensgiver.

Vi vil gjerne se den rapport som er kommet eller skal komme fra Trondheim Høgskole. Oversendelse av en prøve til Høgskolen for å få en uttalelse på rettmessig grunnlag, må selvfølgelig foregå på den måte at prøven uttas av en autorisert prøvetager blandt penner som med sikkerhet er fylt med vår pasta.»

Den i brevet nevnte rapport var avgitt av saksøkte fabrikkbestyrer, kjemiingeniør Helge Dirro, den 23. september 1949, og lød:

«Jeg skal meddele at jeg har hatt en foreløbig besiktigelse av de tilsendte Jobra Kulepenner.

Det viste seg at ca. 2/3 av pennene ikke skrev, mens 1/3 synes å være helt i orden. At pennene ikke skriver kan tenkes å ha 3 hovedårsaker:

1) Blekket limer fast kulen.

2) Blekket kommer ikke til kulen p.g.a. luftblærer eller rusk.

3) Kulen kan vanskelig rotere p.g.a. for trangt eller unøiaktig kuleleie.

Ad 1): Det kan ikke påvises at blekket tørrer og således limer fast kulen. Det ville i så fall skje med samtlige penner, hvilket ikke er tilfelle.

Side:1172

Ad 2): På penner som er fylt her har det til stadighet vist seg at det som har stoppet blekktilførselen har vært luftblærer. Ved å fjerne disse skriver pennen bra igjen.

Ad 3): På nesten samtlige penner som har vanskelig for å starte skrivingen, er påvist feil i kuleleiet. Kulen sitter så fast at det må ganske stor kraft til å starte den. Når den så blir smurt av blekket kan en lett konstatere ujevnheter i kuleleiet ved å dreie pennen eftersom man skriver.

Det vil da oppdages at pennen kun skriver i en ganske bestemt stilling. Det er skiftet blekk i sådanne penner, men fremdeles vil de skrive bare i den bestemte stillingen.

Det er selvsagt alle grader av ujevnheter, og noen penner vil i det hele tatt ikke skrive.

Det vedlegges 3 ark som er linjert med Jobrapenner og som ganske tydelig viser hvordan kulen bremses i de forskjellige stillinger.

Til slutt skal jeg også gjøre oppmerksom på at det er stor sannsynlighet for at penner med unøyaktig kuleleie kan trekke inn luft når pennen ligger, og således sperrer tilførselen av blekket.

Jeg mener også å ha konstatert at det er adskillig lettere å ta ut kulen på de pennene som skriver bra enn på dem som er stoppet.

Angående Deres forespørsel om vask av pennene, kan jeg meddele at dette lar seg gjøre ved å trekke ut kulespissen og forseglingen og vaske delen hver for seg med sprit.»

Den i brevene av 24. og 26. september 1949 nevnte uttalelse fra Norges tekniske høyskole kom ikke, idet høyskolen avslo å gi uttalelse i saken.

På foranledning av saksøkerens tekniske leder, foran nevnte Knud Pedersen, ga Teknologisk Institut, København den 19. oktober 1949 slik uttalelse om kulepennene:

«Med Deres brev af 5. ds. mottog vi 4 stk. kuglepenne til undersøgelse, idet De bemerker, at pennene ikke kan skrive, muligvis fordi pastaen foraarsager en iltning av messingspidsen eller saaledes at kuglen laases.

Ved undersøgelse af pennene fremkom følgende resultat: Blækket fandtes at være opløseligt i sprit og paavirkelig af vand, men de rester af blæk, der sidder omkring kuglerne og binder disse fast, er ikke opløselige i sprit eller paavirkelige af vand. Det maatte derfor antages, at blækket omkring kuglene ikke var indtørret, men derimod omdannet paa en eller anden maade.

Ved undersøgelse af messingspidserne fandtes disse ikke at være korroderede, og der er derfor ikke tale om, at nedbyrdningsprodukter fra messingoverfladen kan have blokeret kuglens bevægelse.

Ved undersøgelse af kuglen viste det sig, at denne var korroderet ganske let, dog næppe saa meget, at de ved korrosionen fremkomne ujævnheder i kuglens overflade skulle være i stand til at hindre kuglen i at løpe rundt fatningen. Derimod kunne det tænkes, at det opløste jern fra kuglen paa en eller anden mande havde forenet sig med blækket og dannet et uopløseligt produkt. Det viste sig, at der over de korroderede partier paa kuglen sad en mørk ansamling - formentlig det omtalte produkt fremkommet ved reaktion af jern med blæk.

