Rt-1962-186
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1962-01-11 |
| Publisert: | Rt-1962-186 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1 B/1962 |
| Parter: | Lars Grønlien (høyesterettsadvokat Magne Scjødt) mot Vossevangen bygningskommune (overrettssakfører O. Rekve). |
| Forfatter: | Holmboe, Bendiksby, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917), Grunnloven (1814) §105, §412, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §15 |
Dommerne Holmboe, Bendiksby og Heiberg.
I 1957 avga Vossevangen skjønnsnemnd prøveekspropriasjonsskjønn i medhold av en stadfestet reguleringsplan. Det ble avgjort at Vossevangen bygningskommune kunne ekspropriere fra blant andre Lars Grønlien, og erstatningen for sand og grunn ble satt til ca. kr. 36 000. Gulating lagmannsrett stadfestet skjønnet. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet og fravikelseskjennelse ble avsagt. Grønlien begjærte allerede før fravikelseskjennelsen gjenopptagelse, begrunnet med at de prisforskrifter av 25. mai 1956 for sand, som gjaldt da skjønnet ble holdt, var falt bort, og at sandprisene da straks var steget meget betydelig. Begjæringen ble behandlet av Voss herredsrett, idet Vossevangen skjønnskommisjon var opphørt. Herredsretten uttalte om tvistemålslovens §407 nr. 6 blant annet:
«Det må vera heilt klårt at dei nye kjensgjerningar nemnde lovføresegn omtala må vera nye kjensgjerningar vedkomande det faktiske tilhøve og ikkje rettssetningar. Her er det som grunn vist til at nye føresegner etter skjøna var haldne har ført med seg andre pristilhøve. Det er ikkje hevda eller påvist at skjøna var urette etter dei prisføresegner som låg føre då skjøna var haldne. Ein ville koma opp i underlege tilhøve dersom eldre rettsavgjerder skulle kunna takast opp att med den grunngjeving at seinare vedtekne rettsføresegner har brigda tilhøvet. Det må vera openbert at dette ikkje fører fram. Retten viser her til Skeie: Den norske civilprosess 2. utg., III. side 93.
Kravet om oppattaking er og grunngjevi med at det har gått føre seg prisstiging som resultat av dei brigda prisføresegner etter at skjønet var haldi. Men det er etter retten si meining like klårt at ei skjønssak ikkje kan takast oppatt på grunnlag av kjensgjerningar om ei utvikling som har gått føre seg etter at saka var avgjord. Retten viser i denne samanheng til Alten: Tvistemålsloven, 2. utg. side 422-23, og Alten: Skjønnsloven, 4. utg. side 57, Rt-1950-590. Den avgjerd som er nemnt i Rt-1957-1244 er ikkje analog med det spørsmål som her er til avgjerd. I den saka var det ikkje spørsmål om nye kjensgjerningar som hadde komi til etter skjønet, men om nye kjensgjerningar som prov for at avgjerda ikkje var rett då avgjerdi vart teki. Etter dette meiner retten i medhald av tvml. §412, 1. leden, at dei grunnar som er
Side:187
lagde fram for oppattaking av skjøna ikkje kan gje grunnlag for oppattaking. Retten vil berre leggja til at når det gjeld prisstiginga har denne gått føre seg etter at skjøna var sagde. Om ei slik prisstiging har vori av det slaget at skjøna ikkje lenger kan vera bindande for saksøkte, av di det vil strida mot Grunnlova §105 er eit spørsmål som må takast stode til i samband med spørsmål om fråviking, og kan ikkje danna grunnlag for oppattaking av skjøna, jfr. Alten i Retstidende 1955 side 967, og Alten: Skjønslova, 4. utg. side 57. I desse sakene har både heradsretten og lagmannsretten drøfta dette spørsmålet i fråvikingsorskurden og teki stode til det, etter at spørsmålet om oppattaking var reist. Orskurden frå lagmannsretten er ikkje påkjært og difor endeleg.
Etter dette finn retten det uturvande å ta stode til om dei nye kjensgjerningar og prov anten åleine eller saman med det som før er ført fram openbert måtte ha ført til eit anna resultat. Retten vil berre peika på at det i denne samanheng ikkje er nok å visa til bruttoprisane for sand, men prisen måtte i tilfelle og vurderast i relasjon til utgifter med å ta av humusjord, stein og grus, opplasting, og arbeid med å gjera sandgruva i stand att til byggjetomter og i relasjon til rentetap for sand- og tomtegodtgjersler i den tid det ville ta til grunnen kunne nyttast til byggjeland.
Etter det som er sagt ovanfor blir kravet om å ta oppatt dei to skjønssakene å forkasta.»
Gulating lagmannsrett uttalte blant annet:
«Lagmannsretten kommer når det gjelder forståelsen av bestemmelsen i tvistemålslovens §407 nr. 6 til samme resultat som herredsretten, og tiltrer dens begrunnelse for så vidt. Lagmannsretten er således enig med herredsretten i at det spørsmål som forelå for Høyesteretts kjæremålsutvalg, og som fikk sin avgjørelse i kjennelsen referert i Rt-1957-1244, ikke er analogt med det her foreliggende.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte blant annet:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at kjæremålet må forkastes, og tiltrer i det vesentlige den begrunnelse herredsretten med tilslutning av lagmannsretten har gitt når det gjelder tolkningen av tvistemålslovens §407 nr. 6.
Utvalget finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om følgen for adgangen til gjenopptagelse av at den omstendighet som i tilfelle skulle begrunne denne, - opphevelsen av prisbestemmelsene - også har vært gjort gjeldende i ankeerklæringen til Høyesterett av 29. august 1960, og deretter som en innvending mot fullbyrdelsen av skjønnene i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §15.»