Der blev herefter foretaget forsøg med blækket, idet dette bragtes i

Side:1173

kontakt med jern. Det viste sig herved, at der meget hurtigt skete en tæring av jernet, medens blækket samtidig omdannedes og affarvedes og det fremkomne produkt viste sig at være uopløseligt i sprit og ogsaa uopløseligt i forskjellige kemikalieopløsninger som brinteoverilte, hypokloritopløsning, sulfitopløsning o. l.

Grunden til, at pennene ikke kan skrive, maa herefter være den, at pastaen har angrepet kuglerne, der er af jern eller ståll, idet der herved er dannet et uopløseligt produkt omkring kuglerne, som har blokeret disses bevægelse. Efter de foretagne forsøg er der ingen udsigt til, at man ved hjælp af kemiske opløsningsmidler er i stand til at fjerne det reaktionsprodukt, der blokerer kuglerne.»

Etter forgjeves forliksmegling i Oslo forliksråd den 18. april 1950 tok saksøkeren ut stevning 23. mai 1950. Saksøkte har i prosesskrift av 29. april 1955 reist motsøksmål for så vidt angår en ubetalt restkjøpesum for pasta pr. kr. 675,80.

Før saksanlegget ble det holdt rettslig granskning ved Asker og Bærum herredsrett, som oppnevnte kjemiingeniørene Chr. Bruff og A. Heidenreich til å gi en sakkyndig uttalelse om den kulepennpasta som var levert av saksøkte. De to sakkyndige ga en erklæring av 4. januar 1950 som lyder:

«I henhold til oppnevnelse av 23. november 1949 foretok undertegnede 8. desember 1949 besøk på Jobra Fabrikker A/S, Asker, hvor vi beså fabrikken og medtok prøver av de reklamerte kulepenner og 3 bokser med rester av tørrblekkpasta til nærmere undersøkelse på våre laboratorier.

Boksene var merket:

1) 0,5 kg. blå kulepennfarge, A/S Tento, Drøbak.

2) 0,75 kg. blå kulepennfarge, A/S Tento, Drøbak.

3) Uleselig merke (rød kulepennfarge).

Boksenes innhold hadde en mer eller mindre skarp, sur lukt, delvis dekket av en amylacetatliknende lukt. Boksenes innhold ble destillert med vanndamp, og fantes en aciditet, som beregnet som eddiksyre utgjorde:

Prøve 1: 0,35 pct.

Prøve 2: 2,00 pct.

Prøve 3: 7,40 pct.

Alle tre prøver viste således tydelig sur reaksjon og inneholdt flyktige syrer.

Vi ble forevist flere kasser, angivelig inneholdende tusenvis av reklamerte penner, som ved av oss foretatte prøver viste seg å være ubrukelig.

Endel av kulene fra disse penner ble uttatt av sin innfatning, vasket med sprit, hvoretter de ble mikroskopert. Herunder viste det seg at kulene var tydelig rustet, nemlig på den ene halvdel, med en tydelig rustring rundt «ekvator», hvilket gir helt naturlig forklaring på at pennene ikke vil funksjonere. Årsaken til skaden må man søke i pastaens uheldige sammensetning med det relativt høye syreinnhold. Rustdannelsen kan tenkes fremmet særlig langs berøringsstedet mellom stål- og messingsinnfatningen».

Under saksforberedelsen er oppnevnt to sakkyndige med særlig

Side:1174

kjennskap til finmekanikk og presisjonsmålinger, overingeniør Hjalmar Jørner, Statens Teknologiske Institutt, og formann Alfred Tangen, Elektrisk Bureau. Disse avga 10. april 1951 følgende erklæring:

«I rettsmøte mandag den 29. januar 1951 ble spørsmålet behandlet om hvordan arbeidsområdet for de finmekanisk-sakkyndige skulle legges an. I de sakkyndiges skrivelse av 5. januar 1951 var det opprinnelig lagt opp et program for måleteknisk kontroll, men som resultat av rettsmøtet ble de sakkyndige stillet fritt med hensyn til deres fremgangsmåte.

I senere møte mellom de sakkyndige ble disse enige om å foreta en måleteknisk kontroll og en sammenlignende kontroll av pennenes evne til å skrive med forskjellig blekk og etter avstemte tidsperioder som skulle strekke seg over 2 måneder. Det ble i den anledning gjort henvendelse til disponent Schage om å bli tilstillet 25 prøver av returnerte kulepenner som skulle vaskes ut og 25 nye kulepenner fyllt med Tento-blekk, 25 nye kulepenner fyllt med engelsk eller svensk blekk. Da herr Schage hadde visse vanskeligheter med utvasking, m.v., fikk de sakkyndige oversendt 15 stk. kulepenner med ny påfyllt Tento-pasta, 5 stk. kulepenner med engelsk pasta, 1 stk. kulepenn med Rosendahl pasta og 12 stk. kulepenner med Tento-pasta av reklamerte parti. Med disse kulepenner ble det da stillt opp følgende prøve-program:

3 stk. nyfyllte kulepenner med Tento ble prøvet hver dag.

3 » » » » » » » » uke.

4 » » » » » » » » måned.

5 » » » » » » » » etter 2 måneder.

5 » » » » engelsk pasta » » » »

1 » » » » Rosendahl » » » »

Dessuten ble endel av tidligere mottatte prøver av kulepenner okkularbesiktiget. Disse viste for kulenes vedkommende dype tæringer og kratere. Dessuten viste de kulepenner, fyllt med Tento-pasta, som ikke skrev en forbindelse mellom stålkule og messing-fatning som ligner liming.

I de undersøkelser som er gjort av fatningene vises ingen tegn til tæring. En mener også å ha konstatert at fatningens form ikke er av vesentlig betydning og at det er vanskelig ved overfalsing av denne tynne fatning å få sperret kulen slik at denne ikke roterer, uten ved anvendelse av overdreven kraft.

En har med overlegg godtatt de prøver som er sendt de sakkyndige av herr Schage, idet en ikke har noen mulighet for ved besøk på fabrikken å øve noen kontroll med hensyn til den pasta som fylles på pennene.

Hvis en ikke skulle finne den ovenfor skisserte fremgangsmåte betryggende og skulle ønske å gjenta prøvene, mener de sakkyndige at fylling av pennene for slike prøver bør utføres av Jobra Fabrikker A/S og A/S Tento i fellesskap. Av vedlegget vil resultatet av skriveprøvene sees.»

De vedlagte skriveresultater var:

«Følgende kulepenner mottatt av overing. Jørner 17. februar 1951: X/ 15 stk. fyllt 9. februar 1951 med Tento pasta Skriver.

5 » » ? » Engelsk pasta »

1 » » ? » Rosendahl pasta »

12 » » ? » Tento pasta Skriver ikke.

Side:1175

Resultatet av prøving:

3 stk. Tento prøvet hver dag Skriver.

3 » » » » uke Skriver ikke.

X/ 4 » » » » måned » »

5 » » » etter 2 måneder » »

5 » Engelsk » » » Skriver.

1 » Rosendahl » » »

X/ Det kan forekomme ujevn skrift etter hård skriving på ujevnt papir ved disse (25 stk.)».

Den i noten nevnte «25 stk.» er feilskrift for 2 stk.

I forbindelse med spørsmålet om fornyet granskning uttalte herrene Jørner og Tangen den 11. mars 1952 blant annet:

«I den tidligere kontroll ble også delene undersøkt i verktøymikroskop, men en kom da til den slutning at det var sammentrykningen av hylsen omkring kulen som var avgjørende for hvorvidt pennen skrev eller ikke. En tok da ingen hensyn til skriftens kvalitet. De sakkyndige er av den oppfatning at spørsmålet om overfalsingen av hylsen over kulen er av avgjørende betydning for pennens funksjon ved nyfyllt penn. Senere kommer da spørsmålet om blekkets størkning og eventuell tæring på kulen inn i bildet og vil også forårsake at kulen ikke roterer, og pennen således ikke skriver. Derfor mener vi fremdeles at skriveprøvene er de vigtigste for å bedømme blekkets brukbarhet.»

De foran refererte uttalelser ble gitt uten kjennskap til kulepennblekkets kjemiske sammensetning. I prosesskrift 15. mai 1956 oppga saksøkte den blå pastaens kjemiske sammensetning til:

Tannin 28,6 %

Acetin 57,2 »

Victoria Blue 13,3 »

Cyclohexanon 0,9 »

Den røde pastaen hadde tilsvarende sammensetning.

Det har videre under saksforberedelsen vært oppnevnt en regnskapsmessig sakkyndig, statsautorisert revisor Erling Lilleløkken, som på grunnlag av det foreliggende regnskapsmateriale for saksøkerens bedrift har avgitt uttalelser av 13. juni og 6. september 1955 (sakens dokumenter 62 og 65). - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene, og erkjent av saksøkte, at den pasta saksøkte leverte, ikke var brukbar til saksøkerens kulepenner. Acetinen i pastaen vil, ifølge ingeniør Heidenreichs redegjørelse under hovedforhandlingen, alltid inneholde fri eddiksyre, som vil tære på stålkulen, slik at denne etter en tid ruster fast.

På den annen side må retten gå ut fra at de anvendte kulepennspissene var av utmerket kvalitet, også de spisser som ble levert av Kjell Lassen-Urdahl A/S. Det er etter rettens mening intet som tyder på at ikke også disse spissene var førsteklasses. Så vel blant de penner som de sakkyndige Jørner og Tangen undersøkte, som blant de penner som ble sendt til Teknologisk Institut, København, var det både penner med spisser fra Geleff & Sebelin og fra Kjell Lassen-Urdahl A/S.

Retten finner således bevist at det var Tento-pastaen, og utelukkende den, som var årsaken til at Jobrapennene etter noen tid ikke skrev.

Side:1176

Retten må gå ut fra at den kjemiske sammensetning av pastaen var den samme hele tiden, slik den fremgår av den foran gjengitte resepten. Det utenlandske stoffet som saksøkeren mener at saksøkte manglet en tid, må ifølge ingeniør Heidenreich i tilfelle ha vært et utenlandsk farvestoff, som kun kan ha hatt betydning for blass eller sterk farve. Retten må derfor anta at en innbytning av pastaen i juni 1949 enten må ha skjedd av hensyn til farven eller av hensyn til konsistensen av pastaen, ikke av hensyn til den kjemiske sammensetningen.

Den omstendighet at det før saksøkeren bestilte pasta ble levert prøver av pastaen, kan etter rettens oppfatning ikke tillegges noen betydning for ansvaret for den kjemiske sammensetningen og brukbarheten for kulepennene, idet det ikke umiddelbart av prøvene kunne sluttes hvorledes den kjemiske sammensetningen var, og rustvirkningen først viste seg etter noen tid.

For øvrig er det på det rene at saksøkte hverken har garantert for pastaens sammensetning og brukbarhet eller har tatt forbehold i motsatt retning. Den kjemiske sammensetningen og brukbarheten for kulepennene synes overhodet ikke å ha vært diskutert mellom partene før denne sak ble reist. Retten må anta at saksøkeren på sin henvendelse om pasta fikk opplyst at saksøkte nettopp hadde levert en pasta til Norway Penholder, og at saksøkeren kunne få levert tilsvarende pasta, hvoretter saksøkeren, etter å ha fått en eller flere prøver, bestilte pasta.

Retten antar at saksøkte under de foreliggende omstendigheter ikke kan pålegges objektivt ansvar etter kjøpslovens §43 for pastaens kjemiske sammensetning og brukbarhet for saksøkerens kulepenner. Kulepennblekk kan etter rettens oppfatning på denne tid, iallfall ikke i Norge, sies å ha vært en vanlig handelsvare, som kunne ventes å tilfredsstille bestemte krav. Å pålegge saksøkte et slikt omfattende og uberegnelig ansvar som ansvaret for den kjemiske sammensetningen og brukbarheten for kulepennene ville innebære, ville etter rettens mening føre utenfor den naturlige ramme for kjøpslovens §43. Retten viser i denne forbindelse til det som er anført om kjøpslovens §43 i høyesterettsdommer i Rt-1945-388 og 1948 121.

Dersom saksøkte skal kunne påføres ansvar, må det etter rettens mening være på det grunnlag at saksøktes folk har utvist uaktsomt forhold.

Da ingeniør Dirro første gang laget pastaen til Norway Penholder, hadde han gjennom kontorsjef Berg i A/S Tento fått utlevert en prøve av en engelsk pasta, samtidig som herr Berg opplyste at pastaen visstnok i det vesentlige besto av farvestoff og aceton. Ingeniør Dirro fant at det ikke kunne være aceton, men acetin i pastaen, og han laget deretter pastaen som tidligere anført. Ingeniør Dirro har forklart at han på denne tid hadde hørt om kulepenner, men aldri sett en kulepenn, og han visste ikke at kulen var av stål og lå i en messing innfatning.

Ingeniør Heidenreich har i retten gitt uttrykk for at det var naturlig at ingeniør Dirro, når han ikke kjente til kulepennen, benyttet acetin i pastaen. Acetin er et alminnelig brukt og et effektivt middel til å løse opp farvestoffer. Ingeniør Heidenreich har dessuten gitt uttrykk for at det ikke var så rart om herr Dirro ikke var klar over acetinens innvirkning på jern. Ingeniør Heidenreich var selv, før analysen i nærværende sak,

Side:1177

ikke klar over den spaltning som i det foreliggende tilfelle er årsaken til skaden.

Retten finner under disse omstendigheter ikke å kunne karakterisere ingeniør Dirros forhold, eller forholdet til noen av de øvrige representantene for saksøkte, som uaktsomt.

Retten ville nok funnet det naturlig om saksøkte, før produksjonen av pastaen ble satt i gang, hadde bedt om å få utlånt et par av de penner som pastaen skulle anvendes på. Men det må i denne forbindelse tas i betraktning at det fra saksøkerens side ble gitt uttrykk for at det var om å gjøre å få pastaen levert så hurtig som overhodet mulig, og at saksøkte mente å hjelpe saksøkeren i en vanskelig situasjon som saksøkeren på grunn av importrestriksjonene var kommet opp i.

Retten ville også funnet det naturlig om saksøkte uttrykkelig hadde gjort oppmerksom på at pastaen ikke var uteksperimentert og prøvet av saksøkte. Saksøkeren selv må imidlertid, så vidt retten kan skjønne, ha vært fullt klar over at pastaen var et nytt produkt for saksøkte. Den omstendighet at det hastet så meget med pastaen, til tross for at saksøkeren hadde utenlandsk pasta frem til mai/juni 1949, men reserverte denne for sin egen produksjon, kan også tyde på at saksøkeren regnet med at Tento-pastaen kanskje ikke var fullverdig. Den etterfylling som Tento-pastaen den første tid ble brukt til, gjaldt kulepenner av andre merker.

Saksøkerens anførsel om at saksøkte på grunn av sitt brev av 26. september 1949 ikke kan påberope seg andre frifinnelsesgrunnlag enn pastaens brukbarhet, finner retten uholdbar. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kr. Strømsted og R. Dick Henriksen og tilkalt dommer, sorenskriver F. Dahlin med sakkyndige domsmenn H. K. Hygen v/varamann Eilif Risberg og Sigvart Bjerve):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Det første spørsmål som melder seg er hvorvidt den omstendighet at de kulepenner som var blitt fylt med Tentopasta viste seg å være ubrukelige skyldtes pastaen alene, eller om det også skyldtes feil ved de spisser og kuler som Jobra benyttet. Som nevnt foran er det erkjent av Tento at pastaen ikke var brukbar, og så vidt skjønnes hevdes det ikke fra Tentos side at de spisser og kuler som ble levert av Geleff & Sebelin led av noen feil som kan ha medvirket til at pennene var ubrukbare. Men, som nevnt, har Tento uttrykt tvil om hvorvidt de spisser og kuler som ble levert av Lassen-Urdahl A/S var av samme klasse som de danske, og har anført at det ikke er ført bevis for at disse spisser og kuler ikke har vært medvirkende årsak til skaden. Etter de opplysninger som er fremkommet i saken, finner retten ikke noe holdepunkt for å trekke i tvil at Lassen-Urdahls spisser og penner var fullt brukbare, og ikke på noen måte har vært medvirkende årsak til at pennene var ubrukbare. Retten finner etter dette å kunne slå fast at det var Tentos pasta, og utelukkende den, som gjorde pennene ubrukbare.

Det er deretter naturlig å behandle spørsmålet om hvorvidt ingeniør Dirro laget pastaen på vegne av Jobra, og hvorvidt pastaen således ikke ble levert av Tento som en vanlig handelsvare, slik som hevdet av Tento. Retten finner ikke å kunne gi Tento medhold i denne innsigelse. Etter det

Side:1178

som er opplyst, var ikke Jobra den første som henvendte seg til Tento om levering av kulepennblekk. Som foran nevnt, skjedde Jobras henvendelse først etter at Tento på henvendelse og etter tilsendt prøve av utenlandsk blekk fra Norway Penholder, var gått i gang med å fremstille blekk til dette firma, og, som det vil fremgå av byrettens dom, leverte Tento noe blekk også til Norsk Kulepenn-Service og Printex Kjemiske Industri A/S. Retten antar etter dette at forholdet må anskues som et vanlig handelskjøp, og at ansvarsspørsmålet må avgjøres ut fra dette syn.

Spørsmålet blir etter dette hvorvidt ansvaret for den oppståtte skade, helt ut eller delvis, må bæres av Tento i henhold til kjøpslovens §43, enten på grunn av utvist uaktsomhet eller på objektivt grunnlag, eller om ethvert ansvar må utelukkes ifølge kjøpslovens §47, slik som hevdet av Tento.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det fra Tentos side er utvist uaktsomhet ved fremstillingen og leveringen av pastaen eller ikke bemerkes:

Av de sakkyndige undersøkelser og uttalelser som foreligger i saken fremgår det at årsaken til at kulepennene var ubrukelige var at spissene og kulene ble korrodert av eddiksyre i pastaen, og spørsmålet er om det her er utvist noen uaktsomhet fra Tentos side, ved leveringen av pastaen. Rettens kjemisk sakkyndige domsmann, ingeniør Risberg, som rettens øvrige medlemmer slutter seg til, mener å kunne slå fast at den omstendighet at acetin i det hele tatt ble brukt til fremstilling av pastaen i seg selv innebar fare for korrosjon, idet acetin uansett hvor omhyggelig det måtte være fremstillet, i nærvær av vann - og for så vidt kan den fuktighet som tilføres pennen fra luften være tilstrekkelig - kan bli spaltet med utvikling av eddiksyre som følge. Hvor raskt spaltningen skjer, avhenger helt av miljøet.

Hvis den acetin som brukes i pastaen alt på forhånd inneholder rester av eddiksyre i fri form, må pastaen ventes uten videre å virke korroderende på de metaller som brukes i kulepennspisser.

I det foreliggende tilfelle må det legges til grunn som overveiende sannsynlig at den acetin som ble brukt i pastaen ikke var tilstrekkelig renset for fri eddiksyre, og at dette er den overveiende årsak til at pastaen ødela kulepennene, slik som det skjedde.

Det legges videre til grunn at det under enhver omstendighet må skyldes uaktsomt forhold fra Tentos vedkommende at den acetin som ble brukt inneholdt fri eddiksyre som måtte virke ødeleggende i den forbindelse det gjaldt. Hvorvidt feilen særlig ligger i at bedriftens kjemiker ikke har foretatt tilvirkningen med tilstrekkelig omhu og under tilstrekkelig kontroll, eller i at han ikke selv har skaffet seg eller at Tentos øvrige personale ikke har gitt ham tilstrekkelige opplysninger om hva pastaen skulle brukes til, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til, idet den skade som inntraff i alle tilfelle må antas å skyldes uaktsomhet som Tento må ha ansvaret for.

Det er fra Tentos side fremhevet at det her gjaldt et helt nytt produkt, og at det ikke kan bebreides ingeniør Dirro at han ikke har funnet frem til et produkt som var egnet til formålet. Selv om man ville akseptere dette syn, finner retten at det må bebreides Tento at firmaet ikke tok fornødent forbehold overfor Jobra, men tvert imot som svar på Jobras

Side:1179

skriftlige reklamasjon av 24. september 1949 i brev av 26. s. m. uttalte at «det ikke er blekket, men pennene resp. påfyllingen som har skylden.» Ettersom intet forbehold ble tatt, finner retten at det ikke kan bebreides Jobra at det ikke selv underkastet pastaen en nærmere kjemisk undersøkelse. At det ble tilsendt Jobra to prøver av pastaen før den egentlige levering begynte, endrer ikke rettens syn for så vidt, idet retten aksepterer Jobras anførsel om at de tilsendte prøver bare tok sikte på en undersøkelse av konsistens og farve.

Retten finner etter dette at Tento må være erstatningspliktig på grunn av utvist uaktsomhet, idet det allerede fremgår av det som foran er bemerket, at retten ikke kan finne at Jobra må bære det tap som er lidt i henhold til kjøpslovens §47. Det skal i denne forbindelse bemerkes at retten heller ikke kan finne at det fra Tentos side er påvist tilstrekkelige grunner til en fordeling av tapet i henhold til strl. ikrl. §25. - - -